Guatemala er det farligste landet i Mellom-Amerika, til og med Honduras er tryggere, og Nicaragua, med borgerkrig i fortiden, er tryggere og mer avslappet. Chimaltenango og Guatemala City er 2 av de farligste byene i denne delen av verden, sammen med San Salvador. Men jeg kjenner Chimal veldig godt, og vennene mine bor her, saa jeg kom hit for aa treffe dem foer jeg dro soerover. Det er rart naar man alltid har foelt seg trygg, uansett hvor i verden man er, aa plutselig faa verden snudd paa hodet. Og folk i Guatemala lever med dette hver dag. Min venn Jonatan f.eks. jobber i Guate (Guatemala city) og ble 2 ganger kidnappet av selveste politiet. Ikke bare kidnappet, men ogsaa truet. De ba han om aa kontakte familien sin i USA for aa sende dem $500 som loesepenger. Lencho har faat internettkaffeen sin robbet, pluss de som var der akkurat da. Overgrepene som skjer paa befolkningen her er hyppige, hver dag forsvinner det rundt 20 personer, ofte barn, som ikke kommer tilbake til familien fordi de har blitt kidnappet. For ikke aa snakke om hvor mange mennekser som forsvinner i USA hver dag, eller i verden for oevrig. Det er ikke bare Guatemala som er ett farlig sted. Tirsdags morgen pakket jeg sakene mine for aa dra til Copan i Honduras. Men for aa komme til Honduras maa jeg enten til Antigua eller Guate. Og for aa komme til en av de stedene maa jeg ta en chickenbus herfra. Det var paa vei til bussen at jeg ble robbet. Jeg trodde ikke det kunne skje paa ett sted jeg kjenner saa godt, men NAA vet jeg at det skjer med mine venner som bor her ogsaa. Jeg er vant med aa se store pistoler og gevaerer siden politiet baerer de rundt hele tiden, saa da jeg foerst saa en pistol peke paa meg var jeg ikke sikker paa hva som skjedde. Jeg har foer, i Nepal og i kashmir hadd gevaer pekt mot meg, men ikke i samme kontekst, saa jeg var ikke redd foer etter hele episoden. En mann kom og skulle hjelpe meg paa bussen, han fikk det til aa se ut som om vi var venner og kom sammen, i flg. de som var rundt. De trodde jeg kom med 2 menn. En annen mann ankom etter den foerste, og en 3 mann avledet oppmerksomheten til de rundt. De er ganske rart at de viste hva de skulle ha, men de gjorde det, proffe som de er. De truet til seg alt av verdier, og naar man moeter noen med pistol er det best aa adlyde, det var ikke foer jeg satt paa politistasjonen at det gikk opp for meg, og hele onsdag foelte jeg at jeg var i ett mareritt. Alle forsikret meg om at jeg vr heldig som var i livet, kkurat da syntes jeg nesten ikke det var en troest. Det som er det vaerste er at papirer paa kurs jeg har tatt er borte, de som jeg tenkte jeg skulle legge igjen, men jeg skal skrive og spoerre om det ikke er mulig aa faa nye. Heller ikke var det noen troest aa hoere om mange andre som det samme skjer med, det gjorde det nesten vaerre. Jeg har foelt meg som en idiot, har gaatt gjennom alt spurt meg selv hvrdan jeg kunne forhindre aa bli robbet, har beskylt meg selv for aa vaere dum osv. Og tenkt at jeg heller ville vaere doed enn saa dum. Men jeg har fantastiske venner her som har oppmuntret meg og hjulpet meg, det vaerste er aa miste kortet for aa ta ut penger saa uten mine venner kunne jeg bodd paa gaten nesten. Vel, saa dramatisk er det kanskje ikke, samtidig som jeg hoerer om folk som blir robbet, hoerer jeg at de faar hjelp av noen, om enn ikke av politiet.
I gaar var jeg hele dagen paa ambassaden, siden jeg ikke har ett roedt oere kom Lencho sammen med meg. Vi tok chickenbussen til hovedstaden Guate og hoppet av ved utkanten av byen hvor vi tok en buss merket R40 til zona 10 hvor den Norske ambassaden ligger. Det er ett ganske raaflott omraade, so foer var trygt, men som naa har blitt like utrygt som zona 1 i byen. Paa ambassaden fikk jeg mye hjelp og forstaaelse, kvinnen som hjalp meg var, selvsagt, ferievikar og naa er det ferietid i Norge. Men de greide aa skaffe meg ett noedpass mens jeg ventet, paa tross av datakraesj. Og de har begynt prosessen med aa bestille meg ett politipass som jeg kan hente naar som helst. Nytt visakort blir sendt til ambassaden, og alt ordner seg. Kvinnen som hjalp meg, Katrine, kommer hver sommer til Guate for aa jobbe paa ambassaden, hun fortalte at det samme skjedde med henne, men hun ble i tillegg skutt mot. Det er vanskelig aa ikke klandre meg selv for det som skjedde, men som Jonatan sier: alt skjer av en grunn, og vi kan aldri vite hva som skal skje. Vi kan doe i morgen, saa det eneste vi kan gjoere er a gaa videre. Saa jeg maa bare glemme det som skjedde og fortsette med planen min. Forhaapentligvis kan jeg fortsette med bloggen min selv om laptoppen min er borte.. vi hadde lykkelige 6 maaneder sammen jeg og min laptopp. Den begynte a bli litt slurete og sen etterhvert p.g.a. alt reisestoevet og behandling, men den var god aa ha.
Naa naar jeg gaar i gaten i Chimal oensker en del av meg aa se de som tok sakene mine, rope: DE HAR TINGENE MINE, TA DEM!!! og en anne del av meg er redd for aa treffe dem eller noen andre likesinnede igjen. Men faktisk foeler jeg meg like trygg naa i gaten i Chimal, selv om jeg er takknemlig for at Lencho kom med meg til ambassaden i Guate. Hadde ikke lyst til aa gaa til bussen, reise med bussen, eller surre rundt aa lete etter ambassaden i Guate alene. Heldigvis jobber en venninne av Lencho rett ved ambassaden, saa hun forklarte hvordan vi raskest mulig kunne komme oss dit.
Alt vel :) vi ses i Honduras (eller kanskje eg tar en uke i El Salvador foerst)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar