The future of my blog (i fremtiden)

I am starting this blog with a video of the Happy Dance, because it makes me so happy to watch it. Not only do I LOVE dancing a lot, but the music they used, although I don't understand the words, is so beautiful and promising, and to see the faces of the people, especially the children is so uplifting!

My blog will go on in English from now on with a translation in Norwegian underneath. The reason for that is that it is easier to write in English on the foreign computers. Even if I buy my own laptop here, it will not have a Norwegian language option. Since I know that many of the readers, and many who would like to read, are not Norwegianspeakers, and that in general most Norwegians are more than able to read English. I think it is the best solution. Og saa har vi jo fantastiske google translate :)

I have spent my days looking to buy me a new camera to provide my blog with pictures in the future. I have looked at waterproof ones, and regular ones. It turns out that I can get some simple, but good Canon, Samsun or Olympus for a cheap price, and they should be enough for my trip the last few months I am planing to be gone. On Tuesday me, Jonatan, Jonatans cousin Byron, a friend of Byron and Canche drove into Guatemala City (from here on Guate) too go to the immigration office. I need a new stamp in my passport, and since Canche (Ingrid is her real name) has worked before for the immigration, sje came with us to make the prosess smooth and fast for me. Earlier, when I was dealing with the police after the robbery, it was Canches mum who sped up handeling the of my case from the police, who are indifferent to things like this. In Guatemala it is good to know people, or to know someone who knows someone....

The immigration office was closed, they had decided to take a holiday that day, so the trip was in vain, and I think we decided on that the safest bet will be to try again on Friday. All I do now is more or less wait for a new policepassport and my new visacard.

Jeg starter bloggen med Happy Dance som er en video som alltid faar meg i godt humoer. Musikken, selv om jeg ikke skjoenner ordene, er saa vakker og full av loefter, og fjesene til folkene i videoen er saa opploeftende. Bloggen min vil fortsette paa engelsk med norsk oversettelse under. Det er fordi det er lettere aa skrive engelsk paa en utenlandsk PC. Selv om jeg kulle bestemme meg for aa kjoepe meg en ny laptop her kommer den ikke til aa ha norsk som spraakalterenativ heller. Mange av de som foelger med paa bloggen min, og mange som oensker aa foelge med er ikke norskspraaklige, og generelt sett er de fleste nordmenn mer enn i stand til aa lese engelsk. Saa jeg tenker det er den beste loesningen.

Jeg har tilbrakt de 2 siste dagene vandret rundt i butikker for aa finne meg ett nytt kamera for aa bidra med bilder til bloggen min videre. Jeg har sett paa vanntette og vanlige og det viser seg at jeg kan faa ganske bra men billige kamera av typen Canon, Samsung og Olympus, og jeg tenker at det faar vaere bra nok for de faa maaneder jeg har igjen her.

Paa tirsdag kjoerte jeg, Jonatan, Jonatans soeskenbarn Byron, Byrons venn og Canche (egentlig Ingrid) til Guate for aa dra paa immigrasjonskontoret. Canche har jobbet paa immigrasjonskontoret og fulgte med for aa gjoere prossessen saa rask og enkel som mulig. Foer det var det moren hennes som fikk politiets haandtering av saken min raskt gjeonnom, politiet er likegyldige til saker som dette, saa de arbeider ikke raskt. I Guatemala er det en fordel (som andre steder) aa kjenne noen eller aa kjenne noen som kjenner noen...

Immigrasjonskontoret var stengt da vi kom til Guate. De har avgjort at de skulle ta en ferie den dage. Saa vi har mer eller mindre bestemt at vi skal ikke ta sjansen paa aa dra foer fredag. Naa venter jeg bare paa ett nytt politipass og ett nytt visakort.

Innsjøen Atitlán - Fakta og bilder

Bildene er tatt på forskjellig tid av dagen, kveld. Det nærmer seg regnsesongen nå, så det er forskjellig slags lys, og ofte er det veldig overskyet og himmelen, åsene og vulkanene ser slørete ut.

Dette bildet er tatt da jeg var på tur med hest oppe i åsene, jeg dro med en guide /hesteeier til ett utkikkspunkt med utsikt over mye av innsjøen mot Pana, Santiago Atitlán (Santiago) og små landsbyer som er vanskelig å se p.g.a. skyene.

Playa Dorada med utsikt til vulkan Tolimán og Atitlán som du kan forestille deg er bak skyen, annet bedre bilde lengre ned. Lago Atitlan er en såkaldt endorheisk innsjø, nytt begrep for meg også, men her er forklaringen; det er en innsjø som ikke har noen elver som renner ut i havet eller til andre innsjøer. Den er totalt isolert kan man si. El Lago har vulkansk opprinnelse da den ble dannet i en enorm kaldera etter ett stort vulkanutbrudd for 84 000 år siden. Kanskje på grunn av at innsjøen er i ett krater er det ganske bratt rundt den. Flere steder med bratte klipper og skrenter, med små landsbyer og noen litt dyrere hotel som ligger oppover klippene og skrentene. Atitlan er den dypeste innsjøen i Sentral-Amerika og estimert dybde er (som sagt i en tidligere blogg) 340 meter og den ligger 1 562 m.o.h. Den første vulkanske aktivitet i området startet for 11 mill. år siden, siden har det vært 4 separate epoker med vulkans vekst og kaldera kollaps. Den siste var for 1.8 mill. år siden og det er med denne epoken innsjøen ble dannet i den enorme kaldera som med dybde på opp til 600 m. som oppsto. Innsjøen fyller ikke hele kalderaen. Det utbruddet som formet denne kaldera er kjent som Los Chocoyos utbruddet som kastet vulkansk støv og aske over ett område på 6 mill. km2 og er kjent som Y-8 aske i marine avsettninger. Man finner asken så langt nord som florida og så langt sør as Equador. Chocoyos er oppkalt etter en fugl som liker å hekke i områder med mye vulkanske avsettninger. I tidens løp ble 3 vulkaner dannet her, San Pedro, Tomilán og Atitlán (se tidligere blogger). San Pedro er den eldste og sluttet å ha utbrudd for 40 000 år siden, da begynte Tomilán å dannes, og man tror at denne vulkanen fortsatt er aktiv selv om den ikke har hatt utbrudd i historisk tid. Atitlán har blitt dannet de siste 10 000 årene og er nesten ferdigvokst, den hadde utbrudd sist i 1853. Atitlan ligger på kanten av krateret, mens de to andre ligger i kalderaen.

Jeg var på hestetur med 14 år gamle Andres fra San Pedro.

Merkelige slørete skyer som ga spesielt lys, den lille toppen i bakgrunnen er Cerro de Oro (gulltopp) hvor det skal være ett gamelt Maya alter.

Nesten midt på dagen på stien som vi gikk med hestene, landsbyen du ikke kan se under åsen p.g.a. skyene er Santiago.

Etter at solen har brendt bort noe av skyene utpå ettermiddagen er det mulig å se toppen av Tolimán med Atitlán like bak og masse av innsjøen.

Tolimán på kveldstid.

Vegetasjon rundt jungelen er tett og fargerik, med masse blomster i mange farger, bak ser du Cerro de Oro.

Dessverre er dette området veldig utsatt for naturkrefter, blandt annet var det ett stort jordskjelv i 1976 på 7,5 som forårsaket døden til 26 000 mennesker og laget en sprekk i bunnen av innsjøen som forårsaket at vannstanden falt med 2 m. på 1 måned. I 2005 forårsaket kraftig oktoberregn etter orkan Stan ett massivt jordras som begravde landsbyen Panabaj, drepte 1 400 mennesker og gjorde 5 000 hjemløse. I 2010 døde dusinvis da den tropiske stormen Agata kom med ødeleggende mengder nedbør, og i dette området har det vært kraftigere enn andre steder i Guatemala.


Statilittbilder som jeg har stjålet fra nettet for å vise hvor fantastisk vakker sjøen er.

Den kjente Aldous Huxley skrev dette om Atitlansjøen; Lake Como*, synes for meg, å berøre grensen på hvor å pitoresk det er tillat å være, men Atitlán er Como med ekstra pynt av flere enorme vulkaner. Det er virkelig for mye av det gode.
"Lake Como it seems to me, touches on the limit of permissibly picturesque, but Atitlán is Como with additional embellishments of several immense volcanoes. It really is too much of a good thing."

*Lago Como er en av verdens vakreste sjøer, den ligger i Italia

Mayakalenderen - de 20 Nawales

Da jeg var i Chimal hjalp Lencho meg å finne min Nawal, ett av de 20 tegnene i Mayakalenderen som også kalles Tzolk'in. Tzolk'in er "månekalenderen og den viktigste av de 3 kalenderene Maya lagde. Den har 260 månedager med 20 symboler for dager, Nawal, og 13 symboler for tall (kin), månekalenderen ble brukt til ritualer. Denne kalenderen er fremdeles den kalenderen som brukes mest tradisjonelt av Maya i dag (20 x13 = 260). Den andre kalenderen Haab som er solkalenderen, er mer sjelden i dag, men ble brukt til agrikultur og har 365 dager. Den 3. kalenderen er den som får så mye oppmerksomhet for tiden, og Hollywood benytter seg av sjansen til å lage flere "verdens ende-filmer". Den kalenderen startet år 3 114 f.kr. og ender den berømte dato 21. desember 2012 og kalles "Long Count". I dag er det 572 dager til 13.0.0.0.0. så vi har litt tid folkens! Haab og Tzolk'in passer perfekt inn i hverandre og har en kalender runde på 52 år.

Så Nawals er Maya astrologi, og litt astronomi kanskje. Slik som i vår vestlige astrologi er det symboler som representerer arketypiske karakteristika hos mennesket. Jeg er født i august i løvens tegn og mitt element er ild mens min planet er solen, slik at jeg da, i.flg. astrologien adopterer spesifike karakteristikas og energier fra stjernetegnet løven. Jeg har også løven som månetegn, så kattedyr er veldig representativt for meg. For å sammenligne litt, og det kan neppe være tilfeldighet; i det astrologiske systemet er jeg løve og har løven både i sol og måne. Min Nawal er nedenfor, og dere kan sikkert gjette (siden jeg har jobbet lenge med en jaguar) er min Nawal i`x og symbolisert med jaguaren!!! Ikke bare det, i'x er også mennesket; kvinnen, og Moder Jord. Selve Pachamama. Tegnet er smeltet sammen av kvinnens feminine makt, jord og jaguarens prikker, vist som 3 sirkler i tegnet. Da jeg fortalte min malelærer i dag at jeg er en i'x ble han veldig paff og sa; det er veldig vakkert, og det er veldig spesielt! Det betyr at du har ett tung arbeid! Han fortalte at hos Maya, når ett barn er født i'x, tar de dem med til ett spesielt hellig sted, fordi de vet at disse barna får en tyngre oppgave på jorden enn andre, og at de kan få problemer fordi i'x barna har spesiell intelligens, er modige, smarte og vet ting intuitivt. Vi kan også lett bli sinte, være arrogante, se etter problemer osv. Vel, det ligner vel katter å være arrogante, selv om det er en kvalitet som ofte gjennkjennes på grunn av frykt for noen med en sterkere personlighet, enn at det nødvendigvis er arroganse. Tegnet gjør kvinnene veldig feminine på grunn av den totale katteaktige energien i tegnet, og hvis barn født i dette tegnet ikke får beskyttelse kan de bli voldelige og sinte i stedet for å bygge og handle i harmoni. Siden vi har intuitiv visdom kan vi lett få emosjonelle problemer. Spesielt når vi ser hvordan Moder Jord blir behandlet. Helsen til en i'x er avhengig av at vi har god kontakt med Moder Jord, og om Moder Jord lider. Moder Jord er alles mor, Pachamama og i'x er Moder Jords dag. En i'x må være nær innsjøer, hav, fjell, jungel, vulkaner osv for å være sunn og frisk. Vi kjemper alltid for vår frihet og rett til å være fri. I'x er dagen da vann ble separert fra fjell, sletter og jungel, da dyrene kom for å leve på jorden, i'x omfatter universets kreative krefter. Vi har ekstraordinær intuisjon, har kontakt med det gudommelige, kan utføre magi og healing og har kvinnevisdom.


IX (på Yucatan), I'x betydning; fjell, sletter, moder jord, feminin energi, jaguaren (styrke og vigor) , vitalitet.
Moder jords dag, kvinnen, vår mor, mor til våre barn, vår mor er vakker fra hennes elver, fjell, hav og jungel kommer vår mat.

Eksmepler på andre nawal (skal puplisere flere senere når jeg får tid):


Eb' (på Yucatan), EE betydning; vei, autoritet, mat, reiser. Skjebnens dag, fullføre oppgaver, leder, god lærer, er organisert og snill, forståelsesfull, bringer lys og kjærlighet til medmennesker, men kan på den negative siden være utro og manipulative. EE er symbolisert med fjellkatt (i Dreamspell som går for å være mayakalender i vesten er jeg EE symbolisert som ozelot og Yellow Human (gult menneske). Dreamspell ble utviklet av José Argüelles i 1987 ut fra Mayakalenderen og I Ching og regnet for en moderne esoterisk mayakalender. PS: han er fra USA men har mexicanske røtter. Jeg skal skrive mer om Dreamspell senere.


Chwen (på Yucatan), B'atz' betydning; tråd, veve, begynnelse, union følelse for familie og mennesker, begynnelse og slutt, blod og blodårer. B'atz' er tråden, tidens tråd, tråden har inngravert alle historiske begivenheter og alt som skjer med mennesket. Kalenderen Long Count har syklus på 5 200 år og i disse årene ble alt skrevet. B'atz' er intelligente, mester i all kunst, rettferdige og en god forsvarer, men kan også være stolt, arrogant, ambasiøs og lide av deppresjoner og emosjonelle problemer. Dyret for tegnet er Apen.

B'en (på Yucatan), Aj betydning mais, barn, hus, tamdyr, ryggrad, familie, overflod. Aj er representert av beltedyret. Aj er maisåkeren, mais, maktens spyd. En Aj er en god person å komme for råd, generøse, vennlige, heldige og høyt elsket av familien, takknemlige og ømme. Aj er også stolte og kan oppleve øyeblikk med smerte og ubalanse i livet.


Kib' (på Yucatan), Tz'ikin betydning; fugl, eiendom, mester i luften, menneskelig fertilitet, styrke, budbringer, rikdom og lykke. Tz'ikin er dagen for å gjøre god bussiness, for å gjøre nye lukerative avtaler, det er en hellig dag og representert av ørnen. En Tz'ikin er intellignet, vet hvordan de skal gjøre gode forettninger, analytisk og god på kommunikasjon. En Tz'ikin kan også være uansvarlig, utro, jukse, overforbruke de godene han har evne til å tilegne seg, missunnelig.



Kib' (på Yucatan), Ajmaq betydning; besteforeldre, tilgivelse, de døde, styrke. Dagen for tilgivelse og gjenforening noe som er viktig i dagens samfunn hvor vi gjør så mange feil og forgriper oss på hverandre og Moder Jord, vår Pachamama, dagen for å gjøre gode gjerninger og vise godhet og være ett godt eksempel for alle slik at vi kan høste fred, harmoni og kjærlighet. Dyret er den arbeidsomme bien som hjelper oss med pollinering av viktige matplanter. En Ajmaq er intelligent og modig, tolmodig, analytisk, visjonær og forsvarer menneskene, og studerer, hvis de ikke får gjøre disse tingene blir de onde, løgnere, utro, skaper problemer og skylder på andre, sjalu og unasvarlige.

Dette er noen av nawalene, for å gi eksempler. Jeg har skrevet "på Yucatan" på dem, det er fordi det er flere Maya språk, hele 23 bare i Guatemala, og siden jeg er i Guatemala nå bruker jeg Qu'ichi ordene for nawalene. Hadde jeg vært i Mexico hadde jeg brukt de som det står "på Yucatan" etter.

Litt om Dreamspell som jeg nenvte tidligere. Jeg kan gi eksempel med mitt eget "esoteriske" Dreamspell tegn. En kvinne på Unity i Oslo var den første som introduserte meg til Mayakalenderen. Det er bare det at det er ikke egentlig Mayakalenderen, det er ett sammensurium av filosofier som er laget for å tilfredstille vår lyst til å vite om oss selv, gjennom andre kilder ironisk nok. Dreamspell er bygget på arketypiske karakteristika i Maya mytologi og Mayakalenderens kompliserte numerologi, slik jeg forstår det, og blandet det med orientalsk divinasjon i skriftene I-Ching. Systemet er utviklet for å lede oss mennesker tilbake til våre galaktiske røtter og det er 1000vis av mennesker som har konvertert til dette systemet og konsulterer det slik mange i vesten konsulterer stjærnene før en viktig avgjørelse.

Under; Yellow Human og Blue Eagle (merk; Har ikke Mayanavn!). Disse er to av 20 glyfer byggd på Mayaenes månekalender. Dette er det moderne systemet. Andre er f.eks. Red Dragon, White Wind, Blue Night, White Dog.

På Yellow Human brukes også betegnelsen Eb'. Min glyf i det nye systemet er Yellow Human med elementet ild (også i denne kalenderen), planeten min er jorden og chackra er hjertet. Som du ser er dette en blandig av Maya, vestlig, kinesisk og indisk filosofi. Yellow human har global bevissthet og våkenhet. Vi mottar innformasjon gjennom det gudommelige og transforerer den til en form som er forståelig for mennesket. Vi er veldig følsomme, kan være forsiktige, sensitive, og kan bli lett såret. Vi lever gjennom våre fysiske emosjoner og jobber fra innsiden av den fysiske verden. Vår værste gift er å undertrykke sinne og har det derfor best når vi er frie til å utrykke emosjoner fritt. Her er betydningen av glyfen; inflytelse, fri vilje og visdom.

Jeg husker ikke hvordan, men jeg er også Blue Eagle, fargene har også betydning i denne sammenhengen, men jeg husker ikke i farten hva det var. Siden Mayakalenderen er delt i sykluser på 1 dag; k'in, 20 dager; Winal, og 365 dager; Tun, er det muligheter for å finne flere tegn; dag, Maya måned og år. Så jeg var ozelot, Yellow Human og Blue Eagle, men jeg husker ikke i hvem som var hva. Jeg jobbet 3 måneder med en ozelot, så jeg syntes selvsagt at det var ganske interessant at jeg er ozelot i enten k'in, Winal eller Tun! Uansett så er jeg i en av dem også Blue Eagle, men; skape, visjon, sjel eller tanke (mind på engelsk). Lever i den fysiske og emosjonelle verden. Kommuniserer den innformasjonen Blue Eagle får, ambasiøs og ekstremt uavhengig, rømmer fra situasjoner hvor viljen må kontrolleres. Blue Eagle har en presis og kritisk natur da den har sine egne unike tanker om verden og livet. Blue Eagle trenger vennskap som verdsetter personlig frihet. Chakra; krone, element; vann, transformasjon (vest), planet; Jupiter
Mer kommer om dette tema.

Xocomil - fenomenet og legenden

Xocomil er cakchiqueles (ett av de språkene som Maya her snakker) og kommer fra xocom /jocom som betyr "å samle" og il som betyr "synd".

Atitlan fakta; Ligger i vest Guatemala er 1 061 km2 i omkrests, lengste distanse er 126 km. og er kjent for å være bunnløs, men er "bare" 340 m. dyp og 1 562 m.o.h. Mye av innsjøen er uutforsket så man er ikke sikker på dybden over alt. Nærmeste byer er Pana og Sonolá. Det er 3 språk som snakkes her i området (i hele Guatemala er det 23 språk, alle Maya, pluss spansk) Cakchiqueles, Q´iche og Tz´utujil oppkalt etter de 3 folkegruppene i området. Se under for detaljer om xocomil. oc
Aakchiqueles cccakchiquelesakchiquelesacakchiqueleskchiqueles
Først noen bilder fra Casa Mundo :D

Utenfor rommet mitt hadde jeg en balkong med fantastisk utsikt og denne morsomme benken.

Nydelige hagefigurer i tre, mye av formen av grenene beholdt.

Utsikt fra rommet mitt. Lencho mente at hotellet var som huset til Snøhvit p.g.a. de små separerte husene oppetter klippen.

Utsikt fra bryggen, noen av balkongene til hotellet har forsvunnet under vann da vannstanden i El Lago økte.

Rommet mitt med kjeramikk og annen nydelig dekorasjon. Under er balkongen til rommet mitt tatt ovenfra i en trapp som leder opp til andre små bygg med rom.

Jeg står opp tidlig hver morgen, uungåelig siden solen begynner å nappe i meg gjennom vinduene klokken 5 om morgenen, fra da av ligger jeg i en halvåken døs til jeg ikke gidder å prøve å sove lengre, og er gjerne oppe før 7, eller leser en bok innen den tid. Av og til sovner jeg ett par timer til, men jeg føler alltid at jeg ikke sover så veldig mye her i Sentralamerika. Ikke så rart når det er mørkt allerede kl 19:00 på kvelden, og ingen har lyst til å sove kl. 19:00! Og når det blir mørkt såpass tidlig og det er frisk nydelig temperatur ute, så glemmer man tiden og er gjerne våken ganske lenge. Når jeg står opp om morgenen ser El Lago slik ut (bildet under), det er ikke så lett å se på bildet, men det er 2 vulkaner der, en bak den andre, Tolimán forran og Atitlán bak. Mer til høyre er ett glimt av vulkan San Pedro, dessverre er det litt overskyet for tiden, regnsesongen er i ferd med å begynne.

Jeg fortalte før at ett fenomen de lokale kaller xocomil skjer i denne innsjøen. På morgenen ser innsjøen uskyldig ut med klart blått vann, og plutselig "la agua se vuelve loca" (vannet blir gal) som de innfødte sier. Selve xocomil er mest intens i "vindsesongen" (som de lokale kaller det) mellom januar og mars. Da kan det dannes hele 3 m. høye bølger i innsjøen som får selv de tøffe fiskerene rundt her til å rømme i land. Da er det lurest å reise på morgenen. I 2008 skjedde en tragisk ulykke under xocomil da en båt med alt for mange passasjerer sank og 6 turister døde. Det er små båter som krysser denne El Lago, og maksimum passasjerantall burde ikke være mer enn 14. Det er ikke anbefalt å borde en båt med alt for mange. Selv om noen av de lokale ikke kaller det jeg var med på da jeg først kom for xoocomil, så var den turen jeg og vennene mine gjorde fra Pana til Casa Mundo kaotisk nok. Det som skjer er at varm luft fra Stillehavet forårsaker sterk vind på innsjøen når den kræsjer med med den kjølige nordlige vinden og det kjølige vannet varmes opp såpass at det føles nesten kokende kl. 05:00 om morgenen. Mellom to landsbyer som heter Tzununá og Santa Cruz la Laguna kan det også dannes malstrømmer som kun de mest erfarene båtfolkene kan håndtere. I beste fall er en kryssing med båt (lancha på spansk) en håreisende opplevelse. Da jeg krysset reiste fra Casa Mundo til San Pedro (ca. 20 min.) var vannet flatt og uskyldig, så vidt jeg så var det ikke mye bølger på vannet før langt ut på kvelden, når det vanligvis blir ganske røft rundt 12:00.

Legenden om xocomil: Klimaet ved sjøen er idyllisk, komfortabelt kjølig på dagtid med nydelige varme kvelder året rundt. Men av og til forstyrrer xocomil dette paradiset; legenden sier at Cakchiquel "eier" halve kysten av innsjøen, og den andre halvparten Maya-Tzutujil folket. Men det var etter at den ble delt. En gang i tiden var det kun Tzutujil som holdt til her, men innsjøen ble delt mellom de to gruppene etter Gagavitz*. Den første store hersker av cakchiquel kastet seg i vannet og forvandlet seg til Gucumatz; slangen med fjær, Mayaenes gud. Vannet ble svart og nordavinden begynte å blåse, noe som formet en malstrøm i vannet som pisket rundt vannet på overflaten. Det var da Tzutujil bevitnet denne demonstrasjonen av makt cakchiquel hadde at de lot de sistnevnte få halve innsjøen.
-------
*Det finnes ingen definisjon på dette ordet, men det forekommer ofte i mytologien og skriftene til cakchiquelfolket, begrepet brukes om epoken da den første herskeren av cakchiquel hadde makten.

Magiske Atitlan

San Pedro la Laguna i bilder :) enjoy!

Vulcán San Pedro (3 020 m. høy) er en av vulkanene som ruver over Lago Atitlan. De andre to er Volcán Tolimán på 3 158 m. og Vulcán Atitlán på 3 537 m. Atitlán er bak Tolimán når man ser vulkanene fra Casa Mundo som er rett ovenfor de to på andre siden av El Lago.

Ved bryggen med båter som går til Santiago Atitlán.

Innsjøen, Santiago dock (brygge), åsene i bakgrunnen. Vannstanden har økt så det er en del trær under vann på samme måte som vi fant noen av Casa Mundos balkonger under vann..
Under; mange av gatene i San Pedro er smale og små og man har følelsen av å vandre i en labyrint selv om man ikke kommer til å gå seg vil akkurat. Klima her nå er kjempedeilig, passer bra for en nordmann. Mange mennesker fra Europa har funnet veien hit som ett permanent eller semi-permanent bosted selv om det er noe isolert og for noen er båt den eneste måten å reise på.

Så, jeg er nå i San Pedro de Laguna, det var kjærlighet ved første blikk. For å komme hit må man ta en båt fra Pana, San Marcos la Laguna eller Santa Cruz, hvis man kommer fra den sørvestlige delen av landet. Det går båter fra Santiago brygge til Santiago Atitlán, en landsby med en meget spesiell historie. Ellers har jeg sett at man kan reise med shuttelbusser både til Mexico (San Cristobal de las Casas, San Salvador og Quetzaltenango (Xela) som er min neste destinasjon, etter at jeg har besøkt San Marcos de Laguna, en bitteliten pueblito 5-10 min fra San Pedro og ca 20 min. fra Casa Mundos, hvor jeg bodde på to netter, med båt. Det er også muligheter for transport med shuttelbuss til Antigua, Guate og flyplassen. Siden det er så lett å reise herfra har jeg tenkt meg en tur til San Salvador! Jeg hadde ikke tenkt det før, men jeg har blitt fortalt av Kumi at San Salvador er ganske liten by egentlig og det er veldig fint der.

Det var rart å være alene etter så lang tid med kjærlige venner rundt meg. Jeg har hatt kontakt med dem alle og vi savner hverandre veldig. Det er min første opplevelse av savn, men jeg vet ikke helt om det er savn likevel. Vi hadde det så morsomt sammen, og nå er jeg alene, og jeg er egentlig fornøyd. Jeg vet at jeg komme tilbake til Lenchos hus når som helst og bli så lenge jeg vil, så det gjør det lettere. Fra å bo i "luksus" for 200 kr. bor jeg nå for under 20 kr. Det er sinnsykt billig i landsbyene rundt innsjøen, og jeg har innkvartert meg i ett familiedrevet hostal som heter Xocomil og har faktisk privat rom. Etter å ha sjekket om det er "bedbugs" og sett at det er rent, er jeg kjempefornøyd med valget. Bortsett fra isolasjonen på luksushotellet merker jeg ikke noe forskjell. Jeg sover bare uansett og er ute resten av dagen. Så, hva skal jeg gjøre her i San Pedro? Hm, vel jeg skal ta meg en tur med hest 3 timer for 100 - 150 Q (en 100-lapp) i området, tenker også at siden jeg kom meg opp på Acatenango, så kan jeg gjøre noe trekking, eller klatre vulkan San Pedro. Det er en åsformasjon som kalles "sovende indianer" fordi det ser ut som profilen til en indianer som ligger, denne er mulig å klatre ved soloppgang. Her er det masse fantastisk mat å spise og kaffe å drikke og det er billig. Kaffe produseres i området, organisk. Dessverre blir den beste kaffen alltid eksportert :( Jeg vet dette fordi jeg møtte ett par svensker som er i international kaffesmakerkomité, så de var her på jobb. De bodde på Casa Mundo, og siden det er langbord for middagen der kom jeg i snakk med mange interesante mennesker. Mine venner var tross alt reist, så jeg begynte likegodt å snakke med noen fra USA som jeg møtte. Ett eldre ektepar som har hus i Antigua, og alle barna pluss venner var med dem. To av barna jobber frivilig i Guatemala, og hun selv jobbet for en organisasjon som ikke tjener noe på sin service (non-profit).

Over alt i San Pedro kan man se dette skrevet på veggene. Jesus er herren. Det står også f.eks. Jesus er den eneste som kan forvandle livet ditt, og det er mange tegn på at Jehoovas vitner har en del tilhengere her. Nå er det ett sted hvor det bor mange gringos (USAborgere), så det er kanskje ikke så rart at det er en del evangelisme osv her. Maya var og er ett sterkt spirituelt folk som hadde verdens og historiens mest kompliserte skriftsystem og en rik mytologi, dette har de tatt med seg inn i katolisismen da spanjolene nektet dem å utøve sin egen kultur og fikk dem til både å glemme både språket sitt og skriften.

Mayaskrift. Det var en russer som knekket koden til mayaenes skrift, men siden det var en arrogant mann fra USA som sa at det ikke er skrift, og at Maya ikke hadde skrevet noe historie, og siden russeren satt alene bak jernteppet fikk han ingen annerkjennelse for arbeidet sitt. En kvinne oppdaget at Mayaene faktisk SKREV ned all sin historie. Fødsel og død til konger, kriger, hvem de kriget mot og årstallene på alle stelaer som de fant på rekke og rad ved templene som de oppdaget. Mannen fra USA nektet for dette også med samme begrunnelse; Maya kunne ikke skrive, og de skrev i alle fall ikke sin historie. Kvinnen kapitulerte og sa at han hadde rett, til tross for mange års arbeid i kjellere til museumer, så den gjengse ideen som hersket fram til moderne tid var at denne mannen fra USA hadde rett, og at hverken en kvinne eller en mann bak jernteppet kunne ha rett. Nå vet man at disse tegnene du ser ovenfor er tegn for ord, satt sammen med ett fonetisk tegn, og at Maya kunne kombinere ordtegnene og de fonetiske tegnene med andre ord - og fonetiske tegn slik at de ble tredimensjonale. Og siden de hugget historien sin i stein, kunne de lage ordene og settningene tredimensjonale ved å legge tegn oppå hverandre. Ganske utrolig (skal se om jeg finner video m. eksempel).

Bryggen med båter til Pana.

Smal gate i San Pedro..

Mer om Atitlan kommer... jeg er tom for batteri i laptoppen!!! :)

Ekte vennskap

Jeg slutter aldri å forundre meg og glede meg over folk her i Guatemala, hvor utrolige de er og hvor mye ubetinget kjærlighet og vennskap jeg har vært så heldig å oppleve den måneden jeg har vært her. Jeg har blitt kjent med mange nok mennesker til å skjønne at folk her er helt spesielle. De har en kampånd og en kraftig stemme som vi har mistet innimellom sofaputene forran TVn i Norge. Kanskje ikke så rart med alt de opplever. I følge vår standard er de fattige, men jeg opplever dem som rike. Hvordan kan noen som helst si at mennesker med så store hjerter er fattige? At mennesker som gir så mye er fattige? Hvordan kan noensi at de uutdannede bøndene jeg møtte på kurset med Kumi er fattige, når de skjønner at bruk av pesticider på avlingene er farlig og at vi ikke bør få det i kroppen vår. De har ikke så mye penger, men de har nok å spise her. Og når målet deres er å heller spise mat uten pesticider enn å bli rike på eksportere giftige matvarer til utlandet vil jeg si de er rike på innsikt. Kvinnene her er selvstendige og arbeidsomme, det beviste de 3 kvinnene jeg møtte på kurset. Jeg føler jeg har blitt kjent med nok folk her nå til å forstå sjelen her. Fra de generøse og vennlige bøndene som elsker sin jord, til de som bor i de ville, bråkete byene og jobber 10 timer i døgnet for å finansiere sin utdannelse. Ikke bare er de fra Guatemala helt utrolige, men dette landet gjør noe med alle som kommer hit tror jeg. Vi blir rolige og avslappet og mer åpne. Kumi er ett godt eksempel, hun er fra Japan. Når man har kommet hit er det veldig vanskelig å forlate landet, spesielt med de vennene jeg har fått, og med de som jeg møter. Mens jeg var på kurs med Kumi kom 3 venner av Lencho fra Chicago for å løpe maraton i Cobán. Jeg fikk ikke møte dem på fredag fordi alle hadde reist til Cobán før vi var ferdige med kurset. Det var bare meg, Diego, Seferino og Katie igjen i huset. Becky, John og Clara fra Chicago dro sammen med Lencho og Jonatan for å løpe, løpet var på søndag. Det var en kenyansk kvinne som vant for 4 gang i kvinneklassen, hun løp maraton 8 min. saktere enn i 2008. I manneklassen var det.. surprizzze!!!.. også en mann fra Kenya som vant! Men Clara kom inn som nr. 16, og Jonatan og Lencho gjorde det også veldig bra. Så lenge de var glade og fornøyde med innsatsen spiller det ingen rolle. Det er morsomt for dem å være med på, og de har møtt mennesker fra hele verden. Katie og jeg "drev" huset, kokte mat for guttene (Sef og Diego) og gikk turer med Skokie (hunden til Lencho), Katie fortalte at hun ikke hadde dratt til Cobán fordi hun hadde jobbintervju over skype på mandag. Hun har søkt på jobb i Sør - Afrika og de intervjuet henne!! :)

Etter jobbintervjuet hennes fortalte hun plutselig at Canche (eller Ingrid som hun egentlig heter), en Guatemaltec som er venn av Lencho (Julio egentlig, de elsker kjælenavn her) skulle dra til Panajachel (kalt Pana) og Lago Atitlan (el Lago) og at hun tenkte å bli med. Siden det var hele tiden min plan å komme meg til Atitlan sa jeg jeg at jeg blir gjerne med. Vi viste ikke at Lencho og de fra Chicago (som ikke kjente hverandre før de alle møtte Lencho, og som nå er bestevenner) var i Antigua og skulle kjøre til Pana samme dag. Vi avtalte med Canche (det betyr lys hudet), at hun skulle komme å hente oss i huset til Lencho, jeg pakket sakene mine og vi ventet. Etter flere telefoner fram og tilbake ble det til at vi avtalte å spise lunsj med den andre gjengen på veien til Pana, så vi stoppet ved en veiresturant som var kjempeflott, med god mat, og jeg møtte Rebecca (Becky), Clara og John (kalt Juanito eller Gordo) fra Chicago for første gang der. De var noen av de hyggeligste og morsomste menneskene jeg har møtt noen gang. Clara er gift med to barn, men oppfører seg som en gal tenåring. Vi kjørte videre til Pana i to biler, de fra Chicago hadde leid en bil, men jeg endte med å kjøre med Jonatan som sjåfør resten av veien, mens Katie byttet til leiebilen. I Pana satte vi fra oss bilene og gikk for å finne en båt.

Canche (egentlig Ingrid) og Jonatan, bak Jonatan, blondie /Becky, Lencho (egentlig Julio), Clara og Juantio (egentlig John)

Det var ganske sent og Atitlan er kjent for å få høye bølger på ettermiddagen. Vi kom oss ikke avgårde før kl. var 18:00 og middagen var avtalt til 18:30. På Casa dos Mundos får alle samme middag, med valg mellom regular og vegetarisk. Båturen over var litt skummel synes jeg, små båter på en innsjø som blir gal rundt 12:00 og som sent på kvelden er skikkelig "choppy", og folk reiser rundt fra innsjø til innsjø i små båter. Fenomenet kalles xocomil, jeg skal fortelle om det senere. Heldigvis tok turen bare 20 min., men med så røff sjø var det som en evighet, flere var storøyde, selv noen fra Guatemala som helt sikkert må være vant med dette. Jeg skjønner ikke at de ikke er redde for å reise med båtene, nesten ingen i Guatemala kan svømme, og båtenes flytevester er nesten en vits.

Meg og Katie på båten fra Pana.

Da vi kom frem var det kun oss de ventet på for middagen, vi ble servert en 4 retters middag, med nydelig suppe, salat, en stor posjon spagettirett og til slutt en dessert som jeg ikke likte så godt (kake). Vi hadde kjøpt 6 flasker vin, så vi drakk vinen vår til maten og etter middagen hadde vi lyst til å gå i en "hot tub" men vi fikk vite at det tok 7 timer å varme den opp, i stedet hoppet vi inn i de mørke bølgene i sjøen. Vi jentene delte ett stort rom og våknet veldig tidlig på morgenen (det er lyst kl 05:00 og stappmørkt kl 19:00), drakk kaffe nede på terassen. Hotellet er bygged oppover en klippe, så man går alltid opp eller ned. Etter kaffen hoppet vi (bokstavelig talt) av hotellet og ned i vannet.

