Hestetur ved Vulkan Maderas bakker

Etter en dag med avslapping, bading og å lese bøker på Rancho Merida, gikk vi til Haris (en tysk mann med hester til leie) sted for å spørre om ridning. Vi ble enige om å komme tilbake kl 9 neste morgen for en 3 timers tur i bakkene av vulkanen Maderas, på vei til Haris sted så vi en ape, fugler og en slange med mistenkelig farge snodde seg over stien. Fargene er alik som de farlige slangene har, men det finnes bedragere som later som om de er farlige, så er jeg ikke sikker på om det var en farlig slange eller en bedrager. Dagen etter, dukket vi opp før 9 om morgenen og fikk hester, jeg hadde fortalt dem at jeg hadde veldig, veldig lyst til å galloppere, for å galloppere med en hest er som å fly det øyeblikket de løfte alle bena, og jeg ville føle det igjen. Jeg tror jeg har lyst til å ta ridetimer.

 Naken Inka hund fra Peru var en av hundene vi ble kjent med hos Hari. Under; blomster og biller :)

Min hest ble en grå kalt Marihuanito, er våre guides hest var Pinto og Rei-Hans hest heter Pimento. Jeg fikk Marihuanito fordi han liker å løpe mye, men det var vanskelig å løpe siden vi skulle opp i skogen, balansere på steingrunn og glatte stier. Så vi gikk sakte opp på skråningen av Maderas til et punkt hvor vi kunne få en oversikt (bildet under). Derfra kunne se eidet med vannet på begge sider og Vulkan Conception innhyllet i skyer. Granda er på høyre side av vulkanen på fastlandet, men det var vanskelig å se helt til Granada grunn av den disige himmelen. Vi kunne se Costa Rica i sør (ikke på bildet).

På vei ned igjen tok vi en annen vei og endte opp i el Comminidad Merida hvor skolen, og de fleste mennesker lever. Der nede på veien lot vi hestene løpe en stund ned til en strand som heter Cabalito hvor hestene nøt litt nedkjøling i vannet. Sittende på hesten, guiden advarte oss at hestene liker å legge seg ned i vannet med sal, rytter og alt, så vi måtte være forberedt på å bli våt. Guiden hadde mitt kamera så jeg var ikke bekymret, men Rei-Han hadde sitt kamera, så jeg kan forstå at hun ble bekymret. Hestene vasset dypere inn og begynte å sprute vann med forbeina, rett før de var i ferd med å legge seg ned, tok guiden ledelsen og fikk dem alle opp. Vi kom oss ut av det bare litt våt, men jeg var litt skuffet over at jeg ikke jeg falt i vannet med hesten.

Jeg virkelig, virkelig nøt denne turen gjennom vakre enger og skog, med sterke sunne hester (jeg anbefaler Haris hester hvis du drar til Isla de Ometepe). Da vi var på Rancho Merida, var det en gruppe frivillige på Hacienda Merida, ved siden av. De hadde nettopp gjort ferdig med sine studier, så de var nye veterinærer
som ønsker mer erfaring og ønsker også å bidra til fellesskapet med sine tjenester. Programmet, som ble startet av Hacienda Merida, har pågått i 5 år, nesten alle, studenter og nybegynnere i faget, er fra Oregon. Så hver dag var det som en dyrepark av dyr, alle i kø for å få en veterinær sjekk; hunder, katter, hester, esler, griser, muldyr, kyr og geiter. Alle dyrene som hadde blitt sjekket hadde ett søtt skjerf rundt halsen, så det var alle disse hundene som løp rundt med et skjerf. Det var ganske mange ferske veterinærer der, noen med deres ektefeller, og det var veldig interessant å snakke med dem om prosjektet og arbeidet. De gjør det gratis, så folk må bare dukke opp med dyrene sine og vente. Hver morgen før porten åpnet var en stor gruppe av mennesker og dyrene deres. Haris folk tok 5 hester og 11 hunder dit. En av hundene er en Inka hund (bildet over). Som du kan se det er  den "naken", og det er en svært sjelden rase, det føles rart å stryke den. Den er ikke veldig vakkert,  men vennlig og søt likevel. De har også to store hunder, en boxer, eller noe, som heter Martha, og en annen merkelig gigantisk hund heter Agatha, så var det fire små, tynne, som ser ut som rotter, som jeg var redd for å tråkke på, og noen hunder av usikkert opphav. Det var 4 katter der, en kalt Emma med bare tre ben, 2 forran og 1 bak. Ett av bakbena ble bitt av av en armadillo da hun var kattunge, og den måtte amputeres. Hun så ikke ut til å lide fra det hele tatt, og brydde seg ikke om hundene som var rundt. Hun kom villig til fanget mitt.  

