Den første stoppen var før vi krysset en bru, en liten gåtur inn i skogen, og vi kom til kontoret til Cueva Las Marias K`an-Ba, hvor ett skilt lover en tur inn i hulen full av mystikk, spenning og adrenalinkick. På ett annet skilt blir du opplyst om at du entrer hulen under eget ansvar og risiko, og at guider som tilhører Q`ekchi stammen (en gren av Maya) har lang erfaring og kan leies på stedet. Man kan ikke gå inn i hulen uten guide, man vil gå seg bort, drukne eller falle! Før vi gikk inn i hulen svingte vi oss i en huske over elven, og hoppet av den når guiden ropte "hopp!" Alle fikk samme innstruksjon; hopp når du hører ordet "hopp"! Det var bare å hoppe og ikke tenke på hva som ville skje hvis man IKKE hopper i rette øyeblikk. Noen av guttene var dristige og klarte saltomotaler og viste seg frem. De fleste av oss jenter hylte, og mer datt ned i vannet enn hoppet, det skumleste med hele prosedyren er å gå til husken. Etter det kan man ikke tenke mer, men må bare hoppe, vannet var deilig forfriskende. Igjen er jeg lei for at jeg ikke har vanntett kamera eller "drybag"! Skjønt en "drybag" (tørrpose) ville egentlig ikke hjulpet, jeg hadde sikkert kommet til å få vann på kamera mitt uansett. Den hulen vi skulle inn i er nemmelig en underjordisk elv. Da tiden var kommet for å entre hulen klatret vi ett stykke opp til inngangen og måtte vasse inn i midjedypt vann. Guiden spurte om noen har klaustrolofobi eller har lett for panikk, hvis de har det så er det best å snu. Jeg spurte hvor små rom vi kom til å gå inn i, og da han sa at det var omentrent den størrelsen som det kammeret vi var i, var det greit. Je har vært i huler i Belize hvor det er så vidt at jeg har klart å skvise meg gjennom åpninger. Guiden, som heter Elvis, spurte så om vi ville ha vokslys eller gå med hodelampe, og erklærte at vokslys er mer romantisk. Det var bare ett par stykker som hadde hodelamper, selv tok jeg ett vokslys. Elvis lånte en lampe og lyste opp i taket, det var dekket av pels; flaggermus! Og de laget skvikelyder i protest mot lyset. Det er ganske synd, men en del av disse hulene blir så turistiske at flaggermusene mister hjemmet sitt fordi de blir forstyrret hele tiden. Etter en noen famlende skritt i mørket måtte vi svømme, det vil si, for min del, paddle patetisk med en arm mens jeg holdt vokslyset tørt, med den ene foten forran meg slik at jeg ikke skulle treffe overasnkende på en stein og flærre av meg huden. Etter svømmeturen vasset vi igjen, Elvis og en assistent klatret som edderkopper på den glatte huleveggen fram og tilbake for å sette vokslys på de farligste stedene. Så måtte vi gjennom en trang gang, vasse opp til brystet i vann og komme oss opp på en kant hvor det var satt opp en stige! Så skulle vi da klatre opp en jernstige med vokslys i den ene hånden, det var litt glatt, men den værste delen var den bratte delen av berget når vi kom opp hvor en annen stige lå oppover slik at det ikke gikk ann å sette føttene ordentlig inni uten å risikere å klemme foten. Jeg klemte fingeren mellom stigen og fjellet, men ikke så ille heldigvis. Elvis sto øverst og hjalp oss ta tak i ett tau for ikke å falle ned, og så måtte vi klatre ned en stige på andre siden, hele tiden med kun vokslysene til å lyse opp. Så måtte vi svømme igjen, og heise oss opp på en annen undervannshylle uten å flærre av oss huden (det er derfor man EGENTLIG burde bruke våtdrakt eller klær i stedet for kun bikini). Så fikk vi valgmulighet; klatre opp ett tau i ett fossefall eller klatre opp en jernstige. Jeg var den andre som klatret opp tauet, jeg vet jeg er sterk i armene og for å være ærlig så det mye lettere ut enn stigen. Da jeg kom meg opp gikk vi videre inn i hulen i vann til midjen, hele tiden passe opp for skarpe steiner av granitt. Da vi kom inn til det innerste kammeret, så langt de tar turister viste Elvis oss hvordan vi skulle klatre opp på granittveggen og hoppe ned i den lille dammen mellom steinene. Der gikk grensen for meg. Selvsagt var det noen tøffe gutter som gjorde det, og heldigvis var det ingen som traff steiner. Det er 2 m. med vann, og grusbunn, så det skal egentlig max uflaks til for å skade seg, men jeg ville ikke hoppe derfra. Jeg må innrømme at det var øyeblikk da jeg følte litt mer skrekk enn spenning på denne ferden. Så skulle vi tilbake samme vei. Ved tauet valgte jeg igjen å komme meg ned igjen ved hjelp av tauet i stedet for jernstigen. Det