Tepozteco og Tepotzlán

Lørdag slappet jeg litt av etter turen til Tula, dessuten hadde jeg en avtale med om å møte mine venner her i Mexico DF, Yazmin og Eric. Vi dro til ett privat hjem nord i byen hvor Yazmin og Eric hadde en reunion med noen venner. Det er en ære å bli invitert inn i ett Mexicansk hjem, jeg ble tatt i mot med stor glede, selv om det ikke var annonsert at jeg skulle komme. Vennene til Yazmin og Eric var veldig søte og nyskjærrige på alt som hadde med Norge å gjøre, reisen min og livet mitt. Det var en morsom overaskelse at de likte kjempegodt norske band, så de spilte Röyksopp, Apoptygma Berzerk og Trentemøller for meg. Vi tilbrakte hele kvelden og halve natten på å utveksle politiske tanker om korrupsjon i Mexico og protestene som har vært i Centro Historico i det siste. Vi utvekslet også musikk så jeg spilte Bel Canto, Theatre of Tragedy og Kari Rueslåtten (på norsk, jeg tilbød ad. hoc. oversettelse, og de syntes det var veldig vakkert). Jeg ble kjent med den fasinerende mexicanske sangerinnen Lila Downs. De hadde selvsagt hørt om A-Ha og "Take on Me", og da de spurte meg hva er "a-ha" og jeg forklarte, lo de godt fordi det er det samme i Mexico. Da Eric hadde lyst til å kjøre meg hjem i 2-tiden på natten hadde jeg ikke så lyst, men vi dro etterhvert. Jeg hadde tross alt plan om å dra til Tepotzlan søndag morgen. Med de nye bekjentskaper kan jeg få flere venner i Oaxaca. Det er alltid slik; når jeg møter mexicanere setter de meg i kontakt med andre mexicanere slik at jeg har noen å oppsøke når jeg kommer til ett nytt sted. Eric og Yazmin skal også til Oaxaca, så det blir gøy å møte dem der også.

Etter bare 3-4 timers søvn sto jeg opp, spiste hostellets frokost, tok på mine joggesko og behagelige klær, pakket LP, en bok, vann og kamera. Siden jeg viste at jeg skulle på en tøff klatretur ville jeg ha en lett ryggsekk. For å komme meg til Tepotzlán, som har blitt døpt Pueblo Mágico i 2002, tok jeg metro blå linje til Tasquena hvor Terminal Sur ligger og gikk til OCC boksen for å kjøpe billett. Det tar litt over en time med buss til Tepotzlan og bussturen i seg selv er utrolig vakker. Bussen klatrer ned platået kledd i nåletrær (cypress) Mexico DF ligger på og man får utsikt over den vakre Tepotlándalen, 0g - fjellkjede med alle de morsomme fjellformasjonene. Da jeg var "framme" ble jeg satt av ved hovedveien og måtte følge skilting for å komme meg til selve landsbyen. Det var lett, men jeg gikk langt fordi landsbyen er på en fjellside og gatene går parallelt ned og på tvers. Så jeg gikk nedover 2-3 km før jeg kom til sentrumsgaten og svingte så mot de fenomenale klippene som omgir Tepotzlán og fulgte skiltet som viste bilde av en pyramide. Tepotzlán er fra nahuatl og betyr noe slikt som "rikelig med kobber". Nahuatl er språket som snakkes den dag i dag av etterkommere etter Toltec. I mytologien til Toltec er dette stedet hvor den fjærkledde slangen Quetzaltoacl ble født. Funn viser at det fantes en avansert kultur der 1500 f.kr., men at Toltec var dominerende i området innen det 10 århundret. Da Hernán Cortéz kom til området med spanierene beordret han at hele byen skulle ødelegges. I dag er landsbyen mest kjent for Toltec templet på toppen av Tepozteco, og får å være ett hippie sted. New Age tilhengere reiser dit p.g.a. de "gode energier", så jeg var litt spendt på hva slags by det var, og uansett så dro jeg dit for å klatre Tepoztecofjellet. klatreturen de 2,5 km opp er noen av de lengste jeg har opplevd. Jeg har nå forstått at i Mexico må man klatre mye. Man klatrer pyramider, fjell, trapper og templer, så jeg har funnet meg i at halve morroa er å slite seg opp, i 30 varmegrader eller mer, bratte steder sammen med mexicanerene. Jeg hadde gode sko, ryggsekk med vann og selv om det heldigvis var mye skog og skygge var det veldig tungt å klatre opp. Jeg innser at jeg ikke er den personen i verden med best kondisjon, men jeg er heller ikke uten kondisjon, etter alle trappene (og klatringen fra Aquas Termales i Creel, som var en ultimat fitnesstest) jeg har vært igjennom. Men når jeg ser de fine mer eller mindre overvektige mexicanske damer trampe opp i småsko, med håndveske på skulderen og tilsynelatende uten å svette en dråpe, er det litt depprimerende! Heldivis stoppet de ofte da, og jeg tenkte at for dem er det tross alt vintertempratur, mens for meg er det en brennhet sommer i Norge. De fikk meg til å tenke på da jeg klatret trappene på den Kinesiske mur sammen med kinesiske damer med høye hæler, skjørt, ett barn på armen og parasoll i den andre hånden, som også så ut til å sprette opp trappene med en letthet som jeg i den brennhete solen ikke kunne mønstre for alt i verden. Turen ned fra fjellet er like vanskelig fordi man må passe seg for ikke å snubble og falle over steinene og "trappetrinnene". På toppen av fjellet står de 10 meter høye rester etter ett tempel til ære for slangeguden og utsikten over dalen og fjellkjeden er helt utrolig så man blir rikelig belønnet for strevet! Det er noe av det aller beste jeg har gjort i Mexico, det er alle klatreturer, og det at jeg spiste verdens deiligste lunsj på vegetarresturanten Govinda Ram gjorde det enda bedre. Topotzlán er en by jeg kunne bodd i, og jeg hadde ikke lst til å dra igjen. Det er MEKKA for mennekser opptatt av ett helhetlig menneskesyn og medisinsk syn. Man kan få kjøpt ALT man trenger av produkter organisk, laget av naturmiddler som urter, honning og frukt etter gamle indianske oppskrifter. Massasje og aromaterapi er tilbudt til en 100-lapp og man kan komme dit for renselse i indianerenes gammle svettetelt og "vision quest". Krystaller, tarot, "readings" holoistisk massasje og -behandlingsmetoder, thaimassasje og det er det stedet hvor jeg har sett de mest interesante suvenirer for å kjøpe. Med den fantastiske naturen rundt, den avslappende atmosfæren og kun en times tid fra DF tenkte jeg at det må faktisk være ett av de mest perfekte steder på jorden å starte ett yoga spa. Det er ett veldig turistisk sted, og såpass poppulært at det skulle være mulig. Jeg var der på en søndag, på søndag er det markedsdag og det er også fri inngang til templet. Dessverre viste jeg ikke at jeg kom til like stedet SÅ godt, så jeg tok en collectivo opp til Gasolineira for å ta bussen tilbake til Mexico DF. Det går busser hvet kvarter så det er lett å ta dagsturer. Nedenfor er bilder :)



Det gamle klosteret i Tepotzlán fikk meg til å føle at jeg var i middelalderen. Det er enda mer imponerende når man er inne på gården og står ved siden av det.



Disse 3 rakkerene kunne dødd for en liten bit eple!!!!


Utsikten fra toppen av Cerro Tepozteco over Tepotzlán dal og -fjellkjede.


Den laaaaange, varme klatreturen opp (og ned).


Den gamle kirken.


Ett av verdens fineste hotell, tilbyr en rekke alternative aktiviteter som svettetelt og massasje og bassengsvømming.


Her ble jeg satt av bussen, jeg måtte gå ett stykke før jeg kom til en laaaang nedoverbakke som førte ned til sentrum. Det virket stille og rolig til å begynne med, men i sentrum var det marked og yrende liv.

Tula Arkeologiske sone (og Tula de Allende)

I dag (fredag) bestemte jeg meg for å dra til Tula for å lære mer om Toltecene som jeg så så mange flotte artifakter fra på Antropologisk museum her i Mexcico DF. Jeg vet ikke om noen hotell eller hostell arrangerer turer dit. Men om du skulle få lyst til å dra dit mens du er i Mexico så går det busser fra Terminal Norte til Tula (2. klasse busser, AVM, koster 64 pesos og 1. klasse, Ovnibus, koster noen og 80 pesos). Billettene kjøpes ved sal 8 der de starter. Jeg dro på en dagstur, men det finnes hotell der. Bussturen kan ta opp til 2 timer (etter hvordan trafikk er) og hvis man reiser 2. klasse stopper den ofte, og tar en omvei til andre steder. Jeg reiste med andre klasse og på turen dit gikk den om Pemexs ( bensinstasjon) raffineri (olje). Til å begynne med lurte jeg på om jeg skulle holdt meg i Mexico DF, turen syntes å ta en evighet og utsikten fra bussen var skremmende stygg, industriområder over alt, jeg trodde aldri jeg skulle komme fram. Jeg dro fra DF i halv 10 tiden og var fremme før 11:30. Da bussen stoppet på stasjonen kjøpte jeg en 7 pesos billett med en microbuss som skulle sette meg av ved Zona Arqueológica som var målet mitt. Tula de Allende er på 2060 meters høyde og landskapet rundt er ganske tørt. Selve ruinene, Tula, ligger oppe på en ås i byen og er regnet som hovedstaden til Toltec sivilisasjonen. Stedet er vistnok kjent for sine krigsfigurer som er 4,5 meter høye og hadde sitt høyeste antall innbyggere år 900 til 1150. Mytologien er ganske fasinerende. Man har funnet skrifter etter Aztec som forteller at det fantes en Toltec konge som het Topiltzin som hadde lys hud, langt hår og svart skjegg. Det var denne kongen som grunnla Tula. Topiltzin var en preste-konge som var dedikert til å dyrke den fjærkledde slangeguden Quetzalcóatl. Og Tula er kjent for å ha hatt innbyggere som dyrket Tezcatlipoca (som betyr røyk(ende) speil), guden for krig, heksekunst, liv og død. Denne guden krevde menneskeoffer og skal ha vist seg i forskjellige former for å provosere preste-kongen. Blandt annet skal han, forkledd som en naken chilliselger ha forført og giftet seg med Topiltzins datter. Aztecene, med all sin kunnskap og kreativitet, så faktisk opp til Toltec kulturen og Topilizin, så da han forlot sitt hjem i Tula (etter å ha blitt krenket av Tezcatlipoca) var Moctezuma (berømt hersker i Aztecenes rike) veldig bekymret. Spesielt da Hernán Cortés, og spanjolene, dukket opp i 1519 ved Gulfkysten og det brøt ut krig mellom spanjolene og indianerene. Topiltzin selv grunnla en ny Toltec sivilisasjon på Yucatan; Chichén Itzá (som jeg skal se senere når jeg kommer dit), mens de som ble igjen i Tula bygget opp ett brutalt millitaristisk impirium som kom til å domminere sentral-Mexico. Tula har en gang vært en rik og utrolig vakker by. Det er interessant å studere freskene og utskjæringene på veggene av det som er igjen. Legender sier at de hadde masse gull som palassene ble byggd av, jade, turkis, masse mais og bomullsplanter som kan ha blitt stjålet av Aztec og Chichimecs (en annnen innfødt gruppe i området). Den siste herskeren var Huémac som flyttet hovedstaden til Chapultepec på midten av 1300-tallet og Tula ble helt forlatt det neste århundret. Den arkeologiske sonen består av museum, 2 "fotballbaner", Jugo de Pelota som er ett spill med ball hvor det er om å gjøre å få ballen gjennom ett hull i en stein. Vinnerene av spillet ble offret til solguden som de som sørget for at solen ble båret over himmelen. I de gamle kulturene så man på døden som muligheten til å tre inn i en annen dimensjon og ett nytt liv (ikke det samme som reinkarnasjon), og de spilte faktisk for å vinne (hvem ville latt taper av spillet utføre en så viktig oppgave som å bringe solen tilbake?), to pyramider B og C, Gran Vestibulo som kun har søylene igjen, den mangler tak. På pyramide B har Coatepantli (slangeveggen) med rader av geometriske symboler og slanger som spiser menneskehoder. Etter å ha sett utgravningene gikk jeg ned til sentrum av byen hvor katedralen og plazaen er. Jeg tok en kaffe på en Cafeteria ved Plazaen. Det er ett lite men ganske fint sentrum, siden jeg skulle hjem med bussen igjen gikk jeg tilbake til busstasjonen etter en stund. Bussturen tilbake gikk innom ett par småbyer så det var mer interessant og fint å se, det tok ca. 2 timer tilbake til Terminal Norte.

l
Tula de Allende


Krigsfigurene av basalt står oppå det som nå er betegnet som pyramide B. De har hodebekledning og brystplater som ser ut som sommerfugler og korte skjørt. I høyre hand holder de spyd og i venstre kniv og røkelse.


Ørn som spiser ett hjerte som er symbol på kriger ordener.


Slangeguden spiser ett menneskehode.


Detalj fra utskjæring av en prossesjon av de "noble".

Teotihuacán

I går (Onsdag) dro jeg, Jens og Kenneth for å se ruinene i Teotihuacán. Jens og Kenneth kom til DF på tirsdag og ved en "tilfeldighet" møttes vi på museet for antropologi på ettermiddagen, på kvelden møtte jeg dem på hotellet og vi dro og tok en drink sammen med en Mexicaner (som bor i Minnesota) som heter Victor. Victor mente at å betale 380 pesos for en tur var ganske bra, men jeg hadde allerede foreslått for Jens og Kenneth å dra uavhengig av en tur. På den måten kunne vi bruke så lang tid vi ville selv der. Det er veldig enkelt å ta turer hvis man ønkser det. De fleste hotell (om ikke alle) og Hostell tilbyr turer til ruinene i forskjellige prisklasser. Man bør sjekke hva prisen inkluderer før man bestemmer seg for hvilken tur man vil ta. Noen ganger høres en tur billig ut, men inkluderer ikke mat eller inngangspenger (51 pesos). Noen turer er mye dyrere, men inkluderer snack og inngangspenger, noen ganger også guide og stopp ett eller to steder til (f.eks. Basilica de Guandalupe en imponerende kirke i DF). Det er veldig enkelt å gjøre turen på egen hånd også, og man sparer en god del penger på det. Busser til "Piramidas" går hvert 15 min. fra Terminal Norte (Bussterminal Nord) fra Sala 8 (port 8), man kjøper billetten rett ved (35 pesos en vei). For å komme dit fra Zocalo kan man ta Metro eller Trolleybus. Trolleybus koster en peso mer (4 peso) og er mer interesant da man ser endel av byen. Trolleybussene går i Av, Independensia forbi Museo de Bella Artes, hvor det også er en metrostop. Du tar den Trolleybus som sier "Central Norte", tilbake er selvsagt "Central Sur". Vi endte opp med å ta turen selv, noe som var bra fordi vi hadde masse tid på oss til å klatre til toppen av pyramidene, sitte der en stund og nyte utsikten og forestille oss hvordan det må ha vært i svunne tider. Det er VELDIG mye å se i området, så det er bra å kunne ha en hel dag, selv om man kan bruke ca 2 og en halv time hvis man ønsker å betale for en guide når man kommer på stedet kan man få en for 400 pesos for en gruppe. det lønner seg da å slå seg sammen med fler hvis man vil spare pengene.

Pyramidekomplekset i Teotihuacán er av de mest kjente og mest imponerende i verden. Denne byen var en gang i tiden Mesoamerikas største by, og huser verdens 3. største pyramide (Keopspyramiden (Egypt) og Cholula (her i Mexico) er de eneste som er større); Pirámide del Sol (solpyramiden) med sine 75 meter. Pyramidene ligger 50 km. nordøst fra Mexico DF, i Valle de México (Mexicodalen), det er Sol - og Månepyramidene (Pirámide del Sol og Pirámide de la Luna, som stedet er kjent for) som dominerer det som er igjen etter den store metropolisen, som trolig var det største riket i hele Mexico før spanjolene kom. Man antar at Solpyramiden og byplanen var ferdig i det første århundret etter Kristus og at utviklingen og utbygginen av byen har vært mellom da og år 600. Byen har en stor gate som slutter ved Månepyramiden som kalles Veien for de Døde (Calzada de los Muertos) og går nord - sør, alt var en gang i tiden malt med nydelige farger og hadde utskjeringer, friser og statuer. Byen var pilgrimsted for de rike og mektige Aztecer som hadde en tro om at gudene deres hadde offret seg selv akkurat der for at solen skulle fortsette å "reise" over himmelen. Dette høres jo unektelig kjent ut i den moderne kristne tro om at Jesus ofret seg selv. Aztecene trodde at de levde i "den 5. verden" og den dag i dag er pyramidene pilgrimsted for New Age tilhengere som feirer vintersolverv og suger opp mystikken fra stedet. Sopyramiden er 222 meter lang på hver side og 75 meter høy. Aztecene dedikerte akkurat denne strukturen /målene til Solguden (den viktigste guden i alle kulturer). Man har funnet en 100 meter lang undergrunnstunell som leder fra pyramiden til en hule rett under pyramidens senter. I hulen ble det funnet flere religiøse artifakter, så man tror at allerede før pyramiden ble bygget har menneskene hatt Solriter i Teotihuacán. Pyramiden var en gang i tiden malt rød. For å komme til toppen må man klatre 248 bratte trappetrinn for å få en nydelig utsikt over den gamle byen. Trappetrinnene er så bratte og høye at jeg finner det vanskelig å tro at menneskene som bodde her kan ha vært særlig små. Enhver person med noe kortere bein enn meg må slite desto mer for å komme seg opp.