Etter rideturen tilbrakte jeg mye tid i innsjøenen. En ung mann fra Costa Rica var i Rancho Merida, og vi ble i innsjøen lenge etter mørkets frembrudd og snakket om livet. Han er tannlege og hadde mye interessant kunnskap som jeg kjenner igjen i meg selv (som er interessant for meg (siden jeg har en "alternativt" syn på verden). Mange mennesker forstår hvordan jeg tenker "her borte", så kanskje jeg ble malplassert i denne verden? Det er folk med en annen bevissthet (som har bevisstheten) der ute, og jeg er så velsignet å møte dem slik at de kan lære meg mer om min egen kunnskap ). En grunn til at jeg liker å oppholde meg i disse landene, er at folk her ser hvem du er. I gaten ser de på deg og annerkjenner at du er der, de sier hei, ofte vil de snakke. De har ett annet hjerte og ett annet syn. Eller kanskje det er at de har syn? Jeg skammer meg nesten ofte, sammen med dem, fordi jeg ikke har den varmen og sjarmen, vennligheten og godheten som de har. Det som gjør dem til trygge og vakre mennesker. Men jeg kan lere fra dem, hver dag. 

Cocibolca - Det søte vann

Etter mitt opphold i Posto Rojo dro jeg direkte til Isla de Ometepe. Jeg hoppet på en buss ved ett veikryss der bussene kom fra Managua sørover til Rivas. Det var en god gammel Bluebird ("chickenbus"), og det koster mindre enn $ 2 for å dra til Rivas. Derfra måtte jeg ta en taxi til fergekaien, og turen over til Moyogalpa i 1 time med ferge. 
Det er en vakker tur med utsikt mot øya hvor de to vulkanene reiser seg truende. Tvilling vulkanene er nok til å fange enhvers fantasi, de stiger opp fra den massive (8 264 km2, litt mindre enn Lake Titicaca i Peru / Bolivia og den niende største i Amerika) innsjøen i Nicaragua. Det opprinnelige navnet på Lake Nicaragua er Cocibolca - søt vann. Blant beundrerene av øya er Mark Twain, som beskrev den lyrisk i boken sin Travels with Mr. Brown. Det fruktbare vulkanske jordsmonnet, brede strender, dyrelivet, befolkningen, arkeologiske steder og dramatiske profil har landet på øya på en "shortlist" for nye Seven Natural Wonders of the World. (Under; utsikt fra Fergen mot Ometepe til  vulkan Conception og til venstre Maderas)

