Møtet ved Copans ruiner

En vakker stele med mayaglyfer som er ett av de eldste kjente skriftsystemene i verden.


På lørdag besøkte jeg mayabyen her i Copan. Fra den vakre og fredelige lille byen Copan Ruinas er det bare en 15 min. gåtur på en vakker sti gjennom frodig, grønn natur, hvor du kan se fargerike fugler og store, fete larver. Ruinene ligger midt i den frodige, grønne dalen, og selv om det er varmt og fuktig er det nok av store trær som kan tilby noe skygge fra solen. Da jeg kom dit, kom jeg i rett tid til å se at noen slapp løs 5 vakre, store, røde papegøyer fra ett stort bur som de har blitt oppfostret i for å bli sluppet løs en dag. Det var ett fantastisk syn da de store, nydelige fuglene ble satt fri, flyvende ut som ett vell av rødt. De dro rett opp i toppene av de nærmeste trærne og "snakket" med hverandre. To av fuglene hadde dannet par og fløy sammen over hodene våre. Disse papegøyene kommer til å leve til de er 60 og holde sammen med den samme maken gjennom livet. Da jeg gikk inn i den arkeologiske sonen følte jeg igjen den velkjente spenningen i meg. De utskårne stelene er så vakkre. Bildene kan ikke yte dem rettferdighet i det hele tatt. De er av de best bevarte utskjæringer funnet på dette kontinentet. Her ble igjen min nysgjerrighet og sans for eventyr vekket opp igjen. Jeg følte meg i live og klar til å møte verdens igjen. Alle disse arkeologiske stedene gjør det for meg, det er nok det historiske suset! Jeg føler en dyp tilknytning til landet, fortid og mennesker, både fra fortid og nåtid. Og jeg føler jeg kan forstå deres syn på livet til en viss grad. De var omgitt av vakker natur, farlige dyr og fargerike fugler. Jeg tilbrakte timer på stedet. En grunn er fordi jeg møtte en ung mann fra Japan som var på samme shuttlebuss som meg, og så møtte jeg ham igjen ved ruinene. Vi begynte å snakke om Japan, japansk mat og min favoritt drikke; grønn te krem ​​frappucchino! Vi endte opp med å diskutere 911, mayaene og forskjellige kulturer, konspirasjon, makten til mediene og mye annet. Jeg spurte ham om hvordan det er i Japan for tiden, og han fortalte meg at det er vanskelig å vite, fordi mediene lyver mye. De holder mye informasjon fra det offentlige øyet, og også fra den internasjonale pressen. Jeg fortalte ham noen Mayalegender, historier og fakta, som han satte pris på, fordi jeg gjorde ruinene og menneskene som levde der mer levende for ham, sa han. Vi begynte å snakke om 2012. Siden jeg begynte å reise i Sentral Amerika, har jeg truffet mennesker som snakker om åndelighet og spiritualitet, gammel kunnskap, det forbudte, det ukjente. Personer som har en følelse eller vet at det finnes noe "annet". En annen bevissthet, andre dimensjoner, en annen kunnskap. At det finnes en sann kunnskap og at vi kan få tilgang til den hvis vi vil. Noe mer enn alt vi har blitt fortalt gjennom våre kulturer. Vi vet så lite fordi det allerde er bestemt for oss hva som er nyttig for oss å vite og ikke vite. Kunnskap om åndeverdenen eller helbredelse rynker folk på nesen av, og ler av. Når jeg møter en person som dette, som denne japanske mannen, som studerer medisin (og derfor er mer tilregnelig enn meg), som lyttet til hva jeg har å si, og som føler det, og svarer med den dype kunnskapen som er gravlagt dypt inne i oss alle, åpner kronchakra seg, og jeg sier ting som jeg har ingen anelse om hvor de kommer fra. Jeg bare vet at det er viktig. Denne typen kunnskap er vi for ofte villige til å kaste bort som tull, fordi vi ønsker å bli likt, vi ønsker å bli akseptert, og å gjøre det "rette". Og vi kan aldri snakke hva vi virkelig føler. Jeg bare vet at det er sannheten fra bunnen av min eksistens. Jeg pleide å tro at det ikke eksisterer en høyere sannhet, og at det er forskjellig for ulike mennesker og kulturer. Ja, hver og en av oss bærer hans eller hennes egen sannhet, og handle etter det kan aldri bli galt. Men det finnes også "høyere sannheter". Som folk i Norge vet nå etter den forferdelige hendelsene som fant sted. En høyere sannhet er Kjerlighet. Hat og hevn tilhører en annen kategori. Hat og hevn vil aldri bli en høyere sannhet, selv om det kan være sant for noen mennesker. Men hvordan kommer de til den konklusjonen? Ingen er født hatsk og hevngjerrig. Ingen er født sint eller en terrorist. Dette er noe en mann eller en kvinne lærer. Folk vil kanskje si at noe er galt i hodene deres når de dreper noen. Men hvem kan egentlig si hva som er normalt eller ikke når vi alle faktisk kan være et "offer" til den slags læring? Undskyldninger som at noen lider av mental sykdom, er ikke det en måte å skyve bort vårt ansvar å ta en god titt på hva vår kultur har blitt til? En kultur full av ensomme, frustrerte og medisinert mennesker. Gamle folk uten forsvarlig omsorg. Folk som går fra jobb, deretter hjem til TV som sender reklamer hvert 5 min. for å minne deg på at du er ingenting annet enn en forbruker, og verdien ligger i hvor mye du kjøper. I mellomtiden overbelaster vi planeten vår, og skaper tonnevis av giftig søppel. Ikke glem at de siste 10 årene har vi vært antatt å hate og frykte muslimer og islam etter 9 / 11. Vi har lært å frykte et lite ord; terrorisme. Jeg har hørt det gjentatt så mange ganger at jeg er lei av det. De vil aldri noensinne la oss glemme og leve et normalt liv. Terrorisme var / er brukt som en unnskyldning for så mange hevngjerrige tiltak mot visse grupper. Subtile ting, som å forby burka i noen land til bombing av ett av de fattigste landene i verden. Og nå tjener private Amercianske selskap tonnevis med penger ved gjenoppbygging. Hvis du ønsker å tjene penger i disse dager, bomb du et land og deretter gjenoppbygge det. Gjør verden et utrygt sted å være, og selg trygghet til folket. I tragedien som skjedde i Norge er det kanskje en stor sjanse til å gjøre en endring. Vi kan vise verden at vi er spesielle og rene. At vi kan svare med høyere sannheten om kjærlighet. Ta en god titt på oss selv og vår kultur og spørre hva kan vi gjøre for å lære folk kjærlighet og medfølelse i stedet for hat og frykt? Hvor stor rolle spiller media og myndigheter? Har jeg tid til en venn i nød, eller er jeg altfor redd for å møte behovene til andre og mine egne? Vi lever i en kultur hvor folk foretrekker å tilbringe tid med sine elektroniske leker, hvor menn og kvinner opptrer som fiender. Dette forårsaker mye stress og ensomhet. Små barn flytter frem og tilbake mellom deres mor og far som nomader, og altfor mange barn er diagnostisert ADHD og medisinert med speed. Denne japaneren viste seg å være en av de virkelig fantastiske mennesker jeg møter. Noen som jeg vet intuitivt og mentalt forstår hva jeg sier og hva jeg vet. Og jeg vet at det er håp for planeten. På tross av alle de forferdelige tingene som skjer, som hendelsene i Norge. Det er fantastiske mennesker der ute, som snakker sannheten. Som den franske mannen jeg møtte på Xela - Atitlan trekket, som de "rettroende" ville le av. Det viste seg at en fra USA hadde også noen uvanlige meninger, og vi utvekslet mye informasjon. Dette er folk som vandrer denne planeten med øynene åpne og uredde for å kjenne sannheten i seg selv. Og jeg vet det er disse menneskene som til slutt vil forene alle mennesker i verden, når vi alle gir slipp på frykt. Det er flere av disse menneskene i denne delen av verden. Kanskje fordi der det er mer lidelse og tragedie her og folk har ikke råd til å sove? Og jeg tror også det er fordi de er "Maya". Hvis ikke i ren blod, i alle fall i ånd og kunnskap. Hvorfor sier jeg det? Fordi alltid, om personen er en turist fra Japan, Belgia eller Frankrike, eller en innfødt, er det i nærheten av Maya jeg møter dem. Og meksikanerne har faktisk at sagt jeg er Maya. Og min Nauhal er magikeren, jaguar. På Mexicali Ozelotl (ozelot). Alle er symboler på det skjulte, magikeren leker med illusjoner. Møtet med Mishiko ved ruinene, og det å snakke med ham fikk meg til å innse at hvis jeg ikke hadde blitt ranet og ute av stand til å dra til Copan tidligere jeg ikke ville ha møtt ham, og til slutt fant vi ut at vi hadde sittet blant ruinene i flere timer, andre mennesker og den brennende sola var glemt. Bare for å snakke og snakke. Det var trist å si farvel da han dro til Utila på søndag. Og jeg kommer til La Ceiba i morgen for å ta ferge over dit.


I følge Popul Vuh, Maya bibelen, tok det gudene fire forsøk på å skape en skapning kraftig nok til å opprettholde verden. På første forsøk skapte gudene rådyr, maur, ulver og andre dyr, men når gudene oppfordret dyrene til å si navnene på gudene, gryntet og brølte de bare. Det andre forsøket lagde gudene et menneske ut av gjørme, men personen snakket uten kunnskap og forståelse. Han falt fra hverandre og ble oppløst tilbake til gjørme, erstattet av et menneske av kjøtt. Men mennesket var onde, og gudene bestemte seg for å utrydde dem med en stor flom. I det tredje forsøket spikket gudene ut en person ut av tre. De var bedre enn gjørmefolket, men ikke perfekt. De kunne snakke og gå, og fikk barn og befolket hele verden. Men gudene fant at de gikk rundt og sov og uten hensikt i det hele tatt. De hadde også glemt sin skaper så de ble ødelagt. De som overlevde ble forvandlet til aper i trærne over hele Mesoamerika. Gudene fikk endelig det rett når de oppdaget mais og laget menneskene til slutt av mais. Mayaene kaller seg barn av mais, og faktisk med den kunnskap om genetikk som vi har, har forskere funnet ut at genetisk sett er mais svært lik menneskets gener. Betyr at vi er beslektet med mais, mer beslektet med mais enn det meste annet. Og de Mayaene synes å ha visst dette! Eller gudene deres uansett, men det tok dem 4 ganger å finne det ut. Popul Vuh er en av de største religiøse tekster gjennom tidene og inneholder fasinerende historier og legender Mayaenes tro og skapelselegende.

Se engel;sk versjon for flere bilder.

Møtet med min nye ledsager kolibrien

De er så raske at jeg får aldri tatt bilde av dem, men sist jeg så en kolibri var i huset til Lencho. Det vil si den delen som er åpen (cort yard på engelsk, har aldri fått med meg det norske ordet). Jeg og Katie satt og spiste frokost en morgen i "hagen" da en kom flyvende og smakte såvidt på en av blomstene Lencho har i "hagen" sin. I Mexico, under yogateacher training, hadde jeg en inntim opplevelse av kolibrien da jeg kunne nærme meg en som satt på en gran og lirke meg så nær at jeg kunne ha tatt på den. Kolibrien var ikke redd, tvert i mot satt den helt rolig, og så nesten ut som den tok en lur da den lukket øynene en stund, selv om den viste at jeg satt der. På det tidspunktet tenkte jeg ikke så mye over det, jeg var vant med å ha nærkontakt med forskjellige dyr, fra hvalene (som ble ett av mine kraftdyr mens jeg var på Yandara) og delfinene som kom helt inntil stranden da jeg hadde min Vision Quest til den eggleggende skilpadden. Og selvfølgelig alle dyrene jeg har jobbet med i min tid i Bolivia, jaguaren (som er min Nawal og "spirit guide") og ozeloten (som er tegnet mitt i "Dreamspell" og en annen "spirit guide"). Da kolibrien i Lenchos "hage" kom rett til meg, stoppet i luften rett forran ansiktet mitt noen sekunder og forsvant ble både jeg og Katie så paff at jeg skjønte at jeg måtte lese om kolibriens betydning i Mayalegende, siden shamaner i Mexico erklærte at jeg faktisk er Maya.