var ganske lett egentlig på grunn av naturlige fotfester. Svømme med lys, og så en variant; i stedet for å klatre opp og ned stigene tok Elvis oss til en "ruchebane", egentlig ikke rushebane, men det så slik ut. Vannet som har rent over granitten i 1000er av år har glattet ut overflaten og laget en åpning. Elvis viste meg hvordan jeg skulle sette meg og plasere føttene og hvordan jeg skulle gi slipp og la meg falle ned. Jeg så på han med såpass mye skrekk i blikket, at han sa at hvis jeg ikke ville gjøre det, skulle han ta meg med og klatre stigene i stedet. På en eller anne måte var ikke stigene særlig forlokkende, så jeg satte meg ned slik Elvis viste meg, og da jeg var klar løsnet jeg føttene en etter en slik han viste meg. Han tok tak i armen min og sa: "Confia en mi!" (stol på meg) jeg stolte på han og datt ned i mørket ett sted, og ned i vann, der nede kjente jeg en sterk arm dra meg opp til vannoverflaten, og så var det hele over og jeg svømte over til hvor de to før meg var. Mannen som assisterte Elvis var allerede der nede og tok i mot oss, hadde vært greit å vite på forhånd! Mens jeg og to menn som var før meg ventet på alle de andre holdt jeg på å fryse ihjel. Det er veldig kaldt i hulen, så det kan være greit med både våtdrakt og livvest. Det var ikke så langt igjen til inngangen siden vi hadde tatt snarveien via "ruchebanen", det var deilig å komme ut i solen igjen. Jeg sjekket skadene mine; Ett lite hakk fra en skarp stein på en fingertupp, og litt rød på den fingertuppen jeg hadde klemt, ikke mye å skryte av.
Etter at vi hadde kommet ut av hulen var det tid for å hoppe fra en bro! Det var ikke måte på hvor mye vi skulle leke i vann. De fleste av mennene hoppet fra broen og ett par av jentene, men jeg sto over. Jeg har gjort nok slike gale ting i gale land, og nå er jeg litt mindre ivrig etter å frivillig risikere å bli grønnsak. Her også måtte man hoppe fra ett bestemt sted for ikke å treffe steiner, bunnen av elven er sand, men broen er VELDIG høy. Denne mannen sto så høyt opp han kunne og gjorde en baklengs saltomotale med perfekt landing i vannet. Han fortalte at han bor et sted der de hopper fra klipper....
Etter å ha hoppet fra broen gikk vi opp på ett utkikkspunkt over Semuc Champey. Bildene taler for seg selv, men de kan aldri yte stedet rettferdighet. Dette er ett av de vakreste steder på jord. Det du ser er naturlige basseng hvor vannet har forskjellige nyanser av blått og turkis. Fordi de har forskjellig størrelse er temperaturen forskjellig. Man kan begynne helt nederst og svømme over dammen. Klatre gjennom de små fossefallene mellom dammene til dammen over og fortsette, man gjør dette med en guide vanligvis. Klatreturen opp til dette utkikkspunktet var ett av de hardeste jeg noensinne har gjort, jeg tror det er på grunn av luftfuktighet, men også fordi det er vanskelig terreng å klatre i. Jeg var faktisk den 4. som kom opp, det var 3 gutter som kom seg opp først, så jeg fikk tatt bilder før resten av gruppen fylte opp utkikksposten.
Dammene zoomet inn.
Nede igjen ved den største dammen, vannet var forfriskende nedkjølende. For å komme ut i dammen måtte jeg hoppe... Det var ikke så lett å komme seg ut igjen. Dammen er ganske dyp, men midt i er det en diger granittstein som du kan stå og sitte på.
Mellom to av dammene; den største og en liten over, fantastisk blå farge.
Lengre opp kommer vannet ut av fjellet.
Steinformasjoner i vannet. Det er en del fisk her.
Stien opp til "mirador" starter her. Det står: "velkommen til skogsstien til ("utkikksposten") Mirador. Distansen er 1,2 km, tiden det tar er 1 t. og 15. min. (jeg brukte langt fra så lang tid, så jeg tror det er for de veldig sakte). Vanskelighetsgrad. Vanskelig. "
Etter å ha badet og kost oss i vannet, jeg fikk i meg noe mat som jeg hadde tatt med fra El Refugio; en god sandwich med egg, ost og grønnsaker, pluss vann og en pakke med kjekks, bar det hjem i igjen med stil. Våre to "taxier" kom og hentet oss og vi humpet hele veien tlbake med fantastisk utsikt over Guatemalas vakre, rullende åser. Jeg prøvde å ta bilder, men de ble litt "slurete". På kvelden fikk vi mexicansk buffet (som alltid begynner 19:30), jeg bestilte vegetarisk, med en tequilashot på kjøpet, så danset vi en stund, og de fleste var så skutte etter turen at jeg tror det ble en noenlunde tidlig kveld på de fleste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar