Cosmic Love, and how to deal with the world after a bad experience

I am starting my blog today with this music video, I heard this song for the first time here in Guatemala, and at that point I really, really loved Guatemala and everything about this country. I still do, but I guess in a less naive way. A more mature and awake way, and I realized it better now that I am out in the world alone again, with no securities or safetynets whatsoever to catch me and save me. Today I did something HUGE, in my eyes anyway. If you know how it is to stare a pistol in the "eye" and having to give over everything that ensures food on the table and a roof over your head for the night you will understand my feeling of having done something HUGE! So, for 3 weeks I have been, most of the time, sitting on my ass in my friends house. Yes, I have been out every day, to not develop fear of people and streets, and, I have been ALL THE WAY to the capital.. Guatemala City, 3 times in fact. I enjoyed the first 2 times because I was in company of my friends. Both times we visited, among other places, my embassy, and the 2nd time at the embassy I got my passport. The 3rd time I went to Guate by myself, to the immigrationoffice to get a extention in my passport because of the 90 days for the 4 Central American countries Nicaragua, Honduras, El Salvador and Guatemala are now as one, and when you enter one of the countries and get a stamp for 90 days, it means that you have 90 days for all 4 of them! And my 90 days are up today. I didn´t get my new 90 days...even when I explained that I am here because of a robbery, and I don´t have many other options than to stay close. The very document that is the key to m y freedom and stay in the CA4 countries is my visacard, my garuantee that I have money is lost, and I don´t have a flight out to prove that I will leave the zone after another 90 days. That day was horrible. I took the chickenbus alone to Guate, had to get on a bus from somewhere I didn´t know to another place I didn´t know (I only know that immigration is in zona 4), and then get rejected as a tourist here! I was told to find an internet cafe to reserve me a flight to Norway, in stead I got lost and foud the Metrobus instead that I took to Trebol to find a bus back home. All the time with my precious passport on me. I was feeling sick with nerviousness, and I didn´t know how to reserve a ticket for a flight online without a creditcard! So I have a ticket to Mexico tomorrow, it´s a very expencive option for me in this situation, but it is less hassel! And after 3 days I can reenter the CA4 countries.

So back to my brave move today; After waiting in vain for 3 weeks for a visacard that will probably never show up (or show up in 3 months) because it has been sendt by my bank by regular mail... to an unorganized country like this (but to the ROYAL Norwegian Embassy, if that counts)! in stead of by an international courier service. I am in an emergency, and my visacard is lost somewhere between Denmark and God knows where (I know because of the fantastic electronic tracking system that is NOT able to track down my visacard!!). So, on Monday my embassy said that it´s better to throw in the towel and give up on that card and ask the bank for a new one. This time sendt in a more sane way. And then yesterday when I felt like I have sunken SO far down as I can come in this situation I had to fight back tears and remind myself to accept my reality and stay strong! All the humiliation that I´ve felt, the big dent in my (probably too big) pride, the robbery of my independence and security. For a moment it was just too much but I awouided the I-feel-sorry-for-me-trap and decided that if I have to wait, and if my life is going to be rocky from now on I might as well go to Mexico, get my stamp. Buy a new camera (Nike with touchscreeen and HD filming :)) and be free enjoy El Salvador, which was a country I originally decided not to visit and make the best out of it. And today it hit me full strength what happened to me. You see, while still in Chimal, I could push it away a bit. Hang in the house, get lost in books, meditate, enjoy the delicious coffe at San Lucas Caffe at the Pradera in Chimal and watch movies. Only when I when outside I felt more selfconcious when men stared. And got scared one day someone grabbed me when I walked Skookie (my frineds dog). But today when I had the rest of my things packed, I waited half the day to go out. Even before I walked out the door my body trembeled and my stomac crunched in ways that I never felt before, but my instinct told me that it was TIME. I relived every moment of my last venture out to take the only busses that leaves Chimal, the chickenbusses, for other destinations, and when the bussdrivers hjelper took my backpack of my back to put it on top of the bus, I had to stop myself from screaming "robbery"! As long as the bus stopped, lingered and cruised slowly to pick up more people in Chimal I felt I hardly could breath. I didn´t feel completly free until I was at my destination in Guate, from where I will travel for the first time with a Ticabus tomorrow at noon to a small town in Mexico. Now I can see how to turn everything around. i just hope the weather isn´t too bad by the time I get down south.

a poem to go with the song :)

UNDER THE MILKY WAY:

By nightfall
You`ll hear me call
My senses sharp and alert
Every touch on my body hurt
From the overload of impulses,
That runs through my body
My everlonging body

In a haze
I catch a glimse of your gaze
Catch a drop of sweat
From your neck, it`s wet
And the drop that drips
From your lips
With a kiss
Oh, what a bliss

I catch your silent moan with my ear
And all my fear
dissapear
The silkenmost tender sound
Made from the love we found
I catch my breath by the sight of you
You are my hearts tatoo
And I catch the stars for my wishes
To feel your tender kisses
And the moon in my golden cup
For you to fill up

