Costa Ricas vulkaner

Det er ikke mulig å dra til Costa Rica uten riktig musikk! Egentlig på den karibiske kyst bør det være Bob Marley, men siden alt går, og det er en god blanding (akkurat nå lytter jeg til indisk musikk på Cafe Rico (hvor jeg har spist den beste indiske maten utenfor India!), ved, som sagt kysten av det Karibiske hav), tar jeg sjansen på Yeah Yeah Yeahs, fordi jeg synes at jenta er "dritkul", og bandet vil alltid minne meg om CR.

Dessverre Costa Rica er ikke den mest billig stedet. Det er prismessig som Europa, og folk har dårlig lønn. Jeg forstår ikke helt hvordan folk komme overlever her, og hvordan de kan kjøpe ting. Levekostnadene er dyrt, selv i supermarkedene er maten priset som Europa. Men for alt jeg vet er det sannsynligvis en liten gruppe i befolkningen som gjør alt shopping. Det er det mest utviklede landet siden Mexico, og det er også statistisk den det farligste. Det er flere forbrytelser her enn i resten av Sentral-Amerika, så har jeg blitt fortalt. Jeg skal sjekke det ut. Det er veldig påvirket av USA, det virker som om frukt selskaper og fastfood kjeder har overtatt mye (jeg ser noe som er USA overalt). Jeg håper at turistene i fremtiden ikke finner en MacDonalds på toppen av en vulkan eller i en annen turist vennlig nasjonal park. Jeg håper CR vil være i stand til å leve opp til sitt slagord: Pura Vida, fordi de gjør så langt (bortsett fra alle den amerikanske fastfood). Men presset fra turister som virkelig trenger deres air condition på sine 2-3 uker besøker CR, i deres sommerhus eller på hotell (for naturopplevelser og dyr), er stor, og det uberørte elver er i fare. De blir demmet for å produsere elektrisiteten som trengs. I mellomtiden bor en TICA (Costa Ricaner) i sine varme, fuktige liv uten air con. Jeg har besøkt et hjem her, de er varme, men laget med stor takhøyde, og under taket er det åpent rom med bare ett nett for å gi gjennomlufting. Dette husene er av mahogny tre, de er lik de jeg så i Belize, jeg vet ikke hvordan adobe husene er, men jeg tenker de er lik de jeg har sett i Mexico. Bildet over; hovedkrateret til Vulkan Irazu.    

 Min tredje dag i CR bestemte jeg meg for å gå å se vulkanen Irazu. Det er en stor vulkan med ett hoved krater på 1 050 m. i diameter og 300 m. dypt. Det er den høyeste vulkanen i landet, 3 432 meter, og det er mulig å se både i Stillehavet - og Atlanterhavet herfra på en klar dag. Jeg kunne ikke se noe på grunn av  regn og tåke. Irazu betyr "torden" i  morsmålet for de innfødte som pleide å leve i under den. Et katastrofalt vulkanutbrudd i 1723 ødela en by, da hovedstaden i landet, som heter Cartago, og et utbrudd i 1963 dekket San Jose i et tykt lag av aske. Folk pleide å si at Irazu blåser hvert 30. år, og ble derfor kalt "den dødelige tønne av pulver". I CR er det mer enn 112 vulkanske formasjoner. De tilhører "the Pacific Rim of Fire" (Stillehavets ild belte), og 7 anses som svært aktive. Vulkanene er ansvarlig for den svært fruktbare jorden som dekker territoriet til CR. De har alle forårsaket noen store skader. Den mest aktive vulkanen er Arenal, og Poas har det bredeste krater med diameter 1,5 km, det andre største krater i verden. I 1950 ble det bestemt at landet rundt vulkaner bør være beskyttet, så mange av dem er innenfor en nasjonal park. Irazu har sin egen nasjonal park. CR vulkaner er stratovulkaner, som betyr at magmaen som drivstoffet dems er tykk, tyktflytende, og så fylt med gasser at når de har utbrudd, eksploderer magmaen voldsomt ut i luften. I utbruddet i 1963 var det tykke skyer av røyk som brøt ut, og aske holdt dusjet over San Jose, og andre steder, i 2 år. Folk måtte gå ut med bind over munnen, og hver dag ble 13 cm. av aske ble feid ned fra takene. 24 august 2000 hadde Arenal utbrudd og drepte en person, skadet to og 600 personer ble evakuert fra sine hjem.     

                                         Kjempeplanter rundt krateret av vulkanen.

