Hestetur ved Vulkan Maderas bakker

Etter en dag med avslapping, bading og å lese bøker på Rancho Merida, gikk vi til Haris (en tysk mann med hester til leie) sted for å spørre om ridning. Vi ble enige om å komme tilbake kl 9 neste morgen for en 3 timers tur i bakkene av vulkanen Maderas, på vei til Haris sted så vi en ape, fugler og en slange med mistenkelig farge snodde seg over stien. Fargene er alik som de farlige slangene har, men det finnes bedragere som later som om de er farlige, så er jeg ikke sikker på om det var en farlig slange eller en bedrager. Dagen etter, dukket vi opp før 9 om morgenen og fikk hester, jeg hadde fortalt dem at jeg hadde veldig, veldig lyst til å galloppere, for å galloppere med en hest er som å fly det øyeblikket de løfte alle bena, og jeg ville føle det igjen. Jeg tror jeg har lyst til å ta ridetimer.

 Naken Inka hund fra Peru var en av hundene vi ble kjent med hos Hari. Under; blomster og biller :)

Min hest ble en grå kalt Marihuanito, er våre guides hest var Pinto og Rei-Hans hest heter Pimento. Jeg fikk Marihuanito fordi han liker å løpe mye, men det var vanskelig å løpe siden vi skulle opp i skogen, balansere på steingrunn og glatte stier. Så vi gikk sakte opp på skråningen av Maderas til et punkt hvor vi kunne få en oversikt (bildet under). Derfra kunne se eidet med vannet på begge sider og Vulkan Conception innhyllet i skyer. Granda er på høyre side av vulkanen på fastlandet, men det var vanskelig å se helt til Granada grunn av den disige himmelen. Vi kunne se Costa Rica i sør (ikke på bildet).

På vei ned igjen tok vi en annen vei og endte opp i el Comminidad Merida hvor skolen, og de fleste mennesker lever. Der nede på veien lot vi hestene løpe en stund ned til en strand som heter Cabalito hvor hestene nøt litt nedkjøling i vannet. Sittende på hesten, guiden advarte oss at hestene liker å legge seg ned i vannet med sal, rytter og alt, så vi måtte være forberedt på å bli våt. Guiden hadde mitt kamera så jeg var ikke bekymret, men Rei-Han hadde sitt kamera, så jeg kan forstå at hun ble bekymret. Hestene vasset dypere inn og begynte å sprute vann med forbeina, rett før de var i ferd med å legge seg ned, tok guiden ledelsen og fikk dem alle opp. Vi kom oss ut av det bare litt våt, men jeg var litt skuffet over at jeg ikke jeg falt i vannet med hesten.

Jeg virkelig, virkelig nøt denne turen gjennom vakre enger og skog, med sterke sunne hester (jeg anbefaler Haris hester hvis du drar til Isla de Ometepe). Da vi var på Rancho Merida, var det en gruppe frivillige på Hacienda Merida, ved siden av. De hadde nettopp gjort ferdig med sine studier, så de var nye veterinærer
som ønsker mer erfaring og ønsker også å bidra til fellesskapet med sine tjenester. Programmet, som ble startet av Hacienda Merida, har pågått i 5 år, nesten alle, studenter og nybegynnere i faget, er fra Oregon. Så hver dag var det som en dyrepark av dyr, alle i kø for å få en veterinær sjekk; hunder, katter, hester, esler, griser, muldyr, kyr og geiter. Alle dyrene som hadde blitt sjekket hadde ett søtt skjerf rundt halsen, så det var alle disse hundene som løp rundt med et skjerf. Det var ganske mange ferske veterinærer der, noen med deres ektefeller, og det var veldig interessant å snakke med dem om prosjektet og arbeidet. De gjør det gratis, så folk må bare dukke opp med dyrene sine og vente. Hver morgen før porten åpnet var en stor gruppe av mennesker og dyrene deres. Haris folk tok 5 hester og 11 hunder dit. En av hundene er en Inka hund (bildet over). Som du kan se det er  den "naken", og det er en svært sjelden rase, det føles rart å stryke den. Den er ikke veldig vakkert,  men vennlig og søt likevel. De har også to store hunder, en boxer, eller noe, som heter Martha, og en annen merkelig gigantisk hund heter Agatha, så var det fire små, tynne, som ser ut som rotter, som jeg var redd for å tråkke på, og noen hunder av usikkert opphav. Det var 4 katter der, en kalt Emma med bare tre ben, 2 forran og 1 bak. Ett av bakbena ble bitt av av en armadillo da hun var kattunge, og den måtte amputeres. Hun så ikke ut til å lide fra det hele tatt, og brydde seg ikke om hundene som var rundt. Hun kom villig til fanget mitt.  

Etter rideturen tilbrakte jeg mye tid i innsjøenen. En ung mann fra Costa Rica var i Rancho Merida, og vi ble i innsjøen lenge etter mørkets frembrudd og snakket om livet. Han er tannlege og hadde mye interessant kunnskap som jeg kjenner igjen i meg selv (som er interessant for meg (siden jeg har en "alternativt" syn på verden). Mange mennesker forstår hvordan jeg tenker "her borte", så kanskje jeg ble malplassert i denne verden? Det er folk med en annen bevissthet (som har bevisstheten) der ute, og jeg er så velsignet å møte dem slik at de kan lære meg mer om min egen kunnskap ). En grunn til at jeg liker å oppholde meg i disse landene, er at folk her ser hvem du er. I gaten ser de på deg og annerkjenner at du er der, de sier hei, ofte vil de snakke. De har ett annet hjerte og ett annet syn. Eller kanskje det er at de har syn? Jeg skammer meg nesten ofte, sammen med dem, fordi jeg ikke har den varmen og sjarmen, vennligheten og godheten som de har. Det som gjør dem til trygge og vakre mennesker. Men jeg kan lere fra dem, hver dag. 

Ometpe Island tur

I LOVE Isla de Ometepe! Etter en natt i Moyogalpa, hvor jeg traff en veldig hyggelig dame fra Taipei, Taiwan, (vi var romkamerater og besluttet å gå til Maderas delen av øya sammen), tok jeg på ettermiddagen buss til Merida (faktisk er det bare 1 eller 2 busser om dagen på grunn av dårlige veier). Jeg hoppet inn i den fantastiske innsjøen så snart vi hadde seng for natten. Bildet er av foss San Ramon, den eneste fossen på øya Jeg, og min venn Rei-Han gikk til denne fossen dagen etter at vi ankom Rancho Merida, et familiedrevet sted vi sov på for USD 4 en natt. Det er mulig å også ri på hest, en god idé, siden det er en litt tøff tur, og ganske varmt. Det er en lang tur fra Merida til inngangen til parken, og deretter begynne å klatre 3-4 km. Vi gikk i rolig tempo, og da vi kom fram kunne vi kle oss i bikini og hoppe inn i virkelig kaldt, forfriskende vann. Det er ikke veldig dypt, bare midje dypt, men det er godt å stå under fossen og la den avkjøle deg.

 

Det er ikke et stort svømme hull, men det er vakket og frodig, og du kan høre /se aper og fugler. Vi somlet bort 2 timer her med lesing, bading og nyte utsikten. På vei tilbake så vi en ape. Nedturen er lettere, men vi hadde da og den lange veien tilbake, langs grusveien, fra San Ramon det nærmeste samfunnet til fossen, tilbake til Merida hvor vi sov.                                                         

På vei tilbake ble jeg fristet til å hoppe i innsjøen for å kjøle meg ned før jeg gikk videre til el Communidad Merida og Rancho Merida. Jeg hadde tenkt å hoppe inn på denne siden av paviljongen ved sjøen, men vinden hadde plukket opp så mye at bølgene var voldelige. Jeg prøvde å komme inn der, men kraften i vannet var sterk at jeg tenkte jeg kunne skade meg på betongen, så jeg gikk til den andre siden, uten betong og gikk uti vannet. Bølgene var sterke, så jeg måtte legge mer energi i svømmingen, men det var godt og forfriskende før vi fortsatte hjem.

Innsjøen var rasende den kvelden, den kokte, og bølger var ganske, noe som var energikrevende når jeg hoppet i vannet igjen tilbake i Merida. Det var nesten litt skummelt, men det var andre folk på kaien, og en mann i vannet, så jeg tenkte at det ville være OK. Vannet i Lake Nicaragua er veldig varmt, til tross for størrelsen. Litt etter at jeg gikk ut av vannet, blåste det opp til torden, og det lynte masse. Hver kveld på denne siden av øya var det spektakulære show bak, over og rundt vulkanen Conception (pyramiden på bildet) av lynglimt. Det blir mørkt veldig tidlig her, ca. klokken 6, så da vi kom tilbake kunne vi se begynnelsen av solnedgangen på sjøen, som en trapp av gull på vannet.

Cocibolca - Det søte vann

Etter mitt opphold i Posto Rojo dro jeg direkte til Isla de Ometepe. Jeg hoppet på en buss ved ett veikryss der bussene kom fra Managua sørover til Rivas. Det var en god gammel Bluebird ("chickenbus"), og det koster mindre enn $ 2 for å dra til Rivas. Derfra måtte jeg ta en taxi til fergekaien, og turen over til Moyogalpa i 1 time med ferge. 
Det er en vakker tur med utsikt mot øya hvor de to vulkanene reiser seg truende. Tvilling vulkanene er nok til å fange enhvers fantasi, de stiger opp fra den massive (8 264 km2, litt mindre enn Lake Titicaca i Peru / Bolivia og den niende største i Amerika) innsjøen i Nicaragua. Det opprinnelige navnet på Lake Nicaragua er Cocibolca - søt vann. Blant beundrerene av øya er Mark Twain, som beskrev den lyrisk i boken sin Travels with Mr. Brown. Det fruktbare vulkanske jordsmonnet, brede strender, dyrelivet, befolkningen, arkeologiske steder og dramatiske profil har landet på øya på en "shortlist" for nye Seven Natural Wonders of the World. (Under; utsikt fra Fergen mot Ometepe til  vulkan Conception og til venstre Maderas)

