Oppholdet hos Dona Lucia og Don Rogelio

Hesten "min" Torden.

Dagen etter plukket Nelson meg opp 08:30, etter at jeg hadde hatt en god, og veldig tung frokost med Rosario og Dennis (sønnen). Nelson hadde tatt med seg 2 hester, og jeg skulle ri en lysegraa hingst kalt Thunder til den neste familien i El Sontule i zona alta (høylandet) av Miraflor. Jeg hadde spurt på forhånd om å bo hos vertsfamilien til Dona Lucia og Don Rogelio grunn av Lucias kunnskap om urte medisiner. Vi red gjennom fantastisk natur, og snart klatret vi opp sandveien hvor jeg hadde en utrolig oversikt over de praktfulle fjellene, åsene og dalene mellom dem. Alt det skinte av ulike nyanser av grønt. Landskapet forandret seg mye, fra store åpne gressletter dottet med store steiner, som syntes å ha blitt kastet rundt av en sint barn, og store akasiatre med sine vakre kroner. Det var også andre typer trær overgrodd av bromelia, orkideer og og en type mose de kaller "gammel manns skjegg", de hadde ett spøkelsesaktig, men verdig utseende. Landskapet endret seg igjen til tett skog, og vi måtte komme oss over en elv som hadde vokst enormt fra det kraftige regnskyllet dagen før. Vann kom raskt brusende nedover lia, og dekket et godt stykke av veien. Jeg ledet hesten ut i vannet, og han krysset så lett, til tross for den sterke strømmen, på den andre siden galopperte vi et kort stykke før vi igjen klatre opp en bakke. Vi tok av fra hoved "veien" hvor bussen kjemper seg opp og ned sandveien en eller to ganger om dagen, avhengig av hvor mye vei som er igjen, noen ganger kommer ikke bussen engang, for å ri opp til en magisk skog av store trær, alle dekket i mose og parasittiske planter som bromelia, kveler fiken og orkideer. Jeg måtte kommentere at det var som å ri gjennom en Harry Potter skog. Vi klatret opp med hestene gjennom den magiske skogen mens vi lyttet etter spøkelser, nisser, alver og tapte sjeler. Skogen har sin anndel av legender og historier. Da krigen begynte å tvinge folk i dekning, kom noen familier og gjemmte seg i huler og i skogen. Bortsett fra noen samtaler var alt stille, og jeg ble lei meg da vi kom ned til Lucias og Rogelios hus, jeg ville ikke at turen skulle ta slutt. Nelson forlot meg i Dona Lucias omsorg slik at jeg kunne spise og hvile litt før Lucia tok meg til hagene hennes for å vise meg sine økologiske grønnsaker og urter. Vi tok i noen få grønnsaker og ganske mange urter for å lage tee. Lucia forklarte meg hvordan hun lager ost (de lager en veldig salt ost her i Nacaragua) og hvordan hun lager maismel. Vi kokte middag sammen over steinovn og hadde en hyggelig samtale. Lucia og Rogelio har 20 kuer, mange kyllinger og høner løper rundt, 3 griser, 2 hunder og en katt. De får sitt vann fra en brønn med pumpe i nærheten av huset. Hele samfunnet kommer til denne brønnen for å få vann. De dyrker organiske bønner, kaffe og mais til å selge, og har sine små grønnsaks og urtehager.

Dagen etter ble jeg plukket opp av Uriel, en hyggelig ung mann for å gå til La Perla hvor jeg skulle bo i en Posada (gjestgiveri). Jeg trenger ikke å si at 2 times gange var like vakker som turen dagen før! Etter å ha utforsket La Perla tok jeg tidlig bussen ut dagen etter. Den bussturenok meg gjennom utrolig landskap i stadig den overaskende Segovia regionen. Anbefalte eventyr

Bildene taler for seg selv.

Magisk skog.

Her har en liten lagune blitt stor etter mye reng.

Latriner i Miraflor; Jeg tenker ofte at jeg burde ta bilder av alle doene jeg bruker siden jeg ser mye rart, og noen ganger traumatiserende do. Dette er ett moderne utedo med pissoar for menn med en slange som leder til maisaakeren. Doen skiller mellom urin og fast masse. Urinen blir ledet ut til aakeren og brukt som gjoedsel.