Det er absolutt en av de mest fantastiske tingene jeg noensinne har sett; to vulkaner stiger opp fra en stor innsjø, og de er det ikke bare spektakulære fra fergen, der er like spektakulært på selve øya. Jeg forlot San Jorge med en liten bil ferge (1. bilde). Jeg er ikke en ekspert på logistikk, men jeg trenger å være et geni for å se at måten de plaserte en stor lastebil i midten først, og så 3 små varebiler skulle også inn, og de ble plassert slik at fergen forlot kaien tyngre på den ene siden. Men de kan komme unna med det her, den var en time fergetur på en rolig innsjø, men vannet er bare 26 meter på det dypeste, så jeg hvis vinden er veldig sterk, kan bølgene bli ganske høye. Faktisk har jeg hørt at folk får sjøsyke på den 4 timers fergeturen fra Granada, og jeg tenkte på fergeturen jeg tok over Lake Pirihueico, for mange år siden da jeg reiste i Sør-Amerika, med store bølger krasjet OVER fergen. Jeg husker jeg satt på soldekket på toppen av fergen, og følte meg sjøsyk, og ble sprøytet med vann, så jeg måtte gå ned i salongen der bølgene ikke kunne føles. I Patagonia er vinden så sterk, hele tiden, at det visper opp sjøen til raseri i 24 timer. Den innsjøen er i 7 Lake District i Patagonia og kan anbefales som ett eventyr. For å dra til Ometepe kan du enten ta ferge, en Ferry, Ferry 2 eller Che Guevara for 60 cordoba eller ta en av de "pangas" (40 Córdobas) på bildet nedenfor (jeg tror de er veldig trege og overfylet). De ankommer på øya enten i Moyogalpa eller i San Jose del Sur. Jeg hadde ingen anelse om hvor jeg ville komme, fordi jeg glemte å sjekke det før jeg dro, men jeg var ganske sikker på at jeg ville lande i Moyogalpa, og det gjorde jeg. I Moyogalpa fant jeg Hostal Central, eller Indio Viejo som det også kalles, eies av en gammel mann som hevder han er født i en stamme av denne øya. Jeg tror det ikke, han snakker flytende fransk og engelsk, men ikke flytende spansk, og hans barn og personale snakker alle fransk, dårlig spansk og ikke noe engelsk. De lytter til fransk musikk, snakker fransk dem immellom. Innsjøen drenerer til det karibiske hav ved elven San Juan, noe som gjør Granada en viktig Atlantisk port. Det ble antydet at en kanal burde bli laget på den smale eidet ved Rivas, men i stedet Panamakanalen bygget. Faktisk innsjøen presser landet i et så smalt belte at det knapt skiller sjøen fra Stillehavet og geologiske bevis tyder på at det var ingen adskillelse mellom innsjøen og havet i fjern fortid. Eidet av Rivas er fylt med historie. Selv er kjent som landet Nicarao, var området først bebodd av Kiribisis stammen, som de mer kraftige Chorotegas skjøvet til side. Den Nicaraos kom etterpå, og da den spanske "oppdaget" i regionen, hadde det vært fastboende her i minst syv generasjoner.

Det er vanskelig å konkurrere med La Isla de Ometepe for oppmerksomhet. Det praktfulle tvilling-toppede Ometepe stiger som en krone fra sentrum av Lake Cocibolca. En intens vulkansk øy med gamle tradisjoner og mystikk, Ometepe er Nahuatl stammens barndomshjem, og i dag en forlokkende destinasjon for reisende, med sine sandstrender, svømme hull, turstier, og selvfølgelig, to fantastisk vulkaner: en varm, en kald (den 1., Conception, forblir ganske aktiv).

Moyagalpa by night. Theese are the shadows of me and Rei-Han from Taipei.

En vakker solnedgang og turen til Granda

Den sangen som folk lytter mest til i Nicaragua for tiden. En raeggetonrytme som sprer glede og danselyst. Nyt musikken mens du leser. :)

Granda regnes som en av de vakreste byene i denne delen av verden, med sine kirker og koloniale bygninger. Ja, det er ganske vakkert, men jeg antar at jeg setter mye mer pris på fjerntliggende områder, og den rustikke kvaliteten de har, enn byene. Jeg har oppdaget at her er det mer natur å hengi seg i. Og etter å ha sett en solnedgang i Jiquilillo som kunne vært skrevet hundrevis av dikt om, synes jeg byer er for full av bygninger og vegger. Før jeg forlot Jiquilillo, sammen med William og Fabienne, dro vi med kajakk til mangrovene, noe som var kjempegøy. Vi var ute 3 timer på ettermiddagen, og da vi kom tilbake etter kajakkturen (mesteparten av tiden padlet vi i tordenvær og regn) hadde himmelen klarnet opp, og vi kunne nyte en fantastisk solnedgang. I Vesten var himmelen en eksplosjon av rosa, oransje, gult og rødt, fargene blandet seg med havet, som kastet seg kraftfult mot stranden. Fargene fra himmelen speilet seg i havet og blandet med det rasende grå skummet fra havet. I Øst himmelen var grå og blå, grått etter tordenværet. Stranden hadde farge av flytende gull, samme som vannet som kastet seg mot stranden. Det var den vakreste solnedgangen jeg har sett ved havet. Kun et tordenvær kan lage slike voldsomme farger på himmelen og i havet.

Uansett, etter å ha kommet tilbake til Leon, sov jeg en natt der, og tok bussen til Granada. For å komme til Granada jeg måtte gjennom Managua, så jeg tok buss merket UCA, derfra kan du få forbindelser til Granda uten å måtte ta en taxi gjennom byen til en annen bussholdeplass. UCA forbinder Managua til mange byer og tettsteder.