En vanlig tro er at kolibrier er budbringere mellom verdener, på samme måte som ørnen er budbringer mellom gudene og mennesket. De holder shamaner og naturen i spirituell balanse. Når shamanene studerer kolibriens adferd lærte de om dens hemmelige passasje til underverdenen. I alle urbefolkninger fra Aztec, Maya, Hopi, Pueblo Indianere, Cherokee, Navajo osv, osv.. finnes det flere historier om kolibrien. I en Mayalegende heter det at kolibrien er selve solen, forkledt for å forføre en vakker ung kvinne. Mojavelegenden forteller at en gang i tiden levde folket i en underverden av mørke så de sendte en kolibri for å finne lys, og denne kolibrien viste dem en vei til den øvre verden full av sollys. Navajoene sendte kolibrien opp over den blå himmelen for å se hva som fantes bortenfor, det viste seg å være svart "tomrom". Pimaene har en legende hvor kolibrien ble sendt ut under en stor flom for å søke etter tørt land. Den kom tilbake med en blomst. Du kjenner kanskje denne historien igjen fra bibelen, bortsett fra at Noa sendte en due. I Mexico er det en vanlig tro at kolibrien bringer kjærlighet og romanse.

Mystikk;
På Nazca slettene i Sør-Peru har antikkens folk skjært ut ett bilde av kolibrien som er så stort at det kan kun ses fra 800 m. oppe i luften. For dem var kolibrien hellig, og de gjenkjente den hellige gaven de har til verden. Peru er ett ekvatorialt land som huser over 300 arter, som er kjent, av kolibrier, og kanskje det var nettopp her den første kolibrien åpnet øynene sine? Fra ekvator har de spredd seg oppover Sentral - og Nord-Amerika, en art finnes i Alaska. Når vi er oppmerksomme på kolibrien ærer vi Moder Jords ånd. Kolibrien hjelper oss å frigjøre skjulte krefter og mysterier i oss selv. Evner til fornyelse og gjenfødelse er to av egenskapene den bringer oss. Kolibrier lever lenge, er tidløs og har derfor mye visdom, og en livskraft som er sterk og rett som en laserstråle. Den bringer ett mangfold av ideer og fantasi når man er sliten.
Nazca
Kolibrien som totemdyr/ kraftdyr / spirit guide:
Kraftdyr, totemdyr og åndelig guide (spirit guide) er alle begreper som beskriver en spirituell eller åndelig kontakt med ett eller flere dyr. I all gammel folklore har alle mennesker minst ett dyr som er guide eller kraftdyr. I løpet av livet kan ett menneske trenge forskjellig veiledning, og man finner at kraftdyret har endret seg. Noen mennekser har flere enn ett totemdyr, i urbefolkninger gjaldt dette særlig mennesker som jobber med healing, prester /prestinner og shamaner og har spesiell kunnskaper. Min erfaring er at det varierer, man kan noen ganger ha ett, og noen ganger fler og at man OGSÅ kan velge å "påkalle" kraften /visdommen fra ett spesielt dyr i en gitt situasjon, og dermed ha flere "følgesvenner". I den moderne verden er veldig få bevisste sine åndelige veiledere, og kan derfor ikke nyte visdommen fra dem. Mange tror rett og slett det er tull og tøys og lærer aldri fra dyrene og plantene som deler planeten vår med oss. Uansett tror jeg mange opplever at noen ganger kommer ett dyr inn i livet på mystisk vis og åpner bevissheten. Kanskje får personen til å tenke, for en liten stund i alle fall, før de glemmer det, rister det av seg som en "tullette tanke" eller "fantasi". For meg var det ikke så rart at en bringer av kjærlighet viser seg i ett hus så fult av kjærlighet og ren glede som huset til Lencho. Kolibrien er kjent som hjerteåpner, og bringer av glede, og jeg har aldri ledd så mye og så godt som i selskap med Lencho, Jonatan, Diego, Seferino, hunden Skokie og etterhvert Katie, og alle, som har forbindelse med Lencho, som har kommet og gått siden mitt bekjentskap med han, Kumi, Lucia og mexicanerene. For Maya var kolibri en av de viktige dyrene i deres dyremytologi sammen med jaguaren, slangen, quetzalen (en vakker nesten utdødd fugl, nationalfuglen i Guatemala), coyote, ulv, ravn, ørn, puma og den svarte panteren for å nevne noen. Kolibrien er ett kraftfullt symbol på det religiøse og åndelige i den vestlige kulturen. For Maya var den glede, harmoni og kjærlighet. Den har også blitt tatt for å være symbol på gjennfødelse fordi i løpet av den kalde natten synes kolibrien å være livløs, og så våkner den mirakuløst om morgenen. Kolibrien har veldig høy metabolisme, så for å overleve de kalde nettene senker den metabolismen så mye at den virker død.

Kolibrien i medisinkort; hjerteåpner. Når vi tar kolibriens bevissthet blir verden vidundelig og vi lever for skjønnet, blomstenes aroma, smaken i god mat (og her spiser jeg ALT for mye god mat) og andre gleder i livet. Vi lærer å le og magien i det å være i live og nyte alt som er skapt. Vi lærer sannheten om skjønnhet. Kolibrien viser oss skjønnheten i det nåværende øyeblikket og hjelper oss å løse mysteriet med dualitet og vekker våre kunnskaper om plantenes medisinske virkninger. Med kolibri som guide lærer man å flyte med strømmen, aldri se seg tilbake og spørre "hva om" men heller tilpasse seg enhver situasjon.
Kolibrien i "dyr snakker"; De lærer oss å utvinne livsessensene fra plantene, enkelt mot og sterk uavhengighet. Den hummende lyden gir oss indre massasje som bringer harmoni og balanse. Kolibrien inspirere oss til å ta vare på vår natur og på tradisjoner som holder på å bli glemt.
Kolibrimedisin; Gleden ved å plante (jeg deltok på ett kurs i organisk kultivering av mat - og medisinplanter med Kumi, og jeg likte det). Massasje og viten om plantenes aromatiske oljer, aromaterapi kan være den rette karriære (jeg kan mye om aromaterapi, og alltid likt å holde på med det. Sist har jeg hjulpet en kvinne med magsmerter ved å bruke abdominal massasje og berøring).
Kolibrishaman; Må være frie sjeler og er alltid veldig lykkelige, stadig på farten og rører seg slik at de utvider energien, ærlige, ekstremt frittalende og er villige til å prøve alt, minst en gang. Når de befinner seg i samfunn eller situasjoner hvor de ikke får utrykke friheten og energien, er de depprimerte og føler seg ubrukelige.
Shamaner som er så heldige at de får jobbe med kolibrien som en av sine åndelige veiledere oppnår resultater veldig raskt f.eks. i healing. Kolibrien er ett sant magisk dyr som til tross for å være liten og ha en god natur har mange magiske og kraftfulle egenskaper som han bringer videre til den som jobber med den. Kolibrien er også i sannhet en transformerende skapning i likhet med slangen.
Court yard, åpent område i huset.

Det som er sikkert er at jeg kan regne med som heldig som har kolibrien som en av mine ledsagere på veien her i Sentral-Amerika fordi den bringer trøst og håp når du føler deg trist. Den låner deg sine krefter når du er sliten og motløs. Den bringer varme og kjærlighet der det er kaldt. Jeg finner det også nyttig å ha grevling som kraftdyr da den er vokter av historier og skriver. Grevlingen ser under overflaten til alle ting, mennekser, røtter, planter, selv-utrykk og kunnskap om hvordan de skal reagere og når. De lærer oss hvordan vi skal jorde oss godt og få kontakt med jorden slik at vårt utrykk blir sterkere. Vi lærer tillit, stahet og utholdenhet, og hvordan vi selv skal ta styring over ett nytt kapittel i livet vårt.

Jaguaren styrker vår spirituelle og psykiske syn, det 3. øyet, slik at vi får en sterk bevissthet, og en sterk intuisjon. Den viser oss hvordan alt vi har lært kan brukes i dagliglivet og viser oss hvordan vi kan omfavne åndens gaver med fasthet, styrke og mot. Jaguaren hjelper oss med selvrealisering og empowerment i eget liv. Han viser oss hvordan vi kan bevege oss stille og ubemerket til vi må reagere hurtig og vise makt. Jaguaren viser oss hvordan vi kan forstå ting som er usett. Jaguaren skjærer gjennom illusjonene. Når han skjærer gjennom illusjonen av f.eks. separasjon, viser han hvordan sårede følelser fra fortiden kan transformeres til høyere lærdom og klarhet for å utvikle en høyere selvfølelse og tilknytning. Jaguaren ordner opp i sjelens kaos med sin visdom og hjelper den i prossessen med integrasjon og skiftende perspektiver slik at det skjer med balanse og eleganse.

Linda

Spanglish er også ett språk!

En liten ekstra "treat" på turen til Caracol er at vi stopper ved noen elvedammer for å ta ett forfriskende bad etter å ha strevd rundt i varmen rundt pyramider og templer. Se bilder nedenfor :)

Dette er skiltet i Belize for en fartsdump; en sovende politimann, det er også det "offisielle" navnet for fartsdump i landet ;)

Jeg har sagt at jeg skulle demonstrere at spanglish er ett språk! Her er "beviset"; Rio er det spanske ordet for "elv", og on pools er engelsk for "på dammer" (elv på dammer). Rio On Pools!

Rio On Pools, mange dammer som det er vidundelig å bade i!

Rio On Pools sett fra en "mirador" (utsiktspunkt)

Rio Frio Cave, ett annet spanglish navn, fra innsiden.

Rio Frio Cave inngangen fra innsiden. Mountain Pine Ridge er full av huler.

En Mayalegende på kjøpet; Mannen som solgte sjelen sin.

Det var en gang en bra mann, men en ulykkelig mann som bestemte seg for å selge sjelen sin til Kizín ("djevelen"). Da han fant Kizín likte Kizín veldig godt ideen om å få sjelen til en god mann, men mannen ba om å få 7 ønsker til gjenngjeld.

Det første ønsket var masse penger, så den 1. dagen hadde mannen lommene fulle av gull. Den 2. dagen ville han ha perfekt helse, og det fikk han. Den 3. dagen ville han ha masse mat, så han spiste så mye han bare orket, og litt mer. Den 4. dagen ønsket mannen at han hadde kvinner, så han var omringet av de vakreste kvinner. Den 5. dagen ville mannen vite hvordan det var å ha makt, så han levde som en konge. For den 6. dagen ønsket han at han kunne reise på ett øyeblikk hvor som helst. Så mannen besøkte 1000 steder. Da den 7. dagen kom og mannen skulle få sitt siste ønske kom Kizín til han og spurte; "nå, hva tenker du nå? Hva vil du ha som ett siste ønske?" Mannen svarte; "jeg vil bare tilfredstille et dumt innfall jeg har!" "Og hva er det?" spurte Kizín. "Fortell meg det og jeg skal oppfylle det!" Mannen svarte: "Jeg vil at DU skal vaske disse svarte bønnene til de blir hvite!" "Det er lett!" Sa Kizín, og han begynte å vaske alle de svarte bønnene. Kizín vasket og vasket men de ble aldri hvite. "Denne mannen har lurt meg", tenkte Kizín, "og jeg har mistet en sjel. For at dette aldri skal skje med meg igjen skal jeg skape hvite bønner, svarte bønner, gule bønner og røde bønner!"

La Llorona, Lord Wather og Doubble Bird

For Maya var Ceiba treet hellig. I følge deres mytologi var det livets tre, og stalaktittene i hulene, som representerte Mayaenes underverden, var ceibatreets røtter. Ved ceibatreets røtter kunne en vakker kvinne komme opp fra Xibalbá (underverden som vi har lært om tidligere) og entre inn i de levendes verden. Hun kan minne om Huldra da hun kunne forføre unge menn og i følge legenden drepte hun sitt eget barn. Jeg har lest den moderne versjonen av denne legenden på grunn av min interesse for psykologi, Carl Gustav Jung og hans teorier om arketyper. I den boken jeg leste legenden er den presentert som ett spansk eventyr fra det amerikanske kontinentet, og mye er forandret for å tilpasse spansk katolsk tro! Jeg ante ikke at dette eventyrets opprinnelse er i en Mayalegende! De elementer som mangler i eventyret er de alt for "hedenske"; f.eks. at hun kom fra Xibalbá gjennom røttene til ceibatreet, forførte unge menn, og at barnet hun skal ha drept er sammen med henne på alle avbildninger av legenden.