Bo med familie i Las Palmas, Miraflor

Jeg sov 3 netter i den ganske pene byen Esteli før jeg dro til Reserva Natural Miraflor. Da jeg forlot Esteli kl. 05:30 i morgen, fant jeg ut at et par fra USA skulle med samme buss til en annen del av Miraflor. En gammel dame kom inn på bussen, og uttrykket. "katten ut av sekken" ble til virkelighet da en av hennes plastposer ble levende, og plutselig krøp en liten kattunge over henne. Den gamle damen puttet kattungen tilbake i plastposen for å forhindre den fra å vandre omkring. Vi 3, gringoer, lo av synet av kattungen som stakk ut av plastposen. Damen hadde ikke noe i mot all oppmerksomhet hun og katten hennes fikk. Kattungen fikk komme til oss da damen bandt en hyssingstump rundt halsen slik at den ikke skulle gå seg vill i bussen. Bussturen var hinsides humpete, så stakkaren strevde for å holde seg på føttene. Ikke bare hadde damen en katt i en plastpose, men hun hadde også kyllinger i en boks. På den humpete og veldig trege bussturen på uasfaltert vei, i en skranglekasse av en buss, hadde jeg en veldig, veldig interessant samtale med paret fra USA. Hun hadde reist i Nicaragua før, og jeg har aldri møtt noen som har vært så godt informert om historie og kultur som jeg vanligvis er. Vanligvis er jeg som en turguide med altfor mye informasjon, og folk spørr meg om ting. Vi var så dypt i samtale at jeg glemte å gå av ved huset til familien, faren i familien, Dennis, plukket meg opp på en motorsykkel ett lite stykke forbi huset.


Estela har planted utrene sine i flasker, bokser og en gammel fotball. Veldig smart og dekorativt.

Utenfor huset til Estela og Dennis blomstrer det villt med blomster i alle farger til stor glede for kolibri, sommerfugl, bier og biller (og selvsagt mennesker)

Estela med sitt tantebarn Daisy og datteren Rosario.

Slutten av fotturen var dette 30 m. fossefallet hvor jeg kunne nyte det friske, kalde vannet den utrolig varme dagen. Fossen er fritt fall, den slo nesten pusten ut av meg da jeg nermet meg.




Jeg ønsket å bo hos vertsfamilie, og lære om livet til familiene i naturreservatet, og se hvordan de levde, siden deres liv er ganske primitive fra vårt perspektiv. Det jeg fant ut, er at til tross for mangel på elektrisitet og tonnevis av ting som vi er vant til ​​i Norge, er at det ikke er et primitivt liv i det hele tatt. Faktisk er det ett veldig naturlig, rolig og stressfritt liv, og jeg kunne tenke meg ett slikt liv selv. Ikke noe press om å eie ting, ingen høye reklamefilmer fra TV som forteller deg hvor ulykkelig du vil være uten en viss unyttig ting. Huset til Estela og Dennis, min første familie, var så vakkert. Den originale og enkle designen av deres selvkonstruerte hjem imponerte meg veldig. Veggene er laget av murstein og bambus. Gulvet er laget av betong som er feid rent. Det er 3 innganger til huset, 1 gjennom det åpne kjøkkenet, 1 til det de kaller "Sala" (allrom), hvor familien tilbringer kveldene sine. De har en bambus sofa med store sitteputer, og puter for ryggen, og et par stoler. En inngang er til det lille spiseområde ved siden av kjøkkenet. Veggen mellom kjøkkenet og spiseområde laget av bambus. I spiseområdet har de et langbord til familien og noen gjester, og plaststoler. Utenfor er det fullt av vakre sommerfugler, kolibrier og blomster. Jeg var så imponert over de hjemmelagede dekkorasjonene, og fant meg selv beundrende hver eneste detalj i huset hele tiden. Det er så driftig og ressurssterkt gjort at jeg tenkte at det er et perfekt hus. Og ja, å leve et naturlig liv, med akkurat de tingene mest nødvendig, og i midt i vakre blomster og trær gjør folk glade, avslappede og veldig, veldig godhjertede. Jeg ble varmt tatt i mot, og det var ett veldig komfortabelt og avslappende opphold, jeg ønsket ikke å forlate stedet. Deres barn er så nydelige, jeg kan aldri møte noen som dem over hele Norge, og til min overraskelse sa de at de aldri vil kunne bo i en by. Selv om de faktisk har reist litt, og kjenner Managua, Granada, og selv Costa Rica vil de bo i naturen. De synes ikke det er kjedelig å tilbringe en dag i sitt eget eget selskap, tenker over livet, ta rideturer i skogen og så videre. De sang og danset for meg og viste meg hvordan de danser kumbia i Miraflor. Men det var på kvelden. Jeg ankom familien kl. 07:00 om morgenen, og Estela laget meg til en deilig frokost. Guiden, Nelson, kom for å plukke meg opp kl 08:00, og han tok meg rundt til fots i området, til en 30 m. foss, i fritt fall, hvor vi svømte til slutt. Jeg hadde en deilig lunsj med familien, og så fikk jeg spørre om gården og livet der. De har to griser, en ku, noen høns og 2 hester. De dyrker bønner, mais og kaffe organisk. De har også noen grønnsaker, og når de trenger noe, går de til naboen (som er bestemoren til Dennis eller fetter av Dennis, Nelson, min guide for dagen) og de bytter; en tomat for en salat. Noe av avlingen selger de som organisk sertifiserte produkter fra naturreservatet. Ett av de stedene hvor du kan kjøpe deres økologiske produkter er i Cafe Luz motsatt av Hospedaje La Luna hvor jeg bor når jeg er i Esteli. De har noen økologiske grønnsaker og økologisk kaffe. Barna i familien går på skole mandag til torsdag, 6 timer. Gutten er Dennis 11, jenta Rosario 16, og en kusine som vokste opp med dem, er Daisy 17. Rosario og Daisy fortalte meg at de er som søstre. Daisy vokste opp mellom bestemoren (også Rosario) og Dennis og Estela. Jeg nøt en hyggelig middag med hele familien, senere åpnet himmelen seg opp og slapp ut alt vannet i skyene. Vi var ute, under ett tak av bambusblader konstruert over en behagelig hengekøye, men selv den korte avstanden tilbake til huset var nok til å gjennomfukte den som prøvde å forlate sikkerheten under taket. Jeg var veldig sliten etter å ha sovet i ett dorm.rom i Esteli og av å stå opp kl 5 om morgen, så jeg spurte familien når de går til sengs, og det er 20:00! Men, fortalte de meg, noen ganger, når de har gjester er de oppe helt til 21.00!! Familien hadde et par lys i huset som var koblet til et par solpaneler Dennis fikk tak i bare 4 måneder siden, fortalte han. De fortalte meg litt om borger krigen og hvordan de har måttet kjempe for å få huset bygget, og av alle de lidelsene de måtte gå gjennom for å få det de har nå. For meg var de en veldig, veldig glad og lykkelig familie. Og da jeg spurte hvordan det er å være en kvinne der, ble jeg fortalt at det er svært godt og trygt, og også ett avslappende og godt sted for barn å vokse opp. Selv om de drar til Esteli og Managua ofte, har familien ingen lengsel etter det moderne liv med TV og støyende biler.

Siden det regnet masse var jeg en smule bekymret for å måtte stå opp om natten for å gå til "latrina", utedoen, i løpet av natten. Men det var så stille der, og stummende mørkt (det er ingen gatelys eller andre kunstige lys, så jeg måtte ta med meg lommelykt i tilfelle av naturen skulle kalle i natten), at jeg sov som en baby, og var uthvilt og full av energi til å dra på en lang ridetur dagen etter.

Foto. fra min tur i området. Bildet er langt fra å gi rettferdighet til skjønnheten og rikdommen i landskapet.

Nicaragua - Somoto

Mitt første inntrykk av Nicaragua var grønt. Fra grensen til Honduras fant jeg en taxi for å ta meg den 40 min. turen til Somoto. Jeg delte taxi med 6 andre. 4 stappet i baksetet og 2 i passasjersetet forran. Jeg var heldig som satt i baksetet. Vi kjørte gjennom fantastisk landskap med grønne åser og fjell. Ikke et hus eller landsby i sikte. Da jeg kom til Somoto jeg sjekket inn på Hotel Panamericana. Somoto er en vakker liten by som ligger i åsene i den nordlige Nicaragua. Det er hovedstaden i kommunen Madriz, navnet Somoto betyr "gjess dalen" eller "dalen av gjess". Det sies at olmec og aztekerne befolkede området i forhistorisk tid. Jeg vet ikke om det er noen tegn til dem i dag, jeg har heller ikke hørt om eventuelle arkeologiske steder der. Det er få grupper av urbefolkning i Nicaragua (jeg vil komme tilbake til dem senere). Somoto er hjemmet til Somoto Canyon, en populær turistattraksjon i området. Somoto Canyon ble erklært et nasjonalt monument i 2005, og ble ett av 78 vernede områder under Departementet for Miljøvern og Natur Ressurser. Det vernede området dekker 170 hektar, er 125 hektar er den faktiske dalen. Dalen var ukjent for den vestlige verden (folk i området visste sannsynligvis om dalen) til en gruppe vitenskapsmenn fra Den Tsjekkiske Republikk og Nicaragua fant den og utforsket det i 2004. Juvet er antatt å være 5-13 millioner år gammelt, og nå, med voksende turisme er det i fare av å være ødelagt av graffiti og søppel.

Reise gjennom Tegucigalpa og krysse en vennlig grense

Kirken i San Marcos de Colon

Fra Comayagua reiste jeg til Tegucigalpa (Tegus) tidlig på morgenen. Min plan var å komme meg til Nicaragua mens det enda var lyst, til Somoto på den nicaraguanske side av grensen. Jeg tok en buss som går 06:40 fra Comayagua, og Tegus er ikke så langt unna. Men, vi annkom Tegus etter 12, ettermiddag. Bussene er ubeskrivelig trege. I Tegus stopper de fleste busser i et svært stygg og dodgy område, så da jeg ble satt av bussen ingenmannsland , så jeg ingen andre alternativ enn hoppe rett inn i en gammel, nesten revet fra hverandre taxi som tok meg ganske mange blokker til busstoppet til bussene til Choluteca. Det var ingen måte jeg kunne ha gått den strekkningen, det er det mest skremmende, nedkjørte, stygge og øde stedet jeg har sett frem til nå. Drosjesjåføren tok meg i rettning av hvor bussselskapet Mi Esparanca stopper, men vi passerte et annet selskap som skulle sørover, så jeg spurte sjåføren om å stoppe slik at jeg kunne se om bussen hadde ønsket destinasjon. Og så opplevde jeg den mest forvirrende ting på reisen hittil, men jeg antar jeg følte meg mer sårbar på grunn av ranet, fordi det var rett og slett litt skummelt. Umiddelbart når taxien stopped kom en ung mann og åpnet bagasjerommet på drosjen og begynte å trekke ut bagen min. Over alt ropte menn, "Choluteca, Choluteca" som noen galninger. Det viste seg at 2 eller 3 busselskaper har sitt stoppested der. Og de bare stopper der i gaten. Det er ingen terminaler eller kontorer, eller engang en parkeringsplass der selskapene opererer fra. Jeg, nesten nummen, hoppet ut av drosjen og sa: "! Espera, por favor!" og tok sekken min før den unge mannen fikk den ut. Så, det som videre skjedde er at mannen grep min andre sekk og jeg ble kidnappet (det høres veldig dramatisk, men det var nesten som bortførelse) inn i buss av El Benitio (eller noe slikt) busselskap! Fordi den unge mannen tok bagen min og løp inn i bussen med den .. hva kunne jeg gjøre enn å følge etter? Og, den store bagpack min ble lagt inn i bagasjerommet nederst i bussen, og vi dro avsted! Så var jeg heldig at jeg ikke måtte henge rundt i området i flere timer å vente på en buss. Selv 40 min. ventetid på dette stedet, og jeg tror jeg nesten ville tisset meg ut (ikke egentlig, men vet du hva jeg mener). Det er hvor IKKE hyggelig det så ut der. Jeg var også forbauset av å dra gjennom bydelen med taxi og lurte på hvordan i all verden var taxien var i stand til å få sin utrustede kropp opp de bratte bakkene, og hva jeg ville gjort hvis den plutselig brøt sammen?


