Bo med familie i Las Palmas, Miraflor

Jeg sov 3 netter i den ganske pene byen Esteli før jeg dro til Reserva Natural Miraflor. Da jeg forlot Esteli kl. 05:30 i morgen, fant jeg ut at et par fra USA skulle med samme buss til en annen del av Miraflor. En gammel dame kom inn på bussen, og uttrykket. "katten ut av sekken" ble til virkelighet da en av hennes plastposer ble levende, og plutselig krøp en liten kattunge over henne. Den gamle damen puttet kattungen tilbake i plastposen for å forhindre den fra å vandre omkring. Vi 3, gringoer, lo av synet av kattungen som stakk ut av plastposen. Damen hadde ikke noe i mot all oppmerksomhet hun og katten hennes fikk. Kattungen fikk komme til oss da damen bandt en hyssingstump rundt halsen slik at den ikke skulle gå seg vill i bussen. Bussturen var hinsides humpete, så stakkaren strevde for å holde seg på føttene. Ikke bare hadde damen en katt i en plastpose, men hun hadde også kyllinger i en boks. På den humpete og veldig trege bussturen på uasfaltert vei, i en skranglekasse av en buss, hadde jeg en veldig, veldig interessant samtale med paret fra USA. Hun hadde reist i Nicaragua før, og jeg har aldri møtt noen som har vært så godt informert om historie og kultur som jeg vanligvis er. Vanligvis er jeg som en turguide med altfor mye informasjon, og folk spørr meg om ting. Vi var så dypt i samtale at jeg glemte å gå av ved huset til familien, faren i familien, Dennis, plukket meg opp på en motorsykkel ett lite stykke forbi huset.


Estela har planted utrene sine i flasker, bokser og en gammel fotball. Veldig smart og dekorativt.

Utenfor huset til Estela og Dennis blomstrer det villt med blomster i alle farger til stor glede for kolibri, sommerfugl, bier og biller (og selvsagt mennesker)

Estela med sitt tantebarn Daisy og datteren Rosario.

Slutten av fotturen var dette 30 m. fossefallet hvor jeg kunne nyte det friske, kalde vannet den utrolig varme dagen. Fossen er fritt fall, den slo nesten pusten ut av meg da jeg nermet meg.




Jeg ønsket å bo hos vertsfamilie, og lære om livet til familiene i naturreservatet, og se hvordan de levde, siden deres liv er ganske primitive fra vårt perspektiv. Det jeg fant ut, er at til tross for mangel på elektrisitet og tonnevis av ting som vi er vant til ​​i Norge, er at det ikke er et primitivt liv i det hele tatt. Faktisk er det ett veldig naturlig, rolig og stressfritt liv, og jeg kunne tenke meg ett slikt liv selv. Ikke noe press om å eie ting, ingen høye reklamefilmer fra TV som forteller deg hvor ulykkelig du vil være uten en viss unyttig ting. Huset til Estela og Dennis, min første familie, var så vakkert. Den originale og enkle designen av deres selvkonstruerte hjem imponerte meg veldig. Veggene er laget av murstein og bambus. Gulvet er laget av betong som er feid rent. Det er 3 innganger til huset, 1 gjennom det åpne kjøkkenet, 1 til det de kaller "Sala" (allrom), hvor familien tilbringer kveldene sine. De har en bambus sofa med store sitteputer, og puter for ryggen, og et par stoler. En inngang er til det lille spiseområde ved siden av kjøkkenet. Veggen mellom kjøkkenet og spiseområde laget av bambus. I spiseområdet har de et langbord til familien og noen gjester, og plaststoler. Utenfor er det fullt av vakre sommerfugler, kolibrier og blomster. Jeg var så imponert over de hjemmelagede dekkorasjonene, og fant meg selv beundrende hver eneste detalj i huset hele tiden. Det er så driftig og ressurssterkt gjort at jeg tenkte at det er et perfekt hus. Og ja, å leve et naturlig liv, med akkurat de tingene mest nødvendig, og i midt i vakre blomster og trær gjør folk glade, avslappede og veldig, veldig godhjertede. Jeg ble varmt tatt i mot, og det var ett veldig komfortabelt og avslappende opphold, jeg ønsket ikke å forlate stedet. Deres barn er så nydelige, jeg kan aldri møte noen som dem over hele Norge, og til min overraskelse sa de at de aldri vil kunne bo i en by. Selv om de faktisk har reist litt, og kjenner Managua, Granada, og selv Costa Rica vil de bo i naturen. De synes ikke det er kjedelig å tilbringe en dag i sitt eget eget selskap, tenker over livet, ta rideturer i skogen og så videre. De sang og danset for meg og viste meg hvordan de danser kumbia i Miraflor. Men det var på kvelden. Jeg ankom familien kl. 07:00 om morgenen, og Estela laget meg til en deilig frokost. Guiden, Nelson, kom for å plukke meg opp kl 08:00, og han tok meg rundt til fots i området, til en 30 m. foss, i fritt fall, hvor vi svømte til slutt. Jeg hadde en deilig lunsj med familien, og så fikk jeg spørre om gården og livet der. De har to griser, en ku, noen høns og 2 hester. De dyrker bønner, mais og kaffe organisk. De har også noen grønnsaker, og når de trenger noe, går de til naboen (som er bestemoren til Dennis eller fetter av Dennis, Nelson, min guide for dagen) og de bytter; en tomat for en salat. Noe av avlingen selger de som organisk sertifiserte produkter fra naturreservatet. Ett av de stedene hvor du kan kjøpe deres økologiske produkter er i Cafe Luz motsatt av Hospedaje La Luna hvor jeg bor når jeg er i Esteli. De har noen økologiske grønnsaker og økologisk kaffe. Barna i familien går på skole mandag til torsdag, 6 timer. Gutten er Dennis 11, jenta Rosario 16, og en kusine som vokste opp med dem, er Daisy 17. Rosario og Daisy fortalte meg at de er som søstre. Daisy vokste opp mellom bestemoren (også Rosario) og Dennis og Estela. Jeg nøt en hyggelig middag med hele familien, senere åpnet himmelen seg opp og slapp ut alt vannet i skyene. Vi var ute, under ett tak av bambusblader konstruert over en behagelig hengekøye, men selv den korte avstanden tilbake til huset var nok til å gjennomfukte den som prøvde å forlate sikkerheten under taket. Jeg var veldig sliten etter å ha sovet i ett dorm.rom i Esteli og av å stå opp kl 5 om morgen, så jeg spurte familien når de går til sengs, og det er 20:00! Men, fortalte de meg, noen ganger, når de har gjester er de oppe helt til 21.00!! Familien hadde et par lys i huset som var koblet til et par solpaneler Dennis fikk tak i bare 4 måneder siden, fortalte han. De fortalte meg litt om borger krigen og hvordan de har måttet kjempe for å få huset bygget, og av alle de lidelsene de måtte gå gjennom for å få det de har nå. For meg var de en veldig, veldig glad og lykkelig familie. Og da jeg spurte hvordan det er å være en kvinne der, ble jeg fortalt at det er svært godt og trygt, og også ett avslappende og godt sted for barn å vokse opp. Selv om de drar til Esteli og Managua ofte, har familien ingen lengsel etter det moderne liv med TV og støyende biler.

Siden det regnet masse var jeg en smule bekymret for å måtte stå opp om natten for å gå til "latrina", utedoen, i løpet av natten. Men det var så stille der, og stummende mørkt (det er ingen gatelys eller andre kunstige lys, så jeg måtte ta med meg lommelykt i tilfelle av naturen skulle kalle i natten), at jeg sov som en baby, og var uthvilt og full av energi til å dra på en lang ridetur dagen etter.

Foto. fra min tur i området. Bildet er langt fra å gi rettferdighet til skjønnheten og rikdommen i landskapet.

I fyr og flamme

Forrige fredag gikk jeg rundt i Antigua for å se meg om og ta masse bilder da jeg snubblet over en plakat som sa; kommende aktiviteter - Onsdag 4. mai 2011 overnattingstur til vulkanen Acatenango for å se aktive Volcán de Fuego (3 763 m.). Jeg hadde hørt om folk som klatret Pacaya på en dagstur, en lett ekspedisjon som tar 3 timer opp og ned. Jeg hadde ikke hørt om turer til Acatenango. Nyskjerrighet og eventyrlyst tok over så jeg gikk inn med drømmer om å klatre en høy vulkan. Acatenengo er 3 976 m. høy og har vært "død" en stund, men fra denne vulkanen som er den 2. høyeste i Guatemala (de teller ikke med Tacaná på 4 093 m. i vest som ligger så å si i Mexico), kan man observere Fuego fra trygg avstand, så lenge Fuego er snill vel og merke. Tajumulco er den høyeste vulkanen i Guatemala på 4 220 m. og ligger nordvest for Atitlan. Det er hele 32 vulkaner i dette landet, og Fuego er kjent for å være veldig aktiv, men har ikke hadd ett alvorlig utbrudd siden 1975 da den etter en voldsom eksplosjon etterlot meterhøy aske i de nærmeste landsbyene. Uansett, jeg hadde valset inn og begynte å spørre om turen, hva jeg behøvde og hvor vanskelig det var. En som heter Kevin innformerte meg om at det er kun de 2 første timene av turen opp som er veldig vanskelig. Han spurte om jeg var i god form, og da ble jeg litt betenkt om jeg burde gjøre det. Men jeg er nå så sta og skal gjøre alt, selv om det er alt for vanskelig for meg, så VIPS! Jeg var påmeldt. Prisen er 710 Q (kurs nå er 7,0144) fordi vi også må ha med to politimenn. Området er kjent for å være tilholdsted for "bandidos". Jeg stolte på at det ikke var så vanskelig, og lot meg ikke skremme av at mengden med vann kom til å tynge meg ned eller at det kom til å bli kaldt. Ikke engang bandidos kunne komme mellom meg og vulkanen! Jeg hadde ingen innvendinger mot ekspedisjonen før det var for sent, og da kunne jeg ikke snu på grunn av bandidos! Jeg dro til Lenchos hus (en venn fra El Mirador trekket) for å være der til tirsdag. Tirsdag møtte gruppen med guiden Austin kl. 17:00 på ettermidagen. De andre i gruppen var Laura, Matthew og Andrew fra USA og Ryan fra Canada, bare 5 stykker. Vi fikk utdelt en tykk dunjakke hver, sovepose, fleecejakke, lue, en kopp hver og fleecebukse for å sove i. Vi fikk beskjed om at hvis vi hadde noe annet fleece så var det fint å ta med dette. Det var mulig vi måtte ha 7 lag med klær, og en overtrekksjakke ville også komme godt med i tilfelle regn. Jeg var glad jeg ikke hadde fått sjansen til å sende min Bergans of Norway jakke, eller Kari Traa ullundertøy som jeg har med meg, til Norge enda. Jeg kjøpte 3 2 liters flasker med vann, det kom til å bli veldig tungt sammen med utstyret jeg hadde. I tillegg måtte vi bære en del av teltet. Morgenen etter møttes vi kl. 06:00 om morgenen, pakket noen siste småting og gikk til Bagel Barn i Antigua for å spise frokost og ha en kopp organisk kaffe fra Guatemala, NAM! Så tok en minibuss oss på en en times kjøretur opp til startpunktet på 2 050 m.o.h. for vulkanen Acatenango. Det var sterkt vind allerede nede ved startpunktet, så Austin sa at det var bekymringsverdig. Vi startet å klatre rett opp på løsmasse gjennom jordbruksområde der mennene jobbet med spade og hakke i den løse vulkanske jorden. Ett av produktene de dyrker er pastinakk, eller pastinakklignende. Ett skritt opp, skli to ned. Sekken min tynget allerede og Austin holdt høyt tempo. Da vi kom til "skyskogen" (cloud forest (eller fog forest), så kaldt fordi skogen ligger i de lave skylagene. Det er veldig fuktig og fruktbart i området) måtte den ene politimannen vi hadde med oss gå forran og en bak. Samtalevolum ble holdt lavt, vi ville liksom ikke rope ut; bandidos! Her er vi, kom og ran oss! Heldigvis var politimennene mye mindre fit enn det jeg følte meg, så politi nr. 1 holdt oss i ett ganske behagelig tempo oppover og oppover. Det ble IKKE lettere! Riktignok var det hardpakket grunn og vi sikksakket opp i stedet for å gå rett opp, skyene var så lave at det var som å gå i tett tåke, og kondensen gjorde at det dryppet vann. Jeg måtte ta på meg min Bergans of Norway mot ellementene, jeg hadde allerede tatt på meg Kari Traa superundertøy som var gjennomvåt av svette. Jeg slet meg oppover skritt for skritt og tenkte at jeg kommer meg ALDRI opp, det er alt for tungt, men siden det ikke var sjans for å snu nå, hadde jeg ikke noe valg. Ikke hadde jeg ekskorte eller transport tilbake til Antigua, så jeg sa ingenting. Jeg bestemte meg for å komme meg opp uansett hva. Det var en stor lettelse da vi hadde lunsjpausen vår etter 2 timer med klatring på ett sted som er kaldt Lunch Box, enkelt og greit, etter "skyskogen". Kl. var 12:00 Kari Traa var gjennomvått, så jeg tok det av og byttet til en fleece mens vi hadde pause, og på med Bergans igjen. Vi hadde en timers pause, jeg la meg ned og slappet av ett sted hvor vinden ikke var så sterk. Det var meningen vi skulle sove på toppen av Acatenango, men vi skjønte at vær og vind ikke kom til å tillate det, så vi bestemte oss for å campe på Safe Camp som er på 3. 200 m., med 45 min igjen opp til toppen. Før vi fortsatte tok jeg på med den våte Kari Traa trøyen igjen, og først NÅ kan jeg forstå verdien av denne typen ullundertøy. Fordi for å være ærlig "virket" den ikke i Norge. Trøyen var klissvåt, men kroppen min og singletten jeg hadde under ble holdt tørre hele veien. Så Kari Traa hadde rett og slett sugd opp all fuktighet, og jeg var tørr og komfortabelt nok varm! Virker best under ekstreme forhold med andre ord! Etter pausen var føttene mine som bly, kroppen min hadde begynt å skjønne hvilken pine jeg utsatte den for, så vært skritt var en utfordring. luften var tynnere og jeg så nesten ikke en hånd for meg. Det ble ALDRI lettere eller bedre å gå. Vi fortsatte å klatre, og jeg trodde jeg skulle dø (jeg HAR energi til dramatisk sans selv under slike omstendigheter). Jeg har ikke gjort noe som var tyngre siden jeg gjorde mitt første trekk i Nepal. Det var til Langtang, i regn og med igler lurende i gresset måtte jeg klatre bokstavelig talt 90 grader rett opp i 4 timer første dagen. Ryggsekken min veide 20 kg. men jeg gjorde det! Og jeg gikk forbi israelere som tok røykepauser mens en porter bar sekken deres opp. Etter 3 dager i fjellene i Nepal ble alt jeg gjorde etter; Everest ca 2 uker og Annapurnasirkelen ca 3 uker en søndagstur i parken. Jeg var yngre da...