Det er absolutt en av de mest fantastiske tingene jeg noensinne har sett; to vulkaner stiger opp fra en stor innsjø, og de er det ikke bare spektakulære fra fergen, der er like spektakulært på selve øya. Jeg forlot San Jorge med en liten bil ferge (1. bilde). Jeg er ikke en ekspert på logistikk, men jeg trenger å være et geni for å se at måten de plaserte en stor lastebil i midten først, og så 3 små varebiler skulle også inn, og de ble plassert slik at fergen forlot kaien tyngre på den ene siden. Men de kan komme unna med det her, den var en time fergetur på en rolig innsjø, men vannet er bare 26 meter på det dypeste, så jeg hvis vinden er veldig sterk, kan bølgene bli ganske høye. Faktisk har jeg hørt at folk får sjøsyke på den 4 timers fergeturen fra Granada, og jeg tenkte på fergeturen jeg tok over Lake Pirihueico, for mange år siden da jeg reiste i Sør-Amerika, med store bølger krasjet OVER fergen. Jeg husker jeg satt på soldekket på toppen av fergen, og følte meg sjøsyk, og ble sprøytet med vann, så jeg måtte gå ned i salongen der bølgene ikke kunne føles. I Patagonia er vinden så sterk, hele tiden, at det visper opp sjøen til raseri i 24 timer. Den innsjøen er i 7 Lake District i Patagonia og kan anbefales som ett eventyr. For å dra til Ometepe kan du enten ta ferge, en Ferry, Ferry 2 eller Che Guevara for 60 cordoba eller ta en av de "pangas" (40 Córdobas) på bildet nedenfor (jeg tror de er veldig trege og overfylet). De ankommer på øya enten i Moyogalpa eller i San Jose del Sur. Jeg hadde ingen anelse om hvor jeg ville komme, fordi jeg glemte å sjekke det før jeg dro, men jeg var ganske sikker på at jeg ville lande i Moyogalpa, og det gjorde jeg. I Moyogalpa fant jeg Hostal Central, eller Indio Viejo som det også kalles, eies av en gammel mann som hevder han er født i en stamme av denne øya. Jeg tror det ikke, han snakker flytende fransk og engelsk, men ikke flytende spansk, og hans barn og personale snakker alle fransk, dårlig spansk og ikke noe engelsk. De lytter til fransk musikk, snakker fransk dem immellom. Innsjøen drenerer til det karibiske hav ved elven San Juan, noe som gjør Granada en viktig Atlantisk port. Det ble antydet at en kanal burde bli laget på den smale eidet ved Rivas, men i stedet Panamakanalen bygget. Faktisk innsjøen presser landet i et så smalt belte at det knapt skiller sjøen fra Stillehavet og geologiske bevis tyder på at det var ingen adskillelse mellom innsjøen og havet i fjern fortid. Eidet av Rivas er fylt med historie. Selv er kjent som landet Nicarao, var området først bebodd av Kiribisis stammen, som de mer kraftige Chorotegas skjøvet til side. Den Nicaraos kom etterpå, og da den spanske "oppdaget" i regionen, hadde det vært fastboende her i minst syv generasjoner.

Det er vanskelig å konkurrere med La Isla de Ometepe for oppmerksomhet. Det praktfulle tvilling-toppede Ometepe stiger som en krone fra sentrum av Lake Cocibolca. En intens vulkansk øy med gamle tradisjoner og mystikk, Ometepe er Nahuatl stammens barndomshjem, og i dag en forlokkende destinasjon for reisende, med sine sandstrender, svømme hull, turstier, og selvfølgelig, to fantastisk vulkaner: en varm, en kald (den 1., Conception, forblir ganske aktiv).

Moyagalpa by night. Theese are the shadows of me and Rei-Han from Taipei.

Trehus

Jeg ble i Granada i 5 dager for å få tatt ut penger, skrive og til min store glede, og overraskelse, kunne jeg kjøpe kontaktlinser (i guidebøker (og i.flg. turister) hevder de at det er umulig å få tak i linser i Nicaragua, men jeg bestilte dem en kveld, og jeg kunne plukke dem opp morgenen etter, og de kostet ikke mer enn i Norge (jeg trodde de kunne være litt billigere, men nei)). Jeg hadde et problem med ett øye i en dag, og antar at det var fordi jeg hadde brukt linser noen dager lenger enn jeg burde, redd for at jeg aldri ville kunne finne dem her i Mellom-Amerika. Da jeg forlot Granada jeg ble jeg med en fyr som heter Freddy, i en jeep, med 4 andre turister. Vi var på vei til tre huset hans i skogen i Posto Rojo.

http://www.tripadvisor.com/LocationPhotos-g580113-d1957230-w2-Treehouse_Poste_Rojo-Granada.html
http://nowthatsnifty.blogspot.com/2009/07/amazing-and-awesome-tree-houses.html
Hvem ville ikke ønsker å bo i en trehytte etter å ha sett disse 2 nettstedene?

Det er noe med trehus som appellerer til mange menneskers barndoms fantasier om selvstendighet og frihet. Jeg har aldri hatt en trehytte da jeg vokste opp (men jeg hadde en del snehuler om vinteren), og da jeg kom til Freddys trehus (hostel) i Posto Rojo, bare 20 min., ute i skogen, fra Granada (vi så en brølape rett etter at vi kom dit, som lette etter mat i trærne rett ved siden av hovedhuset), ble jeg ganske fasinert av tanken på å bo i ett. Freddy har to bøker om tre hus som ligger i hovedstrukturen for folk til å ta en titt hvis de vil, og jeg ble fasinert av hvor mange designer det finnes. Bøkene inneholder en detaljert oppskrift på hvordan å konstruere ett trehus enten i ett eller i to trær, og også hva slags trær som er mest skikket til trehus. Selvsagt er det viktig å velge riktig treet, med mindre du ønsker å leve i fare for å falle ned. Det er også overraskende mange trehus, og –hytter, i verden, og mange av dem brukes som luksushoteller. Selv om det er nok av eksempler på mennesker som lever mesteparten av livet sitt i trehus, har uheldigvis, dagens besettelse om sikkerhet, og lover og regler, gjort det vanskelig for folk å bo trehusene som deres permanente hjem. Mange av trehusene jeg så og leste om i boken var fullt utstyrt med bad og dusj og et pumpesystem for å få vannet opp, og de har alle en fasinerende arkitektur som inspirerer min følelse av eventyr og fantasi. Mange har bygget sitt eget trehus, -hytte, eller -sommerhus, men det finnes mange trehus arkitekter. I noen land er det folk som bor i tre hus enten som en luksus, for å redde miljøet eller som en tradisjon. Folk som lever i trær som en livsstil er tre beboere, du kan finne tre beboere i Indonesia ved Brazza River Basin, og Korowai stammen i Papua Ny-Guinea som bor 50 m. (mer eller mindre) oppe I luften med bare en stige og / eller et hakket pale for å få tilgang til huset. I Brasil bode jeg hos mennesker med hjemmene sine på stylter, og i nærheten av trær, med trebroer mellom de ulike bostrukturene. Da europeerne først kom til dette kontinentet fant de at mange øyboere var tre beboere med enkle plattform strukturer i tretoppene.