                                               Banan papir :)

For å dra til Irazu kan du ta en buss fra der nasjonal teateret er. Det drar 08:00 om morgenen og du drar tilbake med samme bussen 12:30, så du kjøper en rundtur for 4000 colones (US $ 8 (mye mer enn du betaler for å reise i Nicaragua). Det tar ca. 2 timer og på toppen er det en liten kafé som selger ganske god, varm latte (du trenger varm kaffe fordi det er veldig kaldt der oppe. På coffe shopen selger de forskjellige suveneirer, blant annet en notat bok laget av banan papir. Jeg tror at dette papiret ville være bedre å bruke for å spare regnskogen Under;. en ensom, kjent løvetann har funnet veien til toppen av en vulkan i CR.

Klatre vulkan i Nicaragua

El Communidad Cosigüina, ett lite uutviklet sammfunn ved foten av vulcanen. Vi stoppet her for lunsj etter turen til vulkanen.

Cosigüina Vulkan var en gang i tiden den høyeste vulkanen i hele Mellom-Amerika, noe som kan ses av størrelsen på basen, kanskje den var mer enn 3 000 m.o.h. Det hele forandret seg en vakker dag, i januar 1835, da de mest voldsomme vulkanutbrudd i Amerika, siden koloniseringen, blåste det meste av den varmblodige vulkan bort i én eksplosjon. Utbruddet banet havene med pimpstein, forlot tre land i mørket for 3 dager, og spredt asken fra Mexico til Colombia. I dag er det en vakker innsjø som fyller restene av den mektige vulkanen, og du kan nå den på en 3 timer. Det er ett skoldende varmt trekk fra el Communidad Potosi. Å arrangere turen kan du enten gå gjennom Pure Planet reisebyrå, ta den veldig humpete 3-4 timer turen med en chickenbus fra Chinandega til Potosi, eller gjøre som jeg gjorde; jeg dro til Jiquilillo der jeg møtte William og Fabienne som også ønsket å se innsjøen i krateret på vulkanen. Nate kontaktet Tina for å spørre om hun hadde noen gjester som også ønsket å dra til vulkanen, det hadde hun; en gjest som ønsket å dra, så vi leide en guide, Eddie, (du må ha en guide, folk har dødd der oppe) for turen, og forlot ranchen kl. 5 om morgenen.

Mange veier i Nicaragua er ikke asfaltert, så etter 30 min. kjøring var det bare sandvei, og på grunn av regnet hadde den små innsjøer. Jeg var redd for at det ville være for gjørmete eller dypt for vår van å passere gjennom alle disse store vanndammene. Jeg ønsket å gå ut av bilen inn i en "pytt" med knedypt vann. Det virket for meg som at vi trengte en bil-båt av den typen militær bruker, eller Austin Powers (hvis han har en bil som kan forvandles til en båt). Men lokalbefolkningen her vet hva de får, slik at de kjøper ikke en fancy bil som ikke kan håndtere hindringer i dette landet, så vår lille Toyota van, gammel og rusten som hun er, fikk oss over til tørt land igjen og igjen, og etter å ha krysset mange "innsjøer" klatret vi litt høyere opp, og det var ingen flere av de gigantiske sølepyttene! Da vi kom opp til el Communidad Potosi, også et naturreservat, et stort delta og våtmarksområde med yrende fugleliv, hadde vi kun noen minutter igjen til starstedet.

Fra toppen kunne vi se Honduras og El Salvador.

Klatreturen opp vulkanen var veldig vanskelig for meg, det var varmt og mye vill villmark å komme gjennom. Jeg kom meg opp 2-3 min senere enn de andre. Egentlig hadde jeg nesten lyst til å gi opp da jeg var nesten oppe, fordi nedenfra ser det ikke ut som noe spesielt, men når jeg kom opp og kikket over kanten av krateret så jeg den vakreste innsjøen, med skyene som speilet seg i den. Jeg var virkelig glad for at jeg hadde kjempet meg opp hele veien opp, om det ikke var den vanskeligste klatreturen jeg har gjort, siden det er ikke en veldig bratt løype, var det vanskelig på grunn av varmen. Jeg var glad jeg ikke ga opp på vei opp. Bena mine var såre med riper fra torner og pigger og “skadelige” insekter som biter og stikker. Men klatreturen ned var faktisk ikke lettere, det var nesten vanskeligere på grunn av konsentrasjonskraften jeg måtte sette inn det å ikke falle ned og brekke et bein eller en arm.

Da vi kom ned tok vi oss en dukkert i denne dammen ved El Communidad Potosi, etter det spiste vi lunsj.

William, Fabienne og jeg dro og på kajakkpadling i Padre Ramos, var det moro. Vi padlet inn i mangroove skogen med en guide som heter David, som er en lokal av Jiquilillo. Hvis du drar uten en guide du kan gå deg bort blant røttene på trærne. Under kajakkpadlingen begynte det å regne, og tordenværet var over oss veldig raskt, så vi padlet i striregn.

