Ometpe Island tur

I LOVE Isla de Ometepe! Etter en natt i Moyogalpa, hvor jeg traff en veldig hyggelig dame fra Taipei, Taiwan, (vi var romkamerater og besluttet å gå til Maderas delen av øya sammen), tok jeg på ettermiddagen buss til Merida (faktisk er det bare 1 eller 2 busser om dagen på grunn av dårlige veier). Jeg hoppet inn i den fantastiske innsjøen så snart vi hadde seng for natten. Bildet er av foss San Ramon, den eneste fossen på øya Jeg, og min venn Rei-Han gikk til denne fossen dagen etter at vi ankom Rancho Merida, et familiedrevet sted vi sov på for USD 4 en natt. Det er mulig å også ri på hest, en god idé, siden det er en litt tøff tur, og ganske varmt. Det er en lang tur fra Merida til inngangen til parken, og deretter begynne å klatre 3-4 km. Vi gikk i rolig tempo, og da vi kom fram kunne vi kle oss i bikini og hoppe inn i virkelig kaldt, forfriskende vann. Det er ikke veldig dypt, bare midje dypt, men det er godt å stå under fossen og la den avkjøle deg.

 

Det er ikke et stort svømme hull, men det er vakket og frodig, og du kan høre /se aper og fugler. Vi somlet bort 2 timer her med lesing, bading og nyte utsikten. På vei tilbake så vi en ape. Nedturen er lettere, men vi hadde da og den lange veien tilbake, langs grusveien, fra San Ramon det nærmeste samfunnet til fossen, tilbake til Merida hvor vi sov.                                                         

På vei tilbake ble jeg fristet til å hoppe i innsjøen for å kjøle meg ned før jeg gikk videre til el Communidad Merida og Rancho Merida. Jeg hadde tenkt å hoppe inn på denne siden av paviljongen ved sjøen, men vinden hadde plukket opp så mye at bølgene var voldelige. Jeg prøvde å komme inn der, men kraften i vannet var sterk at jeg tenkte jeg kunne skade meg på betongen, så jeg gikk til den andre siden, uten betong og gikk uti vannet. Bølgene var sterke, så jeg måtte legge mer energi i svømmingen, men det var godt og forfriskende før vi fortsatte hjem.

Innsjøen var rasende den kvelden, den kokte, og bølger var ganske, noe som var energikrevende når jeg hoppet i vannet igjen tilbake i Merida. Det var nesten litt skummelt, men det var andre folk på kaien, og en mann i vannet, så jeg tenkte at det ville være OK. Vannet i Lake Nicaragua er veldig varmt, til tross for størrelsen. Litt etter at jeg gikk ut av vannet, blåste det opp til torden, og det lynte masse. Hver kveld på denne siden av øya var det spektakulære show bak, over og rundt vulkanen Conception (pyramiden på bildet) av lynglimt. Det blir mørkt veldig tidlig her, ca. klokken 6, så da vi kom tilbake kunne vi se begynnelsen av solnedgangen på sjøen, som en trapp av gull på vannet.

Klatre vulkan i Nicaragua

El Communidad Cosigüina, ett lite uutviklet sammfunn ved foten av vulcanen. Vi stoppet her for lunsj etter turen til vulkanen.

Cosigüina Vulkan var en gang i tiden den høyeste vulkanen i hele Mellom-Amerika, noe som kan ses av størrelsen på basen, kanskje den var mer enn 3 000 m.o.h. Det hele forandret seg en vakker dag, i januar 1835, da de mest voldsomme vulkanutbrudd i Amerika, siden koloniseringen, blåste det meste av den varmblodige vulkan bort i én eksplosjon. Utbruddet banet havene med pimpstein, forlot tre land i mørket for 3 dager, og spredt asken fra Mexico til Colombia. I dag er det en vakker innsjø som fyller restene av den mektige vulkanen, og du kan nå den på en 3 timer. Det er ett skoldende varmt trekk fra el Communidad Potosi. Å arrangere turen kan du enten gå gjennom Pure Planet reisebyrå, ta den veldig humpete 3-4 timer turen med en chickenbus fra Chinandega til Potosi, eller gjøre som jeg gjorde; jeg dro til Jiquilillo der jeg møtte William og Fabienne som også ønsket å se innsjøen i krateret på vulkanen. Nate kontaktet Tina for å spørre om hun hadde noen gjester som også ønsket å dra til vulkanen, det hadde hun; en gjest som ønsket å dra, så vi leide en guide, Eddie, (du må ha en guide, folk har dødd der oppe) for turen, og forlot ranchen kl. 5 om morgenen.

