Hestetur ved Vulkan Maderas bakker

Etter en dag med avslapping, bading og å lese bøker på Rancho Merida, gikk vi til Haris (en tysk mann med hester til leie) sted for å spørre om ridning. Vi ble enige om å komme tilbake kl 9 neste morgen for en 3 timers tur i bakkene av vulkanen Maderas, på vei til Haris sted så vi en ape, fugler og en slange med mistenkelig farge snodde seg over stien. Fargene er alik som de farlige slangene har, men det finnes bedragere som later som om de er farlige, så er jeg ikke sikker på om det var en farlig slange eller en bedrager. Dagen etter, dukket vi opp før 9 om morgenen og fikk hester, jeg hadde fortalt dem at jeg hadde veldig, veldig lyst til å galloppere, for å galloppere med en hest er som å fly det øyeblikket de løfte alle bena, og jeg ville føle det igjen. Jeg tror jeg har lyst til å ta ridetimer.

 Naken Inka hund fra Peru var en av hundene vi ble kjent med hos Hari. Under; blomster og biller :)

Min hest ble en grå kalt Marihuanito, er våre guides hest var Pinto og Rei-Hans hest heter Pimento. Jeg fikk Marihuanito fordi han liker å løpe mye, men det var vanskelig å løpe siden vi skulle opp i skogen, balansere på steingrunn og glatte stier. Så vi gikk sakte opp på skråningen av Maderas til et punkt hvor vi kunne få en oversikt (bildet under). Derfra kunne se eidet med vannet på begge sider og Vulkan Conception innhyllet i skyer. Granda er på høyre side av vulkanen på fastlandet, men det var vanskelig å se helt til Granada grunn av den disige himmelen. Vi kunne se Costa Rica i sør (ikke på bildet).

På vei ned igjen tok vi en annen vei og endte opp i el Comminidad Merida hvor skolen, og de fleste mennesker lever. Der nede på veien lot vi hestene løpe en stund ned til en strand som heter Cabalito hvor hestene nøt litt nedkjøling i vannet. Sittende på hesten, guiden advarte oss at hestene liker å legge seg ned i vannet med sal, rytter og alt, så vi måtte være forberedt på å bli våt. Guiden hadde mitt kamera så jeg var ikke bekymret, men Rei-Han hadde sitt kamera, så jeg kan forstå at hun ble bekymret. Hestene vasset dypere inn og begynte å sprute vann med forbeina, rett før de var i ferd med å legge seg ned, tok guiden ledelsen og fikk dem alle opp. Vi kom oss ut av det bare litt våt, men jeg var litt skuffet over at jeg ikke jeg falt i vannet med hesten.

Jeg virkelig, virkelig nøt denne turen gjennom vakre enger og skog, med sterke sunne hester (jeg anbefaler Haris hester hvis du drar til Isla de Ometepe). Da vi var på Rancho Merida, var det en gruppe frivillige på Hacienda Merida, ved siden av. De hadde nettopp gjort ferdig med sine studier, så de var nye veterinærer
som ønsker mer erfaring og ønsker også å bidra til fellesskapet med sine tjenester. Programmet, som ble startet av Hacienda Merida, har pågått i 5 år, nesten alle, studenter og nybegynnere i faget, er fra Oregon. Så hver dag var det som en dyrepark av dyr, alle i kø for å få en veterinær sjekk; hunder, katter, hester, esler, griser, muldyr, kyr og geiter. Alle dyrene som hadde blitt sjekket hadde ett søtt skjerf rundt halsen, så det var alle disse hundene som løp rundt med et skjerf. Det var ganske mange ferske veterinærer der, noen med deres ektefeller, og det var veldig interessant å snakke med dem om prosjektet og arbeidet. De gjør det gratis, så folk må bare dukke opp med dyrene sine og vente. Hver morgen før porten åpnet var en stor gruppe av mennesker og dyrene deres. Haris folk tok 5 hester og 11 hunder dit. En av hundene er en Inka hund (bildet over). Som du kan se det er  den "naken", og det er en svært sjelden rase, det føles rart å stryke den. Den er ikke veldig vakkert,  men vennlig og søt likevel. De har også to store hunder, en boxer, eller noe, som heter Martha, og en annen merkelig gigantisk hund heter Agatha, så var det fire små, tynne, som ser ut som rotter, som jeg var redd for å tråkke på, og noen hunder av usikkert opphav. Det var 4 katter der, en kalt Emma med bare tre ben, 2 forran og 1 bak. Ett av bakbena ble bitt av av en armadillo da hun var kattunge, og den måtte amputeres. Hun så ikke ut til å lide fra det hele tatt, og brydde seg ikke om hundene som var rundt. Hun kom villig til fanget mitt.  

Etter rideturen tilbrakte jeg mye tid i innsjøenen. En ung mann fra Costa Rica var i Rancho Merida, og vi ble i innsjøen lenge etter mørkets frembrudd og snakket om livet. Han er tannlege og hadde mye interessant kunnskap som jeg kjenner igjen i meg selv (som er interessant for meg (siden jeg har en "alternativt" syn på verden). Mange mennesker forstår hvordan jeg tenker "her borte", så kanskje jeg ble malplassert i denne verden? Det er folk med en annen bevissthet (som har bevisstheten) der ute, og jeg er så velsignet å møte dem slik at de kan lære meg mer om min egen kunnskap ). En grunn til at jeg liker å oppholde meg i disse landene, er at folk her ser hvem du er. I gaten ser de på deg og annerkjenner at du er der, de sier hei, ofte vil de snakke. De har ett annet hjerte og ett annet syn. Eller kanskje det er at de har syn? Jeg skammer meg nesten ofte, sammen med dem, fordi jeg ikke har den varmen og sjarmen, vennligheten og godheten som de har. Det som gjør dem til trygge og vakre mennesker. Men jeg kan lere fra dem, hver dag. 

Bo med familie i Las Palmas, Miraflor

Jeg sov 3 netter i den ganske pene byen Esteli før jeg dro til Reserva Natural Miraflor. Da jeg forlot Esteli kl. 05:30 i morgen, fant jeg ut at et par fra USA skulle med samme buss til en annen del av Miraflor. En gammel dame kom inn på bussen, og uttrykket. "katten ut av sekken" ble til virkelighet da en av hennes plastposer ble levende, og plutselig krøp en liten kattunge over henne. Den gamle damen puttet kattungen tilbake i plastposen for å forhindre den fra å vandre omkring. Vi 3, gringoer, lo av synet av kattungen som stakk ut av plastposen. Damen hadde ikke noe i mot all oppmerksomhet hun og katten hennes fikk. Kattungen fikk komme til oss da damen bandt en hyssingstump rundt halsen slik at den ikke skulle gå seg vill i bussen. Bussturen var hinsides humpete, så stakkaren strevde for å holde seg på føttene. Ikke bare hadde damen en katt i en plastpose, men hun hadde også kyllinger i en boks. På den humpete og veldig trege bussturen på uasfaltert vei, i en skranglekasse av en buss, hadde jeg en veldig, veldig interessant samtale med paret fra USA. Hun hadde reist i Nicaragua før, og jeg har aldri møtt noen som har vært så godt informert om historie og kultur som jeg vanligvis er. Vanligvis er jeg som en turguide med altfor mye informasjon, og folk spørr meg om ting. Vi var så dypt i samtale at jeg glemte å gå av ved huset til familien, faren i familien, Dennis, plukket meg opp på en motorsykkel ett lite stykke forbi huset.


Estela har planted utrene sine i flasker, bokser og en gammel fotball. Veldig smart og dekorativt.

Utenfor huset til Estela og Dennis blomstrer det villt med blomster i alle farger til stor glede for kolibri, sommerfugl, bier og biller (og selvsagt mennesker)

Estela med sitt tantebarn Daisy og datteren Rosario.

Slutten av fotturen var dette 30 m. fossefallet hvor jeg kunne nyte det friske, kalde vannet den utrolig varme dagen. Fossen er fritt fall, den slo nesten pusten ut av meg da jeg nermet meg.




Jeg ønsket å bo hos vertsfamilie, og lære om livet til familiene i naturreservatet, og se hvordan de levde, siden deres liv er ganske primitive fra vårt perspektiv. Det jeg fant ut, er at til tross for mangel på elektrisitet og tonnevis av ting som vi er vant til ​​i Norge, er at det ikke er et primitivt liv i det hele tatt. Faktisk er det ett veldig naturlig, rolig og stressfritt liv, og jeg kunne tenke meg ett slikt liv selv. Ikke noe press om å eie ting, ingen høye reklamefilmer fra TV som forteller deg hvor ulykkelig du vil være uten en viss unyttig ting. Huset til Estela og Dennis, min første familie, var så vakkert. Den originale og enkle designen av deres selvkonstruerte hjem imponerte meg veldig. Veggene er laget av murstein og bambus. Gulvet er laget av betong som er feid rent. Det er 3 innganger til huset, 1 gjennom det åpne kjøkkenet, 1 til det de kaller "Sala" (allrom), hvor familien tilbringer kveldene sine. De har en bambus sofa med store sitteputer, og puter for ryggen, og et par stoler. En inngang er til det lille spiseområde ved siden av kjøkkenet. Veggen mellom kjøkkenet og spiseområde laget av bambus. I spiseområdet har de et langbord til familien og noen gjester, og plaststoler. Utenfor er det fullt av vakre sommerfugler, kolibrier og blomster. Jeg var så imponert over de hjemmelagede dekkorasjonene, og fant meg selv beundrende hver eneste detalj i huset hele tiden. Det er så driftig og ressurssterkt gjort at jeg tenkte at det er et perfekt hus. Og ja, å leve et naturlig liv, med akkurat de tingene mest nødvendig, og i midt i vakre blomster og trær gjør folk glade, avslappede og veldig, veldig godhjertede. Jeg ble varmt tatt i mot, og det var ett veldig komfortabelt og avslappende opphold, jeg ønsket ikke å forlate stedet. Deres barn er så nydelige, jeg kan aldri møte noen som dem over hele Norge, og til min overraskelse sa de at de aldri vil kunne bo i en by. Selv om de faktisk har reist litt, og kjenner Managua, Granada, og selv Costa Rica vil de bo i naturen. De synes ikke det er kjedelig å tilbringe en dag i sitt eget eget selskap, tenker over livet, ta rideturer i skogen og så videre. De sang og danset for meg og viste meg hvordan de danser kumbia i Miraflor. Men det var på kvelden. Jeg ankom familien kl. 07:00 om morgenen, og Estela laget meg til en deilig frokost. Guiden, Nelson, kom for å plukke meg opp kl 08:00, og han tok meg rundt til fots i området, til en 30 m. foss, i fritt fall, hvor vi svømte til slutt. Jeg hadde en deilig lunsj med familien, og så fikk jeg spørre om gården og livet der. De har to griser, en ku, noen høns og 2 hester. De dyrker bønner, mais og kaffe organisk. De har også noen grønnsaker, og når de trenger noe, går de til naboen (som er bestemoren til Dennis eller fetter av Dennis, Nelson, min guide for dagen) og de bytter; en tomat for en salat. Noe av avlingen selger de som organisk sertifiserte produkter fra naturreservatet. Ett av de stedene hvor du kan kjøpe deres økologiske produkter er i Cafe Luz motsatt av Hospedaje La Luna hvor jeg bor når jeg er i Esteli. De har noen økologiske grønnsaker og økologisk kaffe. Barna i familien går på skole mandag til torsdag, 6 timer. Gutten er Dennis 11, jenta Rosario 16, og en kusine som vokste opp med dem, er Daisy 17. Rosario og Daisy fortalte meg at de er som søstre. Daisy vokste opp mellom bestemoren (også Rosario) og Dennis og Estela. Jeg nøt en hyggelig middag med hele familien, senere åpnet himmelen seg opp og slapp ut alt vannet i skyene. Vi var ute, under ett tak av bambusblader konstruert over en behagelig hengekøye, men selv den korte avstanden tilbake til huset var nok til å gjennomfukte den som prøvde å forlate sikkerheten under taket. Jeg var veldig sliten etter å ha sovet i ett dorm.rom i Esteli og av å stå opp kl 5 om morgen, så jeg spurte familien når de går til sengs, og det er 20:00! Men, fortalte de meg, noen ganger, når de har gjester er de oppe helt til 21.00!! Familien hadde et par lys i huset som var koblet til et par solpaneler Dennis fikk tak i bare 4 måneder siden, fortalte han. De fortalte meg litt om borger krigen og hvordan de har måttet kjempe for å få huset bygget, og av alle de lidelsene de måtte gå gjennom for å få det de har nå. For meg var de en veldig, veldig glad og lykkelig familie. Og da jeg spurte hvordan det er å være en kvinne der, ble jeg fortalt at det er svært godt og trygt, og også ett avslappende og godt sted for barn å vokse opp. Selv om de drar til Esteli og Managua ofte, har familien ingen lengsel etter det moderne liv med TV og støyende biler.

Siden det regnet masse var jeg en smule bekymret for å måtte stå opp om natten for å gå til "latrina", utedoen, i løpet av natten. Men det var så stille der, og stummende mørkt (det er ingen gatelys eller andre kunstige lys, så jeg måtte ta med meg lommelykt i tilfelle av naturen skulle kalle i natten), at jeg sov som en baby, og var uthvilt og full av energi til å dra på en lang ridetur dagen etter.

Foto. fra min tur i området. Bildet er langt fra å gi rettferdighet til skjønnheten og rikdommen i landskapet.