I catch a minute in the eternity and make it last
I forget my past
Catch a ride with the moon
With all the stars looking on, we`re in this room
On a rainy day
Under the light of the Milky Way

By Linda Sedolfsen
30. oct. - 5. nov. 2009

Kunsten aa bli robbet

Hele tiden mens jeg har reist i Guatemala har jeg hoert den ene historien etter den andre om mennesker som blir robbet. Noen ganger blir de rett og slett fratatt sakene ved hjelp av utspekulerte metoder. Flere opplever at de blir distrahert av noen, og saa er plutselig alle tingene deres borte. Jeg har vaert i Guatemala nesten 3 maaneder uten at noe har skjedd, jeg har tatt den beroemte Chickenbussen og reist alene med den. Den siste turen var fra Pana til Chimal. Jeg kom til Chimal for aa sette igjen noen saker fra reisen i huset til Lencho mens jeg reiste ned til Nicaragua og Honduras, slik at jeg skulle slippe aa baere saa mye. Jeg ble lettere enn det jeg trodde jeg skulle bli.

Guatemala er det farligste landet i Mellom-Amerika, til og med Honduras er tryggere, og Nicaragua, med borgerkrig i fortiden, er tryggere og mer avslappet. Chimaltenango og Guatemala City er 2 av de farligste byene i denne delen av verden, sammen med San Salvador. Men jeg kjenner Chimal veldig godt, og vennene mine bor her, saa jeg kom hit for aa treffe dem foer jeg dro soerover. Det er rart naar man alltid har foelt seg trygg, uansett hvor i verden man er, aa plutselig faa verden snudd paa hodet. Og folk i Guatemala lever med dette hver dag. Min venn Jonatan f.eks. jobber i Guate (Guatemala city) og ble 2 ganger kidnappet av selveste politiet. Ikke bare kidnappet, men ogsaa truet. De ba han om aa kontakte familien sin i USA for aa sende dem $500 som loesepenger. Lencho har faat internettkaffeen sin robbet, pluss de som var der akkurat da. Overgrepene som skjer paa befolkningen her er hyppige, hver dag forsvinner det rundt 20 personer, ofte barn, som ikke kommer tilbake til familien fordi de har blitt kidnappet. For ikke aa snakke om hvor mange mennekser som forsvinner i USA hver dag, eller i verden for oevrig. Det er ikke bare Guatemala som er ett farlig sted. Tirsdags morgen pakket jeg sakene mine for aa dra til Copan i Honduras. Men for aa komme til Honduras maa jeg enten til Antigua eller Guate. Og for aa komme til en av de stedene maa jeg ta en chickenbus herfra. Det var paa vei til bussen at jeg ble robbet. Jeg trodde ikke det kunne skje paa ett sted jeg kjenner saa godt, men NAA vet jeg at det skjer med mine venner som bor her ogsaa. Jeg er vant med aa se store pistoler og gevaerer siden politiet baerer de rundt hele tiden, saa da jeg foerst saa en pistol peke paa meg var jeg ikke sikker paa hva som skjedde. Jeg har foer, i Nepal og i kashmir hadd gevaer pekt mot meg, men ikke i samme kontekst, saa jeg var ikke redd foer etter hele episoden. En mann kom og skulle hjelpe meg paa bussen, han fikk det til aa se ut som om vi var venner og kom sammen, i flg. de som var rundt. De trodde jeg kom med 2 menn. En annen mann ankom etter den foerste, og en 3 mann avledet oppmerksomheten til de rundt. De er ganske rart at de viste hva de skulle ha, men de gjorde det, proffe som de er. De truet til seg alt av verdier, og naar man moeter noen med pistol er det best aa adlyde, det var ikke foer jeg satt paa politistasjonen at det gikk opp for meg, og hele onsdag foelte jeg at jeg var i ett mareritt. Alle forsikret meg om at jeg vr heldig som var i livet, kkurat da syntes jeg nesten ikke det var en troest. Det som er det vaerste er at papirer paa kurs jeg har tatt er borte, de som jeg tenkte jeg skulle legge igjen, men jeg skal skrive og spoerre om det ikke er mulig aa faa nye. Heller ikke var det noen troest aa hoere om mange andre som det samme skjer med, det gjorde det nesten vaerre. Jeg har foelt meg som en idiot, har gaatt gjennom alt spurt meg selv hvrdan jeg kunne forhindre aa bli robbet, har beskylt meg selv for aa vaere dum osv. Og tenkt at jeg heller ville vaere doed enn saa dum. Men jeg har fantastiske venner her som har oppmuntret meg og hjulpet meg, det vaerste er aa miste kortet for aa ta ut penger saa uten mine venner kunne jeg bodd paa gaten nesten. Vel, saa dramatisk er det kanskje ikke, samtidig som jeg hoerer om folk som blir robbet, hoerer jeg at de faar hjelp av noen, om enn ikke av politiet.