Mange veier i Nicaragua er ikke asfaltert, så etter 30 min. kjøring var det bare sandvei, og på grunn av regnet hadde den små innsjøer. Jeg var redd for at det ville være for gjørmete eller dypt for vår van å passere gjennom alle disse store vanndammene. Jeg ønsket å gå ut av bilen inn i en "pytt" med knedypt vann. Det virket for meg som at vi trengte en bil-båt av den typen militær bruker, eller Austin Powers (hvis han har en bil som kan forvandles til en båt). Men lokalbefolkningen her vet hva de får, slik at de kjøper ikke en fancy bil som ikke kan håndtere hindringer i dette landet, så vår lille Toyota van, gammel og rusten som hun er, fikk oss over til tørt land igjen og igjen, og etter å ha krysset mange "innsjøer" klatret vi litt høyere opp, og det var ingen flere av de gigantiske sølepyttene! Da vi kom opp til el Communidad Potosi, også et naturreservat, et stort delta og våtmarksområde med yrende fugleliv, hadde vi kun noen minutter igjen til starstedet.

Fra toppen kunne vi se Honduras og El Salvador.

Klatreturen opp vulkanen var veldig vanskelig for meg, det var varmt og mye vill villmark å komme gjennom. Jeg kom meg opp 2-3 min senere enn de andre. Egentlig hadde jeg nesten lyst til å gi opp da jeg var nesten oppe, fordi nedenfra ser det ikke ut som noe spesielt, men når jeg kom opp og kikket over kanten av krateret så jeg den vakreste innsjøen, med skyene som speilet seg i den. Jeg var virkelig glad for at jeg hadde kjempet meg opp hele veien opp, om det ikke var den vanskeligste klatreturen jeg har gjort, siden det er ikke en veldig bratt løype, var det vanskelig på grunn av varmen. Jeg var glad jeg ikke ga opp på vei opp. Bena mine var såre med riper fra torner og pigger og “skadelige” insekter som biter og stikker. Men klatreturen ned var faktisk ikke lettere, det var nesten vanskeligere på grunn av konsentrasjonskraften jeg måtte sette inn det å ikke falle ned og brekke et bein eller en arm.

Da vi kom ned tok vi oss en dukkert i denne dammen ved El Communidad Potosi, etter det spiste vi lunsj.

William, Fabienne og jeg dro og på kajakkpadling i Padre Ramos, var det moro. Vi padlet inn i mangroove skogen med en guide som heter David, som er en lokal av Jiquilillo. Hvis du drar uten en guide du kan gå deg bort blant røttene på trærne. Under kajakkpadlingen begynte det å regne, og tordenværet var over oss veldig raskt, så vi padlet i striregn.

Xocomil - fenomenet og legenden

Xocomil er cakchiqueles (ett av de språkene som Maya her snakker) og kommer fra xocom /jocom som betyr "å samle" og il som betyr "synd".

Atitlan fakta; Ligger i vest Guatemala er 1 061 km2 i omkrests, lengste distanse er 126 km. og er kjent for å være bunnløs, men er "bare" 340 m. dyp og 1 562 m.o.h. Mye av innsjøen er uutforsket så man er ikke sikker på dybden over alt. Nærmeste byer er Pana og Sonolá. Det er 3 språk som snakkes her i området (i hele Guatemala er det 23 språk, alle Maya, pluss spansk) Cakchiqueles, Q´iche og Tz´utujil oppkalt etter de 3 folkegruppene i området. Se under for detaljer om xocomil. oc
Aakchiqueles cccakchiquelesakchiquelesacakchiqueleskchiqueles
Først noen bilder fra Casa Mundo :D

Utenfor rommet mitt hadde jeg en balkong med fantastisk utsikt og denne morsomme benken.

Nydelige hagefigurer i tre, mye av formen av grenene beholdt.

Utsikt fra rommet mitt. Lencho mente at hotellet var som huset til Snøhvit p.g.a. de små separerte husene oppetter klippen.