Innsjøen Atitlán - Fakta og bilder

Bildene er tatt på forskjellig tid av dagen, kveld. Det nærmer seg regnsesongen nå, så det er forskjellig slags lys, og ofte er det veldig overskyet og himmelen, åsene og vulkanene ser slørete ut.

Dette bildet er tatt da jeg var på tur med hest oppe i åsene, jeg dro med en guide /hesteeier til ett utkikkspunkt med utsikt over mye av innsjøen mot Pana, Santiago Atitlán (Santiago) og små landsbyer som er vanskelig å se p.g.a. skyene.

Playa Dorada med utsikt til vulkan Tolimán og Atitlán som du kan forestille deg er bak skyen, annet bedre bilde lengre ned. Lago Atitlan er en såkaldt endorheisk innsjø, nytt begrep for meg også, men her er forklaringen; det er en innsjø som ikke har noen elver som renner ut i havet eller til andre innsjøer. Den er totalt isolert kan man si. El Lago har vulkansk opprinnelse da den ble dannet i en enorm kaldera etter ett stort vulkanutbrudd for 84 000 år siden. Kanskje på grunn av at innsjøen er i ett krater er det ganske bratt rundt den. Flere steder med bratte klipper og skrenter, med små landsbyer og noen litt dyrere hotel som ligger oppover klippene og skrentene. Atitlan er den dypeste innsjøen i Sentral-Amerika og estimert dybde er (som sagt i en tidligere blogg) 340 meter og den ligger 1 562 m.o.h. Den første vulkanske aktivitet i området startet for 11 mill. år siden, siden har det vært 4 separate epoker med vulkans vekst og kaldera kollaps. Den siste var for 1.8 mill. år siden og det er med denne epoken innsjøen ble dannet i den enorme kaldera som med dybde på opp til 600 m. som oppsto. Innsjøen fyller ikke hele kalderaen. Det utbruddet som formet denne kaldera er kjent som Los Chocoyos utbruddet som kastet vulkansk støv og aske over ett område på 6 mill. km2 og er kjent som Y-8 aske i marine avsettninger. Man finner asken så langt nord som florida og så langt sør as Equador. Chocoyos er oppkalt etter en fugl som liker å hekke i områder med mye vulkanske avsettninger. I tidens løp ble 3 vulkaner dannet her, San Pedro, Tomilán og Atitlán (se tidligere blogger). San Pedro er den eldste og sluttet å ha utbrudd for 40 000 år siden, da begynte Tomilán å dannes, og man tror at denne vulkanen fortsatt er aktiv selv om den ikke har hatt utbrudd i historisk tid. Atitlán har blitt dannet de siste 10 000 årene og er nesten ferdigvokst, den hadde utbrudd sist i 1853. Atitlan ligger på kanten av krateret, mens de to andre ligger i kalderaen.

Jeg var på hestetur med 14 år gamle Andres fra San Pedro.

Merkelige slørete skyer som ga spesielt lys, den lille toppen i bakgrunnen er Cerro de Oro (gulltopp) hvor det skal være ett gamelt Maya alter.

Nesten midt på dagen på stien som vi gikk med hestene, landsbyen du ikke kan se under åsen p.g.a. skyene er Santiago.

Etter at solen har brendt bort noe av skyene utpå ettermiddagen er det mulig å se toppen av Tolimán med Atitlán like bak og masse av innsjøen.

Tolimán på kveldstid.

Vegetasjon rundt jungelen er tett og fargerik, med masse blomster i mange farger, bak ser du Cerro de Oro.

Dessverre er dette området veldig utsatt for naturkrefter, blandt annet var det ett stort jordskjelv i 1976 på 7,5 som forårsaket døden til 26 000 mennesker og laget en sprekk i bunnen av innsjøen som forårsaket at vannstanden falt med 2 m. på 1 måned. I 2005 forårsaket kraftig oktoberregn etter orkan Stan ett massivt jordras som begravde landsbyen Panabaj, drepte 1 400 mennesker og gjorde 5 000 hjemløse. I 2010 døde dusinvis da den tropiske stormen Agata kom med ødeleggende mengder nedbør, og i dette området har det vært kraftigere enn andre steder i Guatemala.


Statilittbilder som jeg har stjålet fra nettet for å vise hvor fantastisk vakker sjøen er.

Den kjente Aldous Huxley skrev dette om Atitlansjøen; Lake Como*, synes for meg, å berøre grensen på hvor å pitoresk det er tillat å være, men Atitlán er Como med ekstra pynt av flere enorme vulkaner. Det er virkelig for mye av det gode.
"Lake Como it seems to me, touches on the limit of permissibly picturesque, but Atitlán is Como with additional embellishments of several immense volcanoes. It really is too much of a good thing."

*Lago Como er en av verdens vakreste sjøer, den ligger i Italia