I gaar var jeg hele dagen paa ambassaden, siden jeg ikke har ett roedt oere kom Lencho sammen med meg. Vi tok chickenbussen til hovedstaden Guate og hoppet av ved utkanten av byen hvor vi tok en buss merket R40 til zona 10 hvor den Norske ambassaden ligger. Det er ett ganske raaflott omraade, so foer var trygt, men som naa har blitt like utrygt som zona 1 i byen. Paa ambassaden fikk jeg mye hjelp og forstaaelse, kvinnen som hjalp meg var, selvsagt, ferievikar og naa er det ferietid i Norge. Men de greide aa skaffe meg ett noedpass mens jeg ventet, paa tross av datakraesj. Og de har begynt prosessen med aa bestille meg ett politipass som jeg kan hente naar som helst. Nytt visakort blir sendt til ambassaden, og alt ordner seg. Kvinnen som hjalp meg, Katrine, kommer hver sommer til Guate for aa jobbe paa ambassaden, hun fortalte at det samme skjedde med henne, men hun ble i tillegg skutt mot. Det er vanskelig aa ikke klandre meg selv for det som skjedde, men som Jonatan sier: alt skjer av en grunn, og vi kan aldri vite hva som skal skje. Vi kan doe i morgen, saa det eneste vi kan gjoere er a gaa videre. Saa jeg maa bare glemme det som skjedde og fortsette med planen min. Forhaapentligvis kan jeg fortsette med bloggen min selv om laptoppen min er borte.. vi hadde lykkelige 6 maaneder sammen jeg og min laptopp. Den begynte a bli litt slurete og sen etterhvert p.g.a. alt reisestoevet og behandling, men den var god aa ha.

Naa naar jeg gaar i gaten i Chimal oensker en del av meg aa se de som tok sakene mine, rope: DE HAR TINGENE MINE, TA DEM!!! og en anne del av meg er redd for aa treffe dem eller noen andre likesinnede igjen. Men faktisk foeler jeg meg like trygg naa i gaten i Chimal, selv om jeg er takknemlig for at Lencho kom med meg til ambassaden i Guate. Hadde ikke lyst til aa gaa til bussen, reise med bussen, eller surre rundt aa lete etter ambassaden i Guate alene. Heldigvis jobber en venninne av Lencho rett ved ambassaden, saa hun forklarte hvordan vi raskest mulig kunne komme oss dit.

Alt vel :) vi ses i Honduras (eller kanskje eg tar en uke i El Salvador foerst)

Oppdag Guatemala til fots 2

Lunsjstedet den 2. dagen.

Den andre dagen har jeg skrevet litt om i forrige blogg; vi møtte den lille jenta etter en hard klatretur. Etter en lang nedtur krysset vi en elv vi gikk langs flere ganger, så før første gangen vi krysst skiftet jeg fra joggisene mine til ett par lette sandaler jeg kjøpte i Belize. Siden det var en het dag var alle kryssingene av elven forfriskende, jeg beholdt sandalene på gjennom elvedalen, til vi var ferdige med å krysse elven. Etter det kom en ny moderat tøff klatretur, som tok de siste kreftene etter mange timer med gåing, opp til en asfalttert bilvei som tok oss opp til Santa Clara la Laguna (orginalnavn; Xiprian), hvor vi skulle sove i huset til Don Pedro. Don Pedro tilbød huset sitt som overnattingssted etter at han hørte at flere turister hadde blitt robbet der Quetzaltrekkers campet før i telt. Å komme til Don Pedros hus var som å komme til himmelen. Der kunne vi dusje (om enn i lunkent vann), vi fikk deilig smoothie som konen hans laget når vi annkom. Vi spiste deilig middag som fruen lagde kl. 17:30 ved ett langbord i salen hvor vi skulle sove. I stedet for å sove på hardt marmorgulv på en syltynn, velbrukt matte, fikk vi flettede gressmatter.

Siden vi var så få, ble det lagt ut to til hver oppå hverandre, det var fler igjen så jeg tok en tredje matte, enda var det litt hardt å sove på, siden det var marmorgulv under. Før vi la oss spilte Anna og Gingy, 2 av mine trekkingkamerater, på gitar og vi sang noen moderne poppsanger.

Vi grillet mashmallows (som jeg ikke likte) på bålet som var laget til oss og slappet av. Utenfor pøste regnet, slik som dagen før, klarte vi akkurat å unngå regnet. Vanligvis mottar Don Pedro en gjørmete, våt og misserabel gjeng. Vi var, på tross av svette, rene faktisk. Siden vi skulle stå opp kl. 03:30 la vi oss tidlig, etter å ha fyllt vann og pakket sekkene, bortsett fra de klærne vi skulle ha på oss og sovepose.
Da vi våknet neste morgen dro vi på oss klærne, pakket soveposen og satte ut i mørket på bilveien. Noen hadde lykter, men det var vanskelig å se, og vi måtte passe oss for chickenbus som kommer som olja lyn rundt svingene. Heldigvis møtte vi ingen. Mens vi gikk så vi vakre lysspill fra lyn som lekte over vulkanene og farget himmelen oransje og rød p.g.a. den begynnende soloppgangen.

Guatemala har ikke sommer- og vintertid så solen står opp ukristelig tidlig. Vi var veldig raske, til tross for den lange stigningen opp til stien til "mirador" hvor vi skulle nyte spektakulær soloppgang og spise frokosten vår. Vi tok kanskje bare 30 min. opp, og så 10 min. på stien hvor vi la ut sovemattene og pakket ut soveposene i mørket for å holde varmen, og ventet. På grunn av regntid er himmelen såpass full av fuktighet at soloppgangen ikke blir slik den "burde", men jeg syntes det var nydelig likevel. Fargene spilte over den nattsvarte himmlene og mangel på kunstig lys gjorde at jeg kunne se stjernehimmelen. Fra Lago Atitlan kunne vi se lysene fra landsbyene. Vi kokte masse vann til te og for å lage havregrøt med nøtter og cerealer.

Mens vi koste oss på Mirador 2-3 timer lekte jeg meg med kamera; Fra høyre ser du vulkan San Pedro, bak så vidt synelig, Atitlán og Tolimán med 2 topper.

Tolimán og litt av San Juan la Laguna hvor vi endte turen etter en laaaaang klatretur ned.

Meg forran vulkan San Pedro som hadde en skydott hengende over seg, Tolimán og Atitlán var lenge under en sky.

Lago Atitlan innrammet i trær, skyer og vulkaner.

En lang klatretur ned til San Juan etter frokost. Vi ble passert av flere lokale som klatrer opp og ned her, noen ganger med 10 kg. rissekker, redskaper og ved.

Før vi kom ned til San Juan, hadde vulkanene klarnet helt opp slik at vi fikk en nydelig utsikt, det skulle litt mer til før Fuego og Acatenango langt nede i sør skulle miste disen som lå tungt over dem.
Da vi kom til San Juan skrev vi oss inn i en gjestebok der stien endre, og tok tuk-tuker til San Pedro la Laguna hvor vi endte turen på Nicks Place med lunsj, da sekkene til oss som skulle bli igjen (bare Anna som jobber på sykebilen i Xela skulle tilbake sammen med guidene). Jeg, Ben (South Carolina, som skrev seg inn som Harry Potter i gjesteboken (han ser ut som Harry Potter )), Tara (Australia), Peter (Danmark), Aurelie (Frankrike) og Gingy ((egentlig Orian)Israel) gikk til Hotel Mikaso hvor vi fikk oss ett flott dorm. rom til 50Q pr. person. Ett ganske råflott hotel ved innsjøen (med privatrom til over 300Q) hvor vi tok jacuzzibad på toppen med spektakulær utsikt, hadde rom med eget bad med badekar og veldig gode myke senger.

Klippe.

Siden av San Pedro til høyre, Tolimán forran Atitlán med en "skytråd" hengende fra toppen, bak i disen er de to toppene til Acatenango.

Oppdag Guatemala til fots

Klar til trekking 3 dager. Dette var gruppen min, en fin mix av Irland (1), Guatemala (1), Canada (3), Frankrike (1), USA (1), 1 danske og 1 nordmann (meg) og 1 fra Israel og to jenter fra Australia.