2 timer med klatring til, vi var oppe kl. 15:00, til tross for at jeg var i gruppen hadde vi faktisk holdt bra tempo og det under veldig vanskelige værforhold! Austin sa at p.g.a. været var det 3-4 X vanskeligere å gå opp. Da vi kom til Safe Camp var det så tåkete at jeg så ikke personen forran meg. Politmennene kom så lang etter at vi måtte rope på dem slik at vi ikke mistet dem. Den ene av politiet kom minst en time etter oss andre. kameraten som var oppe gikk med jenve mellomrom ut i tåken og plystret slik han skulle finne leiren vår. Vi satte opp teltene, og fikk dem akkurat opp før det begynte å regne kraftig. Teltene er en historie for seg selv. Noe mer misserabelt for ekstremsport som vulkanklatring har jeg ikke sett! Det begynte å regne kraftig og vinden hadde god fart, og jeg satt som en fange i det ene teltet mellom Ryan og Matthew mens elementene truet med å meie ned teltet og jevne det med jorden. Det var hverken tørt eller varmt inne i teltet, og tanken på å måtte gå ut for å gå på do var ikke hyggelig. Det var snilt av de to guttene at jeg fikk være i midten, jeg spurte ikke engang, det var vist en selvfølge. I det minste var jeg noenlunde tørr i løpet av natten, men jeg frøs og jeg fikk så vondt i magen at jeg viste ikke hvordan jeg skulle ligge. Det var vondt og ubehagelig og det gikk nedover ved hodet så jeg hadde følelse av vertigo flere ganger i løpet av natten. Ryan ga meg noe for å hjelpe meg å sove, så jeg fløt inn og ut av søvn, uten å sove helt og dypt. På morgenen var det ikke spor etter voldsomme elementer. Solen kikket så vidt over horisonten og farget verden orange. Det var som om regn og vind aldri hadde skjedd, verden var stille og klar. For første gang så jeg hvor jeg var; det var utrolig vakkert. Men magepinen hadde ikke gitt seg, og jeg vurderte alvorlig å ikke gå til toppen. Jeg kunne ikke skjønne hvordan jeg skulle kunne klare det med de smertene jeg hadde. Men da alle sammen var på vei opp ville jeg ikke gi opp grunnen til at jeg hadde kommet; å se aktive Fuego! Så jeg tok kamera og videokamera, drakk en slurk vann, men tok ikke med meg flasken, fordi jeg viste jeg ikke ville klare å bære 2 liter vann, og gikk sakte etter de andre. Austin ventet på meg og sa "come on!" Til slutt MÅTTE jeg sette meg ned, jeg var svimmel og følte at jeg skulle kaste opp, i tillegg føtes det som om jeg hadde diarésymptomer. Austin forsikret meg om at det var KUN milde symptomer på høydesyke og at jeg ville føle meg bedre når jeg nådde toppen, han gav meg vann å drikke, og jeg var OK nok til å fortsette ett stykke til. Hold jevnt tempo, sa han til meg, vi skal gå sakte. Etter å ha krysset løsmasse med ett skritt fram og skli to tilbake som tok mye av energien min (vi hadde ikke spist før vi klatret opp, og jeg var sulten i tillegg), måtte jeg sette meg ned igjen, vi var nå på fast grunn noen meter, men det siste stykket var kun løs vulkansk grov sand hvor jeg skled 3 skritt ned for hvert opp. Selv om det egentlig ikke var langt, var det bratt, og løsmassen gjorde at det tok dobbel tid å komme opp. Austin pushet på meg, men til slutt sa jeg at jeg MÅTTE gå på do før jeg kunne fortsette, så hvis de kunne vente på toppen... De gikk videre, og jeg tok noen sakte velberegnende skritt opp til de var ute av syne over toppen. Jeg var bedre etter å ha fått litt privattid. Svimmelheten stoppet og jeg fikk nytt mot. Dette er den største psykiske utfordring av denne typen jeg har hatt siden jeg krysset Thorung La på 5 416 m.o.h. i Damodal Himal, Annapurna, Nepal. Det vanskeligste stykket av den 300 km. turen rundt fjellkjeden Annapurna med Manang distrikt i øst og Mustang distrikt i vest. Jeg måtte da stå opp kl. 04:00 om morgenen for å krysse passet før kl. 12:00 p.g.a. sterke vinder. På andre siden av dette passet ligger verdens vakreste fjellandsby; (Temple of Muktinath) på 3 800 m.o.h. Den gangen gikk jeg i iskulde, kullmørke og med tung ryggsekk, beina mine var som gele p.g.a. den tynne luften. Lungene slet og med å få nok til kroppen, og jeg måtte klatre rett opp uten å se noe som helst annet enn de korte leggene til en porter som gikk forran meg med en kurv som sikkert veide opp til 80 kg. festet på hodet.