Ikke overraskende, for meg uansett, har studier og forskning i USA og Japan vist at å leve i trær og nær trær gjør folk lykkeligere. Folk er bedre på tester, og former lykkeligere forhold når de bor i et område med mye trær. Ifølge Illinois University oppmuntrer grønne gater også til lavere kriminalitet og et mer "sivilisert" atmosfære. Selv i fattige områder, fant forskerne ut at dette er sant. De tror at å bo nær parker og andre grønne områder er viktig for vår fysiske, psykiske og sosiale velvære. Natur beroliger folk, og det hjelper også dem psykologisk. De er bedre i stand til å håndtere utfordringer. Nivå av helse kan forutsies av mengden av grøntområdet innenfor en kilometer av radius. I Chicago fant de at trærne kan redusere nivået av kriminalitet med 7%, og at barn med ADHD ble roligere og mer fokusert etter å ha gått mellom trær, sammenlignet med barn som kun trenes og holdes mye innendørs . I tillegg til dette har forskere i Japan funnet ut at gamle folk lever lenger hvis de har tilgang til grøntområde nær hjemmene sine.

Musikk fra Posto Rojo, enjoy!
På slutten av denne bloggen er det noen videoer av fantastiske hjem. Allerede finnes det mennesker som lever i flytende hjem og flytende byer. Hvem vet hva fremtiden har i vente når det kommer til måter å leve på. Vi kan bare håpe at en ny måte å leve på vil være snillere mot naturen og oss selv. At vi vil til slutt vil leve i harmoni med vår egen planet, ikke slåss mot henne. Og at nye måter å leve på vil bringe mer lykke og kjærlighet inn i et fellesskap.

 

 

En vakker solnedgang og turen til Granda

Den sangen som folk lytter mest til i Nicaragua for tiden. En raeggetonrytme som sprer glede og danselyst. Nyt musikken mens du leser. :)

Granda regnes som en av de vakreste byene i denne delen av verden, med sine kirker og koloniale bygninger. Ja, det er ganske vakkert, men jeg antar at jeg setter mye mer pris på fjerntliggende områder, og den rustikke kvaliteten de har, enn byene. Jeg har oppdaget at her er det mer natur å hengi seg i. Og etter å ha sett en solnedgang i Jiquilillo som kunne vært skrevet hundrevis av dikt om, synes jeg byer er for full av bygninger og vegger. Før jeg forlot Jiquilillo, sammen med William og Fabienne, dro vi med kajakk til mangrovene, noe som var kjempegøy. Vi var ute 3 timer på ettermiddagen, og da vi kom tilbake etter kajakkturen (mesteparten av tiden padlet vi i tordenvær og regn) hadde himmelen klarnet opp, og vi kunne nyte en fantastisk solnedgang. I Vesten var himmelen en eksplosjon av rosa, oransje, gult og rødt, fargene blandet seg med havet, som kastet seg kraftfult mot stranden. Fargene fra himmelen speilet seg i havet og blandet med det rasende grå skummet fra havet. I Øst himmelen var grå og blå, grått etter tordenværet. Stranden hadde farge av flytende gull, samme som vannet som kastet seg mot stranden. Det var den vakreste solnedgangen jeg har sett ved havet. Kun et tordenvær kan lage slike voldsomme farger på himmelen og i havet.

Uansett, etter å ha kommet tilbake til Leon, sov jeg en natt der, og tok bussen til Granada. For å komme til Granada jeg måtte gjennom Managua, så jeg tok buss merket UCA, derfra kan du få forbindelser til Granda uten å måtte ta en taxi gjennom byen til en annen bussholdeplass. UCA forbinder Managua til mange byer og tettsteder.

Jeg ble overrasket da vi kom inn i Managua. Siden jeg har hørt dårlige ting om byen forventet jeg å se grå og stygge fabrikker, forurensning, ett forferdelig sted. Men da vi kom inn i hovedstaden så jeg bare trær. Det var som om naturen hadde tatt over byen, og det eneste litt triste jeg så var gjørmehullet hvor bussene stopper. På veien sørover så jeg litt mer av byen, men ikke helt i sentrum av den. Jeg kunne ikke finne ut hvor i sentrum av byen kan være, siden jeg så bare trær, og alle de eiendommer jeg så, så ut som om de hadde store hager. Snart kunne vi se litt av Lago Nicaragua, som en lagune ved inngangen til Managua. Vanligvis er det behagelig og raskt med minivanbusser, men denne turen var ikke den mest behagelige jeg har hatt. Etter at bussen forlot Managua, fordi i stedet for å slutte å plukke opp folk når minivanen var full, fortsatte den å plukke opp folk helt til døra ikke kunne lukkes. Folk sto i en ukomfortabel stilling store deler av turen. Heldigvis bordet jeg i Managua, så jeg hadde sete. Minivanbusser er vanligvis den raskeste måten å reise i Nicaragua og veldig billige. Du betaler 20 til 40 Córdobas med dem, det er mindre enn 1 eller 2 dollar. $1 er 22,5 cordoba.