Månepyramiden som er i nordenden av Gaten /veien for de Døde er litt mindre enn Solpyramiden men er nydelig proposjonert og estetisk veldig vakker i form. Den ble ferdigbygget år 300 og er nesten like høy fordi den er bygget på en liten høyde. Forran Månetempelet er Plaza de la Luna (Måneplassen) hvor det er arrangert 12 tempelplatformer. Sammen med pyramiden utgjør templene tallet 13 som man tror har astronomisk signifikans. 13 er det viktigste tallet i mange av de gamle kulturer (bl.a. mayaene som har 13 måned i sin kalender) for å telle dager /kalendersystem. Sørvest for Månepyramiden ligger Palacio de los Jaguares (Jaguarpalass) og Templo de los Caracoles Emplumados (Templet for de "befjærede" konkylier) og bak der er ett palass dedikert den viktige slangeguden Quetzalócatl (Palacio de Quetzalpapálotl). Her kan man se Jaguarguden med befjæret hodekledning. Jaguaren blåser i konkylien og ber til regnguden Tláloc. I Konkyliepalasset er det ingraveringer og dekorasjoner som viser konkylier dekorert med fjær, konkylier var trolig brukt som musikkinstrumenter. Området er delt inn i pyramidene som man entrer ved "gate 1" og museum og botanisk hage som er ved "gate 5" og man finner busser tilbake til México DF ved "gate 2". Museum er inkludert i inngangsprisen og er verd ett besøk når man er der, selv om det meste er i Antropologisk museum i DF. Nordvest for "gate 1" ligger det flere 100 meter med grupper av palasser som ble oppdaget i 1941 og er ganske godt preservert. Man finner her arbeider som viser Jaguarer, puma, slanger og ørn.
Disfrutan México!



Meg på toppen av Månepyramiden med Solpyramiden og Veien for de Døde i bakgrunnen.


Bratte trappetrinn opp Månepyramiden.


Meg på toppen av Solpyramiden med Veien for de Døde og Månepyramiden i bakgrunnen.


Den imponerende Solpyramiden.

Mexico DF

Nå er jeg her for 3. gang, og denne gangen skal jeg benytte anledningen til å se meg skikkelig rundt. Mandag dro jeg til den delen av byen hvor Gravity Studio er for å snakke med dem om privattimer i pole dance. De er veldig dyre, og da jeg så hvor studio er, så ble jeg ikke så forbauset; studio er i Campo Elises som er området for de rike og velholdte. Selv taxisjåførene går i dress, og det er tett i tett med fasjonable hotell. Langt oppe i gaten finner man sjerner med navnet til div. artister, f.eks. Michael Jackson og Peter Gabriel. Jeg fant studio til slutt og snakket med noen av lærerene der, det er ett veldig fint studio utstyrt med pilatesballer og polestenger. Det er ikke så høyt under taket, så det går ikke ann å klatre så mye. Eieren av studio er Jezabel Olmes Lemus, som har sin utdannelse innen internationale relasjoner og er den eneste i Mexico som har to sertifiseringer som pole dance instruktør (det er slik jeg forstår spansken, uansett er hennes studio vistnok det eneste med sertifiserte instruktører. Hun har tatt klasser hos bl.a. Jenyne Butterfly, Jamilla Deville og Fawnia Dietrich, og det henger en t-skjorte i studio signert av alle disse pluss mange fler som har vært på besøk. Jeg fikk dessverre ikke snakket med Jezabel selv, men jeg har intensjoner om å få klasser personlig av henne. Så langt har vi en avtale om at de kontakter meg for å trene sammen med en annen elev.

På mandag hadde jeg også gleden av å treffe en mexicansk skuespillerinne og stand-up comedian. Hun kom sammen med Marlene til Hostel MC. Marlene er student innen film og teater, og fikk en liten assistentoppgave av skuespillerinnen som en del av studiene. Da Marlene hadde fått en seng gikk vi ut for å finne ett fruktmarked og ett supermarked, så vi handlet en del frukt, grønt i går for å ha til å lage mat hjemme. Så i dag lagde Marlene salat av avokado, tomat, ost, tunfisk og lime. som dressing puttet vi på surkrem og chilli, og det smakte faktisk utrolig godt, med brød til 1 peso ved siden av, eller fyllt med blandingen. Til dessert skjærte jeg opp papaya og banan som jeg hadde masse, masse kanel på etter å ha strødd over rosiner, mandler, valnøtter og honning. Det ble en sen lunsj siden vi dro i dag til Museo de Antropologia i DF. Ett digert museum som er utrolig flott, med en så stor utstilling at man burde egentlig bruke 2-3 dager for å greie å fordøye alt. Det er flere saler som tar for seg mennesket fra "apestadiet" og neandertal til de forskjellige kulurene her i Mexico. Hvis du bor i Zocalo på Hostel Mexico City (mitt hostell, med kjøkken og fine dormatorier) eller International Hostel Cathedral, tar du bussen på hjørnet av Rep. Brasil og Tacuba som går til Audotorio, bussen har en stopp rett ved inngangen til museet og koster 4 pesos og 50 cent. Det er vel verd turen for å lære om historien til Mexico, og alt som stilles ut er utrolig vakkert. Man kan forestille seg hvor magisk verden til de tidlige kulturer i Mexico har vært.

Morelia

I Lonley Planet påstår de at Morelia er det kuleste stedet du kommer til å besøke. Jeg tenkte at det nok er overdrevet, selv om jeg må innrømme at denne påstanden påvirket meg til å dra dit. Det er MANGE "det kuleste stedet" man kan komme til her i Mexico, og den ene byen etter den andre får meg til å gape av beundring, og jeg tenkte at Morelia var bare "enda en vakker by". Etter å ha stått opp tidlig lørdags morgen, tok jeg kamera og den boken jeg leser med meg og gikk ut for å utforske byen; jeg kan skjønne hvorfor UNESCO har gjort denne byen til UNESCO World Heritage site i 1991! Katedralen er (selvsagt) helt fantasisk, og uforglemmelig når den er opplyst etter solnedgang. Den ble bygget mellom 1640-1744 noe som kan forklare hvorfor den er en mix av forskjellige stiler; barokk og neoklassiske stil vistnok. Katedralen er like imponerende på innsiden; den har ett orgel med 4600 piper(!!), jeg skulle gjerne likt å høre noen spille! Morelia ble grunnlagt i 1541, og man oppfordret aristokratiet til å flytte dit. Byen ligger på ett platå på 1920 m.o.h., er mye mindre enn Guadelajara, men stort nok til å ha ett stort utvalg av kulturelle tilbud, og ha noen av de beste universiteter i hele Mexico. Da jeg var på min vandring rundt i byen møtte jeg 3 nydelige unge damer som alle studerte til å bli ingeniører innen informatikk og kommunikasjon, og de fortalte meg om universitet sitt, som jeg trodde var en kirke. Det går en gammel akvedukt gjennom byen som er ganske imponerende og bak den er en stor fredelig, steinbelagt gågate som leder til universitetet og en park. Den dominerende katedralen er byens hjerte og ligger på platået, mens resten av byen slanger seg nedover fjellsiden. I går, på lørdagskveld, hadde jeg en helt spesiell kveld i Morelia; jeg så katedralen lyst opp og det var plassert store høytalere rundt og ut fra dem strømmet de mest fantastiske arabiske rytmer og senere klassisk musikk. Hele Av. Madero som er den store hovedgaten som går forbi katedralen var stengt av, og det var satt ut stoler midt i gaten hvor byens eldre satte seg med ansiktet mot det høye utsmykkede metalgjerdet rundt katedralen. Da så jeg at det også var en stor flat skjerm festet til gjerdet, så antagelig skulle de sitte ute sammen og se det på TV! Det var stappfullt av folk i gatene, selv om jeg ser mexicanere som jobber i hoteller sitte å se på sopeopraer og filmer mye av dagen (av kjedsomhet, det er lite turister i år), så er jeg sikker på at det er lite TV titting i Mexico i forhold til f.eks. Norge, folk er ute hele tiden. Det foregikk masse på Plaza de Armas (forran katedralen) og Plaza Melchor Ocampo, det var ett band som spilte, barn som danset i så snodige kostymer at det må være en rest etter den indianske kulturen som en gang dominerte området, barn lekte (de hadde med seg leker) mens de voksne satt på benkene eller gikk rundt sammen med dem. Jeg snakket med en ung mann som var kledd i kostyme fra 1500-tallet da det var flere kvinner og menn kledd i nydelige drakter i gotisk stil. Det er vistnok en legende rundt hvert eneste hjørne i Morelia, de som var utkledd tilbød natteturer rundt i byen for å fortelle om alle spennende og tragiske ting som har foregått i svunne tider. Rundt Plaza de Armas, med utsikt til Katedralen, er det en rekke resturanter med utebord, den beste kaffen er på Café Catedral, men hvis du vil spise fantastisk mat billig, gå til vegetarresturanten Govinda. Govinda har "pakkemeny" for 41 til 58 pesos hvor du får en suppe, ett hovedmåltid, fruktfat med yogurt og granola, drikke og dessert.Gjennom staten Michoacán som Morelia ligger i går den imponerende vulkanske fjellkjeden Cordilla Neovolcánica som er 600 km. lang og gjør bussturen til og fra til en flott opplevelse. Mellom Morelia og Mexico DF er Reserva Mariposa Monarca, ett reservat til ære for den vakre migratoriske monarksommerfuglen som flyr 1000-vis av km. hvert år for å finne en make her i Mexico. Enjoy! XXX Linda

Tonolá, Tlaqueplaque og poledance

På onsdagskveld fant jeg, Aquiles (som IKKE staver navnet Achilles som jeg først trodde) og en nyankommen ung dame fra Østerike, Marlene ut at vi skulle dra på Guadelajaras uavhengige Cine Foro (kino) for å se en film som heter "Hiroshima". Den har ingenting med Hiroshima eller Japan å gjøre, det er en film fra Uruguay hvor en manns familie spiller seg selv. Filmen er som en stumfilm, slik at det kommer opp en snakkebobble hver gang noen snakker, men man kan høre alle andre lyder, som f.eks. bussene når han sykler i gaten, musikken han hører på, babylatter osv. Filmen var veldig sær, men det var litt gøy å se. Vi dro fordi Marlene studerer innen film og drama. På torsdag dro jeg; Aquilles, Marlene og to kvinner fra Argentina som også ankom onsdag, Victoria og Gabrielle, til Tlaqueplaque. Jeg prøvde å få med meg en morsom japaner, Yuta, men vi avtalte i stedet at vi skulle hjelpe han å drikke opp sin 70 (35 kr) pesos tequila, da han ikke kan ta den med på flyet, samme kveld. Tlaqueplaque er en landsby som er smeltet sammen med Guadelajara. Det brukte å være hjemsted for aristokratiet i Mexico, men ble forlatt for å å bli overtatt igjen av innfødte som holder på med artesania og artister. Slik som Zapopan (som jeg har skrevet om før) og Tonolá (som vi også besøkte torsdag), har Tlaqueplaque ett nydelig senter med en fantastisk katedral. Vi dro først på morgenen til Tonolá til torsdagsmarkedet hvor man finner alt mulig nyttig og unyttig mellom himmel og jord (som man pleier på markeder i denne delen av verden), med buss fra sentrum, og deretter dro vi direkte til Tlaqueplaque. Begge stedene er interesante og fargerike, og man kan finne mange fine ting å kjøpe på markedet i Tonolá, i Tlaqueplaque er det kanskje litt mer rafinert kunst å finne. Man kan se at Tlaqueplaque får en del turister. Rundt den vakre hovedpazaen forran katedralen er det flere resturanter som selger tradisjonell mexicansk mat, mens det typiske mexicanske "sombrerobandet" synger flerstemt og klimprer på sine gitarer i bakgrunnen i sine flotte kostymer som minner meg om tyrefektere. Det er faktisk "vinter" i Guadelajara, men det er over 30 varmegrader, så da vi kom hjem til Hostel Guadelajara, dro jeg og Marlene på Cafe Chai (som er ett must for alle som drar dit. Buffet hver dag er 39 pesos (20 kr.) og de har fantastisk mange gode varme og kalde kaffe og te drikker, pluss smoothies, nydelige sandwiches osv. Man kan lett spise og drikke der for omkring 50 pesos. Men de aller beste drikkene koster rundt 30 pesos) for å drikke en kaffe. Deretter dro vi hjem til hostellet (som er en blokk unna i samme gate, man bare krysser Av. Juarez), hvor vi fant en "donationbox" (hvor de som reiser legger sin ubrukte mat), med tomater, salat, avocado og margarin. I hyllen fant vi "hot cake" mix (pannekake)mel og penne pasta, jeg hadde egg og Marlene gikk å kjøpte melk, så laget vi en kjempegod salat med pasta og pannekaker til de få som var på hotellet. Senere kom Yuta med tequilaen, og siden det var siste kveld, for alle jeg har nevnt, i Guadelajara hadde vi noen runder med "kampai" (skål på Japansk), nattevakten på hostellet (Aron fra South Carolina, han reiste rundt og bestemte seg for å bo i Guadelajara (jeg bestemte meg også for det, helt til jeg innså at sommerene der kommer til å bli marerittaktig varmt!) så han fant seg diverse jobber. Han sier faktisk at det er veldig lett å få jobb i Mexico, jeg skulle ønske jeg viste hvordan jeg kan lære bort yoga på spansk, men jeg lærer det nok!), var også med og skålte. Vi kom oss likevel tidlig opp i dag, jeg dro med buss til busstasjonen med de argentinske damene og Marlene, de dro til DF og jeg sitter nå i Morelia, men skal til DF (Mexico City) i morgen eller søndag, for å få mer poledance inspirasjon fra Mexcio. Jeg har vel nevnt at jeg dro på klasser i Guadelajara? Lærerene der er Alex og Aldo (som er menn, jeg ble en smule overasket kan man si!), Dulce og Juanita. Studio i Guadelajara er ganske lite, og jeg lærte mer av jentene, som var som apekatter og virkelig imponerte meg! Den første halvtimen jeg så dem, trodde jeg virkelig at de var helt nybegynnere, og plutselig begynte de å gjøre ting på stangen som jeg kun har sett på utube fra konkuranser....Så NOE har de lært til tross for at lærerene syntes å være litt upedagogiske og lot oss holde på som vi ville. Det var ikke så mye struktur på alle klassene, slik som jeg er vant med fra Norge. Vi ses neste gang i DF! Jeg GLEDER meg til å se hovedstaden igjen nå når jeg har så mange venner der å møte, og nå når jeg vet at der er mange bydeler og arkeologiske minner som er fantastiske, og det at jeg skal til Gravity Studio!!! Hasta Luego!! besos XX

Zapopan

Jeg sto opp i dag, og viste ikke helt hva jeg skulle finne på. Spiste frokost sammen med Yuta (fra Japan og Achilles (JA! som i helten Akilles!). De dro til Tequila i dag (byen hvor de lager Tequila, den er 1 time eller noe slikt med buss herfra. Jeg hadde tenkt å dra til Tlaquepaque som er en av Guadelajaras "suburbs" som er veldig attraktivt å besøke. Men Achilles fortalte meg at i morgen er det marked både i Tlaqueplaque og Tonalá (en annen suburb), og at han skal dit i morgen. Så jeg bestemte meg for å dra i morgen sammen med han i stedet. Det tar 15-20 min med bybuss fra Av. 16. Septiembre. Så i dag dro jeg til Zapopan, en annen av bydelene i Guadelajara i stedet, man kommer dit ved å ta en japansk førkrigsveteran-lokalbuss (camiñon) fra Av. 16. Septiembre. De med behagelige seter koster 10 pesos (5 kr.), med mindre sjanse for å bli ristet i filler, og de med plast seter (som sikkert er fra før 1. verdenskrig) koster 6 pesos (3 kr.), det er lurt å gå på do før man setter seg i den, selv om de har en maxfart på 55 (!) km /t føles det som en berg-og-dal-bane-tur i 101(!), men jeg elsker disse lokalbussene (hadde jeg vært mexicaner og tvunget til å ta dem hver dag hadde jeg kanskje ikke følt det samme). Linjen dit er 275 fra busstoppet i nærheten av katedralen, men det går busser fra over alt. Jeg har forresten funnet ut at min elskede Macrobus er elektrisk! Det er hyggelige nyheter i en storby! Macrobussen koster 6 pesos til enhver destinasjon, prisene er fikset, så man betaler det samme uansett om man er med en eller 20 stopper. Det samme gjelder Preten, de røde bussene som går fra Metroparken ved krysset Av. Federalismo /Av. Juarez. Man må ha akkurat 6 pesos for disse bussene. Jeg har glemt å nevne Trolleys!!! Jeg har enda ikke tatt en. Det er en buss festet til elektriske ledninger. Som en trikk på hjul kan man si. Vel, nok om det. Jeg tok bussen til Zapopan til den nydelige Basilikaen (se bilde) og så meg rundt i den koselige lille bydelen med brolagte gater og små og store kirker. Zapopan ligger ca. 8 km. nordvest for sentrum, og er ett ganske fasjonabelt og grønt sted med noen interessante histroiske ting å se. Basílica de Zapopan er bygget i 1730 og er bydelens stolthet, med den nydelige parken rundt. Det er ett kunstmuseum der og Los Arcos med alle sine barer og electronicamusikk. Zapopans Basílica er hjem for Nuestra Señora de Zapopan (en "avatar" av jomfruen (Maria, Jesu mor)) som er gjenstand for pilgrimsferd hele året. Da jeg var i Zapopan var det messe i den nydelige kirken, og det var det var liv og røre ute på Plazaen forran, med musikk og noen som hørte på en mann tale. Mexicanere er veldig politisk aktive, interessert og orientert, så det foregår alltid noe på den fronten virker det som. Generelt sett har jeg sett at her i Guadelajara (selv om jeg har lest at narkokrigen har funnet veien hit) er folk veldig ærlige (de jukser ikke på bussene med billett, og når bussene er stappfulle sender de pengene seg mellom fram til sjåføren. Pengene kommer alltid fram til sjåføren, og billetten og evtuelle vekslepenger kommer alltid tilbake til rette person. De er også veldig snille og generøse, jeg har fått mange bevis på det her i Guadelajara, da jeg har hatt den beste anledningen til å komme tettere innpå dem. De er lette å komme i kontakt med og prate med. Jeg kommer i kontakt med søte gamle bestefedre ute og lufter hunden sin like lett som jentene som pole dancer på "Sport Dance Guadelajara". Jeg føler meeg tryggere i gatene her på kveldstid enn i Oslo når utestedene stenger for kvelden en lørdagskveld.

Guadelajara sentrum

o


I dag dro de siste mine venner; Franskemennene som jeg delte rom med; Roman og to jeg ikke husker navnet på (hm, det er ikke så bra for en kvinne å dele dormatorium med menn og ikke huske navnet på dem), de dro til Moralis. Oscar (Monterrey), Troy og Matt (fra England) dro til Puerto Valleta sammen med ett par digre menn fra Canada. Jeg kunne dratt med dem, men jeg gidder ikke å dra til enda en turiststrand. Playa del Carmen er mer enn nok, og det er noen andre små fiskerlandsbyer med nydelige strender ikke langt unna, hvor jeg bo billigere og bade, uten å måtte svømme i selgere og turister. Yazmin og Carlos skal jeg treffe igjen når jeg kommer til Mexico DF, fordi de bor der, og de skal vise meg rundt :) Jeg treffer nok mine belgiske venner Kenneth og Jens før de tar flyet til Peru i Mexico DF også. Det har vært, og er, endel franskmenn innom Hostel Guadelajara. Det er en gruppe på 4 her nå igjen, meg, en kvinne fra Argentina og en mann fra Mexico. Jeg så nå at en fra Japan har annkommet alene, men jeg er fremdeles alene på rom nr. 4 8 senger. jeg har ikke noe i mot om jeg er EN natt alene her, men det kom en til person, og jeg vet ikke om det er en mann eller en kvinne. Det er ganske morsomme karakterer jeg har hatt gleden av å dele kveldene med. Det er veldig koselig på hostelet, vi hadde BBQ på søndagskvelden, vi ser filmer sammen, eller går på konsert. Det er lett å bli kjent med alle når man må dele rom og man spiser frokost sammen med dem. Hostelet er midt i hjertet av byen, men veldig billig. De som jobber her; Ana, Alain, Arturo og Claudia er alltid beredt til å hjelpe med å finne aktiviteter, så de poster hver dag hva som foregår i byen (og det er ikke lite). I sentrum av byen er en nydelig gåtur man kan gjøre for å se de fineste attraksjonene i nærheten av hostellet. Det er blandt annet den vakre katedralen som har ett digert orgel, parker, plazaer, nydelige byggninger og markedet. Alle gatene er små og brolagt, laget for transport av hestevogner, slik at det er kun enveiskjøring i flere deler av byen. De store avenidaer har kommet senere når byen vokste og biler kom. Guadelajara er en av de aller grønneste byer jeg har sett. Selv sentum er grønn, og det vokser appelsintrær i smågatene. Det er fargerikt med alle blomstene og flere fontener og statuer fanger oppmerksomheten. Det er lett å reise rundt her med metro, macrobus, petren, camiñones og autobus, og billig. Mange lokalbusser (camiñones) har stopp langs den store Av. 16. Septiembre, ved parkene, og macrobussene går langs den store Calzada Indenpendencia Norte (Sur i den sørlige delen), med nermeste stopp Alameda (hvor kinoen er). Blokkene er ganske små, og hvis det ikke er alt for het, kan man lett gå mange steder, jeg har hatt mye glede av å gå, da jeg stadig opplever og ser nye ting. Blandt annet har jeg kommet hjem sent på kvelden etter pole dance klasse, og sett en liten gate i nærheten av hostel blitt til en livlig markedsplass i løpet av dagen. Det er vakkert å gå ute på kveldene og se hvor mange familier som hygger seg sammen etter at den værste varmen er over. De sitter under lysene i parkene etter at solen har gått ned. Det er ikke mye TV-titting som foregår på kveldene her. Alle er alltid ute virker det som. De tar barna med på konserter og andre ting som har foregått ute i friluft her. En annen fin gåtur i Guadelajara er opp Lopez Cotilla til den store Avenida Chapultepec hvor det midt i avenidaen er fontener og statuer av barna som døde for patriotisme i Mexico. Ikke gå glipp av denne byen hvis du besøker Mexico! Mer oppdateringer kommer! L

Vidundelige Guadelajara

Guadelajara er byen hvor drømmene blir til virkelighet og tiden står stille. I dag er det søndag, ingen-biler-dag, så folk sykkler, blader og skater rundt i gatene. Dette er min 4. dag i denne byen, jeg har reist med Macrobussen, ett superkreativt bussystem som kan måle seg med Metro da bussene har ett eget spor de kjører i, og stopper ved oppbygde peronger overbygget med glassvegg med dører som åpnes automatisk når Macrobussen stopper ved siden av og åpner sine dører. Macrobussene er ganske lange, og oppererer i den store Avenida Idenpidencia opp til Mirador, med utsikt over Canyonen Huentitán, og andre veien til Angel Fay (jeg vet enda ikke hva som er der, men tenker å finne det ut). Jeg har også tatt de nedslitte caminonetas, og en buss de kaller Pretrem da jeg skulle finne ett dansestudio i byen for å ta klasser. Ellers har jeg gått masse, og jeg oppdager magiske steder hele tiden. Denne byen er full av vakre byggninger fra kolonitiden og meget grønn og ren. Det står appelsintrær langs noen av de mindre gatene pluss at jeg har oppdaget ett annet merkelig tre med en frukt (?) som ligner på mango, men hvis den ikke blir høstet så åpner den seg og blir til noe som ligner en stor bomullsdott. Jeg sover på Hostel Guadelajara 60 kr. natten, frokost inkludert. Jeg sover i dormatorium, så jeg Jens og Kenneth endte opp sammen med Luka og Rafael fra Sveits (de gikk under betegnelsen the swiss guapos (guapo = pen /vakker), en franskmann (jeg har glemt navnet) og en japaner, som jeg fikk øvet min etterhvert rustne japansk på. Men vi forstår hverandre mesteparten av tiden, og siden japanere er superteknologiske har han med seg en liten teknodings som oversetter og utfører en rekke andre mirakler. Dagen etter at vi kom, dro Jens, Luka, Rafael, Frankrike og Japan på en tur fra hostelet til byen Tequila for å se hvordan drikken blir laget, og for å kunne drikke så mye som de vil for 450 pesos (ca 225 kr.), jeg og Kenneth dro ut på eventyr på Macrobussen til Canyonen. Det var ganske morsomt da de kom hjem, alle var dritings (som det heter på godt norsk), Jens verst av alle. Det er bra at turguiden er en diger brande av en mann som er forberedt på det værste, hvis ikke har nok ingen av dem funnet veien hjem. De prøvde å overtale meg til å ta en slik tur sammen med dem, men det er INGEN måte overhodet jeg kan klare å drikke nok Tequila til å rettferdiggjøre å betale 450 pesos for noe jeg ikke er så interessert i. Jeg skal bruke pengene mine på å ta klasser i dans og besøke noen av landsbyene rundt omkring her. Jens, Kenneth, Luka og Rafael reiste videre i går, på lørdag så nå deler jeg rom med 2 franskmenn, en mexicaner og jeg tror japaneren drar /dro i dag. På torsdag var jeg på konsert på Plazaen forran den fantastiske katedralen i centrum av byen, som er bare 3 blokker fra mitt hostel. Gioberti Gil (musikk Tropicalismo) og Charlie Brown Jr. (Rock) var blandt gjestene som spilte der. I går på lørdag var det utendørs rockekonsert med La Cuca (veldig heavy metal) og Rosto Escuro. Jeg har blitt kjent med 3 stk. fra Finland som studerer i Mexico DF, Aino, Jan og Tanja, så jeg skal møte dem i Mexico City. Jeg har blitt kjent med Oscar fra Monterey og 3 mexicanere fra DF som jeg skal møte når jeg kommer dit. De skal være her i Guadelajara til tirsdag. Vi spiser frokost sammen om morgenen. Det er stor stemmning på hostelet og i kveld skal vi ha grillfest! Jeg har til og med fått meg en tur på kino og tenker å gå en tur i dag og. Mexico er ikke akkurat u-land når det gjelder kino. Stolene er veldig komfortable, og de har fjæring så det føles som å sitte i en hvilestol, og det koster bare 25 kr.!

Disfrutan por favor!! Please enjoy!


Love and light to all living beeings

Fra Creel til Guedalajara

Turen med buss fra Creel var helt utrolig. Veien snodde seg nedover fjellsidene av Sierra Madre de Occidental, gjennom fantastisk nåletreskog, som når vi var nede gikk over i kaktus vegetasjon og små trær, til ørken. Sonora ørkenen som grenser til USA i nord, er en av de aller vakreste ørkener på jorden, den streker seg inn i Colorado og utgjør det som også kalles Coloradoørkenen. Jeg hadde plalagt først å stoppe en stund i Chihuahua og tilbringe mer tid sammen med Kim og Etienne som hadde en "flight" ut til Mexico City (DF), men jeg, Jens og Kenneth bestemte oss for å dra direkte til Guadelajara siden ett amerikans ektepar sa at det er ikke så mye å se og gjøre der. Men, det er en stor hule i nærheten som man kan ta turer til, med enorme krystaller. Hulen er vistnok en utenomjordisk og fantastisk opplevelse, men det er slik at magma kommer faktisk inn i den, så det er regler for hvem som får komme inn, da luften kan drepe en person på 10 minutter. Det er dessverre 3 måneder ventetid på å få lov å være med på en tur ned i den, og jeg har ikke tenkt å vente 3 måneder. Jeg bor nå på Hostel Guadelajara og de har stått på hodet for meg for å finne ett sted jeg kan ta klasser i pole dance. Og de hadde suksess, i morgen drar jeg til Av. Lopez med lokalbussen for å sjekke ut skolen. Jeg har vært her 2 dager nå. Bussen fra Chihuahua tok mer enn de 17 timene vi ble fortalt at det ville ta. Så det vil si at jeg, Jens og Kenneth reiste i over 20 timer (buss fra Creel til Chihuahua tok 4 timer og 30 min.), men det var verd det! Jeg er VELDIG TAKKNEMLIG for at jeg hadde med meg fra Norge min fleecejakke som jeg fikk sydd i La Paz, Bolivia, ullhansker med fleece inni, ullue, Bergans of Norway skalljakke og min Doite sovepose som jeg kjøpte i Chile for å campe i Torres del Paine, alt dette reddet meg fra å fryse ihjel i Nord- Mexico. Det er deilig å være her i Guadelajara, det er "kuldeperiode" her, men jeg er sikker på at det er 30 grader! Det er deilig, jeg sover natten igjennom uten å våkne av at jeg fryser, og det kun med ett laken over meg. Deilig!¨ I dag dro jeg og Kenneth til universitetet i Guadelajara ved å ta en Macrobus til "Mirador" hvor jeg også fikk sett en liten canyon som er 167 meter dyp. Det var vakrere enn jeg trodde! Har også gått rundt og sett på de fantastiske byggningene fra kolonitiden. Katedralen i sentrum er nydelig med farget glasskunst og ett digert orgel (som jeg har lyst til å høre). Mer om Guadelajara kommer, da jeg nok blir her noen dager til :)

Turer jeg har gjort fra Creel

Jeg bor på Casa Margarita i Creel, jeg kom hit på Søndag sammen med Kim og Etienne fra Belgia med toget fra Posada Barrancas. Jeg elsker Casa Margarita! For en 50 lapp har jeg en seng og frokost og middag, den beste mexicanske maten jeg har smakt. Etter at Kim hadde fortalt meg at det er ALDRI folk fra Belgia ute og reiser, at de foretrekker å være hjemme, traff jeg nede i matsalen (etter å ha tatt en etterlengtet GLOVARM dusj) to menn, Jens og Kenneth, som, guess what! er fra Belgia. Vi 5 har slått oss sammen og dratt på turer. Mandag dro vi for å se først en familie med Raramuris som enda bor i hule. Og det er sikkert en god ide, de betaler neppe husleie, og siden husene her er byggd av murstein, hjelper det lite når det er skikkelig kaldt ute. De har det nok koselig i hulen sin forran ett digert bål. Etter å ha besøkt denne familien dro vi til Valle de los Hongos (soppdalen, det er steinformasjoner som ser ut som champingjonger), det var ganske morsomt å se, rett ved siden av er Valle de las Ranas (froskedalen, steinformasjonene ser ut som frosker), hvor jeg prøvde å kysse en av froskene for å se om en prins hoppet ut. Vi passerte en stein som tydelig ser ut som en elefant (Piedra el elefante) på tur til ett av Mexicos vakreste fossefall, Cusarare, med vann hele året. Fossefallet hadde frosset men det var ganske imponerende allikevel, en regnbue viste seg på den delen av fossen som ikke var frosset. Lago Arareco (hesteskosjøen) er også i nærheten av Raramurilandsbyen Cusarare (ørneplassen), så vi dro dit, og gikk en halv runde rundt i nåletreskog, kunne nesten ha vært en høstdag i Norge! På tirsdag dro vi til Agua Termales, noen varmekilder i Canyonen med menneskelagde basseng. Det var en bratt gåtur ned, og vi satt i vannet i 3 timer, før vi tok fatt på turen opp. Det var en utfordring å komme seg opp, så jeg tenker vi fortjener en fitnessmedalje, men å komme til toppen av den bratte stigningen, som tok litt over en time, var tilfredstillende for kroppen. Det var som å ha overvunnet seg selv. Det var tungt å gå i den tynne luften på over 2000 meter.

Utrolige Copper Canyon

Fra Tijuana med alle stakkarer som er avhengige av metamfetamin (nå vet jeg at det er derfor jeg synes det var så masse elendighet der) som går rundt i gatene, hvor politiet er så korrupt at man må passe seg for politiet, og hvor det foregår menneskesmugling i stor stil, til små husklynger i fjellene. Jeg er glad jeg valgte dette over ett lengre opphold i Tijuana, selv om de har kaffedrikker der som er utrolig gode. Siden jeg har blitt forespurt om å smugle både kjæresteemner og kaffemenn (fr å få like god kaffe i Norge), burde jeg kanskje ha blitt der og lært litt om den type "bussiness". Det tok 20 timer med buss fra Tijuana til Los Mochis, med en helt utrolig klatretur ned en canyon fra Tijuana til Mexicali, og med temperatur som krøp ned til 0 grader om natten, selv i Hermosillio som er Mexicos hotteste sted, en by midt i ørkenen. Jeg annkom, ikke alt for forfrossen til Mochis og etter å ha sikret meg ett rom, tok jeg bussen til togstasjonen og kjøpte meg en togbillet med den legendariske Barrancas del Cobre ekspressen, skjønt jeg reiste på classe economica, med det saaaaakte gående toget, som var helt OK, fordi jeg kunne nyte all utsikt lengre tid. Toget begynner å klatre etter stasjonen El Fuerte, det er da det virkelige eventyret begynner, med utsikt til natur som er helt fantastisk. Toget kjører gjennom en rekke tuneller, 87 har jeg lest (hele veien til Chiuahua), prøvde å telle men kom ut av det. Det klistrer seg inntill dramatiske klipper, mens det klatrer opp, helt opp til høydepunktet som er Diversario, en husklynge, og med en superlivilig togstopp, hvor de selger mat og artesania. Jeg stoppet først i Posada Barrancas, som er 5 minutter før Diversario, for å tilbringe ett par dager der. Man kan få utrolig utsikt over canyonen fra P. Barrancas, spesielt fra Hotel Posada Mirador (som dessverre er noe sånt som kr. 600 pr. natt (som er BILLIG egentlig (for Norge) for ett så fasjonabelt hotel, med all mat inkludert)), så jeg gikk dit og tok meg en drink sammen med Kim og Etienne fra Belgia, som endte opp på samme hacienda som meg; Casa Diaz, som tar i mot gjester. Før drinken på kvelden dro vi ut på Armando Diaz sine hester på en langtur ned til bunnen av en dal, for så å klatre opp igjen til ett utsikstpunkt (mirador) over canyoen på andre siden av dalen. Det var en helt utrolig ridetur! Jeg var litt bekymret for at hesten skulle trå feil og snuble i steinene for så å sende både meg og seg selv utenfor kanten av stien. Vi spøkte med at vi håpet på at hestene ikke var susidale, men jeg tror disse hestene er så trent og vant med å gå i ulendt terreng at de er mer ballanserte og passer bedre på hvor de trår. De gjorde i alle fall en fantastisk jobb med å bære oss de bratte og vanskelige stiene, selv om det gikk sakte tror jeg at ved å gå ville vi brukt minst 10 timer p.g.a. høyden og det bratte terrenget. Vi hadde med oss en guide; Alberto, som jobber for Armando Diaz, og han gikk hele veien, uten vann, og uten å svette en eneste dråpe! Men jeg tror han har Raramuri blod i seg. Raramuri er urbefolkningen i området, og de gjør turen som vi tok nesten 6 timer med hest, 3 timer til fots. Raramuri betyr "den som løper fort", og de arrangerer hvert år en marraton, hvor de har noen små flettede baller som de sparker med foten, mens de løper opp og ned canyonen. Hadde man bare vært like "fit" som dem! Ikke bare er urbefokningen helt utrolig med sin fargerikhet, hurtighet, utrolige historie og kultur (som selvsagt dessverre blir mer og mer bare en turisdisplay p.g.a. diskriminering mor urbefolkning, og vanskeligheter med å bevare sitt levesett i en verden hvor man skal kjøpe, forbruke og natur blir ødelagt over en lav sko, og sender folk i dypeste fattigdom samtidig) intersant, men kulturen rundt å bo og vokse opp på hacienda (kuranch) i Mexico er også interesant å kunne få innblikk i. P. Barrancas er ett lite sted, men det er sjokkerende for oss at en 11 år gammel gutt kan kjøre en truck som er så stor at det er så vidt han kan rekke ned til pedaler og se ut vinduet samtidig! Og ikke bare det, han tar med seg i bilen en liten jente og en 2 år gammel gutt. Barna leker med hestene og rir rundt på dem, slik som barn i Norge leker med sin 3-hjuls sykkel. Når man vokser opp i tøffe omgivelser må man lære seg spillereglene. Både dyr og mennesker har det hardt oppe i fjellene her, ikke noe kjære mor og klaging og syting forekommer ikke. Jeg hører så sjelden barn gråte eller bråke (annet enn når de leker, da bråker de vedlig) at man skulle tro de ikke var barn. De reiser lange strekkninger med busser, venter på stasjoner, må gå selv og overlever med en tolmodighet og verdighet som er beundringsverdig. Det var ganske fint å bo hos familien Diaz på deres Hacienda, maten var kjempegod og porsjonene store. Det eneste problemet var at alt vannet hadde frosset, så vi dro derfra tidligere enn ønsket, da lengselen etter en dusj (eller i det minste en ordenlig vask) ble for sterk. Uansett er egentlig 2 netter nok for å få med seg det meste i P. Barrancas av Canyonen. Vi dro på togstoppet (det finnes ingen stajon der, bare en treplatform hvor toget stopper) for å komme oss til Creel. Etter 5 minutter annkom vi Diversario som er en husklynge og ett marked ved togstoppet, hvor toget stopper 15 minutter, slik at passasjerene skal få tid til å løpe til kanten av stupet (Canyonen) og suge til seg enda en utrolig utsikt, ta bilder i beste japanturist stil, kjøpe en gorda (brød med poteter og grønnsaker (gorda = tykk /overvektig) som smaker utrolig godt), løpe tilbake på toget og spise i snackvognen mens toget sakte setter kursen mot Creel. Når jeg skriver dette sitter jeg i Creel. Jeg har vært på en tur i dag og sett mange spennende og interesante naturfenomener. Bilder og blogg kommer. Hasta luego amigos :) lys og kjærlighet til
alle jordens skapninger!






Utsikt over Copper Canyon fra Hotel Mirador

Pre- Colombiansk tid i Amerika

Da jeg reiste i Sør-Amerika i 2004 - 2006 var jeg å så på mange steder hvor det hadde levd høyt utviklede mennesker. De hadde kunst og utskjæringer som var fantastiske og bygget byer som er eldre enn de vi kjenner fra Inkaperioden, med hovedstaded Cuzco og det berømte Macchu Picchu. Da jeg var å så på de fantastiske hulemaleriene kunne jeg ikke la være å spørre meg hva de menneskene som skapte dem tenkte og viste om verden, som kanskje ikke vi vet en gang med all den teknologi vi har. Tenk bare på Nascalinjene, en samling med figurer som er så store at de kan kun ses fra fly.

Jeg var på begge disse magiske stedene, men det er ett sted som er mer glemt av turistene som har en historie som er like fasinerende, og grunnen til at det er så få som kommer til Chachapoyas er at det ligger vanskelig til for å reise. Jeg kom dit via Amasonaselven på båt til en liten pueblo hvor jeg hoppet på bussen sammen med 3 britiske gutter jeg traff på båten. Vi stoppet i Chachapoyas som er en ganske liten by i en av verdens mest utilgjengelige jungler som går under navnet Cloud Forrest fordi det er høyt over havet, og fordi fjellende har en evig dis liggende over seg. Chachapoyas betyr "skyfolket", så byen er oppkaldt etter dem, men dessverre så har Peru lite penger og invisterer ikke i å finne og oppdage alle byene dette folket hadde i området nordvest i Peru, så de forblir ett mysterium. Den eneste byen som har blitt undersøkt litt, er Kualap, som ble underlagt inkaene 1480. Man vet at skyfolket var hvithudet, og jeg husket plutselig, etter å ha studert boken hos Marios tours i Guerro Negro om alle hulene som er malt i Baja, at det noe av det første jeg hørte fra lokalbefolkningen i Chachapoyas var at det bodde hvite mennekser i områder utenfor selve byen, som er etterkommere etter Skyfolket. Skyfolket hadde blå eller grønne øyene og det ble sagt at kvinnene var spesielt vakre og høyt verdsat av inkaene. Jeg møtte disse lyshudete i små husklynger utenfor Chachapoyas, og jeg trodde at det var irer som hadde kommet og bosatt seg så fattigslig i området, men det virket ikke sannsynelig. Disse hvite menneskene bodde som en fattig minoritetsgruppe, og jeg har aldri sett over hele verden, at hvite mennesker er fattige minoriteter noen steder, tvert i mot er det en fordel, i alle fall på det amerikanske kontinentet hvor alle som vises på TV og blir berømte, er de med lysest hud. De var veldig høye, man har funnet skjelletter av dem på over 2 meter. Teorier går på at det var utstrakt kontakt mellom Europa, Asia og Amerika lenge før Colombus kom dit, og teorien støttes av krukker med motiver og design kjent fra Ainu (urbefolkningen i Japan) som er funnet i Ecuador, portugisiske sjømenn fant en stamme i Amasonas, Bolivia hvor mennene hadde skjegg som var tykkere og fyldigere enn det Europeiske menn hadde, og indianere har som kjent ikke ansiktshår. Man har funnet romerske og greske amorfaer utenfor kysten av Brasil, olmecene i Mexico hugget ut fjes med tydelige afrikanske trekk (se blogg om Lamanai), og alle slangemotiver man finner her er tydelig lik dragemotiver fra Kina og Japan. Til og med Colombus selv rapporterte at han så hvite mennesker seile fra kysten av Venezuela i enorme skip, som man har funnet rester etter. Noen av disse skipene var større enn de største skip vi har i dag. Grunnen til at Amasonas heter amasonas, er at det skal ha eksistert en stamme med kvinner i jungelen som kunne bruke våpen som en mann, så man kaldte Amasonas opp etter de greske kvinnene som levde på samme måte. Det var oppdageren Fransisco de Orellana som møtte dem mens han lette etter El Dorado (inkaenes skatter). Litt morsom detalj er at Inkaene viste om hjulet, men siden de ikke hadde trekkdyr, og veiene deres gikk gjennom vanskelig tereng, så brukte de kun hjulene til barneleker. De kunne ha fått idéen om hjulet fra kineserene, som oppfant hjulet 600 år før det kom til Europa. Skyfolket hadde en spesiell praksis for å begrave sine døde; de hadde en hel by dedikert til de døde da de trodde at de levde videre etter døden (ikke det samme som reinkarnasjon), så de mest fremstående i samfunnet ble fraktet til en by for de døde, mens den øvrige befolkningen ble plaser i huler inne i fjellet, gravd ut høyt oppe. Kroppen ble bøyd i forsterstilling, slik at knærne var under haken, så lagde man et slags burav trepinner rundt kroppen, for å holde den i posisjon, så ble de surret inn i ett materiale (som jeg ikke vet på norsk), og det neste var å lage en skulptur av hodet og ansiktet som lignet den døde som ble festet på buret, før liket ble puttet i en utgravd hule i fjellveggen (jeg har sett det i Peru, ser makabert ut).

Det er mye spennende å oppdage i disse landene, og dessverre er det gravrøvere som finner alle stedene før noen kan komme inn og gjøre ordentlige undersøkelser. Utrolig mye skatter ble robbet av spanjolene da de kom hit på 1500-tallet.
vel, jeg er på tur til Los Mochis, så jeg må gå. Hasta luego!

De siste dagene på tur

Etter Yandara dro jeg til La Paz hvor jeg hvilte to dager etter yogainstruktørkurset. Jeg var ikke sikker på om jeg hadde lyst til å dra tilbake med fergen som jeg kom med fra Mazatlan, eller om jeg skulle ta fergen til Topalobampo, eller lengre nord fra Santa Rosalita til Gayamas, men jeg bestemte meg til slutt for å ta bussen nordover. Det var flere steder i Baja som jeg kunne tenke meg å stoppe; Loreto, Mateo Lopez, Gurrero Negro osv. Det er flere nationalparker i Baja, som dessverre er umulig å komme seg til hvis man ikke har en bil. Så jeg bestemte meg for å velge to steder og se så mye som mulig, det ble Mulegé, hvor jeg dro på huleturen jeg har skrevet om, og Gurrero Negro, for å dra på hvalsafari. Jeg skal skrive mer om huler og Pre-Colombiansk tid på det amerikanske kontinent senere da det er ett spennende tema, og jeg har lest en del spennende teorier og kom til å huske hva jeg har sett i Sør-Amerika. Jeg sitter nå i Tijuana, San Diego er noen få km. fra hvor jeg er nå på Plaza Rio som jeg dessverre oppdaget alt for sent. Da jeg kom hit, likte jeg ikke Tijuana i det hele tatt, jeg tok inn på ett Hotel som heter Hotel Economico, og jeg kom såpass tidlig på morgenen at jeg fikk frokost der (frokost på kjøpet), jeg oppdaget også at Tijuana er 1 time bak resten av Baja, så siden Mazatlan (Mazatlan er en time bak Mexico City /DF), har jeg fått 2 timer (og jeg håper jeg ikke må gi fra meg begge timene i Los Mochis hvor jeg skal i morgen, men det er nord for Mazatlan, så jeg mister nok bare en time ad gangen, hvis jeg hadde reist hele veien til DF så hadde jeg mistet begge timene på en gang). Da jeg kom til Tijuana var det første jeg leste; "Politiet i Tijuana er veldig, veldig korrupt, hvis du har nødt til å gå ut av hotellet, gå aldri uten ID eller pass. Ta vare på pengene (for politiet!) og pass deg for politiet. Velkommen til Tijuana". Man kan si det slik at jeg ikke fikk så lst til å gå ut, i tillegg så jeg så mye elendighet på vei til ett vaskeri at jeg fikk ikke så bra inntrykk av byen. Jeg har ikke sett noe så ille til nå i hele Mexico, selv om jeg har sett tiggere andre steder, jeg lurer på om det er slik her fordi det er så nært grensen til USA (det går en trikk inn til San Diego noen få km fra hvor jeg sitter på Plaza Rio (som jeg oppdaget i dag, og som FAKTISK er en god grunn til å bli i Tijuana). Jeg bestemte meg i går for at jeg skulle komme meg ut av byen i dag, men heldigvis, siden jeg er ganske uredd gikk jeg ut i stedet, og jeg har tatt lokalbussen hit og dit, bl.a. til busstasjonen, så jeg har billett kl. 15:00 i morgen til Los Mochis (hvor jeg skal ta en episk togtur fra gjennom en av verdens største og dypeste canyoner (større og dypere enn Grand Canyon). Andre grunner til at jeg misslikte byen er alle amerikanerene rundt her. Jeg liker vanligvis amerikanere, jeg har blitt kjent med en del over alt hvor jeg har reist, og de er slik som folk flest. Men her er de veldig høylydt og roper når de snakker, jeg likte ikke å spise frokost på hotellet fordi en middelaldrende amerikansk mann, som så ut som de i Hells Angels, snakket så høyt (og med hes stemme) hele tiden. På bussene jeg har tatt sitter amerikanere og roper til hverandre... det er så annerledes enn hvordan jeg opplever Mexico til vanlig. De roper ikke, jeg har ikke følt ubehag før her. Men jeg føler meg forstyrret av den "cowboytøffe" image som borgere fra USA har. Baja og Carlifornia som helhet er vel litt Cowboyland, så kanskje det ikke er så rart? Jeg har kjørt buss gjennom noe av det mest fantastiske landskap jeg har sett. Med regnbuer som farger fjellene med fargene sine, samtidig som solnedgangen farger ørkenen og fjellene bak blodrød, og kaktusene står som røde statuer i landskapet. Jeg har sett noen ville vesten filmer, men ingen av de filmene har hatt så vakre bilder. Jeg har billett til Los Mochis i morgen, og jeg oppdaget i kveld at jeg kunne faktisk tenke meg å være her i Tijuana lengre, fordi en liten busstur unna Avenida Revolution (som er i sentrum) og Calle 2. på hjørnet (hvor jeg bor), ligger Plaza Rio, med en fantastisk kino, Starbucks med min ynglingsdrikke (fra Japan); Green Tea Cream Frappuccino, og bare det er grunn nok til å være her en stund. Jeg ser at det går en del spennende filmer på kinoen.. jeg gleder meg til å komme til Mexico DF igjen, der skal jeg gå på kino hver kveld!!!! Ikke nok med det, bare ett kvartal opp fra der jeg bor er en koselig gate hvor de selger grusomme (og mange fine også selvfølgelig) suvernirer og har en cafe hvor de lager utrolig god Mocha Frappuccino! Så jeg må si at det er synd jeg begynner å like byen når jeg skal forlate den i morgen! Men sånn er livet! Jeg tenker dessuten at det er bedre å oppleve Copper Canyon og naturen der over en lengre periode enn å være her for å sitte på Starbucks. Jeg skal allikevel tilbake til Mexico DF (M City) om ett par uker, og da kan jeg kose meg med Starbucks, poledance, kino og alt det morsomme som skjer i gatene på kveldstid, før jeg setter kurs mot Puerto Escondido og Yucatan og finner en vei inn i Guatemala :)

Hasta luego amigitos :)