Menneskelige tragedier - menneskehandel

Prostitusjon er ikke ilegalt i Honduras, men fortsatt er sex turismen her i Honduras ikke så tydelig som i den Dominikanske Republikk eller Costa Rica. I disse landene er det mange nettsteder som reklamer for sex-tur pakker. De foretrukne ofrene i Honduras er barn, og i 2006 ble en 58 år gammel mann fra Florida arrestert av FBI for å arrangere turer til Honduras for menn interessert i å ha sex med mindreårige jenter. Mannen var en marine offiser i den amerikanske marinens barne program. Han underviste unge mennesker i marinens verdier; ære, mot og engasjement. I 2004 ble en barnelege fra Brooklyn dømt til 21 års fengsel for å ha lurt barn i Honduras og Mexico til sex. Det har blitt rapportert at mellom 8 000 og 10 000 barn er involvert i sex arbeid i Honduras alene,. Tenåringer fra Honduras er blant de mest trafikkerte barn i Mellom-Amerika. De fleste av dem kommer til bordeller og feriesteder i Guatemala, Mexico og El Salvador, hvor eierene er amerikanske, europeiske og australske menn. Grupper som Casa Alianza har jobbet for å øke bevisstheten rundt problemet, som etter deres mening har vokst i kjølvannet av "crack" nedturer i Thailand og andre asiatiske land som har vært kjent i lang tid for sine pedofili ringer og prostitusjon. Casa Alianza måtte sparke sin egen direktør i Tegucigalpa i 2004 da det ble kjent at han selv hadde betalt en 19 år gammel til å bo i en gruppebolig for ungdom for å ha sex. Direktøren var en britisk statsborger, godt kjent som barn `s talsmann. Han har til og med vunnet en æresmedalje for sitt arbeid med hjemløse barn. The Order of British Empire Medal. Det var i år 2000. I år 2000, også ble USA presset til å lage en lov mot menneskehandel. Loven har vært særlig effektiv i Asia der menneskehandel ringene har blitt brutt opp, og ofrene returnert til hjemmene sine. Latin-Amerika er tregere til å reagere, men Honduras har nå trent 7 000 politi, påtalemyndighet og dommere, og 10 000 studenter har fått opplæring om menneskehandel. På grunn av korrupsjon loven kan være vanskelig å håndheve.

Karibiske drømmer - Utila

Reise til Utila skjer med passasjerfergen Utila Princess II som har avgang fra La Ceiba kl. 09:30 og kl. 16:00 og fra Utila til La Ceiba kl. 06:20 og kl. 14:00. Taxi fra La Ceiba til terminalen er 50 lempiras (kr. 15-20). Jeg tok fergen om morgenen, og jeg hørte at fergeovergangen om ettermiddagen kan bli kaotisk p.g.a høye bølger. Fergen er ganske enkel; ett stort rom med benker. Overfarten tar en time.. en Honduras time vil det si. En time og litt mer..

Mange flotte blomster med friske farger i regntiden.


Det lokale apoteket.

Noe av East Harbour, Utila sett fra bryggen hvor fergen kommer inn.

Gatebilde.

Hvalhai er det store her.

Utila er en ganske liten øy som ligger langt ute i det Karibiske hav utenfor Honduras. Den har en mye større naboøy kalt Rotan i øst, som ligger enda lenger ut i havet. Begge tilhører Bay Islands (Islas de la Bahia). Historien til øyene er veldig interessant, at de var bebodd år 1000 vet man med sikkert, men innbyggerne er ukjent, og også hvor de kom fra. Christopher Columbus gikk i land på øya kalt Guanaja i 1502 hvor han møtte en stor poppulasjon av urbefolkning, som på Rotan og Utila. Spanske slavehandlere kidnappet øyboerene og sendte dem til arbeid ved plantasjer i Cuba, og i sølvgruver i Mexico. I mellomtiden etablerte, engelske, blant dem den berømte Henry Morgan, nederlandske og franske pirater gjemmesteder på øyene og brukte dem som baser for raids mot spanske lasteskip lastet med gull, og andre skatter. Det var 5000 pirater på Rotan alene i det 17. århundre. Spanjolene erobret Port Royal, på Rotan, mars 1782, drepte det meste av pirater, og solgte resten som slaver. Rotan var uokkupert inntil 1797 da den britiske marinen dumpet 2000 svarte karibere der. De slo seg ned i byen Punta Gorda på Rotan og ble kjent som Garifuna. Inntil 1859 var Bay Islands kontrollert av britene, etter det ble de del av Honduras. Det er rart å se hvordan hvite, svarte, blandinger og spanjoler lever i harmoni her. Befolkningen er svært mangfoldig, og jeg hører forskjellige språk. Engelsk snakkes med karibisk aksent, som folk i Jamaica, så er det Garifuna som er ett konstruert språk og spansk. Spansk er litt vanskelig for meg å forstå her. Jeg ser mange europeiske ute i gatene og jeg trodde de var turister som meg, men de er etterkommere av tidlige irske og britiske innvandrere som kom hit for over 100 år siden. Men det er bosettere fra USA, Israel, Frankrike og England som kom hit som tilreisende og så bare forlot de aldri Karibien. De jobber i turist orienterte bedrifter.