På lørdags morgen startet jeg ett 3-dagers trekk fra Xecam til Lago Atitlan sammen med 11 andre, inkludert 3 frivilige fra Quetzaltrekkers. Jeg gjorde trekket gjennom Quetzaltrekkers fordi det er en frivilig non-profit organinsasjon og de støtter prosjekter som; bevar skog (Guatemala, som andre land, har ett stort problem med den raske nedhugsten av skog, noe som fører til naturkatastrofer og sykdom), "hogar abierta" (åpne hjem, for barn fra landsbygden så de har tilgang til utdanning, de bor hos en Guatemaltec familie i en by) og utdannelse for jenter. Så alle pengene turdeltakerene betaler går til disse prosjektene, og de som jobber for Quetzaltrekkers jobber som frivilige. Grunnen til at du ikke burde gjøre slikt alene i Guatemala er 1, du vet ikke veien. Det er ikke som i Norge og man kan gå seg vill på alle stiene blandt alle åsene, og 2 banditter, de kan være hvor som helst. Quetzaltrekkers finnes også i León i Nicaragua og som Condor trekkers i Cusco, Bolivia. Jeg tenker å gjøre trekking i Nicaragua. For å starte trekket tok vi en av de berømte chickebus fra Xela (Quetzaltenango by) til landsbyen Xecam som ligger sør for Xela oppe i fjellene. Etter en interessant klatretur på 20-30 min., som var ganske behagelig fordi vi var så tidlig ute at det var ikke stappfullt på bussen, slik det pleier på chickenbusser, ankom vi en liten landsby som klynger seg til åsene rundt. Vi "klatret" opp til toppen av landsbyen og tok en orienterings-, solkrem-, og introduksjonspause før vi begynte den vanskeligste delen av hele trekket; en 2 timers bratt klatretur opp den høyeste åsen bak Xelacan. Da vi var oppe kom vi til en liten landsby som het Nye Santa Maria, siden den gamle ble ødelagt av ett jordskjelv og landsbyen ble flyttet til ett nytt sted (med hjelp fra Quetaltrekkers, som også sørger for to små jenter fra landsbyens utdannelse). Trekket starter med å klatre opp fra Xeladalen og nyte utsikten over dalen og vulkan Santa Maria. Dette er en hard klatretur, så det er best å ikke ha dårlig rygg, knær, eller andre kroppsdeler som er vonde, da du må bære en ganske tung ryggsekk med sovepose, ekstra klær og ikke minst vann, som vil tynge deg ned. Vi tok en pause på toppen av åsen for så å gå over åpent gressland med noen spredte småsteder. Vi stoppet for å spise lunsj i nærheten av en landsby med indianere og spiste mens vi hadde utsikt over Xetinamits cloud forest (skyskog), det er ganske kult å se skyene under seg. Etter lunsj hadde vi en ganske tøff nedstigning mot landsbyen vi skulle sove i, Santa Catarina (eller egentlig Ixtahuancan som er orginalnavnet), men før vi kom til denn landsbyen måtte vi klatre igjen opp veien dit. Vi var alle slitne da vi kom fram, og la oss tidlig siden vi skulle ha frokost i landsbyens comedor (spisested) kl. 06:30 dagen etter.

Utsikt over Xeladalen med toppen av Santa Maria.
En bille jeg så på stien.

Denne grisen har det fint.

Befolkningens toalett

Til lunsj hadde vi guacemole (nam nam!), chips, brød, salat med tomat, løk og koriander, potetsalat og syltetøy
'
Tre okser gikk forran oss rett før vi kom til lunsjstedet og i stedet for å gå videre bestemte de seg for å snu akkurat når vi skulle ha lunsj. Vi prøvde å få dem til å gå sammen tilbake, men en ble stående på den ene siden av gruppen, mens to sto å glodde på andre siden.

Ben prøver å gi oksen en plante, men den var ikke så interessert.

De to andre oksene bestemte seg til slutt for å legge seg ned. Da vi gikk videre etter lunsj var Frank, i grønt, så tøff at han prøvde å skynde på dem men da mistet den ene oksen tolmodigheten og så ut som den skulle angripe, de gikk til slutt i motstatt rettning slik at vi kunne fortsette mot Santa Catarina.

Skolebyggningen vi fikk låne for natten, vi bærte med oss sovepose og en sovematte hver, de eneste servicen var tilgang til toalett og å sove på en tynn matte på marmorgulv mens vi hørte bikkjene bjeffe, krangle og pistre gjennom natten og kirkeklokkene som ringte hver time ett slag for hver time (3 for kl. 03:00 osv). Vi fikk låne en families Temascal, en gammel Maya sauna eller svettehytte. De er en mix mellom krematorium og hundehus. Jeg var i den 3. gruppen som gikk inn (kun plass til 3 personer, vi må krype inn) så jeg unngikk mye røyk og fikk varmen. I "hundehus-krematoriet" er det en bøtte med glovarmt vann, en med kaldt og en tom for å blande selv. Det er ganske deilig og energigivende å bade som Maya folket gjorde. Etter "badet" kokte vi spagetti med pestosaus på stormkjøkkenet vi hadde med oss.

Kirken i Santa Catarina, den ble delt i 2 under ett jordskjelv. Landsbyen ligger vakkert til blandt grønne åser og bratte klipper.

Vi spiste frokost hos en señora (frue) i en comedor, vi fikk (selvsagt) ris, bønner, vispet stekt egg og maistortillas (det er det de spiser her, ingen måltid er komplett uten tortillas, bønner og egg). Hun fylte opp lunsjboksene våre og vi var klare ganske tidlig til å begynne, vår andre dag, som var litt lettere. Vi startet i alle fall ikke med 2 timers bratt klatring. Vi gikk ut av landsbyen gjennom maisåkre mot de grønne åsene i sør før vi kom til dagens utfordring; en bratt, vanskelig klatretur opp en ås. Da vi var oppe så vi mange flere grønne åser og klipper ( de 2 neste bildene under).


Alle var lettet og trodde vi var ferdige med all klatringen, men neida, vi fulgte en åsrygg ett stykke til vi kom til en uasvalttert vei som gikk ned før vi klatret opp igjen til lunsjstedet. På veien møtte vi denne vakre jenten på bildet under. Hun og storesøsteren (som kanskje var rundt 8 og løp rundt med en diger jungelkniv og kuttet busker for brensel her og der) var som to små skogsgudinner i sine nydelige bluser og skjørt, de snakket litt spansk, nok til å skjønne at vi ikke var farlige. Vi gav dem 2 mangoer fra markedet i Santa Catarina og litt nøttemix. Denne lille jenta heter Hilda, storesøsteren het Isabella, en av de andre tok bilde av henne og vi ville ikke overvelde dem med bildetaking selv om Isabella stilte seg stolt opp. Det tok meg noen sekunder å overbevise Hilda om at hun skulle se på meg og smile det vakre smilet sitt. Etter at jeg hadde tatt bilde ville ikke Hilda være med på flere. Jeg viste henne bildet av seg selv og fortalte henne at hun er veldig vakker, hun virket fornøyd. Etter en stund hørte vi foreldrene rope på dem. I denne delen av Guatemala er særlig kvinnene sensitive til nyskjerrige turister som tar bilder så det er best å spørre.

Vi gikk videre nedover, ganske tøfft denne dagen også, men nå var kroppen min vant med sekken og jeg viste at jeg har sterke nok knær (etter trekking i Nepal har jeg en liten svakhet i det ene kneet, men jeg har lært å bruke musklene i lårene på en slik måte at jeg ikke belaster knærne, så jeg får ikke vondt i knærne, men får veldig stive lår i stedet), så turen ned gikk mye lettere. Den første dagen pådro jeg meg stiv nakke og hodepine fordi jeg måtte konsentrere meg så mye og jobbe for ikke å belaste knærne for mye på turen ned, så jeg var positivt overasket over hvor mye lettere kroppen jobbet dagen etter.
Mer om turen neste blog.

Livet i Guatemala

Jeg bor i huset til Lencho (som jeg traff på trekking til El Mirador), han inviterte meg til å komme tilbake til huset hans etter at jeg hadde klatret Acatenango for å hvile og sove på ett rolig sted. Har vært her 2 uker tilsammen. Nå er ikke akkurat Chimaltenango (Chimal) ett rolig sted, men jeg elsker Lenchos hus. Jeg tok en "chickenbus" fra Antigua til Chimal på onsdag etter å ha klatret vulkanen. Det begynte å regne på turen dit, så da jeg var framme etter 45 min. ble jeg sluppet av bussen i Chimal ett sted i kraftig regn og hjelperen på bussen gav meg tilbake en våt ryggsekk. Sekken min hadde ligget på taket hele turen. Jeg måtte søke tillflukt inne på en butikk og etter en stund begynte jeg å snakke med eieren av butikken. Flere mennesker kom inn å butikken som jeg snakket med, bl.a. en dame som jobbet på apoteket ved siden av. De spurte meg flere ganger om jeg var sikker på at det var her i Chimal min venn bodde. Det er ingen turister her, så de trodde jeg hadde kommet til feil by. Jeg spurte om noen hadde en telefon slik at jeg kunne ringe å si fri fra at jeg var kommet, og damen fra apoteket tok meg med seg for å ringe Lencho. Siden jeg ikke viste hvor i Chima jeg var snakket damen med Lencho, siden Lencho jobbet ba han pent om at damen måtte forklare meg veien til huset hans. Regnet stoppet til slutt og jeg takket for all hjelpen jeg hadde fått og samtalene, og gikk ut med alt jeg eier i denne verden. Gatene var dekket av skittent vann, og en gåtur som normalt ville tatt meg 10 minutter tok meg en halv time, noen ganger måtte jeg vasse i vann opp til anklene, jeg prøvde å unngå det, men til slutt gav jeg opp å prøve å holde meg tørr. Heldigvis hadde jeg på meg åpne sandaler. Det var godt å komme tilbake til huset hans, Jonatan og Seferino var der da jeg kom. Etter å ha badet føttene mine tilbrakte jeg resten av kvelden under soveposen og så TV. Siden da har dagene gått med folk som kommer og går. Vi er som en sprø alternativ familie, som tatt ut av en av de evinnelige komiseriene som går på TV; kan sammenlignes med Will og Grace eller noe slikt, bare det at i Lenchos hus er det mange som kommer og går. Da jeg kom først bodde Lencho, Jonatan, Diego, Seferino og hunden Skokie i huset, pluss meg, fordi jeg ble regnet som en del av inventaret fra første stund. Nå har det kommet ett nytt familiemedlem. Kathy fra Ohio, en spennende kvinne som var i Fredskorpset her i Chimal i 3 år og som akkurat er ferdig med studiene sine i økonomi. Hun savnet Guatemala og Chimal så mye at hun har kommet hit for 2 måneder.