Så hvorfor denne bortførelsen av passasjerer? Busselskapene er private og de konkurrerer mot hverandre for kundene, og det var 3 selskaper med "ready-to-go-busser" som sto der, så når en taxi stoppet der, og de så meg (hvite kvinne (og de visste at jeg ønsket å dra til grensen fordi de sa: "Vamos Nicaragua !")), de så en kunde, så gikk de etter jungelloven. Første mann til møllen og så videre. Jo mer aggressive hjelpere, jo flere kunder. Hvorfor i all verden ellers skulle noen komme til det stedet i en taxi? Så de forsto, selv før drosjen stoppet at det var folk i den som skulle reise med bussen. I Tegus stopper selskapene bare forskjellige steder i et område som er farlig om natten, og ikke altfor trygt på dagtid. Reisende må vente på bussen ute i gaten, i varmen. Jeg var glad bussen var på vei med en gang. Og det var en laaaaaang tur, men kort avstand. Det bør være mulig å gjøre turen på 2 timer. Men igjen, i 4 timer drev jeg inn og ut av søvn, jeg hadde aldri hatt sjansen til å gå på do, og heller ikke hadde jeg spist noe. Jeg var så glad når bussen gjorde en 10 min. stopper etter 2 t. og jeg kunne spise, drikke og gå på do. Etter 2 lange timer mer kom jeg i Choluteca, og gjett hva; terminalen var markedsplassen! Ingenting galt med det vanligvis for meg, men jeg var døende av tørst og var trodde jeg kunne friske meg opp litt, men jeg ble igjen plukket opp, og gjetet, inn i en chickenbus denne gangen. En stor gul, vakker Bluebird, og jeg ble fortalt at vi drar "Ahora". Ja, Vamos Nicaragua. Så jeg gikk inn i bussen, fortalte hjelperen at jeg var død av tørst, så han fant meg en mann som solgte vann i små plastposer for 50 cent. Bussen gikk ikke "Ahora". 30 min. passerte, deretter 40 min. og jeg måtte undertrykke alle mine kroppslige funksjoner. Da vi endelig flyttet oss, tok vi en "sightsing tur" rundt byen for å plukke opp folk her og der. Jeg ble ganske overrasket over at de ikke gikk inn folk hus for å fortelle dem at vi nå forlater Choluteca for San Marcos de Colon! Ingenting ville overraske meg i det hele tatt den dagen! Og så dro vi tilbake til markedsplassen. Jeg skjønte at fra jeg ble fortalt at bussen skulle dra til vi faktisk dro, kunne jeg ha funnet et bad, vasket hendene og ansiktet, spist noe, fått en tannrens (Jeg så en tannlege rett ved siden av bussen på "terminalen") og kanskje en hårklipp. Da vi endelig var på vei, klatret bussen sakte opp fantastiske fjell, sørover mot grensen, og jeg glemte alle mine plager og selvmedlidenhet, og henga meg til alt det fantastiske grønne som utfoldet seg, og "fugleoverblikket" av dalen. Og da vi kom til San Marco de Colon, kort avstand, men det tok evigheter å komme dit. Og det var slikt en hyggelig og rolig sted at jeg bestemte meg for å overnatte. Det var sent, jeg var sulten, og Hotel Colonial var veldig, veldig innbydende med store rom, fint bad, myke senger og kabel-TV. Det er et lite sted så jeg utforsket det sen ettermiddagen i skumringen, og dro ikke før 12 dagen etter. Rundt midt på dagen neste dag jeg gikk til markedet for å finne en minivan til grensa, jeg måtte vente 30 min. eller mer for den å fylle seg opp, fordi de drar når de har presset et visst antall personer inn. Det tok 10-15 min. å komme til grensa og jeg måtte gå til innvandringen til / fra Honduras for å "stemple" ut. Jeg ble kalt inn på kontoret til den immigrasjonen, noe som aldri har hendt meg før, så jeg lurte på hva som foregikk. En veldig hyggelig og smilende offiser kom inn og jeg ga ham passet mitt. Han bemerket at det var min bursdag og gratulerte meg, han merket seg navnet mitt, kommenterte det (det skjer ofte. "Linda" er den feminine formen av "Lindo" som betyr vakker, fin, pen, søt) og land mitt. Nesten flørtet litt. Så jeg gikk 5 min over grensen og kom til bussinnesslignende nicaraguanske grensen. Det er den sikreste grensen jeg har krysset, det er ingen landsbyer eller butikker der. Pengevekslerne var fint kledd, og stresset ikke med å få meg til å veksle penger med dem. Allerede der kunne jeg se at nicaraguanerne er veldig avslappet folk.

Tanker om arkitektur og stillhet (i stillheten)

Stille roser


Utsikt fra Catedral de la Immaculada Concetion i Comayagua, Honduras.


Siden jeg forlot Guatemala har det vært så stille. Jeg følte umiddelbart stillheten, og roen fra folket og naturen. I Mexico og Guatemala er det stadig biler med høyttalere som kjører rundt i byer og tettsteder. De annonserer produkter og arrangementer. Det er ofte høye motorbrøl fra busser og lastebiler. Folk som roper "sickletts" i gata. Det er alltid musikk i butikker, kafeer og Resturanter. Noen ganger veldig aggressiv musikk og høyt volum. Og noen steder virker ganske kaotisk og veldig overfylt. Jeg la merke til den distinkte forskjellen første gang ved innsjøen Yojoa hvor det er stille nok til å ikke forstyrre naturen både visuelt og lydmessig. Jeg har også merket det på et mer ubevisst nivå i Copan. Jeg føler at øyne mine har hvilt på harmonisk grønt, og ørene har hvilt i harmoni. Hjertet og sjelen min føler seg uthvilt, på grunn av uforstyrrede grønne åser og fjell og mindre trafikk og sammenklyngethet. Dette er hvordan jeg føler Honduras og Nicaragua. Den eneste virkelige støy er tordenvær av og til, men de har også sine øyeblikk av fullkommen stillhet mellom tordener som gjør at selve jorden skjelver under kroppen min når jeg hviler. Himmelen åpner seg, og en utrolig mengde vann krasjer ned fra den, og river fra hverandre stillheten. Jeg føler nesten synd på tordenvær i min del av verden. Men for meg er det stillhet også. Den mykgjør og roer meg. Og jeg forstår hvordan folk kan være bekymringsløs og avslappet her. Aldri ha det travelt. Dette er hvordan det føles å forstå hva Eckart Tolle egentlig snakker om. Jeg er flink til å leve i øyeblikket når jeg reiser, det er derfor jeg elsker det så mye. Du må leve i øyeblikket, fordi reise alene, som en kvinne, er det så mange ting som er utenfor din kontroll, og ingen vil ta ansvar for deg. Ingen lover beskytter deg på måten vi blir ledet til troen på at de beskytter oss i vår del av verden. Hvis noe skjer med deg her, det er det i utgangspunktet ditt eget problem. Det er jungelenloven. Dualiteten skjønnhet og stygghet. Kali i aksjon. Dette er hvordan virkeligheten i livet er. Fullstendig frihet, med ansvar for å være smart og sunn nok til å håndtere livet på sitt råeste. Disse landene har sett nok lidelse og borgerkrig for folket til å utvikle en indre kilde av resursstyrke og selvoppholdelse som er imponerende for meg. Denne friheten er det jeg ikke kan finne i Norge, hvor altfor mange regler redder oss fra oss selv og andre potensielle gale. Der er det sikkerhetsnett overalt i form av forskrifter. Så mye som en ikke ønsker å dø i en bussulykke grunn av mangel på forskrifter og lov, gir det meg ett interessant konsept; å måtte leve i øyeblikket. Og akseptere at dette er hvordan det gjøres her, og så alle må leve til fulle hver dag, og se sin familie så ofte som mulig, fordi døden kanskje venter rundt hjørnet. Og det eneste som gjør folk trygge og fryktløs her er tro. Troen kommer innenfra. Det kan ikke gis til deg, heller ikke sikkerhet eller fryktløshet kan bli gitt til deg.



Dette er Catedral de la Immaculada Conception, den nasjonale stolthet i Honduras. Den er i den gamle koloniale byen Comayagua, i Comayagua fylke i Honduras. Katedralen ble bygget mellom 1685 og 1715 i renessanse, neo-klassisk og barokk stil, innvendig og utvendig. Denne typen bygninger, sammen med store pyramider og imponerende ruiner, er spennende for meg, og jeg elsker arkitektur mer og mer, dess mer jeg ser. Spesielt tung, got, renessanse, neo-klassisk, barokk og gammel arkitektur. Bygninger med mauriske kupler, farget glass i vinduene, og er utsmykket med statuer og utskjæringer. Jeg setter stor pris på å se på det. Jeg har kommet til å elske arkitektur mer og mer når jeg reiser, og selv om jeg har sett min andel av kirker i denne delen av verden, er jeg egentlig ikke helt i en by før jeg har vært til "Centro Historico" og sittet foran katedralen for å suge in åndeligheten og troen den symboliserer. Inne i katedralen er den eldste klokken i verden som fremdeles fungerer (så langt kjent), bygget i 1100 av det mauriske folket, og gitt til Comayagua av kong Filip II av Spania. Comayagua blir regnet fo det beste stedet for festivaler. Det er selvfølgelig nasjonalparker i området.

Se FB og engelsk versjon for flere bilder.

Besøk ett fossefall og den største innsjøen i Honduras

Bildet; kanal ned til Lago de Yojoa



Ved Lago de Yojoa, den største innsjøen i Honduras (89 km2), bodde jeg på D & D Bed and Breakfast and Micro Brewery som eies av en ung mann fra USA. Han hadde allerede bodd og arbeidet i Honduras i 5 år da han oppdaget Peña Blanca og bestemte seg for å bli. D & D står for Dale og hund (dog), men jeg har aldri sett en hund der. Bobby (Robert Dale) har sitt eget bryggeri hvor han eksperimenter med forskjellige smaker av øl. Han har blant andre smaker, aprikos øl! Jeg har ikke kunnskap om øl, men den andre dagen jeg var der, var noen soldater fra USA, som har sin base i nærheten, der og besøkte stedet for å spise, og drikke noen, eller mange, hjemmelagde øl. De kjøpe øl til meg og to tyske jenter som jeg dro til fossen på bildet med, samme dag. USA gjengen var ved fossefallene den dagen og. Jeg liker ikke øl til å begynne med, så jeg kan ikke dømme, men jeg vet at Bobbys øl, og stedet, er veldig poppulært, og har en jevn strøm av reisende og lokalbefolkning som kommer dit. D & D er kjent i området, så når bussen stopper i Peña Blanca (1,5 t. - 2 t. fra San Pedro Sula og 3 t. -. 4 t. (fordi bussene er utrolig trege. Det er ikke så langt i avstand) fra Comayagua), er å spørre lokalbefolkingen etter D & D er alt du trenger å gjøre, og lokalbefolkningen vil fortelle deg hvor du kan vente på en "collectivo taxi" (hvor du vil sitte stuet sammen med så mange som de kan passe i bilen for 5 lempiras (50 cent, ca. Kr. 3)). Eller hvis du er på en buss til Los Mochis (mest sannsynlig en chickenbus), må du be dem om å slippe deg av på D & D. Gå opp den lille sandveien, og du vil se det. D & D tilbyr alt fra jacusicabana (750 lempiras (LPS)) til billige dorm.senger for 100 Lps (eller “limps” som de kalles av engelsktalende). Og selvfølgelig øl! De har også en meny. Det er ikke mange retter på menyen, men blåbær pannekake til frokost var min favoritt. Hjemmelagd burritos og kebab er også verdt det, og han har en vakker hage hvor jeg observerte tre arter kolibri og rare insekter. Selv om D & D ligger i en liten bygd 3 km. utenfor Peña Blanca, er det lettere tilgang til Lago de Yojoa (Lake Yojoa). Hvis du noen gang skulle befinne deg i Honduras, er det SÅ verdt det å se andre steder enn bare Copan og Utila. De fleste mennesker går glipp av mye, og det virker for meg som om mange mennesker er også redde for Honduras. De følger heller en “turist sti” til Copan og Rotan og / eller Utila og deretter kommer de seg ut av landet via San Pedro Sula, ett viktig transportknutepunkt i Honduras. Jeg hadde også en del frykter, fordi jeg ble ranet, og hørte historier, men jeg bestemte meg for å ikke la det diktere mine reiser. Og jeg må fortelle deg at den dagen jeg svømte i vannet, tenkte jeg for meg selv; jeg synes det er synd for de reisende som kommer til Honduras hvis de aldri ser denne innsjøen! Det har vært i lang tid ett favorittsted blant fugle elskere fordi det har blitt registrert 375 arter av fugler rundt innsjøen. Selv så jeg kraner, ibis, snail kite (liten rovfugl som fisker store snegler i vannet) og ulike ender, og svømte rundt i denne fantastiske, noen ganger dis-innhyllet, innsjøen. Jeg syntes Lago Atitlan var vakker, men jeg må si (selv om Lake Yojoa mangler vulkaner) at Lake Yojoas uberørte og rene natur, med Santa Barbara fjellene og stillheten var mye mer verd det, naturmessig. Alt har sin egen sjarme. Det er ingen motorbåter, ingen landsbyer i sikte. Jeg hadde følelsen av ett eventyr inn i ett jomfruelig område. Det kan endre seg i fremtiden, fordi det vil bli en turistmagnet en dag, men forhåpentligvis vil det bli slik, til tross for turisme kan stedet bevares. I området er det selvfølgelig to nasjonalparker; Cerro Azul Meámbar og Santa Barbara, samt to eco-arkeologiske parker; Lenca og Los Naranjos, og den imponerende Pulhapanzak fossen. Fra D & D er det bare en 15-20 min. gange til kanalen hvor du kan leie en robåt (og helst en roer siden det er svært vanskelig å ro på egen hånd. Det er også litt langt til sjøen og varmen gjør det dobbelt så hardt) for å ro og svømming i innsjøen. Det er den beste måten å se innsjøen fordi hvis du ikke er på den, vil du ikke se den utrolige utsikten til fjellkjeden Santa Barbara om savslører seg i det kanalen blir til innsjøen. Det er vakkert også ved solnedgang og soloppgang. Hvis som du liker fisk kan du fange brass. Fossefallet er 20 min med buss mot San Pedro Sula fra PB eller fra D&D. Fortelle hjelperen at du skal se fossefallet og du vil bli sluppet av og de peker i hvilken rettning du skal videre. Det er en fin liten tur til fots, anbefales, det er ikke langt (1 km.), men det varmt. Taxi er alltid tilgjengelig. Ved fossen er det resturant og man kan bade i kulpen som dannes ved toppen av fossefallet, noen steder er veldig dypt, det er skilt med advarsler. Jeg badet der og overlevde. Det er guider der som kan tilby aktiviteter som f.eks. tur inn i fossefallet, ett lite eventyr.


en av elvene i Eco-Park Lenca

Ett lite paradis midt i Lenca som er 10 min. gange fra D&D.

Fossefallet.

Utila Cays og reisen videre

Fra Utila dro jeg til en liten øy, eller mer som en gigantisk flat stein i havet, som heter Pigeon Cay. En av holmene til Utila Cays utenfor Utila. Jeg dro dit med Capitain Morgans dykkerskoles båt for å lære å dykke. Den eneste måten å komme seg dit er med båt, selvsagt, og det tar ca. 20 min. fra Utila. En liten, liten holme med mindre enn 100 hus klynget sammen. Det er så flatt at bare en halv meter mer i vannstand vil føre til flom, og faktisk er alle husene på stylter. Jeg antar de er vant til flom i løpet av regntiden. Folket på holmen lever av fiske på korallrevene, og er, i den forstand, helt avhengig av helsen til korallrevene, som er full av interessant liv, vakre havdyr. En undervannsverden full av farger og variasjon. Jeg visste ikke om jeg ville ha et dykke lisens da jeg ankom Utila, og på grunn av begrenset tid etter ranet, hadde jeg bare en dag med dykking. I Utila er det flere muligheter for dykking og snorkling, man kan velge og vrake blandt skoler og kurs. Jeg fikk se mye av livet under vann uansett; piggskate, Papegøyefisker, blekksprut, små åler, slanger og mye mer. Mitt store ønske er å se hvalhai, men jeg har aldri sett en. En dag vil jeg se dem, og snorkle med dem!