Reise i Honduras - La Ceiba og kriminalitet

Noen enorme larver som jeg traff ved ruinene. Jeg vet dessverre ikke hva de er, da jeg spurte en dame sa hun at de har levd tiden sin ut og at de faller ned paa bakken og for aa grave seg ned.


Ansikt fra Copan

Reise i Honduras er fantastisk. De har skikkelige busser med mye plass til beina mine, og selv om setene er veldig utslitt, er de fantastisk. Jeg tror jeg slipper å reise med en eneste chickenbus her! Det er nesten som å reise i Mexico, og folk som arbeider på bussene tar vare på sine passasjerer og gjeter oss nesten som sauer, slik at vi ikke vil gå glipp av avreise eller etter en pause. Jeg likte spesielt Diana Express som går mellom San Pedro Sula og La Ceiba. La Ceiba er en stor by med en befolkning på ca. 178 300, og de første utlendinger som kom hit var Garifuna. I dag på bussen var første gang jeg noensinne hørte det konstruerte språket Garifuna, og jeg hadde en følelse av å være i Afrika! Ikke at jeg vet veldig mye om Afrikanske språk, men Garifuna nedstammer fra afrikanske slaver, og jeg antar at mennenes dype, rustne stemmer får meg tenke på Afrika. Mange menn i Honduras ganske attraktive, jeg tror at en del av det er takket være deres eksotisk afrikansk blod. Garifunas kom hit i 1810 fra Trujilo, etterfulgt av bølger av innvandrere i 1828 som flyktet fra volden, som brøt ut i Olancho, og varte i 50 år. Spanjolene kom i 1846, og i 1857 franskmenn. I 1872 var dette offisielt en by, og den ble kalt La Ceiba etter ett enormt Ceiba tre nær kysten som ble brukt av samfunnet som et samlingssted. Den elskede treet, på mer enn en 100 år gammel, ble kuttet ned i 1917 for å gi plass for en ny tollbod. Det er mange av cubansk og arabisk opprinnelse her også. I 1899 kom Dole Food Company til området, og så begynte dannelsen av en Banan Republikk begynte. Her i Honduras kontrolerer amerikanske frukt selskaper infrastruktur og økonomi nord i landet. De eier de viktigste områdene, de tok så mye land som de kunne, så fort de kunne, og grunnlaget ble lagt for økt amerikansk engasjement i regionen med den spansk-amerikanske krigen i 1898. Siden det har frukt selskapene vært svært konkurerende med rivaliserende selskaper, og de forskjellige frukt selskapene har alliert seg med konkurrerende politiske partier. Mye lidelse er forårsaket av deres handlinger, som bestikkelser, undertrykkende arbeids praksis og bruk av ekstremt giftige sprøytemidler på produktene sine. Tenk på at når du spiser en Dole banan! En lov fra 1962 ble designet til å redistribuere ubrukt jord til fattige bønder, men den ble undergravd av USA frukt selskapene. Og presidenten som signerte loven, Ramon Villeda Morales, ble fjernet av de militære et år senere! De helsemessige og miljømessige virkninger av Banan baronene fra USA har vært ødeleggende for landet, lik virkningene av kanadisk gruvedrift lenger sør.

