Bocas del Toro

Alle båtene fra fastlandet har sin egen dokk i Bocas del Toro (byen), så hvis du skal bo på en annen øy må du ta en annen båt fra Bocas del Toro da all transport skjer derfra. Bocas del Toro er kjent som "party byen", er det barer overalt. De fleste som bor der er Afro og afro-karibisk, deretter en kinesisk befolkning, libanesere og urbefolkning. Nå er det en stor innvandring av folk fra USA og Europa til øyene. Du ser dem overalt, det er mange, og mange flere vil komme. Hvis du er europeer, fra USA eller kinesisk eier av en "supermercado", vil du sannsynligvis å være bosatt i ett av de store vakre husene. Hvis du er urbefolk eller av afrikansk eller afro-karibisk opprinnelse vil det være mer sannsynlig at du bor i en liten boks av et hus som det huset nedenfor. Det er utrolig hvor mange mennesker de passer inn i et lite hus som det. Huset på bildet ser fint ut, de fleste av de fattige bor i mindre, mer nedkjørte hus. Du ser dem litt borte fra alle de "fancye" vandrerhjemmene og hotellene som er eid av utlendinger (sveitsiske, tyskere osv). Sykehuset i byen er imidlertid ikke veldig fancy eller godt utstyrt.

 Bocas del Toro er også navnet på provinsen. Den er 4,643.9 km ² består av fastland og ni hovedøyer. Provinsen består av øygruppen Bocas, Bahía Almirante (Almirante Bay), Laguna de Chiriquí, og tilhørende fastland. Hovedstaden er byen Bocas del Toro (Bocas Town for folk flest) på Isla Colón. Andre større byer eller tettsteder omfatter Almirante (fra der du tar båten (og bussen til andre steder i Panama eller Changinola for transefere til Costa Rica)) og Changinola. Provinsen har en samlet befolkning på 125 461 mennesker (2010). Området ble oppdaget av Christopher Columbus i 1502. Bocas del Toro grenser det karibiske hav i nord der Smithsonian Tropical Research Institute driver en forskningsstasjon nordvest for Bocas Town. Skjærgården tiltrekker flere reisende hvert år, men dets økosystem forblir i stor grad inntakt på grunn av beundringsverdig innsats fra naturvernere. Faktisk er det biologiske mangfoldet i Bocas del Toro regionen så spesielt at det er internasjonalt anerkjent som både Biosphere Reserve og et UNESCO World Heritage Site. Det er mange bananplantasjer i Bocas del Toro, ofte kalt Oro Verde eller grønt gull i Sentral-Amerika. Hvor mye tid har du for å reise? Det kan ta måneder å utforske hele Bocas del Toro, de 9 store øyene, 50 cays (lave, korall-baserte øyer), og 200-pluss "islets", de fleste gjør ikke det. Som jeg sa, er nattelivet fantastisk i Bocas Town, og på Aqua Lounge, 30 sekunder med båt til Isla Caremero. Den andre natten i Bocas dro jeg til Aqua Lounge sammen med folk fra Hostel Heike. Det var "Ladies Night Onsdag", gratis drinker for kvinner til 24.00. En av de beste "partys" jeg har deltatt på på evigheter, folk danset, musikken var bra og noen mennesker ble så beruset at de hoppet fra dansegulvhttp://www.blogger.com/blogger.g?blogID=644799560833773300#editor/target=post;postID=8896904940735720205et i vannet, havet. Strand-elskere og sufere (her er en godbit!) er ivrige etter å begynne sin øy-hopping, selv om Bocas Town selv har mye å by på av spisesteder, uteliv og innkvartering. Det er en arketypisk karibisk landsby med pastell hustak, fersk sjømat som serveres  på vannkant restauranter på stylter, fiskebåter med dristige primærfarger, og brygger som strekker seg utover vannet. Playa Bluff er byens mest imponerende strand. Jeg dro dit på sykkel på min fjerde dag i Bocas. 
Noen råd hvis du skal på delfin sightsing, sørg for at du drar med et turselskap som ikke skader eller forstyrrer delfinene. Hvis de opptrer hensynsløst overfor dyrene, la dem og alle vite det slik at de ikke kan ta turister ut igjen

                                 Hus for de rike Europeere og amerikanere.

                           insekter i Bocas, under de små husene urbefolkning og Afro-karibere bor i.

Eksotiske strender, frosker og stammefolk i Bocas del Toro

 Jeg, Konrad og Loths tok en båttur dagen etter vi kom. Vi ble gruppert sammen med to jenter fra USA som arbeider ved et sykehus i Panama, i en landsby, nær David. Vi ble lovet delfiner, men sesongen for delfiner er ikke på den tiden, så vi fikk ikke sett delfiner. Det var andre som var heldigere enn oss, som så delfiner, men det er ikke så mange delfiner rundt der som i "delfin sesongen". Stedet vi dro for å se etter dem er kalt Dolphin Bay (Delfinbukten). Etter å ha lett,håpløst etter delfiner, dro vi for å legge inn en bestilling for lunsj på en restaurant på stylter i havet, men før det skulle vi snorkle ved Isla Solarte. Vi fikk se vakre og fargerike koraller og noen fisker. Jeg har sett de fleste av fiskene før, fordi jeg har gjort så mange snorkle turer. Det er overraskende grunt rundt øyene. Selv langt fra øyene, midt i havet, var det så grunt at vi kunne stå. Det var litt skummelt, fordi bunnen er full av koraller og tang, og jeg var litt bekymret for å tråkke på noe som stikker.

Etter snorkling, dro vi  for å spise på restauranten på Isla Solarte. Jeg hadde bestilt stekt fisk med kreolsk salsa, det smakte nydelig. De hadde reker, blekksprut og hummer også. Da vi hadde spist tok vi båten til Sloth Island for å se noen av disse fantastiske dovendyrene. De henger rundt i trærne overalt på denne øya som er dedikert til dem. Siste stopp var Red Frog Beach hvor vi hadde 2 timer til å svømme og leke i vannet. Noen ganger er det farlige bølger på denne stranden, men det er mest ettermiddag, og fra november til august. Men de kan oppstå svært brått, så skilt som dette (på bildet over) på strendene rundt på øyene er svært vanlig. Da vi var der, var bølgene milde og ikke så store. Det er langgrunt, så du må gå langt ut for å få en svømmetur, eller svømme når bølgene kommer inn. The Red Frog Beach kalles Red Frog på grunn av den lille røde frosken som det er mange av på øyene, spesielt på denne stranden. Kanskje det er derfor den er oppkalt etter frosken. Frosken er giftig, så stammer i Sør-Amerika bruker det til å forgifte dart pilene de bruker til jakt etter mat i jungelen. Bildene er fra Red Frog Beach, det siste på båten tilbake til Bocas del Toro.

Ovenfor er den giftige røde dart frosk. De finnes også i blått og gul med svarte prikker, og de liker å oppholde seg i fuktig vegetasjon, i og ved trær.

Kapteinen på båten vi dro med er en Ngöbe-Bugle, de var kjent som Guaymi før, og lever i dag i Bocas del Toro og på de tørre slettene i Veraguas. Jeg spurte ham om kulturen hans, og om deres muntlige historie, om de har noen mytologi og /eller historier. Han sa nei. Senere ble jeg fortalt at de ikke liker å snakke så mye med utenforstående om disse tingene. Han hadde kona med seg på vår, ogturen hun sa aldri et ord til noen av oss. Han fortalte med at da Cristobal Colon kom til øygruppen, kalte han dem Bocas del Toro, og det er en øy, Isla Colon som er oppkalt etter ham. Jeg ble også fortalt at spanjolene jaget bort og drepte mange av stammefolkene i området, så mange flyktet til fastlandet. Han fortalte meg også at det er 4 "raser" (han kalte dem raser) av stamme folk som bor på øyene, og at språkene deres er så forskjellige at de ikke forstår hverandre. Spansk er det andre språket for mange av stammefolkene. Han fortalte meg også at kvinner har vakre kjoler med lyse farger og geometriske mønstre, men de bruker dem ikke mye i disse dager. De bruker dem under festivaler, og menne kler seg i eksotiske fuglefjær og maler ansiktene med geometriske mønstre i svart, hvitt og rødt. Stammefolk av Ngöbe-Bugle bor i hytter nær vassdrag eller i dalene på fastlandet, de fisker, jakter, oppdretter hunder, kyr, kylling og gris i moderne dager. Kapteinen fortalte meg at før spanjolene kom, fisket de og jaktet en liten type hjort, villsvin, aper og dovendyr. Nå er det ikke mye vilt liv igjen annet enn aper og dovendyr. Og selvfølgelig fugler og amfibier. De er den største urbefolkningen i Bocas del Toro Archipelago, 63,6% av den nasjonale indiske befolkningen, spredt i flere lokalsamfunn på øyene Colon, Bastimentos, Solarte, Cristobal, Popa og Water Cay. De har fortsatt mange av sine innfødte skikker og praksis, dehar  nydelige halskjeder konstruert med fargerike perler som opprinnelig var laget av småstein, biter av bein, frø og sjø skjell som de farget med hjemmelaget fargestoff. Halskjedene kalles chaquira, og nå kan de kjøpe perler med flere former og farger og veve dem inn i fargerike ornamenter. En annen etnisk gruppe i Bocas del Toro er Bokotas som fortsatt bruker pil og bue, spyd og fiske garn. Du kan se de runde husene bygget på stylter, noen ganger uti vannet (sjøen). Kvinnene kler seg i en kjole lik den Ngöbe-Bugle kvinnene har, også kalt 'nahua', og halskjeder, ansikts maling i svart og rød, og skinnende hår kammer. Mennene kler seg i Manta-sucia skjorter. Det finnes visstnok fortsatt mange rene familier av begge stammer. .