Lencho og meg (på bildet).
I går (på Søndag) var vi på besøk hos tanten hans i Acatenango Pueblo som ligger ved foten av Vulcán Acetanango, de hadde familiesammenkomst, så jeg fikk møte 6 tanter og bestemoren. Moren til Lencho døde av kreft for 5 år siden, men bestemoren på 86 år lever i beste velgående og søstrene er ett gjeng med sprudlende damer. Siden jeg møtte Lencho har jeg aldri stoppet å le. Faktisk ler jeg så mye at ansiktsmusklene er slitne, og jeg lurer på om jeg har hatt gangsperre i kinnene, hvis det går ann da. Da jeg møtte tantene var det lett å se hvor han har all sin sprudlende energi og humor fra, og hvorfor man sjelden ser den mannen med munnen lukket, han ler alltid. Tantene hans er ville og gale og alle historiene som ramler ut av munnen på familiemedlemmene hans er helt utrolig. Jeg fikk også treffe Lenchos 2 brødre og nieser og nevøer. Før har jeg møtt søsteren hans Ampato Isabella og hennes 3 barn, den yngste bare 2 uker så hun kunne ikke komme til familiesammenkomsten. Det er tydelig at Guatemaltec liker å være glade og fornøyde, og de lever i dette øyeblikket fult og helt. Med alle barna og de voksne var vi vel 50 personer i det vakre huset til tanten, vi ble servert kyllingfilet med mango, som var utrolig mangolicious (ett ord jeg har funnet opp :)) sammen med en god salat. Senere puttet tanten i oss all mulig slags søt, til slutt rømte jeg og latet som ingenting før jeg kunne bli proppet med mer mat. Utrolig nok var vi sultne da vi kjørte tilbake til Chimal, så vi stoppet ved sentrumsparken i Chimal og jeg ble introdusert til en interesant flytende snack de kaller atol. De har flere søte varianter og en salt variant. Vi gikk alle 3 (Kathy var og med) for den salte "blanco", hvite varianten som består av vann og maismel som er tyktflytende, kokt sammen, så blandet hun inn bønner sammen med bønnesaus og chilli. Det var faktisk utrolig godt. Jeg prøvde også chichito som er kylling med tomatsaus inni en deigblanding av maismel og olje for å gjøre det fast og så kokes det, vi kjøpte også brød med kylling. Så vi satt ute ved parken sammen med alle som var kommet ut fra kirkene og nøt disse snack. I følge Lencho er det tradisjon på søndagskvelder, eller alle kvelder, at familiene kommer i parken og møter andre, og så spiser de denne billige "suppeblandingen". (bildet under)

Jeg må fortelle mer om Lencho. Jeg har gjørt det før, men jeg må gjøre det igjen. Han jobber i prosjekter for å hjelpe folk på landsbygden hjelpe seg selv. Og han har en internettcafé her i Chimal. Han har rørt livene til mange mennesker, siden han er med å koordinerer arbeidet til frivilige i dette området av Guatemala blir han kjent med menneskr fra hele verden. Hvor mye folk setter pris på han er tydelig, da mennesker fa hele verden; fra China til Ohio, og fra Afrika til tidligere Jugoslavia og Tyskland sendte han en video med gratulasjoner til bursdagen hans i fjor, alle fra sitt eget land. Han kjenner også en person fra Norge, selv om nordemenn ikke er så veldig representert i frivilig arbeid her eller andre steder jeg har vært, og hun er same. Det er veldig interesant at de vet mer om samer enn om den gjengse nordmann. Uansett har denne samekvinnen gjort inntrykk på vennene mine med sine fargerike drakter osv. De viste meg bilde av henne. Lencho og Lucia jobber begge sammen med en mann fra USA som jeg møtte i Antigua i ett prosjekt som heter Bridge Builders (brobyggere), og de var sist sammen i San Martin, ett lite ruralt sammfunn for å kartlegge hvordan det gikk med økovannfilter som organisasjoner fra USA har donert til Guatemala. De har vært innvolvert i å lære befokningen å bruke økofilter for å spare miljøet for plastikk og for å spare folks økonomi, slik at de ikke må kjøpe vannet sitt. På El Mirador var jeg også så heldig at jeg møtte Kumi. Kumi er den mest utrolige kvinnen jeg har møtt, og i motsettning til andre japanske kvinner, som alle er søte, synes jeg Kumi er utrolig vakker. Ikke bare vakker men veldig modig også. Hun bor i Guatemala City og jobber med å utdanne folk i økologisk landbruk. Nå er ikke problemet her så mye uøkologisk /uorganisk landbruk egentlig. Men presset fra den moderne verden kan ødelegge mye av dette, så man jobber for å utdanne folk i moderne økologisk landbruk. Kaffen som dyrkes i Guatemala er økologisk /organisk og smaker helt utrolig. Hver gang jeg har møtt Kumi kommer hun i sin digre truck med lasteplanet full av grønnsaker på vei til ett lite sammfunn hvor hun skal jobbe den dagen. Som typiske japanere jobber hun veldig mye. Jeg ble overasket når jeg møtte henne, for selv om jeg lett kunne gjenkjenne oppførselen hennes som japansk, så er hun annerledes enn alle japanere jeg har møtt. Lencho fortalte meg at Guatemala har gjort dette, fordi hun var mye stivere og mer formell da hun først kom. Hun holder også sine kurs i Mexico, og slik møtte hun mine mexicanske venner Nereida og Sául. Jonatan, den ene som bor i huset til Lencho holder på å utdanne seg til arkitekt, men jobber kjempemasse for å kunne studere. Guatemala har ikke ett lånesystem, så enten får man ikke utdannelse eller så sørger man for seg selv. Lencho studerer også i helgene, Diego studerer paleoglyfei... Gamle skrifter og jobber mye, det sammen gjelder Seferino. Siden utdannelse er dyrt og vanskelig i Guatemala har Jonatan søkt på stripend for å studere i Taiwan ved samme universitet som Lencho tok sin økonomieksamen. Jeg håper han får det! Han har også lyst til å komme til Norge, så jeg må vist få meg ett sted å bo der, jeg håper å kunne få dem alle til Norge på besøk en dag. De er ressurssterke personer som gjør det som må gjøres for å oppfylle drømmene sine selv om alle odds er mot dem. Det at de ikke har de privilegier vi er så heldige å ha i Norge stopper dem ikke, tvert i mot. For meg er de de mest fantastiske mennesker man kan være så heldig å bli kjent med, dette gjelder ALLE jeg har møtt i Guatemala.