Jeg ble overrasket da vi kom inn i Managua. Siden jeg har hørt dårlige ting om byen forventet jeg å se grå og stygge fabrikker, forurensning, ett forferdelig sted. Men da vi kom inn i hovedstaden så jeg bare trær. Det var som om naturen hadde tatt over byen, og det eneste litt triste jeg så var gjørmehullet hvor bussene stopper. På veien sørover så jeg litt mer av byen, men ikke helt i sentrum av den. Jeg kunne ikke finne ut hvor i sentrum av byen kan være, siden jeg så bare trær, og alle de eiendommer jeg så, så ut som om de hadde store hager. Snart kunne vi se litt av Lago Nicaragua, som en lagune ved inngangen til Managua. Vanligvis er det behagelig og raskt med minivanbusser, men denne turen var ikke den mest behagelige jeg har hatt. Etter at bussen forlot Managua, fordi i stedet for å slutte å plukke opp folk når minivanen var full, fortsatte den å plukke opp folk helt til døra ikke kunne lukkes. Folk sto i en ukomfortabel stilling store deler av turen. Heldigvis bordet jeg i Managua, så jeg hadde sete. Minivanbusser er vanligvis den raskeste måten å reise i Nicaragua og veldig billige. Du betaler 20 til 40 Córdobas med dem, det er mindre enn 1 eller 2 dollar. $1 er 22,5 cordoba.

bilder fra sentrum Granada;

Granda er historisk sett den viktigste byen i Nicaragua, som grunnlagt i 1524 av Francisco Hernández de Córdoba, og en av de første europeiske byer i fastlands-Amerika. I motsetning til andre byer som hevder det samme, var byen Granada ikke bare ett oppgjør etter erobring, men også en by som er registrert i offisielle registreringer av Kronen av Aragon og Kongeriket Castilla i Spania. Granada er også kjent som La Gran Sultana, med sitt mauriske og andalusiske utseende, i motsetning til søster byen, og historiske rival, León, som har kastiljansk stil og stil fra barokk tiden. Byen ble navngitt av Hernández de Córdoba etter den gamle spanske byen Granada. Dette ble gjort i ære av nederlaget til den siste mauriske festninge i det spanske Granda, og for den katolske kongen og dronningen av Spania. Granada ble Nicaraguas historiske "søster hovedstad" i Mellom-Amerika slik som Antigua i Guatemala. Under kolonitiden, vedlikeholdt Granada en blomstrende handel med andre porter ved Atlanterhavet, og byer ved Lake Nicaragua (originalt navn er Cocibolca) og San Juan River. Byen har vært vitne til, og offer for mange av kampene med -, og invasjoner fra engelske, franske og nederlandske pirater som forsøkte å ta kontroll over Nicaragua. Det var også der William Walker, den amerikanske "wannabe" tyrann av Nicaragua, tok opp residens og forsøkte å ta kontroll over Sentral-Amerika som en herskende monark. En av Walkers generaler, Charles Frederick Henningsen, satte byen i brann før de flyktet, de ødela mye av den gamle byen og forlot stedet med de trykte ordene "Her var Granada". I mange år var Granada i strid med León om hegemoni som den viktigste byen i Nicaragua. Byen Granada ble favorisert av Høyre, mens Léon ble foretrukket av Venstre. I mange år var det konflikter som til tider ble ganske voldelige mellom byene, familier og politiske fraksjoner. I midten av det 19. århundre ble de, ved ett kompromiss, enige om området for en hovedstad, og hovedstaden ble endelig etablert; Managua, mellom begge byer.For det meste har Granada unngått skader i løpet av den års lange konflikten i Nicaragua på 1980-tallet, i dag er det en av turistenes favorittbyer i Mellom-Amerika. Og med rette.


Kanskje det har noe å gjøre med tiden av året, men det virker for meg som om Nica -tettsteder, og -byer ikke er av de mest livlige. Gateporter var låst, og i gaten måtte jeg se opp for hester og sykler, ikke så mange biler. Jeg fant min favoritt cafe i sentrum, Cafe Euro, med virkelig god kaffe, vegetarisk mat og bra WiiFii for å gjøre forskning online og skriving. Hostels jeg kan anbefale er Liberdad (det har økologisk pizza kveld hver kveld, og pizza er supergod) og Bearded Monkey tvers over gaten.