Buglere er chibchan språket i Sentral-Amerika, som snakkes av bare 1000 mennesker i Panama og Costa Rica. Som de fleste chibchan språk (det finnes 30 forskjellige chibchan språk, de snakkes i Colombia, Ecuador, Venezuela, Nicaragua, Honduras og Costa Rica), er buglere ett tone språk med SOV ordstilling (S = subjekt, O = objekt, V = verb. Det betyr at en setning er vanligvis bygd opp med ordene i denne rekkefølgen;. subjekt-objekt-verb. Engelsk og norsk er ikke SOV språk, men latin, japansk, baskisk, dogon og hopi er blant 73 (kjente) språk som er det). Mange lingvister anser buglere og bogota for å være dialekter av ett språk, men ifølge kapteinen kan talere av de to språkene ikke forstå hverandre. I Panama, har Bugle og deres slektninger i Ngöbe (eller Guaymi) stammen blitt til en Ngöbe-Bugle stamme. De fleste Ngöbe-Bugle lever tradisjonelt i enkle små jungel hytter og identifiserer seg med sine lokalsamfunn mye mer enn med etnisitet, noe som påvirker deres nivå av nasjonal politisk organisasjon. De ble organisert i slutten av det tyvende århundre for å beskytte sitt land og kultur. Samfunnet deres ble forstyrret av spredningen av bananplantasjer, byggingen av Inter-American Highway gjennom deres territorium, og disponeringen av deres felles landområder av bønder og kvegrancher. Grunnloven av 1972 krevde at regjeringen etablerte "comarcas" eller reservater for urbefolkningen, men denne politikken ble ikke universelt implementert. Erosjon av landområdene har fått mange til å forlate reservatene og bli til "Panama migranter", en del av en arbeidsstyrke hvor de vanligvis vil bli gitt de laveste betalte og mest fysisk ødeleggende jobber. Mens utviklingsprosjekter som Cerro Colorado gruveprosjektet setter Ngöbe-Bugle historiske forfedre land i fare tvinger dem til å oranisere seg politisk.

                                                                 brennmanet.

Møtet med min nye ledsager kolibrien

De er så raske at jeg får aldri tatt bilde av dem, men sist jeg så en kolibri var i huset til Lencho. Det vil si den delen som er åpen (cort yard på engelsk, har aldri fått med meg det norske ordet). Jeg og Katie satt og spiste frokost en morgen i "hagen" da en kom flyvende og smakte såvidt på en av blomstene Lencho har i "hagen" sin. I Mexico, under yogateacher training, hadde jeg en inntim opplevelse av kolibrien da jeg kunne nærme meg en som satt på en gran og lirke meg så nær at jeg kunne ha tatt på den. Kolibrien var ikke redd, tvert i mot satt den helt rolig, og så nesten ut som den tok en lur da den lukket øynene en stund, selv om den viste at jeg satt der. På det tidspunktet tenkte jeg ikke så mye over det, jeg var vant med å ha nærkontakt med forskjellige dyr, fra hvalene (som ble ett av mine kraftdyr mens jeg var på Yandara) og delfinene som kom helt inntil stranden da jeg hadde min Vision Quest til den eggleggende skilpadden. Og selvfølgelig alle dyrene jeg har jobbet med i min tid i Bolivia, jaguaren (som er min Nawal og "spirit guide") og ozeloten (som er tegnet mitt i "Dreamspell" og en annen "spirit guide"). Da kolibrien i Lenchos "hage" kom rett til meg, stoppet i luften rett forran ansiktet mitt noen sekunder og forsvant ble både jeg og Katie så paff at jeg skjønte at jeg måtte lese om kolibriens betydning i Mayalegende, siden shamaner i Mexico erklærte at jeg faktisk er Maya.

En vanlig tro er at kolibrier er budbringere mellom verdener, på samme måte som ørnen er budbringer mellom gudene og mennesket. De holder shamaner og naturen i spirituell balanse. Når shamanene studerer kolibriens adferd lærte de om dens hemmelige passasje til underverdenen. I alle urbefolkninger fra Aztec, Maya, Hopi, Pueblo Indianere, Cherokee, Navajo osv, osv.. finnes det flere historier om kolibrien. I en Mayalegende heter det at kolibrien er selve solen, forkledt for å forføre en vakker ung kvinne. Mojavelegenden forteller at en gang i tiden levde folket i en underverden av mørke så de sendte en kolibri for å finne lys, og denne kolibrien viste dem en vei til den øvre verden full av sollys. Navajoene sendte kolibrien opp over den blå himmelen for å se hva som fantes bortenfor, det viste seg å være svart "tomrom". Pimaene har en legende hvor kolibrien ble sendt ut under en stor flom for å søke etter tørt land. Den kom tilbake med en blomst. Du kjenner kanskje denne historien igjen fra bibelen, bortsett fra at Noa sendte en due. I Mexico er det en vanlig tro at kolibrien bringer kjærlighet og romanse.

Mystikk;
På Nazca slettene i Sør-Peru har antikkens folk skjært ut ett bilde av kolibrien som er så stort at det kan kun ses fra 800 m. oppe i luften. For dem var kolibrien hellig, og de gjenkjente den hellige gaven de har til verden. Peru er ett ekvatorialt land som huser over 300 arter, som er kjent, av kolibrier, og kanskje det var nettopp her den første kolibrien åpnet øynene sine? Fra ekvator har de spredd seg oppover Sentral - og Nord-Amerika, en art finnes i Alaska. Når vi er oppmerksomme på kolibrien ærer vi Moder Jords ånd. Kolibrien hjelper oss å frigjøre skjulte krefter og mysterier i oss selv. Evner til fornyelse og gjenfødelse er to av egenskapene den bringer oss. Kolibrier lever lenge, er tidløs og har derfor mye visdom, og en livskraft som er sterk og rett som en laserstråle. Den bringer ett mangfold av ideer og fantasi når man er sliten.
Nazca
Kolibrien som totemdyr/ kraftdyr / spirit guide:
Kraftdyr, totemdyr og åndelig guide (spirit guide) er alle begreper som beskriver en spirituell eller åndelig kontakt med ett eller flere dyr. I all gammel folklore har alle mennesker minst ett dyr som er guide eller kraftdyr. I løpet av livet kan ett menneske trenge forskjellig veiledning, og man finner at kraftdyret har endret seg. Noen mennekser har flere enn ett totemdyr, i urbefolkninger gjaldt dette særlig mennesker som jobber med healing, prester /prestinner og shamaner og har spesiell kunnskaper. Min erfaring er at det varierer, man kan noen ganger ha ett, og noen ganger fler og at man OGSÅ kan velge å "påkalle" kraften /visdommen fra ett spesielt dyr i en gitt situasjon, og dermed ha flere "følgesvenner". I den moderne verden er veldig få bevisste sine åndelige veiledere, og kan derfor ikke nyte visdommen fra dem. Mange tror rett og slett det er tull og tøys og lærer aldri fra dyrene og plantene som deler planeten vår med oss. Uansett tror jeg mange opplever at noen ganger kommer ett dyr inn i livet på mystisk vis og åpner bevissheten. Kanskje får personen til å tenke, for en liten stund i alle fall, før de glemmer det, rister det av seg som en "tullette tanke" eller "fantasi". For meg var det ikke så rart at en bringer av kjærlighet viser seg i ett hus så fult av kjærlighet og ren glede som huset til Lencho. Kolibrien er kjent som hjerteåpner, og bringer av glede, og jeg har aldri ledd så mye og så godt som i selskap med Lencho, Jonatan, Diego, Seferino, hunden Skokie og etterhvert Katie, og alle, som har forbindelse med Lencho, som har kommet og gått siden mitt bekjentskap med han, Kumi, Lucia og mexicanerene. For Maya var kolibri en av de viktige dyrene i deres dyremytologi sammen med jaguaren, slangen, quetzalen (en vakker nesten utdødd fugl, nationalfuglen i Guatemala), coyote, ulv, ravn, ørn, puma og den svarte panteren for å nevne noen. Kolibrien er ett kraftfullt symbol på det religiøse og åndelige i den vestlige kulturen. For Maya var den glede, harmoni og kjærlighet. Den har også blitt tatt for å være symbol på gjennfødelse fordi i løpet av den kalde natten synes kolibrien å være livløs, og så våkner den mirakuløst om morgenen. Kolibrien har veldig høy metabolisme, så for å overleve de kalde nettene senker den metabolismen så mye at den virker død.

Kolibrien i medisinkort; hjerteåpner. Når vi tar kolibriens bevissthet blir verden vidundelig og vi lever for skjønnet, blomstenes aroma, smaken i god mat (og her spiser jeg ALT for mye god mat) og andre gleder i livet. Vi lærer å le og magien i det å være i live og nyte alt som er skapt. Vi lærer sannheten om skjønnhet. Kolibrien viser oss skjønnheten i det nåværende øyeblikket og hjelper oss å løse mysteriet med dualitet og vekker våre kunnskaper om plantenes medisinske virkninger. Med kolibri som guide lærer man å flyte med strømmen, aldri se seg tilbake og spørre "hva om" men heller tilpasse seg enhver situasjon.
Kolibrien i "dyr snakker"; De lærer oss å utvinne livsessensene fra plantene, enkelt mot og sterk uavhengighet. Den hummende lyden gir oss indre massasje som bringer harmoni og balanse. Kolibrien inspirere oss til å ta vare på vår natur og på tradisjoner som holder på å bli glemt.
Kolibrimedisin; Gleden ved å plante (jeg deltok på ett kurs i organisk kultivering av mat - og medisinplanter med Kumi, og jeg likte det). Massasje og viten om plantenes aromatiske oljer, aromaterapi kan være den rette karriære (jeg kan mye om aromaterapi, og alltid likt å holde på med det. Sist har jeg hjulpet en kvinne med magsmerter ved å bruke abdominal massasje og berøring).
Kolibrishaman; Må være frie sjeler og er alltid veldig lykkelige, stadig på farten og rører seg slik at de utvider energien, ærlige, ekstremt frittalende og er villige til å prøve alt, minst en gang. Når de befinner seg i samfunn eller situasjoner hvor de ikke får utrykke friheten og energien, er de depprimerte og føler seg ubrukelige.
Shamaner som er så heldige at de får jobbe med kolibrien som en av sine åndelige veiledere oppnår resultater veldig raskt f.eks. i healing. Kolibrien er ett sant magisk dyr som til tross for å være liten og ha en god natur har mange magiske og kraftfulle egenskaper som han bringer videre til den som jobber med den. Kolibrien er også i sannhet en transformerende skapning i likhet med slangen.
Court yard, åpent område i huset.

Det som er sikkert er at jeg kan regne med som heldig som har kolibrien som en av mine ledsagere på veien her i Sentral-Amerika fordi den bringer trøst og håp når du føler deg trist. Den låner deg sine krefter når du er sliten og motløs. Den bringer varme og kjærlighet der det er kaldt. Jeg finner det også nyttig å ha grevling som kraftdyr da den er vokter av historier og skriver. Grevlingen ser under overflaten til alle ting, mennekser, røtter, planter, selv-utrykk og kunnskap om hvordan de skal reagere og når. De lærer oss hvordan vi skal jorde oss godt og få kontakt med jorden slik at vårt utrykk blir sterkere. Vi lærer tillit, stahet og utholdenhet, og hvordan vi selv skal ta styring over ett nytt kapittel i livet vårt.

Jaguaren styrker vår spirituelle og psykiske syn, det 3. øyet, slik at vi får en sterk bevissthet, og en sterk intuisjon. Den viser oss hvordan alt vi har lært kan brukes i dagliglivet og viser oss hvordan vi kan omfavne åndens gaver med fasthet, styrke og mot. Jaguaren hjelper oss med selvrealisering og empowerment i eget liv. Han viser oss hvordan vi kan bevege oss stille og ubemerket til vi må reagere hurtig og vise makt. Jaguaren viser oss hvordan vi kan forstå ting som er usett. Jaguaren skjærer gjennom illusjonene. Når han skjærer gjennom illusjonen av f.eks. separasjon, viser han hvordan sårede følelser fra fortiden kan transformeres til høyere lærdom og klarhet for å utvikle en høyere selvfølelse og tilknytning. Jaguaren ordner opp i sjelens kaos med sin visdom og hjelper den i prossessen med integrasjon og skiftende perspektiver slik at det skjer med balanse og eleganse.

Linda