Utrolige Copper Canyon

Fra Tijuana med alle stakkarer som er avhengige av metamfetamin (nå vet jeg at det er derfor jeg synes det var så masse elendighet der) som går rundt i gatene, hvor politiet er så korrupt at man må passe seg for politiet, og hvor det foregår menneskesmugling i stor stil, til små husklynger i fjellene. Jeg er glad jeg valgte dette over ett lengre opphold i Tijuana, selv om de har kaffedrikker der som er utrolig gode. Siden jeg har blitt forespurt om å smugle både kjæresteemner og kaffemenn (fr å få like god kaffe i Norge), burde jeg kanskje ha blitt der og lært litt om den type "bussiness". Det tok 20 timer med buss fra Tijuana til Los Mochis, med en helt utrolig klatretur ned en canyon fra Tijuana til Mexicali, og med temperatur som krøp ned til 0 grader om natten, selv i Hermosillio som er Mexicos hotteste sted, en by midt i ørkenen. Jeg annkom, ikke alt for forfrossen til Mochis og etter å ha sikret meg ett rom, tok jeg bussen til togstasjonen og kjøpte meg en togbillet med den legendariske Barrancas del Cobre ekspressen, skjønt jeg reiste på classe economica, med det saaaaakte gående toget, som var helt OK, fordi jeg kunne nyte all utsikt lengre tid. Toget begynner å klatre etter stasjonen El Fuerte, det er da det virkelige eventyret begynner, med utsikt til natur som er helt fantastisk. Toget kjører gjennom en rekke tuneller, 87 har jeg lest (hele veien til Chiuahua), prøvde å telle men kom ut av det. Det klistrer seg inntill dramatiske klipper, mens det klatrer opp, helt opp til høydepunktet som er Diversario, en husklynge, og med en superlivilig togstopp, hvor de selger mat og artesania. Jeg stoppet først i Posada Barrancas, som er 5 minutter før Diversario, for å tilbringe ett par dager der. Man kan få utrolig utsikt over canyonen fra P. Barrancas, spesielt fra Hotel Posada Mirador (som dessverre er noe sånt som kr. 600 pr. natt (som er BILLIG egentlig (for Norge) for ett så fasjonabelt hotel, med all mat inkludert)), så jeg gikk dit og tok meg en drink sammen med Kim og Etienne fra Belgia, som endte opp på samme hacienda som meg; Casa Diaz, som tar i mot gjester. Før drinken på kvelden dro vi ut på Armando Diaz sine hester på en langtur ned til bunnen av en dal, for så å klatre opp igjen til ett utsikstpunkt (mirador) over canyoen på andre siden av dalen. Det var en helt utrolig ridetur! Jeg var litt bekymret for at hesten skulle trå feil og snuble i steinene for så å sende både meg og seg selv utenfor kanten av stien. Vi spøkte med at vi håpet på at hestene ikke var susidale, men jeg tror disse hestene er så trent og vant med å gå i ulendt terreng at de er mer ballanserte og passer bedre på hvor de trår. De gjorde i alle fall en fantastisk jobb med å bære oss de bratte og vanskelige stiene, selv om det gikk sakte tror jeg at ved å gå ville vi brukt minst 10 timer p.g.a. høyden og det bratte terrenget. Vi hadde med oss en guide; Alberto, som jobber for Armando Diaz, og han gikk hele veien, uten vann, og uten å svette en eneste dråpe! Men jeg tror han har Raramuri blod i seg. Raramuri er urbefolkningen i området, og de gjør turen som vi tok nesten 6 timer med hest, 3 timer til fots. Raramuri betyr "den som løper fort", og de arrangerer hvert år en marraton, hvor de har noen små flettede baller som de sparker med foten, mens de løper opp og ned canyonen. Hadde man bare vært like "fit" som dem! Ikke bare er urbefokningen helt utrolig med sin fargerikhet, hurtighet, utrolige historie og kultur (som selvsagt dessverre blir mer og mer bare en turisdisplay p.g.a. diskriminering mor urbefolkning, og vanskeligheter med å bevare sitt levesett i en verden hvor man skal kjøpe, forbruke og natur blir ødelagt over en lav sko, og sender folk i dypeste fattigdom samtidig) intersant, men kulturen rundt å bo og vokse opp på hacienda (kuranch) i Mexico er også interesant å kunne få innblikk i. P. Barrancas er ett lite sted, men det er sjokkerende for oss at en 11 år gammel gutt kan kjøre en truck som er så stor at det er så vidt han kan rekke ned til pedaler og se ut vinduet samtidig! Og ikke bare det, han tar med seg i bilen en liten jente og en 2 år gammel gutt. Barna leker med hestene og rir rundt på dem, slik som barn i Norge leker med sin 3-hjuls sykkel. Når man vokser opp i tøffe omgivelser må man lære seg spillereglene. Både dyr og mennesker har det hardt oppe i fjellene her, ikke noe kjære mor og klaging og syting forekommer ikke. Jeg hører så sjelden barn gråte eller bråke (annet enn når de leker, da bråker de vedlig) at man skulle tro de ikke var barn. De reiser lange strekkninger med busser, venter på stasjoner, må gå selv og overlever med en tolmodighet og verdighet som er beundringsverdig. Det var ganske fint å bo hos familien Diaz på deres Hacienda, maten var kjempegod og porsjonene store. Det eneste problemet var at alt vannet hadde frosset, så vi dro derfra tidligere enn ønsket, da lengselen etter en dusj (eller i det minste en ordenlig vask) ble for sterk. Uansett er egentlig 2 netter nok for å få med seg det meste i P. Barrancas av Canyonen. Vi dro på togstoppet (det finnes ingen stajon der, bare en treplatform hvor toget stopper) for å komme oss til Creel. Etter 5 minutter annkom vi Diversario som er en husklynge og ett marked ved togstoppet, hvor toget stopper 15 minutter, slik at passasjerene skal få tid til å løpe til kanten av stupet (Canyonen) og suge til seg enda en utrolig utsikt, ta bilder i beste japanturist stil, kjøpe en gorda (brød med poteter og grønnsaker (gorda = tykk /overvektig) som smaker utrolig godt), løpe tilbake på toget og spise i snackvognen mens toget sakte setter kursen mot Creel. Når jeg skriver dette sitter jeg i Creel. Jeg har vært på en tur i dag og sett mange spennende og interesante naturfenomener. Bilder og blogg kommer. Hasta luego amigos :) lys og kjærlighet til
alle jordens skapninger!






Utsikt over Copper Canyon fra Hotel Mirador