Klatre vulkan i Nicaragua

El Communidad Cosigüina, ett lite uutviklet sammfunn ved foten av vulcanen. Vi stoppet her for lunsj etter turen til vulkanen.

Cosigüina Vulkan var en gang i tiden den høyeste vulkanen i hele Mellom-Amerika, noe som kan ses av størrelsen på basen, kanskje den var mer enn 3 000 m.o.h. Det hele forandret seg en vakker dag, i januar 1835, da de mest voldsomme vulkanutbrudd i Amerika, siden koloniseringen, blåste det meste av den varmblodige vulkan bort i én eksplosjon. Utbruddet banet havene med pimpstein, forlot tre land i mørket for 3 dager, og spredt asken fra Mexico til Colombia. I dag er det en vakker innsjø som fyller restene av den mektige vulkanen, og du kan nå den på en 3 timer. Det er ett skoldende varmt trekk fra el Communidad Potosi. Å arrangere turen kan du enten gå gjennom Pure Planet reisebyrå, ta den veldig humpete 3-4 timer turen med en chickenbus fra Chinandega til Potosi, eller gjøre som jeg gjorde; jeg dro til Jiquilillo der jeg møtte William og Fabienne som også ønsket å se innsjøen i krateret på vulkanen. Nate kontaktet Tina for å spørre om hun hadde noen gjester som også ønsket å dra til vulkanen, det hadde hun; en gjest som ønsket å dra, så vi leide en guide, Eddie, (du må ha en guide, folk har dødd der oppe) for turen, og forlot ranchen kl. 5 om morgenen.

Mange veier i Nicaragua er ikke asfaltert, så etter 30 min. kjøring var det bare sandvei, og på grunn av regnet hadde den små innsjøer. Jeg var redd for at det ville være for gjørmete eller dypt for vår van å passere gjennom alle disse store vanndammene. Jeg ønsket å gå ut av bilen inn i en "pytt" med knedypt vann. Det virket for meg som at vi trengte en bil-båt av den typen militær bruker, eller Austin Powers (hvis han har en bil som kan forvandles til en båt). Men lokalbefolkningen her vet hva de får, slik at de kjøper ikke en fancy bil som ikke kan håndtere hindringer i dette landet, så vår lille Toyota van, gammel og rusten som hun er, fikk oss over til tørt land igjen og igjen, og etter å ha krysset mange "innsjøer" klatret vi litt høyere opp, og det var ingen flere av de gigantiske sølepyttene! Da vi kom opp til el Communidad Potosi, også et naturreservat, et stort delta og våtmarksområde med yrende fugleliv, hadde vi kun noen minutter igjen til starstedet.

Fra toppen kunne vi se Honduras og El Salvador.

Klatreturen opp vulkanen var veldig vanskelig for meg, det var varmt og mye vill villmark å komme gjennom. Jeg kom meg opp 2-3 min senere enn de andre. Egentlig hadde jeg nesten lyst til å gi opp da jeg var nesten oppe, fordi nedenfra ser det ikke ut som noe spesielt, men når jeg kom opp og kikket over kanten av krateret så jeg den vakreste innsjøen, med skyene som speilet seg i den. Jeg var virkelig glad for at jeg hadde kjempet meg opp hele veien opp, om det ikke var den vanskeligste klatreturen jeg har gjort, siden det er ikke en veldig bratt løype, var det vanskelig på grunn av varmen. Jeg var glad jeg ikke ga opp på vei opp. Bena mine var såre med riper fra torner og pigger og “skadelige” insekter som biter og stikker. Men klatreturen ned var faktisk ikke lettere, det var nesten vanskeligere på grunn av konsentrasjonskraften jeg måtte sette inn det å ikke falle ned og brekke et bein eller en arm.

Da vi kom ned tok vi oss en dukkert i denne dammen ved El Communidad Potosi, etter det spiste vi lunsj.

William, Fabienne og jeg dro og på kajakkpadling i Padre Ramos, var det moro. Vi padlet inn i mangroove skogen med en guide som heter David, som er en lokal av Jiquilillo. Hvis du drar uten en guide du kan gå deg bort blant røttene på trærne. Under kajakkpadlingen begynte det å regne, og tordenværet var over oss veldig raskt, så vi padlet i striregn.