Mitt favoritthus i hele verden! Tatt fra taket mot inngangsporten. Rommene er arrangert rundt en "cortyard", ett åpent takløst rom i midten. Den blåe t-formede tingen av stein i bildet er hvor all vasking skjer. Karet i midten fylles med vann, og de to karene på siden er veldig grunne. På den ene siden er det riller for å vaske klær, man scooper vannet fra midten med en plastskål over i de to grunne karene.

Skokie, Lenchos hund opp på taket hvor det blomstrer urter som oregano og basilikum. Han går nesten aldri i bånd, men jeg har ikke hatt problemer med å gå ut med han. Som andre hunder løper han løst i gaten og han kjenner hver eneste krink og krok i Chimal, men han holder seg oppe ved internettcaféen Nahaul når Lencho er på jobb der.

Meg sammen med ett ekorn jeg møtte i huset til en av Lenchos "tias" Jeg har jobbet med en jaguar, men jeg var redd dette ekornet! Det så ikke særlig vennlig ut, og jeg begynte å tenke på en film, komedie, med angripende ekorn. Jeg har tydeligvis blitt hjernevasket av denne filmen til å tro at jeg kom til å bli angrepet av dette ekornet.

Trappen opp til taket, det bugner av blomster på den åpne plassen i midten av huset.

Vasken med litt oppvask...

Kjøkkenet hvor vi koker glad og fornøyd. Her har det blitt laget masse godt. Lørdag kveld kom Lucia sammen med foreldrene sine og de laget Raw Food her siden hele familien er vegetarianere. Foreldrene til Lucia er ett utrolig par, faren litt hippie, og en utrolig vakker mor, som Lucia selv. De var så forelsket og holdt hender hele tiden. Faren til Lucia er vitenskapsmann og utvikler organiske produkter, og jobber også i små sammfunn med økologisk landbruk og andre prosjekter. Lucia har vokst opp med å hjelpe han. Jeg skal besøke Lucia om noen dager.


Gjengen fra Mirador; fremst i hvit Alfredo, bak han en av guidene, Lencho, Nereida og Lucia. Bak i hvit Kumi og forran henne Sául, Rebecca og Andrea. Bak sammen med Kumi; Erick og forran han Sergio og meg. Bak med armen opp Christoph og to spanske jenter som kun stilte for bildet og en guide guatemaltec.

Sergio, Andrea, Sául, Nereida, Kumi, Erick, Lucia og Lencho.

Mange kvinner i Guatemala har det vannskeligere enn de fleste menn når det gjelder privilegier som utdannelse. Siden det ikke finnes ett system for å hjelpe folk å ta utdannelse, og mange familier ikke har det økonomiske grunnlaget som trengs for å sende barna til høyere utdannelse, så ender det med at kvinner må kjempe mer enn menn for sin utdannelse. Alle må jobbe for å få til det de vil her, så kvinnene må gjøre det samme, jobbe og studere, noe som for de fleste forlenger studietiden. Da jeg kom til Guatemala sa alle utlendinger, litt ondsinnet, at levealderen her er utrolig lav. Ja, den GEJNNOMSNITTELIGE, levealderen er lav fordi barnedødelighet og ulykker er mer hyppig enn i vår del av verden. Men Lencho snakker hele tiden om sine slektninger og venner som er 100 år eller over 90 år, og bestemoren hans er 86 år, og hun har søsken som er over 80, så folk blir tydeligvis gamle her også.

Neste blogg er om Nauhal :)