bilder fra sentrum Granada;

Granda er historisk sett den viktigste byen i Nicaragua, som grunnlagt i 1524 av Francisco Hernández de Córdoba, og en av de første europeiske byer i fastlands-Amerika. I motsetning til andre byer som hevder det samme, var byen Granada ikke bare ett oppgjør etter erobring, men også en by som er registrert i offisielle registreringer av Kronen av Aragon og Kongeriket Castilla i Spania. Granada er også kjent som La Gran Sultana, med sitt mauriske og andalusiske utseende, i motsetning til søster byen, og historiske rival, León, som har kastiljansk stil og stil fra barokk tiden. Byen ble navngitt av Hernández de Córdoba etter den gamle spanske byen Granada. Dette ble gjort i ære av nederlaget til den siste mauriske festninge i det spanske Granda, og for den katolske kongen og dronningen av Spania. Granada ble Nicaraguas historiske "søster hovedstad" i Mellom-Amerika slik som Antigua i Guatemala. Under kolonitiden, vedlikeholdt Granada en blomstrende handel med andre porter ved Atlanterhavet, og byer ved Lake Nicaragua (originalt navn er Cocibolca) og San Juan River. Byen har vært vitne til, og offer for mange av kampene med -, og invasjoner fra engelske, franske og nederlandske pirater som forsøkte å ta kontroll over Nicaragua. Det var også der William Walker, den amerikanske "wannabe" tyrann av Nicaragua, tok opp residens og forsøkte å ta kontroll over Sentral-Amerika som en herskende monark. En av Walkers generaler, Charles Frederick Henningsen, satte byen i brann før de flyktet, de ødela mye av den gamle byen og forlot stedet med de trykte ordene "Her var Granada". I mange år var Granada i strid med León om hegemoni som den viktigste byen i Nicaragua. Byen Granada ble favorisert av Høyre, mens Léon ble foretrukket av Venstre. I mange år var det konflikter som til tider ble ganske voldelige mellom byene, familier og politiske fraksjoner. I midten av det 19. århundre ble de, ved ett kompromiss, enige om området for en hovedstad, og hovedstaden ble endelig etablert; Managua, mellom begge byer.For det meste har Granada unngått skader i løpet av den års lange konflikten i Nicaragua på 1980-tallet, i dag er det en av turistenes favorittbyer i Mellom-Amerika. Og med rette.


Kanskje det har noe å gjøre med tiden av året, men det virker for meg som om Nica -tettsteder, og -byer ikke er av de mest livlige. Gateporter var låst, og i gaten måtte jeg se opp for hester og sykler, ikke så mange biler. Jeg fant min favoritt cafe i sentrum, Cafe Euro, med virkelig god kaffe, vegetarisk mat og bra WiiFii for å gjøre forskning online og skriving. Hostels jeg kan anbefale er Liberdad (det har økologisk pizza kveld hver kveld, og pizza er supergod) og Bearded Monkey tvers over gaten.

Klatre vulkan i Nicaragua

El Communidad Cosigüina, ett lite uutviklet sammfunn ved foten av vulcanen. Vi stoppet her for lunsj etter turen til vulkanen.

Cosigüina Vulkan var en gang i tiden den høyeste vulkanen i hele Mellom-Amerika, noe som kan ses av størrelsen på basen, kanskje den var mer enn 3 000 m.o.h. Det hele forandret seg en vakker dag, i januar 1835, da de mest voldsomme vulkanutbrudd i Amerika, siden koloniseringen, blåste det meste av den varmblodige vulkan bort i én eksplosjon. Utbruddet banet havene med pimpstein, forlot tre land i mørket for 3 dager, og spredt asken fra Mexico til Colombia. I dag er det en vakker innsjø som fyller restene av den mektige vulkanen, og du kan nå den på en 3 timer. Det er ett skoldende varmt trekk fra el Communidad Potosi. Å arrangere turen kan du enten gå gjennom Pure Planet reisebyrå, ta den veldig humpete 3-4 timer turen med en chickenbus fra Chinandega til Potosi, eller gjøre som jeg gjorde; jeg dro til Jiquilillo der jeg møtte William og Fabienne som også ønsket å se innsjøen i krateret på vulkanen. Nate kontaktet Tina for å spørre om hun hadde noen gjester som også ønsket å dra til vulkanen, det hadde hun; en gjest som ønsket å dra, så vi leide en guide, Eddie, (du må ha en guide, folk har dødd der oppe) for turen, og forlot ranchen kl. 5 om morgenen.

Mange veier i Nicaragua er ikke asfaltert, så etter 30 min. kjøring var det bare sandvei, og på grunn av regnet hadde den små innsjøer. Jeg var redd for at det ville være for gjørmete eller dypt for vår van å passere gjennom alle disse store vanndammene. Jeg ønsket å gå ut av bilen inn i en "pytt" med knedypt vann. Det virket for meg som at vi trengte en bil-båt av den typen militær bruker, eller Austin Powers (hvis han har en bil som kan forvandles til en båt). Men lokalbefolkningen her vet hva de får, slik at de kjøper ikke en fancy bil som ikke kan håndtere hindringer i dette landet, så vår lille Toyota van, gammel og rusten som hun er, fikk oss over til tørt land igjen og igjen, og etter å ha krysset mange "innsjøer" klatret vi litt høyere opp, og det var ingen flere av de gigantiske sølepyttene! Da vi kom opp til el Communidad Potosi, også et naturreservat, et stort delta og våtmarksområde med yrende fugleliv, hadde vi kun noen minutter igjen til starstedet.

Fra toppen kunne vi se Honduras og El Salvador.

Klatreturen opp vulkanen var veldig vanskelig for meg, det var varmt og mye vill villmark å komme gjennom. Jeg kom meg opp 2-3 min senere enn de andre. Egentlig hadde jeg nesten lyst til å gi opp da jeg var nesten oppe, fordi nedenfra ser det ikke ut som noe spesielt, men når jeg kom opp og kikket over kanten av krateret så jeg den vakreste innsjøen, med skyene som speilet seg i den. Jeg var virkelig glad for at jeg hadde kjempet meg opp hele veien opp, om det ikke var den vanskeligste klatreturen jeg har gjort, siden det er ikke en veldig bratt løype, var det vanskelig på grunn av varmen. Jeg var glad jeg ikke ga opp på vei opp. Bena mine var såre med riper fra torner og pigger og “skadelige” insekter som biter og stikker. Men klatreturen ned var faktisk ikke lettere, det var nesten vanskeligere på grunn av konsentrasjonskraften jeg måtte sette inn det å ikke falle ned og brekke et bein eller en arm.

Da vi kom ned tok vi oss en dukkert i denne dammen ved El Communidad Potosi, etter det spiste vi lunsj.

William, Fabienne og jeg dro og på kajakkpadling i Padre Ramos, var det moro. Vi padlet inn i mangroove skogen med en guide som heter David, som er en lokal av Jiquilillo. Hvis du drar uten en guide du kan gå deg bort blant røttene på trærne. Under kajakkpadlingen begynte det å regne, og tordenværet var over oss veldig raskt, så vi padlet i striregn.

En uke i Communidad Jiquilillo

Denne lille gutten på hesten ba meg om å ta et bilde av ham, er han fra Communidad Jiquilillo, Northeast Nicaragua der folk lever av fiske og jakter etter muslinger i mangroovene. Hundene er Nates hunder. Ifølge Nate adopterte Curly, den store hunden, ham, og senere den minste hunden Mojambles. De gjorde meg den ære å gå sammen med meg på en 3 timers eventyr i samfunnet, og den lange strandstrekkningen mellom La Reserva Natural Padre Ramon og Nates Ranch.


Leon ble ALT FOR varmt for meg, så jeg bestemte meg for å dra til nordkysten av Nicaragua for å besøke et lite samfunn som heter Jiquilillo (utt.; heekeeleeyo) ved stranden. Faktisk er det en endeløs strand, med ett pent lite fiskersamfunn langs strekningen av støv veien, som forblir "uutviklet" og "villt". Det er vakkert, og tilgjengelig fra Leon ved minivan / minibuss, som drar fra Leon, bare når den er full, til Chinandega. Det koster 20 cordoba ($ 0,75, dvs ca NKr. 6), ta en taxi til markedet (10 Cordoba (ca. NKr. 3-4), og deretter en "chickenbus", 18 Cordoba, videre til Rancho Esperanza (eller fortelle hjelperen på bussen at den skal stoppe ved "El Rancho de Nato") for et sted å sove mens du er i Jiquilillo. Et annet alternativ er Rancho Tranquillo som eies av Tina " la gringa". Jeg har hørt hun er den lykkeligste personen i verden, ettersom hun har funnet sitt paradis her i Jiquilillo. Nate er en annen utlending her, fra Maine, USA, som kom til dette stedet da han var bare 18, for år å gjøre frivillig arbeid, i 1998. På grunn av mangel på midler ble prosjektet stoppet før tiden, men Nate fortsatte å arbeide for bedre helsetjenester for samfunnet ved å bruke sine egne penger. Da hans penger tok slutt, dro han tilbake til USA, og var i stand til å komme tilbake i 2002. Han har nå bodd i Jiquilillo nesten 8 år, og på hans Rancho underviser han barn i engelsk gratis, har en etter skolen klubb, og tar inn frivillige til å jobbe sammen med ham i samfunnet. Mye av pengene som han tjener fra besøkende på ranchen hans bruker for å forbedre helse og utdanning for barna. Det samme gjelder for Tina, og de er de to lykkeligste menneskene på denne planeten. Folk som jeg har møtt på denne reise er sikkert ikke folk du får tak i hver dag, og det gjør meg nesten skamfull å tenke på hvor mye vi kan gjøre som individer i denne verden hvis vi kommer oss ut av våre egne selvmedlidenheter i det rike og komfortable hjørne av verden. Og ved å gjøre det, vil vi forbedre våre egne liv mye. Det er absolutt ingen behov for en organisasjon eller andre mennesker for å ta et initiativ, det er nok folk som Kumi, Nate og Tina. Nicaragua er det fattigste landet i Mellom-Amerika, og ett av de fattigste i verden, men jeg synes menneskene her veldig nydelige og vennlige. Kvinner her er STERKE, og jeg er ikke den eneste som har lagt merke til det, og hos Nate møtte jeg Fabienne fra Frankrike og William fra Australia som hadde merket det samme. Vi hadde mye bra samtaler om kultur, historie, religion, og andre morsomme ting. William sa at kvinner i Nicaragua er veldig, veldig sterke, og samtidig svært ydmyke (noe jeg hadde lagt merke til fra Miraflor). I Australia kvinnene er så stolte, fortalte han meg, og han sa at han ikke har noen anelse om hvorfor de er så stolte. Hva har de å være stolte av, spurte han. Jeg selv har alltid følt at det er noe som mangler, noe jeg aldri har blitt fortalt, når jeg ser de kvinnelige krefter og kvaliteter i arbeid i disse kvinnene. Jeg husker å ha sett det samme i Asia i kvinner der, noe som glødende innenfra, de har denne hemmeligheten, og de vet noe. Noe mystisk og mektig som jeg virkelig, virkelig ønsker å vite også. Det som jeg vet eksisterer inni meg, men aldri lærte å finne. Du kan se det i øynene deres, og ofte også i ansiktet, og du føler det når du er sammen med dem. I Norge ser vi ikke inn i øynene til folk, inn i sjelen. Det er der vi finner alt og Sjelen til folket her er veldig, veldig sterk og vakker. Og dette er hva som gjør at folk fra vest forelsker seg, kjærlighet med en gang, og de ikke ønsker aldri å forlate Nicaragua igjen. Så mange mennesker har Nicaragua som sitt favoritt land, og jeg møtter en annen type reisende her enn i Guatemala. For det 1.; dette landet flommer over med tyske jenter. Jeg har en følelse at for hver tyske mann møter jeg 6 tyske kvinner. Det synes å være et attraktivt land for europeere. Så de blir, og deres glede er å samhandle med menneskene i samfunnene her, og Nicaragua er så billig at du vil ikke engang tro det.