Utsikt fra bryggen, noen av balkongene til hotellet har forsvunnet under vann da vannstanden i El Lago økte.

Rommet mitt med kjeramikk og annen nydelig dekorasjon. Under er balkongen til rommet mitt tatt ovenfra i en trapp som leder opp til andre små bygg med rom.

Jeg står opp tidlig hver morgen, uungåelig siden solen begynner å nappe i meg gjennom vinduene klokken 5 om morgenen, fra da av ligger jeg i en halvåken døs til jeg ikke gidder å prøve å sove lengre, og er gjerne oppe før 7, eller leser en bok innen den tid. Av og til sovner jeg ett par timer til, men jeg føler alltid at jeg ikke sover så veldig mye her i Sentralamerika. Ikke så rart når det er mørkt allerede kl 19:00 på kvelden, og ingen har lyst til å sove kl. 19:00! Og når det blir mørkt såpass tidlig og det er frisk nydelig temperatur ute, så glemmer man tiden og er gjerne våken ganske lenge. Når jeg står opp om morgenen ser El Lago slik ut (bildet under), det er ikke så lett å se på bildet, men det er 2 vulkaner der, en bak den andre, Tolimán forran og Atitlán bak. Mer til høyre er ett glimt av vulkan San Pedro, dessverre er det litt overskyet for tiden, regnsesongen er i ferd med å begynne.

Jeg fortalte før at ett fenomen de lokale kaller xocomil skjer i denne innsjøen. På morgenen ser innsjøen uskyldig ut med klart blått vann, og plutselig "la agua se vuelve loca" (vannet blir gal) som de innfødte sier. Selve xocomil er mest intens i "vindsesongen" (som de lokale kaller det) mellom januar og mars. Da kan det dannes hele 3 m. høye bølger i innsjøen som får selv de tøffe fiskerene rundt her til å rømme i land. Da er det lurest å reise på morgenen. I 2008 skjedde en tragisk ulykke under xocomil da en båt med alt for mange passasjerer sank og 6 turister døde. Det er små båter som krysser denne El Lago, og maksimum passasjerantall burde ikke være mer enn 14. Det er ikke anbefalt å borde en båt med alt for mange. Selv om noen av de lokale ikke kaller det jeg var med på da jeg først kom for xoocomil, så var den turen jeg og vennene mine gjorde fra Pana til Casa Mundo kaotisk nok. Det som skjer er at varm luft fra Stillehavet forårsaker sterk vind på innsjøen når den kræsjer med med den kjølige nordlige vinden og det kjølige vannet varmes opp såpass at det føles nesten kokende kl. 05:00 om morgenen. Mellom to landsbyer som heter Tzununá og Santa Cruz la Laguna kan det også dannes malstrømmer som kun de mest erfarene båtfolkene kan håndtere. I beste fall er en kryssing med båt (lancha på spansk) en håreisende opplevelse. Da jeg krysset reiste fra Casa Mundo til San Pedro (ca. 20 min.) var vannet flatt og uskyldig, så vidt jeg så var det ikke mye bølger på vannet før langt ut på kvelden, når det vanligvis blir ganske røft rundt 12:00.

Legenden om xocomil: Klimaet ved sjøen er idyllisk, komfortabelt kjølig på dagtid med nydelige varme kvelder året rundt. Men av og til forstyrrer xocomil dette paradiset; legenden sier at Cakchiquel "eier" halve kysten av innsjøen, og den andre halvparten Maya-Tzutujil folket. Men det var etter at den ble delt. En gang i tiden var det kun Tzutujil som holdt til her, men innsjøen ble delt mellom de to gruppene etter Gagavitz*. Den første store hersker av cakchiquel kastet seg i vannet og forvandlet seg til Gucumatz; slangen med fjær, Mayaenes gud. Vannet ble svart og nordavinden begynte å blåse, noe som formet en malstrøm i vannet som pisket rundt vannet på overflaten. Det var da Tzutujil bevitnet denne demonstrasjonen av makt cakchiquel hadde at de lot de sistnevnte få halve innsjøen.
-------
*Det finnes ingen definisjon på dette ordet, men det forekommer ofte i mytologien og skriftene til cakchiquelfolket, begrepet brukes om epoken da den første herskeren av cakchiquel hadde makten.