Da jeg kom på toppen av Acatenango, og så kratret var jeg så lett at jeg fikk nesten lyst til å løpe. Jeg gikk raskt rundt det store krateret og satte meg og så på Fuego sammen med de andre, vi hadde kommet for lava og action, men Fuego var ikke mye "on fire" denne morgenen! Men hun hadde noen eksplosjoner og sende enn puff med røyk opp i luften satadig vekk. Jeg overasket meg selv med å tenke; jeg må klatre Pacaya! Tross alt var jeg nå tøffere enn toget som hadde fått meg selv opp på toppen av Acatenango, uten å være fysisk utstyrt for turen, på REN viljestyrke. Allerede hadde jeg glemt hvor hardt jeg hadde pushet kroppen min. Acatenango gjør vel det med fok, fordi det er så vakkert der oppe. Se selv bildene:


Fuego (spansk = fyr /flamme), den mest aktive vulkanen i Guatemala, har hatt over 60 mindre utbrudd siden 1524. Folk lever med en vulkan som eksploderer 75 ganger pr. dag, bortsett fra i februar 2001 da antallet eksplosjoner økte til 400 og folk i distiktene Chimaltenango, Guatemala, Escuintla og Sacatepequez gjorde seg klare til evakuasjon.

Blomster som trives i vulkansk aske.

Litt av krateret til Acatenango og dalen under.

Fuego igjen som spytter ut en røykdott etter en mindre eksplosjon.