Jeg har allerede utforsket noe av La Ceiba. Siden en av mine problemer er at bukser og bluser faller fra hverandre (de lager ikke noe som varer), gikk jeg for å finne det lokale kjøpesenter her for å se om jeg kunne finne t-shirt eller noe slikt å kjøpe. Jeg hadde gått rundt omkring i byen ganske lenge da jeg så ett senter, men det var ikke det jeg søkte. Jeg spurte 2 kvinner hvor senteret jeg ønsket var, og de fortalte meg at det er nær, men advarte meg mot å gå dit alene. Ta en taxi de sa. Ikke gå alene dit! Mens jeg sto der og tenkte stoppet en bil for å plukke opp 2 kvinnene. De ropte at jeg kunne få komme med dem i bilen. Jeg vet at kvinner er potensielt like farlige som menn, men de var alle pent kledd, med en ganske fin bil. De tilbød meg skyss til senteret og det tok mindre enn 5 min. å komme dit. Kvinnen som kjørte er advokat som faktisk har en klient fra Norge. De kommenterte de siste begivenhetene i Norge, og før jeg forlot dem de ba meg å ta en taxi tilbake. Å være i den situasjonen å vite hvordan det er å bli ranet, hadde jeg ikke tenkt å ignorere rådet deres. Så etter å ha kjøpt (bare) en kjole og en t-skjorte, i et kjøpesenter med det største utvalget av vakre plagg jeg har sett, spiste jeg litt mat, og fordi det var mørkt da jeg dro hjem til Banana Republic Guesthouse, og på grunn av advarsler, tok jeg en taxi de få blokkene til hostelet mitt. Ja, det er mye fint tøy her. Kvinner i Honduras kler seg mindre konservativ enn Guatemalas kvinner, og det er lett å finne fargerike lange, flytende kjoler i karibisk stil, som den jeg kjøpte. Jeg kan ikke hjelpe å tenke at hvis en by på mindre enn 200 000 har dette utvalget av vakre plagg, hvordan er shopping i Tegucigalpa?

I følge noen mennesker er Mara Salvatucha den farligste kriminelle gjengen i Amerika. Den dukket opp i Los Angeles på 1990-tallet fra de fattige gatene i byen. En ny immigasjonslov i USA depoterer utenlandske kriminelle i stedet for å prøve dem for domstolen i USA. Dette forårsaker at gjengene slår rot i de bunnløse havene av ekstremt fattige, misfornøyde ungdommer i Mellom-Amerika. I dag finnes det 100 000 medlemmer fordelt på Mara Salvatrucha (MS-13), mange av dens medlemmer El salvadoranske barn av flyktninger som var flyktet fra borgerkrigen USA sponset i El Salvador, og Mara (M-18), dens rival. I Honduras 30 000 unge antat å være "gangmembers" (jeg vil skrive om sexturisme i Honduras i en senere blogg). Maramedlemmene er kjent for sine tattoveringer og deres grusomme angrep med macheter. Gjengene angriper som regel kun hverandre, men i 2004 var det et angrep på en offentlig buss utenfor San Pedro Sula. 28 personer ble drept. Tidligere president Ricardo Maduro vedtok en hard anti-kriminalpolitikk kjent som Mano Dura (hard hånd) som gjorde at fengslene ble oversvømt med fanger. Så i 2003 skjedde det en brann i et fengsel i Honduras som drept 68 mistenkte gjengmedlemmer, men etterforskningen viste at minst 59 hadde blitt skutt av vaktene. I 2004 ble igjen 104 mistenkte gjengmedlemmer drept i en annen fengslesbrann. Vaktene i fengselet sto og så på. Noe lignende som militære dødsskvadroner ble dannet av "off-Duty" offiserer og private sikkerhetsvakter, og de har drept mer enn 2000 barn og unge voksne i tidsrommet 1998 og 2004. Det betyr faktisk at regjeringen er mer farlig enn gjengene. I 2009 har et militærkupp har endret ansiktet av Honduras for alltid, men folk her er sterke, og du hører dem ikke klage, eller ser dem leve bare et halvt liv. De smiler ikke like mye som Guatemaltec, men de gir ikke opp på å se framover, og ta små skritt mot en bedre fremtid. Jeg har nettopp kommet til å innse hvor mye Honduras har å tilby i naturlige underverker. Store nasjonalparker, regnskog, strender og flotte øyer, og en rik kultur. Infrastruktur for turisme er ikke særlig utviklet enda, og turister velger sjelden å reise mye utover Bay Islands. Lengre inn i landet ligger den største tarmkanalen av regnskog på denne siden av Amazonas. Og jeg ble overrasket over å lese at mange ville syr lever veldig godt her. Honduras kan matche Costa Rica med sin flora og fauna, og det er så mye billigere!

Møtet ved Copans ruiner

En vakker stele med mayaglyfer som er ett av de eldste kjente skriftsystemene i verden.


På lørdag besøkte jeg mayabyen her i Copan. Fra den vakre og fredelige lille byen Copan Ruinas er det bare en 15 min. gåtur på en vakker sti gjennom frodig, grønn natur, hvor du kan se fargerike fugler og store, fete larver. Ruinene ligger midt i den frodige, grønne dalen, og selv om det er varmt og fuktig er det nok av store trær som kan tilby noe skygge fra solen. Da jeg kom dit, kom jeg i rett tid til å se at noen slapp løs 5 vakre, store, røde papegøyer fra ett stort bur som de har blitt oppfostret i for å bli sluppet løs en dag. Det var ett fantastisk syn da de store, nydelige fuglene ble satt fri, flyvende ut som ett vell av rødt. De dro rett opp i toppene av de nærmeste trærne og "snakket" med hverandre. To av fuglene hadde dannet par og fløy sammen over hodene våre. Disse papegøyene kommer til å leve til de er 60 og holde sammen med den samme maken gjennom livet. Da jeg gikk inn i den arkeologiske sonen følte jeg igjen den velkjente spenningen i meg. De utskårne stelene er så vakkre. Bildene kan ikke yte dem rettferdighet i det hele tatt. De er av de best bevarte utskjæringer funnet på dette kontinentet. Her ble igjen min nysgjerrighet og sans for eventyr vekket opp igjen. Jeg følte meg i live og klar til å møte verdens igjen. Alle disse arkeologiske stedene gjør det for meg, det er nok det historiske suset! Jeg føler en dyp tilknytning til landet, fortid og mennesker, både fra fortid og nåtid. Og jeg føler jeg kan forstå deres syn på livet til en viss grad. De var omgitt av vakker natur, farlige dyr og fargerike fugler. Jeg tilbrakte timer på stedet. En grunn er fordi jeg møtte en ung mann fra Japan som var på samme shuttlebuss som meg, og så møtte jeg ham igjen ved ruinene. Vi begynte å snakke om Japan, japansk mat og min favoritt drikke; grønn te krem ​​frappucchino! Vi endte opp med å diskutere 911, mayaene og forskjellige kulturer, konspirasjon, makten til mediene og mye annet. Jeg spurte ham om hvordan det er i Japan for tiden, og han fortalte meg at det er vanskelig å vite, fordi mediene lyver mye. De holder mye informasjon fra det offentlige øyet, og også fra den internasjonale pressen. Jeg fortalte ham noen Mayalegender, historier og fakta, som han satte pris på, fordi jeg gjorde ruinene og menneskene som levde der mer levende for ham, sa han. Vi begynte å snakke om 2012. Siden jeg begynte å reise i Sentral Amerika, har jeg truffet mennesker som snakker om åndelighet og spiritualitet, gammel kunnskap, det forbudte, det ukjente. Personer som har en følelse eller vet at det finnes noe "annet". En annen bevissthet, andre dimensjoner, en annen kunnskap. At det finnes en sann kunnskap og at vi kan få tilgang til den hvis vi vil. Noe mer enn alt vi har blitt fortalt gjennom våre kulturer. Vi vet så lite fordi det allerde er bestemt for oss hva som er nyttig for oss å vite og ikke vite. Kunnskap om åndeverdenen eller helbredelse rynker folk på nesen av, og ler av. Når jeg møter en person som dette, som denne japanske mannen, som studerer medisin (og derfor er mer tilregnelig enn meg), som lyttet til hva jeg har å si, og som føler det, og svarer med den dype kunnskapen som er gravlagt dypt inne i oss alle, åpner kronchakra seg, og jeg sier ting som jeg har ingen anelse om hvor de kommer fra. Jeg bare vet at det er viktig. Denne typen kunnskap er vi for ofte villige til å kaste bort som tull, fordi vi ønsker å bli likt, vi ønsker å bli akseptert, og å gjøre det "rette". Og vi kan aldri snakke hva vi virkelig føler. Jeg bare vet at det er sannheten fra bunnen av min eksistens. Jeg pleide å tro at det ikke eksisterer en høyere sannhet, og at det er forskjellig for ulike mennesker og kulturer. Ja, hver og en av oss bærer hans eller hennes egen sannhet, og handle etter det kan aldri bli galt. Men det finnes også "høyere sannheter". Som folk i Norge vet nå etter den forferdelige hendelsene som fant sted. En høyere sannhet er Kjerlighet. Hat og hevn tilhører en annen kategori. Hat og hevn vil aldri bli en høyere sannhet, selv om det kan være sant for noen mennesker. Men hvordan kommer de til den konklusjonen? Ingen er født hatsk og hevngjerrig. Ingen er født sint eller en terrorist. Dette er noe en mann eller en kvinne lærer. Folk vil kanskje si at noe er galt i hodene deres når de dreper noen. Men hvem kan egentlig si hva som er normalt eller ikke når vi alle faktisk kan være et "offer" til den slags læring? Undskyldninger som at noen lider av mental sykdom, er ikke det en måte å skyve bort vårt ansvar å ta en god titt på hva vår kultur har blitt til? En kultur full av ensomme, frustrerte og medisinert mennesker. Gamle folk uten forsvarlig omsorg. Folk som går fra jobb, deretter hjem til TV som sender reklamer hvert 5 min. for å minne deg på at du er ingenting annet enn en forbruker, og verdien ligger i hvor mye du kjøper. I mellomtiden overbelaster vi planeten vår, og skaper tonnevis av giftig søppel. Ikke glem at de siste 10 årene har vi vært antatt å hate og frykte muslimer og islam etter 9 / 11. Vi har lært å frykte et lite ord; terrorisme. Jeg har hørt det gjentatt så mange ganger at jeg er lei av det. De vil aldri noensinne la oss glemme og leve et normalt liv. Terrorisme var / er brukt som en unnskyldning for så mange hevngjerrige tiltak mot visse grupper. Subtile ting, som å forby burka i noen land til bombing av ett av de fattigste landene i verden. Og nå tjener private Amercianske selskap tonnevis med penger ved gjenoppbygging. Hvis du ønsker å tjene penger i disse dager, bomb du et land og deretter gjenoppbygge det. Gjør verden et utrygt sted å være, og selg trygghet til folket. I tragedien som skjedde i Norge er det kanskje en stor sjanse til å gjøre en endring. Vi kan vise verden at vi er spesielle og rene. At vi kan svare med høyere sannheten om kjærlighet. Ta en god titt på oss selv og vår kultur og spørre hva kan vi gjøre for å lære folk kjærlighet og medfølelse i stedet for hat og frykt? Hvor stor rolle spiller media og myndigheter? Har jeg tid til en venn i nød, eller er jeg altfor redd for å møte behovene til andre og mine egne? Vi lever i en kultur hvor folk foretrekker å tilbringe tid med sine elektroniske leker, hvor menn og kvinner opptrer som fiender. Dette forårsaker mye stress og ensomhet. Små barn flytter frem og tilbake mellom deres mor og far som nomader, og altfor mange barn er diagnostisert ADHD og medisinert med speed. Denne japaneren viste seg å være en av de virkelig fantastiske mennesker jeg møter. Noen som jeg vet intuitivt og mentalt forstår hva jeg sier og hva jeg vet. Og jeg vet at det er håp for planeten. På tross av alle de forferdelige tingene som skjer, som hendelsene i Norge. Det er fantastiske mennesker der ute, som snakker sannheten. Som den franske mannen jeg møtte på Xela - Atitlan trekket, som de "rettroende" ville le av. Det viste seg at en fra USA hadde også noen uvanlige meninger, og vi utvekslet mye informasjon. Dette er folk som vandrer denne planeten med øynene åpne og uredde for å kjenne sannheten i seg selv. Og jeg vet det er disse menneskene som til slutt vil forene alle mennesker i verden, når vi alle gir slipp på frykt. Det er flere av disse menneskene i denne delen av verden. Kanskje fordi der det er mer lidelse og tragedie her og folk har ikke råd til å sove? Og jeg tror også det er fordi de er "Maya". Hvis ikke i ren blod, i alle fall i ånd og kunnskap. Hvorfor sier jeg det? Fordi alltid, om personen er en turist fra Japan, Belgia eller Frankrike, eller en innfødt, er det i nærheten av Maya jeg møter dem. Og meksikanerne har faktisk at sagt jeg er Maya. Og min Nauhal er magikeren, jaguar. På Mexicali Ozelotl (ozelot). Alle er symboler på det skjulte, magikeren leker med illusjoner. Møtet med Mishiko ved ruinene, og det å snakke med ham fikk meg til å innse at hvis jeg ikke hadde blitt ranet og ute av stand til å dra til Copan tidligere jeg ikke ville ha møtt ham, og til slutt fant vi ut at vi hadde sittet blant ruinene i flere timer, andre mennesker og den brennende sola var glemt. Bare for å snakke og snakke. Det var trist å si farvel da han dro til Utila på søndag. Og jeg kommer til La Ceiba i morgen for å ta ferge over dit.