For å spare miljøet, har Nate installert disse tørre øko-toaletter. Bruksanvisningen sier; etter ditt bidrag, fyll en bolle med sagflis for å dekke det. Sett alltid lokket ned.

Flere km. støvveien går gjennom husklyngene på begge sider. På slutten av veien når du munningen av Reserva Natural Estero Padre Ramos som er hovedattraksjonen her, tar det ca en time å gå sakte. Busser er knappe, bare 4 i løpet av dagen (2 om morgenen og to på ettermiddagen), så du kan kanskje ta bussen en vei, men ikke den andre hvis du ikke har planlagt godt. Det er lokale restauranter ved enden av vegen, og munningen av deltaet er et tryggere og fint sted å svømme. Stillehavet selv krasjer inn på den endeløse stranden, og strømmene, og de svulmende havet kan være for kraftfult å svømme komfortabelt i mange steder. Du kan også ta et besøk til krokkodille prosjektet bak skolen, snakk med lokalbefolkningen, ri en hest og dra på kajakktur med David, den beste guiden i mangrovene. Fiskerettene du får på restaurantene er super deilig, og fisken er hentet inn av de lokale fiskere, som høster fra havet uten å skade miljøet. Uheldigvis kommer trusslene fra mer utviklede og industrialiserte land, El Salvador og Honduras, som allerede har fisket sine kyster tom for fisk, og ønsker å starte fiske i Nica territorium.

Bildet rett over;
En spasertur på stranden under høyvann gjorde at jeg var nødt til å vasse noe av veien. Bølgene krasjet hardt inn på stranden. Det hadde vært en tyfon et sted som gjorde at havet steg svært høy mens jeg var der. Flere hus måtte evakueres på grunn av tidevannet. Det var litt merkelig at etter ett par dager mye av dette var under vann om nettene, palmer falt ned og folk forlot husene sine 03:00 fordi havet kom og tok dem.

Leon

Inne i Basilica de la Asuncion, vokter av Nica (Nicaraguansk) kultur. Her inne, under en trist løve er graven til Nicaraguas store poet og Leons sønn Ruben Dario (over).

Nydelig Leon! Den første virkelige byen jeg har vært i på en stund. "Drop Dead Gorgeous" på en utslitt, "smuldrende" slags måte, med sine fabelaktige kunstsamlinger, vakre kirker, kosmopolitiske restauranter og fantastiske uteliv. Opprinnelig var Leon plassert på bakkene av vulkanen Momotombo, og fra hva jeg forstår har de spanske conquistadorene begått noen av sine grusommste utskeielser i gamle Leon, så når den mektige vulkanen reduserte det opprinnelige Leon til grus og sand i 1610, var selv conquistadorene, som bodde andre steder, overbevist om at det som skjedde var guddommelig straff. Byen var dømt fra starten, med sine uvanlig grusome og pengene-sultene tyranner som styrte, deres offentlig underholdning inkluderte halshugginger og villhunder som ble sendt for å fange innfødte ved den sentrale plaza, sentrum av byen. Etter en rekke jordskjelv mellom 1580 og 1608, og til slutt utbruddet fra Momotombo i 1610 flyktet spanjolene, med alt hva de kunne, for å bygge opp byen igjen, hvor det er i dag, stein på stein, og helgen for helgen, ved siden av urbefolkningens hovedstad Subtavia. Den gamle byen ble glemt og var begravet i 300 år, og i dag er en turistattraksjon og et UNESCO World Heritage Site. Jeg dro ikke dit for å se det, er det ikke mye å se (1 m. med murer). En diktator, Anastasio Somoza Garcia ble myrdet i Leon av poeten Rigoberto Lopez i 1956, noe den herskende familien aldri glemte. Da revolusjonen kom fikk familien sin hevn over Leon for drapet, med et hagl av kuler og bomber som fortsatt skjemmer byen. Et bra Hostel å bo i Leon er Bigfoot Hostel som har Pure Earth Cafe http://www.bigfootnicaragua.com/pureearth.html

med herlig vegetarisk mat. All maten er vegetarmat med bruk av organisk dyrket grønnsaker, og de har pizza kvelder på onsdager og søndager. De har super velsmakende bagels, og du kan få en stor kopp med utmerket cappucchino og fruktjuicer. Bigfoot er koblet til Green Pathways et reisebyrå som fremmer bærekraftig turisme.
http://www.sustainabletrip.org/profile/greenpathways. Bigfoots største attraksjonen blant reisende er vulcano boarding http://www.youtube.com/watch?v=UP3_UMAvyHQ

og mange mennesker kommer til Leon bare for å skli ned skråningen av Cerro Negro. Såvidt jeg vet det er den eneste vulkanen i verden det er mulig å skli ned. Det er mye arbeid å få opp et tung bord av tre, og deretter, kledd i en oransje beskyttelsesdrakt og briller sklir du ned. Det tar et par sekunder, når du er tilbake på Bigfoot blir du belønnet med 2 hjemmelagde mojitos (de er gode forresten), og hvis du bryter rekorden får du 5. For øyeblikket er det en israelsk jente har rekorden, 87 km. pr. t., og en gutt fra England har mennenes rekord; 88 km. pr. time nedover skråningen. Se etter tilbudene på Bigfooot. Den andre dagen i Leon gikk jeg til museet for legender og historie sammen med Amanda og Camilio, det var det mest skremmende og forstyrrende jeg har sett. Det var full skummle, dårlig lagde figurer. I ett rom er det historie om tortur, på barn, kvinner og menn, under revolusjonen. Og de andre rommene er bare full av store dukker eller figurer. Dessverre hadde jeg ikke med meg kamera, men sjekk ut denne nettsiden http://www.chickybus.com/2011/04/trippy-travel-photos-5-10/

og du vil få en ide om hvordan det er der. Museet var et fengsel før det ble til dette rare museet.

En vakker kirke ved sentrum av Leon.

Det er regntid og de tropiske regnstormene bringer med seg mengder med vann. Her kunne vi dusje rett utenfor Bigfoot!

Inne i Katedralen, den med Ruben Darios grav.

Katedralen sett fra utsiden, den er lokalisert på "Plaza Central" i Leon. Denne katedralen er Amerikas største og det var meningen at den skulle stå i Lima, Peru siden Lima var en mye viktigere by for Spania. Arkitekten Diego Jose de Porres Esquivel, Kaptein General i Guatemala (som også har designet andre store og berømte kirker i Amerika) gjorde ett behendig bytte og bygged katedralen til Lima her i Leon, mens den mer beskjedne kirken som skulle havne her i Leon ble bygget i Lima.

Miraflor og Esteli

For å komme deg til Miraflor er det bare dra til bussterminalen og be om en buss til Miraflor. Bussene går til La Rampa eller Coyolito, så du må vite hvilken av dem du skal ta. Miraflor ble erklært reservat i 1996, og nylig ble det ett vernet område. Bakgrunnen for verningen av stedet er, i henhold til innbyggere, utstrakt bruk av plantevernmidler forårsaket massedød blandt fugler, og påvirket dyrelivet og helsen til folk så mye at regjeringen besluttet å forby bruk av pestesider i området og beskytte det . I dag er alt er dyrket uten bruk av kjemikalier, lokalbefolkningen lager sine organiske pestesider fra rød chili. Den andre grunnen er at dette området var veldig farlig under borgerkrigen da "Contras" snek seg rundt for å krysse grensen til Honduras, mens de planla å marsjere inn i Managua for å overta den politisk makten i landet. En stor gruppe kom gjennom fjellene med planer om å overta Esteli. Bøndene satte seg til motstand, og hjalp snu "Contra krigen" mot "Sandinistas", så Ortega besluttet å nasjonaliserte jordbruksland og gi det tilbake til folket ved befaling fra de lokale kvinnene. Ren "girlpower" i kraft her for å gjøre dette området til det Paradis det er i dag. Kvinnene i området kan se ydmyke ut, men de er overlevere, smarte og ressurssterke, og de har skapt det livet de har for seg selv. Alltid glad for å leve i et slikt utrolig område i et fantastisk land, gjør de det arbeidet som kvinner fortsatt gjorde selv i 40 og 50 årene. De ønsker ikke det noen annen måte, og er stolte av å leve sine fredelige, frie og enkle livet som de har kjempet for. Under krigen ble området svært farlig, og familiene måtte gjemme seg og reise hele tiden for å holde seg trygge. Gjennom Hostel Luna er det mulig å få informasjon om innkvartering hos familie, og steder, fra Treehuggers (reiseorganisator). De vil også arrangere andre "low impact" turer for deg i området. "Low impact tourism" vil si at du setter minst mulig spor som turist i landet.

Lagune under vann.

Jeg tilbrakte fire netter i Esteli, en universitetsby by i den nordlige høylandet i Nicaragua. Turen fra Somoto til Esteli er gjennom fantastisk natur med tak av enorme trær som henger over veien mange steder, og de strekker seg til et tre på den andre siden, som om de prøver å omfavne hverandre strekker, greinene som beskyttende armer. I Somoto, i Hotel Panamericana, møtte jeg en fantastisk par fra USA og de tilbød meg skyss til Esteli. De bor i Managua, så de fortalte meg mye om Nicaragua. Vi hadde noen inspirerende samtaler kvelden før vi dro og under turen. De siste tre dagene har jeg vært i Leon. Den busride det var veldig interessant. Jeg møtte til funny spanske jentene fra Mallorca og de fortalte meg mye om Mallorca. Jeg spurte hva de jobber med på Mallorca, og de sa: ". Protesterer det politiske systemet"

Nica kreativitet.

I en hule som denne gjemte familier seg under borgerkrigen.

Bussene i Esteli.