Ryan, Matthew og Andrew på kraterkanten av Acatenango (3 976 m.o.h.) med Fuego i bakgrunnen.

Leiren vår i Safe Camp mens vi spiser frokost, etterpå gjorde vi oss klare til å dra ned.

Acatenangos krater.

Vulkanen Agua, som er klistret inntil Antigua på andre siden av Agua. Bilder av Agua fra Antigua kommer.

Team Acatenango; Andrew, Matthew, sakte politi, litt raskere politi, Laura, Ryan og jeg.

Vi går gjennom den unike "skyskog" vegetasjonen med gigantiske mosegrodde trær. Skogen er karakterisert av å være dekket av lavtliggende skylag som enten er vedvarende, hyppig eller er sesongbetont. "Skyskoger" er også karakterisert av utrolig variasjon av moser og av å være mosegrodd. Skogen er hurtigvoksende her p.g.a. den mineralholdige vulkanske jorden og fuktigheten. "Skyskoger" er utrolig viktig da det er noen av de mast artsrike områdene på jorden, og mange arter som lever i "skyskoger" rundt om på jorden er endemiske. Det vil si de lever kun der. Ødeleggelse av "skyskog" vil påvirke jordens klima ved at temperaturen øker og vannsyklusen vil endre seg. Dette kan bety dramatisk vannmangel mange steder på jorden og for mye vann andre steder.

Fantastiske mosegrodde trær.

Fra store kjemper (over) til små og sarte (under).


Acatenango fra startpunktet vårt, nedturen var likeså tøff som oppturen da det gikk fort fordi det var bratt. Jeg unngikk å forstrekke eller brekke noe heldigvis. Jeg sled og datt en gang, men det var ikke så dramatisk som det kunne vært. Da jeg kom ned til jordbruksområdet og gikk ned løsmassen kunne jeg nesten ikke tro at jeg hadde slitt meg opp der dagen før! Det var mye lengre enn jeg husket, men så hadde vi gått i vind og tåke og ikke sett så mye. Jeg vet ikke om jeg vil anbefale folk til å gjøre turen. Selv har jeg en tendens til å aldri vite hva jeg begir meg ut på og tar alt på sparket selv om det i utgangspunktet er en for stor utfordring for meg. Du må vurdere selv hvor mye du liker overraskelser og utfordringer. Og det lønner seg å være i bedre form enn det JEG følte jeg var. Men det er litt vanskelig å vite og. Jeg ble fortalt at det ville bli lett etter 2 timer. Noe det ikke ble, men mye av dette skyltes vanskelige værforhold. Denne vulkanen har en tendens til å være usikker på hvilket vær den vil ha til utpå dagen en gang...Jeg antar at hvis du er en marratonløper med masse utendørserfaring så klarer du dette ganske lett, men jeg var ikke den eneste som slet. Jeg TRODDE at jeg var den ene som ville holde gruppen tilbake osv, men Ryan fortalte at han opplevde å kjenne hjerteflimmer, og han er yngre enn meg. Hadde jeg klart å drikke mer vann på turen opp hadde jeg nok ikke hatt symptomer på høydesyke i løpet av natten, men enn så viktig det er å drikke masse vann, så er store mengder vann og snack i magen noe som kroppen må jobbe med samtidig som kroppen trenger blod i musklene, så det er ikke så lett det heller. Jeg hadde drukket 2 liter før jeg kom opp, fikk i meg 0,5 liter på turen opp til toppen på morgenen, og drakk over 2 l. utover morgenen og på turen ned, enda måtte jeg fortsette å drikke en del vann utover dagen etter at jeg kom ned på torsdag. Så jeg var tydeligvis dårlig p.g.a. dehydrering. Nå sitter jeg i Antigua og har ingen plan... jeg skal til Atitlan og jeg skal besøke Lucia ved Stillehavskysten det er alt jeg vet. Vurderer en uke til en strand i El Salvador, men den stranden jeg tenker på er for surfere, og jeg har bevist at jeg aldri blir en proff surfer (men det gjør ingenting). Og Stillehavskysten, som f.eks. La Liberdad er ikke så mye for bading tror jeg, må sjekke det ut. Det er kjempelett å reise til El Salvador fra Antigua, så jeg antar jeg må sjekke ut om det er noen steder i nærheten som jeg kan besøke. El Salvador har fantastiske arkeologiske soner, Mayabyer.

linda