I følge Popul Vuh, Maya bibelen, tok det gudene fire forsøk på å skape en skapning kraftig nok til å opprettholde verden. På første forsøk skapte gudene rådyr, maur, ulver og andre dyr, men når gudene oppfordret dyrene til å si navnene på gudene, gryntet og brølte de bare. Det andre forsøket lagde gudene et menneske ut av gjørme, men personen snakket uten kunnskap og forståelse. Han falt fra hverandre og ble oppløst tilbake til gjørme, erstattet av et menneske av kjøtt. Men mennesket var onde, og gudene bestemte seg for å utrydde dem med en stor flom. I det tredje forsøket spikket gudene ut en person ut av tre. De var bedre enn gjørmefolket, men ikke perfekt. De kunne snakke og gå, og fikk barn og befolket hele verden. Men gudene fant at de gikk rundt og sov og uten hensikt i det hele tatt. De hadde også glemt sin skaper så de ble ødelagt. De som overlevde ble forvandlet til aper i trærne over hele Mesoamerika. Gudene fikk endelig det rett når de oppdaget mais og laget menneskene til slutt av mais. Mayaene kaller seg barn av mais, og faktisk med den kunnskap om genetikk som vi har, har forskere funnet ut at genetisk sett er mais svært lik menneskets gener. Betyr at vi er beslektet med mais, mer beslektet med mais enn det meste annet. Og de Mayaene synes å ha visst dette! Eller gudene deres uansett, men det tok dem 4 ganger å finne det ut. Popul Vuh er en av de største religiøse tekster gjennom tidene og inneholder fasinerende historier og legender Mayaenes tro og skapelselegende.