For å komme tilbake til legenden; La Llorana betyr "gråtekvinne" på spansk. La Llorana kommer fra Xibalbá hver natt for å lete etter barnet sitt i elven. Hun gråter og roper mens hun leter, hun drar det lange håret fram og tilbake i vannet. Det er det hele, ett kort eventyr. Legenden er mer kompleks. En annen interesant figur som kan sammenlignes med Fossekallen eller Nøkken er en mørk liten skikkelse kaldt Maya dverg som bor i /ved vann. I fl.g. Maya passet han på vann og betydde lykke, mange mayakonger har latt seg avbilde med en "dverg".

Veldig sterk sol gjorde at mange av bildene mine ser blå ut!

Caana

To timers kjøring på dårig vei fra San Ignacio, ved grensen til dagens Guatemala ligger, Caracol som betyr snegle på spansk, innhyllet i tykk jungel hvor jaguarer, aper og masse fugler kan bli sett. Turen er veldig interessant (igjen man trenger en guide og ett transportmiddel) da den går gjennom Mountain Pine Ridge som er dominert av nåletreskog som plutselig går over til vill jungel ved kryssingen av elven Macal. Det er ett ganske bisarr syn. Caracol er den største Maya bebyggelsen i Belize, men også spennende for settingen i jungelen og for alle fuglene som kan ses her. Beklager at jeg ikke har de norske navnene på alle men jeg nevner de jeg har sett; Falker, Acorn Woodpecker (hakkespett (jeg har sett flere arter hakkespetter)), Montezuma Oropendula (en slags Vever (bilder kommer)) som underholdt oss med sine rop og spillopper. De er ganske morsomme. Hannen er fargerik i gul og når han gjør sine førføreriske fremstøt kaster han seg fremover på grenen (det ser ut som om han skal falle ned) sprer de halefjærene slik at de gule vises, og så kommer han med en rullende, høy lyd, ender, kråkefugler, "Jays" og Killbill Tucan og mange andre jeg ikke husker navnet på i farten. Jeg har også lært masse om Mayaenes plantemedisin

Caracol, en gang i tiden den mektigste byen i hele Mayaverden. Allerede i 600 f.Kr. og har hatt minst 1500 år med kontinuelig bebyggelse, og vokste fra en beskjeden landsby til en by med minst 15 000 beboere, det er mer enn 2 X innbyggertallet i Belize City i dag. På den største strukturen som er kaldt Caana (sted med skyer) ble det funnet ett gravsted med en kvinne som må ha vært en viktig person. Hun var prinsesse i Calakmul (i Campeche, Mexico), Tikals (i Guatemala) værste rival, og ved a gifte seg med kongen av Caracol formet Caracol og Calakmul en allianse. Caracol ("Snegle" på spansk) hadde en konfrontasjon med Tikal nesten 100 km. unna i nordvest som Caracol vant, og etter dette kunne Tikal ha blitt tvunget til å oppgi noe av sin rikdom til Caracol. Caracol ligger på grensen til dagens Guatemala. Arkeologer kan med sikkerhet si at det var en krig fordi Mayaene hadde skriftspråk som gudinnen Izamma voktet over. Det er funnet en stele hvor det er skrevet ned med hireoglyfer at i 556 skjedde det vistnok en offring av noen fra Caracol i Tikal, videre beskriver steler at en krig mot Tikal ble vunnet av Kong Lord Wather (Vannherre) i Caracol mot Kong Double Bird (Dobbel Fugl) i Tikal i 561. Caracol gikk senere til krik mot Naranjo som også ligger i dagens Guatemala.Jeg har bilder av disse stelene og får kanskje anledning til å poste senere. Forhåpentligivs får jeg også til å poste mer om legender i Mayaverden. I mellomtiden nyt bildene :)

Utsikt fra Caana.


Ett Maya ansikt.

To masker. På toppen er regnguden Chac, munnen er markert med XXX som er Mayas symbol for vann. Under kan man tydelig se ett jaguaransikt; øyne, nesen som stikker ut og munnen under "bartene". Jaguaren hadde høyest rangering av alle dyrene og var ett symbol på styrke og makt.

Vakre Caracol. Etter å ha sett Mayaenes verden blir du aldri den samme igjen :)