Siden jeg er på vei til Nicaragua det var det tid for å reise videre etter noen dager som øyboer. Jeg tok passasjerfergen Utila Princess II kl. 06:20 om morgen, og tenkte at havet ville være rolig på den tiden, som det var da jeg dro til Utila. Men i foran meg i billettluken hørte jeg folk som spurte etter sjøsyke piller. Jeg tenkte at kanskje det ville bli en litt kaotisk overfart, og siden jeg ikke reiser med båt mye, er jeg aldri sikker på hvordan sjøsyk jeg vil bli. Jeg tenkte at landkrabber i Honduras bare ønsket å være sikkre på at de ikke blir syke. Jeg tok ikke pille, og det ble en ganske kaotisk overfart på vei til La Ceiba. Jeg satt ute på baksiden av båten og er glad jeg gjorde det. Inne er bare et stort rom for passasjerene og det lukter litt av motor der. Jeg holdt meg hele turen og var litt stolt av at jeg ikke ble syk. Bølgene var store, men ganske "milde" så selv om det ville bli vanskelig å gå, hadde jeg ikke følelsen av at båten ble kastet rundt. Sittende ute, bak, fikk jeg ikke se mye, bare hvor vi kom fra og havet. Det var ikke mulig å se hva som skjedde i fronten av båten og tenkte det var sikkert like bra, men jeg hadde tillit "El Capitan" og fergen. Hvis havet er for grovt forlater ikke fergen kaien. Ved Lago de Yojoa, møtte jeg mennesker, som nettopp hadde kommet fra Utila, og de fortalte om en rekke mennesker som ble så sjøsyke at de kastet opp. Jeg vet ikke om det var noen som kastet opp når jeg gjorde på turen, men jeg så noen ganske bleke fjes. Jeg ble mer glad for at jeg hadde sittet ute, bak i fergen, selv om jeg fikk vannspruten i fleisen.

Bilde av kirken Pigeon Cay

Det eneste hotellet.

Da jeg kom tilbake til La Ceiba Jeg tok en taxi (50 lempiras = 15-20 Nkr.) direkte til busstasjonen hvor jeg kjøpte en bussbillett med Diana Express til Tela. Tela er visstnok en veldig fin by, den er berømt for sine karibiske strender, men for meg var det litt bortkastet å reise dit; hadde jeg fått nok av strender, og det var så varmt og fuktig at jeg følte meg sliten. Det er 2 store nasjonalparker der å besøke. Men én ting om Honduras; det er litt vanskelig å reise alene. Ikke fordi det er vanskelig å komme seg rundt, men alt blir mer kostbart, eller vanskelig å gjøre. Alle turer trenger et minimum av mennesker, og Honduras er fortsatt et turistisk uberørt land. Det er ikke blitt overtatt av masseturismen, ennå, og det er en nasjonalpark på hvert hjørne. Jeg må si at Honduras er grønnere og vakkere enn Guatemala. Reiser du i Guatemala vil du ser arr i naturen over alt. Det føles veldig befolket, og naturen er avbrutt av bygninger og landsbyer, unntatt i nasjonalparken i Peten. Hvis du reiser i Guatemala, og synes naturen er vakker der, og elsker det, vil du elske Honduras,kanskje mer. Nå i regntiden er fjellene fantastiske og naturen frodig. Og reisen med båt ut fra La Ceiba gir deg sjanse til utsikt fra havet til åsene og fjellene ender i havet.

Jeg sov 2 netter i Tela med følelsen av at jeg var i en detoxprogram, varmt og fuktig. Og min hud er faktisk mykere. Siden jeg hadde vært i vannet og på båter så mye på Pigeon Cay ble jeg litt solbrent, jeg begrenset tiden ute i solen og forlot Tela til fordel for Lago de Yojoa ganske raskt, hvor jeg bodde på D & D Bed and Breakfast and Micro Brewery, 3 km fra Peña Blanca. Der er det selvfølgelig 3 eco /arkeologiske /naturparker ved innsjøen og 2 nasjonalparker. Jeg gikk turer i Eco Finca, en øko-park med øko-kaffedyrking. Jeg mange fugler (dette er et av stedene fuglekikkere bør besøke), selv tukaner, og vakre blomster, små bekker og elver som jeg kunne ha svømte i, men jeg visste ikke. Jeg besøkte også en foss. Mer i neste blogg.