Se engel;sk versjon for flere bilder.

Min 1. dag i Honduras

Fredag morgen sto jeg opp 03:30 å ta en shuttle buss til Copan Ruinas i Honduras. Det er en 6 timers kjøretur fra Antigua, men når grensen er krysset det er 15 min inne Honduras territorium i nord. Turen til Copan var ikke uten noen skremmende hendelser, vi nesten hadde en nestenulykke med en bybuss da vi kjørte gjennom Guatemala City i mørket. Alt jeg så var hundrevis av blinkende lys, og deretter to av dem som kom rett mot oss i stor fart. Føreren av shuttlebussen sto på bremsene, og jeg tror vi var bare noen få cm. fra å bli flatet ut av den store, tunge, røde bybussen. Bybussene i Guate (Guatemala City) er noen av de viktigste målene for gjenger av banditter som er ute etter noen raske penger. Jeg reiste med dem, da jeg ikke hadde penger eller noe annet å ta, til den Norske ambassaden og immigrasjonskontoret. Turen til Copan i Honduras gikk på noen av de farligst trafikkerte veier jeg noengang har sett. Og jeg har sett mye! Faren er antallet store, tunge lastebiler og busser som stuper nedover åssidene. Guatemala er bare åser og fjell, så vi klatrer opp og raser ned. Når åsene ruller uforstyrret av menneskelig bosetting er de grønnne og frodige, spesielt nå i regntiden. Uheldigvis har naturen her har mange arr, og det forårsaker mye menneskelig tragedie og lidelse

Hovedattraksjonen i Copan er det gamle Maya-området som mangler de massive pyramidene lenger nord, i Guatemala og Mexico, men har noen av verdens best bevarte utskårne steler. Innskripsjoner på disse stelene, og keramiske bevis viser at folk har bodd i Copan dalen fra 1400 f.Kr., men de må ha vært bosatt i dalen fra før den tid. På sitt rikeste kan Copan ha huset så mange som 20 000 mennesker. I dag var jeg og sjekket ut ruinene! Da spanjolene fant stedet i 1576 var det kun fem familier som bodde der. Og de hadde ingen anelse om historien til ruinene! Det kan få oss til å lure på om det folket som kalles Maya i dag virkelig er etterkommere av Maya. Saken er at alle stedene jeg har besøkt ble forlatt av befolkningen lenge før flåtene fra Spania kom. De fant ruiner som allerede var overtatt av jungelen over alt. Og jeg har hørt en teori om at de innfødte her i virkeligheten kom fra øyene i Karibia, at de var sekundære innvandrere. Jeg i har ikke tenkt å argumentere for noe av det nå, fordi jeg ikke er arkeolog. Men jeg vet at alle de stammene jeg har skrevet om i bloggene mine er fortsatt mysterier for de lærde som strides om hvor de kom fra og hvor de til slutt dro og hvorfor de etterlot disse fantastiske byggverkene.

Jeg er i Copan Ruinas by. Ett veldig, veldig varmt men vennlig lite sted hvor alle med eventyrlyst som liker å se ruiner, ri på hest (jeg skal prøve det!) rafte eller tube ned en elv, Bildene er på den engelske versjonen av bloggen, og jeg legge dem ut på Facebook. Den engelske versjonen er veldig fancy og higtec av en eller annen grunn og sammarbeider bedre med meg. Jeg tror bildene er for store til denne versjonen av bloggen min. Jeg vet ikke hvordan jeg skal modernisere denne bloggen..

Honduras - Ruinene i Copan

Siden mange har spurt meg om å skrive bloggen min på engelsk, benytter jeg anledningen til å gjøre det etter at jeg ble (brutalt) frarøvet min kjære Lenovo laptop, og er nå stuck med en spansktalende laptop. Noen ganger snakker den spanglish også, hvis jeg er heldig, men i utgangspunktet må jeg å lære å lese spansk med sine tekniske termer.

Filmen som er over er hvor jeg skal reise de neste par dagene, og jeg håper at denne turen vil hjelpe meg ut av min lille "krise" etter det som skjedde! Det er ikke at jeg ikke har det bra! Jeg har det veldig bra! Selv om tanken på å dra til Honduras synes farligere nå, fordi Honduras er et land som har sett en økning i vold gjennom 2009 / 2010, enn før, når hele verden var mitt trygge Disneyland, hvis man kan bruke denne typen uttrykk . Noen eksistensielle spørsmåldukket opp, og jeg tror det eneste som holder meg på denne siden av kloden er stahet. Men jeg vet at jeg vil ønske å komme tilbake til Latin-Amerika når jeg forlater her en dag. Så farlig og så vakkert, disse to uttrykkene går hånd i hånd de fleste steder jeg har vært på denne planeten, og jeg antar jeg at jeg, motvillig eller ikke, er tiltrukket av eventyret.

Jeg vil komme tilbake med bilder og info om Honduras og Copan. Bilder, hvis jeg finner ut hvordan mitt spanglish snakkende kamera fungerer. Den har også en touch-screen! Det hørtes så hip ut at jeg måtte ha det. Det er billig likevel, og blir nødt til å gjøre nytten resten av reiser min. Republikken Honduras er sør for Guatemala, og grenser til El Salvador i vest, og Nicaragua i sør. Før spanjolene kom i 1524 var det hjem for mange innfødte stammer, blant annet Maya. De viktigste interessene spanjolene hadde var sølvgruvedrift, og de innfødte ble brukt til å gjøre jobben. De innfødte døde av sykdom brakt fra Europa, så slaver ble fraktet fra Afrika for å erstatte dem. Etterkommere av slaver danner nå Garifuna kulturen langs den Carribiske kyst, med eget konstruert språk, mat og fargerike klær og festivaler. Som alle land i Latin-Amerika har Honduras hatt mye problemer. En av årsakene til vold og fattigdom er at det ble gjort til en av USA bananstater i det 20. århundre, med liten økonomisk vekst for Honduras, men med amerikanske frukt selskaper som kontrollerer betydelig land og infrastrukturen i nord. I tillegg har orkan Fifi 1974 og Mitch i 1998 både forårsaket ødeleggelser i landet. Spesielt Mitch som forårsaket 50 år med fremgang for å snu, ifølge presidenten Carlos Roberto Flores, med sin massive og omfattende ødeleggelse av nesten alle broer og sekundære veier, 70% av alle avlinger og 33 000 hus. 5 000 mennesker ble drept.

Mer om Honduras neste blogg.

When You're Gone

So, I NOW got the message that my FIRST visacard made it to the Norwegian Embassy in Guatemala anyway. I ordered a new one, but hopefully the one that is here now can be used anyway. Hopefully it is not canselled in a way that it is impossible to open and use. I can not now bear the thought of waiting again after recieving the message that one made it here.

I am dedicating this song to my long lost and very missed visacard!

Cosmic Love, and how to deal with the world after a bad experience

I am starting my blog today with this music video, I heard this song for the first time here in Guatemala, and at that point I really, really loved Guatemala and everything about this country. I still do, but I guess in a less naive way. A more mature and awake way, and I realized it better now that I am out in the world alone again, with no securities or safetynets whatsoever to catch me and save me. Today I did something HUGE, in my eyes anyway. If you know how it is to stare a pistol in the "eye" and having to give over everything that ensures food on the table and a roof over your head for the night you will understand my feeling of having done something HUGE! So, for 3 weeks I have been, most of the time, sitting on my ass in my friends house. Yes, I have been out every day, to not develop fear of people and streets, and, I have been ALL THE WAY to the capital.. Guatemala City, 3 times in fact. I enjoyed the first 2 times because I was in company of my friends. Both times we visited, among other places, my embassy, and the 2nd time at the embassy I got my passport. The 3rd time I went to Guate by myself, to the immigrationoffice to get a extention in my passport because of the 90 days for the 4 Central American countries Nicaragua, Honduras, El Salvador and Guatemala are now as one, and when you enter one of the countries and get a stamp for 90 days, it means that you have 90 days for all 4 of them! And my 90 days are up today. I didn´t get my new 90 days...even when I explained that I am here because of a robbery, and I don´t have many other options than to stay close. The very document that is the key to m y freedom and stay in the CA4 countries is my visacard, my garuantee that I have money is lost, and I don´t have a flight out to prove that I will leave the zone after another 90 days. That day was horrible. I took the chickenbus alone to Guate, had to get on a bus from somewhere I didn´t know to another place I didn´t know (I only know that immigration is in zona 4), and then get rejected as a tourist here! I was told to find an internet cafe to reserve me a flight to Norway, in stead I got lost and foud the Metrobus instead that I took to Trebol to find a bus back home. All the time with my precious passport on me. I was feeling sick with nerviousness, and I didn´t know how to reserve a ticket for a flight online without a creditcard! So I have a ticket to Mexico tomorrow, it´s a very expencive option for me in this situation, but it is less hassel! And after 3 days I can reenter the CA4 countries.

So back to my brave move today; After waiting in vain for 3 weeks for a visacard that will probably never show up (or show up in 3 months) because it has been sendt by my bank by regular mail... to an unorganized country like this (but to the ROYAL Norwegian Embassy, if that counts)! in stead of by an international courier service. I am in an emergency, and my visacard is lost somewhere between Denmark and God knows where (I know because of the fantastic electronic tracking system that is NOT able to track down my visacard!!). So, on Monday my embassy said that it´s better to throw in the towel and give up on that card and ask the bank for a new one. This time sendt in a more sane way. And then yesterday when I felt like I have sunken SO far down as I can come in this situation I had to fight back tears and remind myself to accept my reality and stay strong! All the humiliation that I´ve felt, the big dent in my (probably too big) pride, the robbery of my independence and security. For a moment it was just too much but I awouided the I-feel-sorry-for-me-trap and decided that if I have to wait, and if my life is going to be rocky from now on I might as well go to Mexico, get my stamp. Buy a new camera (Nike with touchscreeen and HD filming :)) and be free enjoy El Salvador, which was a country I originally decided not to visit and make the best out of it. And today it hit me full strength what happened to me. You see, while still in Chimal, I could push it away a bit. Hang in the house, get lost in books, meditate, enjoy the delicious coffe at San Lucas Caffe at the Pradera in Chimal and watch movies. Only when I when outside I felt more selfconcious when men stared. And got scared one day someone grabbed me when I walked Skookie (my frineds dog). But today when I had the rest of my things packed, I waited half the day to go out. Even before I walked out the door my body trembeled and my stomac crunched in ways that I never felt before, but my instinct told me that it was TIME. I relived every moment of my last venture out to take the only busses that leaves Chimal, the chickenbusses, for other destinations, and when the bussdrivers hjelper took my backpack of my back to put it on top of the bus, I had to stop myself from screaming "robbery"! As long as the bus stopped, lingered and cruised slowly to pick up more people in Chimal I felt I hardly could breath. I didn´t feel completly free until I was at my destination in Guate, from where I will travel for the first time with a Ticabus tomorrow at noon to a small town in Mexico. Now I can see how to turn everything around. i just hope the weather isn´t too bad by the time I get down south.

a poem to go with the song :)

UNDER THE MILKY WAY:

By nightfall
You`ll hear me call
My senses sharp and alert
Every touch on my body hurt
From the overload of impulses,
That runs through my body
My everlonging body

In a haze
I catch a glimse of your gaze
Catch a drop of sweat
From your neck, it`s wet
And the drop that drips
From your lips
With a kiss
Oh, what a bliss

I catch your silent moan with my ear
And all my fear
dissapear
The silkenmost tender sound
Made from the love we found
I catch my breath by the sight of you
You are my hearts tatoo
And I catch the stars for my wishes
To feel your tender kisses
And the moon in my golden cup
For you to fill up

I catch a minute in the eternity and make it last
I forget my past
Catch a ride with the moon
With all the stars looking on, we`re in this room
On a rainy day
Under the light of the Milky Way

By Linda Sedolfsen
30. oct. - 5. nov. 2009

Run further into Life

Adventure I want, so

I ran, I ran further into Life

and Life cut me down, like a butchers knife

stranded me in a darkened place

in my mind I felt like floating in space

trust and love replaced by fear

never knowing danger so close, right here

I could touch it

I could smell it

but

I won't be hibernating in a corner of my Heart

locked inside like an Ice Sculpture of art

I won't crucify myself and stay keept in the dark

afraid that Life's going to leave a too big mark

too deep to live

too deep to forgive

I'll never hide behind a Mask of Self Destruction

and start to live my life with too much Caution

afraid to take a real Chance

to once again unlock the Heart and let it Dance

I will always get to where I'm hidden

and still eat from fruits Forbidden

the World is still mine to own

and I'll marvel at the beauty of every town

and I don't mind my scars

I'll wear them like golden Stars

regrets and mistakes are Memories made

we just don't have to live in their shade

Copyright - © by Sekhmet 2. july 2011