Lencho og Clara sitter i baugen av båten. John og Ingrid (Canche).

Vannet var så deilig, og vi svømte og svømte kjempelenge. Vannstanden i El Lago har steget, så vi fant noen av hotellets balkonger under vann. Vi tok en ekspedisjon rundt klippene, og nøt å svømme. Dessverre måtte de fra Chicago returnere til Guate siden de hadde fly til Chicago kl. 07:00 i morges, så vi sjekket ut kl. 11:00 og de 3 fra Chicago betalte ALT for oss andre!!! Det er veldig generøst tatt i betraktning at de ikke kjenner meg og Katie så godt, dette er ikke ett billig sted (bilder kommer forresten, skal skrive mer om Atitlan og steder å bo), og i alle fall ikke jeg var med i den orginale planen. Det var ganske raskt og spontant vi tre i Chimal bestemte oss for å dra. Siden de fra Chicago betalte alt, bestemte jeg meg for at jeg ville ha en til natt med luksus, jeg skulle uansett bli igjen her i Atitlan siden jeg er på reise, og jeg har vært i huset til Lencho i Chimal lenge. Jeg har hatt "gratistur" så lenge her i Guatemala, at jeg tenkte at jeg har penger til en til natt her, som jeg betaler selv. Jeg kiddnappet katten på stedet for natten som selskap etter at mine venner hadde dratt, og nå sitter jeg klar til å dra til San Pedro la Lagunas før El Lago "se vuelve loco" (før innsjøen blir gal) som innbyggerene sier. Det er mange legender og historier om hvorfor det blir så høye bølger i denne sjøen, jeg skal prøve å finne tak i dem.

Meg og Jonatan, vi stoppet litt før Pana (veien er svingete ned fjellet) ved ett utkikkspunkt til innsjøen, det er bare det at det var så mørkt og tåkete, så vi så det vises ikke så godt på bildet.

Gjengen på bryggen fra hotellet før de andre dro, en som jobber her som heter Florencio kalles også Lencho (vanlig kjælenavn for de med det navnet, som alle som heter Francisco kalles Pancho eller Paco) tok bildet av oss. Den eneste måten å komme til Dos Mundos er med båt, eller gå 25 min. til Santa Cruz, 10 min. eller 2 timer til San Marcos, men med ryggsekk i stekende sol er det ikke aktuelt.
Det siste Jonatan sa før de dro er at han kom til å savne meg, han ringte til og med da jeg var på kurs med Kumi og sa at han savnet meg og Sef i huset. Det siste Lencho sa var at han ikke ville si "adjø" her, så jeg MÅTTE komme tilbake til huset hans. Jeg lovte dem å komme tilbake om 2-3 uker. Jeg skal besøke en annen felles venn, Lucia i Rue (forkortelse for Retalhuleu) og så har jeg sjekket ut noen kurs i San Marcos.

Magien i Guatemala tar aldri slutt! :)

Kurs i organisk kultivering av mat - og medisinplanter

Kumi ringte mandag kveld til Lencho litt betuttet fordi to stykker som hadde meldt seg på kurset hennes i kultivering av mat - og medisinplanter uten å bruke kjemikalier hadde trukket seg. Klokken var 10 på kvelden, og plutselig fikk jeg en sjanse til å ta kurset hennes gratis. Jeg hadde faktisk tenkt på å ta det, men jeg viste ikke pris og hvor lang tid det tar. Det kurset jeg var på var ett 4 dagers intensivkurs, som var nok tid til å lære kjempemye. Neste morgen kl. 7:00 sto jeg og Seferino opp for å ta bussen til Antigua hvor en mann som heter Francisco skulle plukke oss opp i en pick-up. Vi møtte to menn på det avtalte stedet som også skulle på kurset, Don Fidel på 75 år og Bonafacio. Anastasio var der med datteren sin Claudia. Han fortalte at han sluttet å bruke pestisider på grønnsakene han dyrket fordi barna hans ble syke. Han fortalte at etter at han sluttet å bruke pestisider for 8 år siden har ingen i den store familien hans behøvd å gå til doktoren. Han hadde 17 barn, men to av dem døde mysteriøst. Da vi kom frem fikk vi en omvisning på Santa Barbara Rancho og en innføring i hvordan de produserte kaffe og hvordan de bruker avfallet som kompost. Så fikk vi se sengene de planter grønnsaker og urter, de er lagt på ulikt nivå, som terasser slik som Maya gjorde det. Under; Kumis hage.

Grunnen til at hagen er annlagt slik er at når det regner minsker farten på vannet slik at det ikke tar med seg den fruktbare jorden. Vi lærte "dobble spadetak", hvordan vi skulle grave 60 cm. ned i jorden på grunn av dybden de forskjellige grønnsakene vokser. Vi veltet jorden ved hjelp av spade og bruke etterpå en gaffel for å løsne laget under, i hver renne puttet vi kaffeavfall som var beriket med mikroorganismer som jobber for å tilføre jorden carbon og nitrat. Etter å ha spadd opp jorden, i team på 3 personer, jeg var med Don Fidel og Claudia, lærte vi å lage kompost med aerobiske mikroorganismer. Vi løsnet jorden, samlet grønnt materiale og tørrt materiale og brukte organisk avfall og jord som vi la lag på lag. Under er komposthaugen vår.


Blomster på stedet. Hagen til Kumi er omgitt av blomster, blomster fungerer som feller som stopper insekter fra å komme inn til grønnsakene.

Maskin som vasker kaffebønnene som UNEX (selskapet Kumi jobber for) mottar til produksjon av ferdig kaffe.

Etter vasking havner bønnene her.

Maskin som klassifiserer bønnene til første, andre og tredje klasse kvalitet på kaffen.


Barnehjem for plantene. Her er hvor de er tatt vare på først. Vi lærte hvordan vi skulle plante frø ett for ett med hendene i disse kassene den andre dagen på kurset. Senere andre dagen lærte vi hvordan vi skulle transpaltere de små plantene til sengene. Vi lærte å bruke grener med forskjellig lengde og måle hvor langt vi plantet hver plante fra hverandre. Ulike grønnsaker trenger forskjellig plass, og vi lærte hvor mye plass de trengte hver og en for å få nok luft mellom seg mens de vokste. Vi satte ikke grønnsakene på rad slik som de gjør i moderne landbruk, vi lærte å sette dem i sekstanter som gjør at man kan få en like stor avling på halve plassen av det som vi hadde måttet bruke hvis vi plantet grønnsaken på rader. Metoden kalles biointensitiv; stor avling på liten plass, uten bruk av giftige kjemikalier. Frø plantet med hendene med Kumis metode er sådd med kjærlighet :)

Kumi med Don Fidel med hatt, Anastasio i rosa og to jenter (nr. 2 under) som dyrker organisk og som har en hage med terasser som er i harmoni med terrenget, de dyrker bl.a. kaffe og en rekke grønnsaker og har frukttrær. Jeg er ganske fasinert over at disse to jentene som knapt har gått på skole har en større bevissthet om maten vi spiser enn mennekser i Norge. Det er litt mer arbeid å dyrke organisk, biointensivt, men vi lærte hvordan vi skulle spare kreftene. Kumis metode sparer verden for ett enormt forbruk av petrolium og for utslipp av avfallsgasser. Sparer naturen for gift og kontinimasjon av vassdrag. Sparer verdens vannforsyning og forbruk av kjøtt, og sparer skog fordi biointensiv dyrking betyr mye avling på liten plass. Kumi snakket om verdens kjøttforbruk, hvordan en ku trenger stor plass for å brødfø seg, men kun gir en familie mat for en uke. Under kan du se hvor mange store salater som går i en liten seng.




Under; Kumi som forklarer kaffeprosesse på stedet. Hun er en person som ikke bare snakker om å forandre verden, hun GJØR det, men ved å respektere måten andre mennesker lever på. Hun kritiserer ingen, hun forteller heller ingen at de bør leve på en annen måte eller hvordan noen bør gjøre det. Hun tjener nesten ikke noe på arbeidet sitt med UNEX, gjør alt selv, hun er ingeniør, men spar like mye i jorden som bøndene i Guatemala. Hun gjør alt arbeidet som andre gjør. UNEX er ett selskap som heller ikke tjener mye eller har mye penger. De gir heller kurs med mat og seng gratis til bøndene i Guatemala som skjønner faren ved å bruke gift i dyrkingen av matplanter. I Norge er vi så priviligerte at vi sitter og forandrer verden ved meditasjon og pusteteknikker for å sende lys og kjærlighet og gode vibber ut i verden. Vi vet ikke så mye om hva som egentlig foregår ute i verden, og gjør ikke så mye i praksis for å forandre verden. Det er sant at man må hjelpe seg selv først, før vi kan hjelpe andre, men vi kan ikke hjelpe oss selv så mye hvis vi ikke har helse og krefter. Kumi hadde en fin jobb på universitetet i Tokyo som foreleser, men har valgt å komme tilbake til Guatemala og jobbe med dette prosjektet fordi hun liker å grave i jorden i stedet for å være en ingeniør som kun har lest seg til sine kunnskaper. Hun bor midt i Guatemala City (Guate) i den farligste delen av byen. Hun kjører en stor pick-up med ugjennomsiktige vinduer slik at ingen kan se at det er en kvinne som kjører. Hun sier at så lenge man er "streetsmart" i Guate så skjer det ingenting, så hun er ikke redd for å bo der. Hun dyrker planter i leiligheten sin og er ganske selvforsynt. Jobben gir henne mulighet til å reise i hele Sentralamerika, så hun reiser til El Salvador, Nicaragua, Costa Rica, Honduras og Mexico. Hun har folk fra hele verden som tar dette kurset, men jeg er den første fra Norge :D Ellers er det veldig mange asiater, franskmenn, sveitsere og tyskere sammen med folk fra USA som kommer. Sjefen hennes var godt fornøyd med å ha en norsk kvinne sammen med bøndene fra Guatemala. Jeg fortalte han en vits: en Noruega todos dormimos con puta (i Norge sover alle med puta (på spansk er puta hore). Han så på meg og sa at vi er heldige. Så forklarte jeg h, va puta er på norsk på min dialekt (pute), alle i Guatemala liker den vitsen.

Mer om Kumi og UNEX kommer.

Livet i Guatemala

Jeg bor i huset til Lencho (som jeg traff på trekking til El Mirador), han inviterte meg til å komme tilbake til huset hans etter at jeg hadde klatret Acatenango for å hvile og sove på ett rolig sted. Har vært her 2 uker tilsammen. Nå er ikke akkurat Chimaltenango (Chimal) ett rolig sted, men jeg elsker Lenchos hus. Jeg tok en "chickenbus" fra Antigua til Chimal på onsdag etter å ha klatret vulkanen. Det begynte å regne på turen dit, så da jeg var framme etter 45 min. ble jeg sluppet av bussen i Chimal ett sted i kraftig regn og hjelperen på bussen gav meg tilbake en våt ryggsekk. Sekken min hadde ligget på taket hele turen. Jeg måtte søke tillflukt inne på en butikk og etter en stund begynte jeg å snakke med eieren av butikken. Flere mennesker kom inn å butikken som jeg snakket med, bl.a. en dame som jobbet på apoteket ved siden av. De spurte meg flere ganger om jeg var sikker på at det var her i Chimal min venn bodde. Det er ingen turister her, så de trodde jeg hadde kommet til feil by. Jeg spurte om noen hadde en telefon slik at jeg kunne ringe å si fri fra at jeg var kommet, og damen fra apoteket tok meg med seg for å ringe Lencho. Siden jeg ikke viste hvor i Chima jeg var snakket damen med Lencho, siden Lencho jobbet ba han pent om at damen måtte forklare meg veien til huset hans. Regnet stoppet til slutt og jeg takket for all hjelpen jeg hadde fått og samtalene, og gikk ut med alt jeg eier i denne verden. Gatene var dekket av skittent vann, og en gåtur som normalt ville tatt meg 10 minutter tok meg en halv time, noen ganger måtte jeg vasse i vann opp til anklene, jeg prøvde å unngå det, men til slutt gav jeg opp å prøve å holde meg tørr. Heldigvis hadde jeg på meg åpne sandaler. Det var godt å komme tilbake til huset hans, Jonatan og Seferino var der da jeg kom. Etter å ha badet føttene mine tilbrakte jeg resten av kvelden under soveposen og så TV. Siden da har dagene gått med folk som kommer og går. Vi er som en sprø alternativ familie, som tatt ut av en av de evinnelige komiseriene som går på TV; kan sammenlignes med Will og Grace eller noe slikt, bare det at i Lenchos hus er det mange som kommer og går. Da jeg kom først bodde Lencho, Jonatan, Diego, Seferino og hunden Skokie i huset, pluss meg, fordi jeg ble regnet som en del av inventaret fra første stund. Nå har det kommet ett nytt familiemedlem. Kathy fra Ohio, en spennende kvinne som var i Fredskorpset her i Chimal i 3 år og som akkurat er ferdig med studiene sine i økonomi. Hun savnet Guatemala og Chimal så mye at hun har kommet hit for 2 måneder.

Lencho og meg (på bildet).
I går (på Søndag) var vi på besøk hos tanten hans i Acatenango Pueblo som ligger ved foten av Vulcán Acetanango, de hadde familiesammenkomst, så jeg fikk møte 6 tanter og bestemoren. Moren til Lencho døde av kreft for 5 år siden, men bestemoren på 86 år lever i beste velgående og søstrene er ett gjeng med sprudlende damer. Siden jeg møtte Lencho har jeg aldri stoppet å le. Faktisk ler jeg så mye at ansiktsmusklene er slitne, og jeg lurer på om jeg har hatt gangsperre i kinnene, hvis det går ann da. Da jeg møtte tantene var det lett å se hvor han har all sin sprudlende energi og humor fra, og hvorfor man sjelden ser den mannen med munnen lukket, han ler alltid. Tantene hans er ville og gale og alle historiene som ramler ut av munnen på familiemedlemmene hans er helt utrolig. Jeg fikk også treffe Lenchos 2 brødre og nieser og nevøer. Før har jeg møtt søsteren hans Ampato Isabella og hennes 3 barn, den yngste bare 2 uker så hun kunne ikke komme til familiesammenkomsten. Det er tydelig at Guatemaltec liker å være glade og fornøyde, og de lever i dette øyeblikket fult og helt. Med alle barna og de voksne var vi vel 50 personer i det vakre huset til tanten, vi ble servert kyllingfilet med mango, som var utrolig mangolicious (ett ord jeg har funnet opp :)) sammen med en god salat. Senere puttet tanten i oss all mulig slags søt, til slutt rømte jeg og latet som ingenting før jeg kunne bli proppet med mer mat. Utrolig nok var vi sultne da vi kjørte tilbake til Chimal, så vi stoppet ved sentrumsparken i Chimal og jeg ble introdusert til en interesant flytende snack de kaller atol. De har flere søte varianter og en salt variant. Vi gikk alle 3 (Kathy var og med) for den salte "blanco", hvite varianten som består av vann og maismel som er tyktflytende, kokt sammen, så blandet hun inn bønner sammen med bønnesaus og chilli. Det var faktisk utrolig godt. Jeg prøvde også chichito som er kylling med tomatsaus inni en deigblanding av maismel og olje for å gjøre det fast og så kokes det, vi kjøpte også brød med kylling. Så vi satt ute ved parken sammen med alle som var kommet ut fra kirkene og nøt disse snack. I følge Lencho er det tradisjon på søndagskvelder, eller alle kvelder, at familiene kommer i parken og møter andre, og så spiser de denne billige "suppeblandingen". (bildet under)

Jeg må fortelle mer om Lencho. Jeg har gjørt det før, men jeg må gjøre det igjen. Han jobber i prosjekter for å hjelpe folk på landsbygden hjelpe seg selv. Og han har en internettcafé her i Chimal. Han har rørt livene til mange mennesker, siden han er med å koordinerer arbeidet til frivilige i dette området av Guatemala blir han kjent med menneskr fra hele verden. Hvor mye folk setter pris på han er tydelig, da mennesker fa hele verden; fra China til Ohio, og fra Afrika til tidligere Jugoslavia og Tyskland sendte han en video med gratulasjoner til bursdagen hans i fjor, alle fra sitt eget land. Han kjenner også en person fra Norge, selv om nordemenn ikke er så veldig representert i frivilig arbeid her eller andre steder jeg har vært, og hun er same. Det er veldig interesant at de vet mer om samer enn om den gjengse nordmann. Uansett har denne samekvinnen gjort inntrykk på vennene mine med sine fargerike drakter osv. De viste meg bilde av henne. Lencho og Lucia jobber begge sammen med en mann fra USA som jeg møtte i Antigua i ett prosjekt som heter Bridge Builders (brobyggere), og de var sist sammen i San Martin, ett lite ruralt sammfunn for å kartlegge hvordan det gikk med økovannfilter som organisasjoner fra USA har donert til Guatemala. De har vært innvolvert i å lære befokningen å bruke økofilter for å spare miljøet for plastikk og for å spare folks økonomi, slik at de ikke må kjøpe vannet sitt. På El Mirador var jeg også så heldig at jeg møtte Kumi. Kumi er den mest utrolige kvinnen jeg har møtt, og i motsettning til andre japanske kvinner, som alle er søte, synes jeg Kumi er utrolig vakker. Ikke bare vakker men veldig modig også. Hun bor i Guatemala City og jobber med å utdanne folk i økologisk landbruk. Nå er ikke problemet her så mye uøkologisk /uorganisk landbruk egentlig. Men presset fra den moderne verden kan ødelegge mye av dette, så man jobber for å utdanne folk i moderne økologisk landbruk. Kaffen som dyrkes i Guatemala er økologisk /organisk og smaker helt utrolig. Hver gang jeg har møtt Kumi kommer hun i sin digre truck med lasteplanet full av grønnsaker på vei til ett lite sammfunn hvor hun skal jobbe den dagen. Som typiske japanere jobber hun veldig mye. Jeg ble overasket når jeg møtte henne, for selv om jeg lett kunne gjenkjenne oppførselen hennes som japansk, så er hun annerledes enn alle japanere jeg har møtt. Lencho fortalte meg at Guatemala har gjort dette, fordi hun var mye stivere og mer formell da hun først kom. Hun holder også sine kurs i Mexico, og slik møtte hun mine mexicanske venner Nereida og Sául. Jonatan, den ene som bor i huset til Lencho holder på å utdanne seg til arkitekt, men jobber kjempemasse for å kunne studere. Guatemala har ikke ett lånesystem, så enten får man ikke utdannelse eller så sørger man for seg selv. Lencho studerer også i helgene, Diego studerer paleoglyfei... Gamle skrifter og jobber mye, det sammen gjelder Seferino. Siden utdannelse er dyrt og vanskelig i Guatemala har Jonatan søkt på stripend for å studere i Taiwan ved samme universitet som Lencho tok sin økonomieksamen. Jeg håper han får det! Han har også lyst til å komme til Norge, så jeg må vist få meg ett sted å bo der, jeg håper å kunne få dem alle til Norge på besøk en dag. De er ressurssterke personer som gjør det som må gjøres for å oppfylle drømmene sine selv om alle odds er mot dem. Det at de ikke har de privilegier vi er så heldige å ha i Norge stopper dem ikke, tvert i mot. For meg er de de mest fantastiske mennesker man kan være så heldig å bli kjent med, dette gjelder ALLE jeg har møtt i Guatemala.

Mitt favoritthus i hele verden! Tatt fra taket mot inngangsporten. Rommene er arrangert rundt en "cortyard", ett åpent takløst rom i midten. Den blåe t-formede tingen av stein i bildet er hvor all vasking skjer. Karet i midten fylles med vann, og de to karene på siden er veldig grunne. På den ene siden er det riller for å vaske klær, man scooper vannet fra midten med en plastskål over i de to grunne karene.

Skokie, Lenchos hund opp på taket hvor det blomstrer urter som oregano og basilikum. Han går nesten aldri i bånd, men jeg har ikke hatt problemer med å gå ut med han. Som andre hunder løper han løst i gaten og han kjenner hver eneste krink og krok i Chimal, men han holder seg oppe ved internettcaféen Nahaul når Lencho er på jobb der.

Meg sammen med ett ekorn jeg møtte i huset til en av Lenchos "tias" Jeg har jobbet med en jaguar, men jeg var redd dette ekornet! Det så ikke særlig vennlig ut, og jeg begynte å tenke på en film, komedie, med angripende ekorn. Jeg har tydeligvis blitt hjernevasket av denne filmen til å tro at jeg kom til å bli angrepet av dette ekornet.

Trappen opp til taket, det bugner av blomster på den åpne plassen i midten av huset.

Vasken med litt oppvask...

Kjøkkenet hvor vi koker glad og fornøyd. Her har det blitt laget masse godt. Lørdag kveld kom Lucia sammen med foreldrene sine og de laget Raw Food her siden hele familien er vegetarianere. Foreldrene til Lucia er ett utrolig par, faren litt hippie, og en utrolig vakker mor, som Lucia selv. De var så forelsket og holdt hender hele tiden. Faren til Lucia er vitenskapsmann og utvikler organiske produkter, og jobber også i små sammfunn med økologisk landbruk og andre prosjekter. Lucia har vokst opp med å hjelpe han. Jeg skal besøke Lucia om noen dager.


Gjengen fra Mirador; fremst i hvit Alfredo, bak han en av guidene, Lencho, Nereida og Lucia. Bak i hvit Kumi og forran henne Sául, Rebecca og Andrea. Bak sammen med Kumi; Erick og forran han Sergio og meg. Bak med armen opp Christoph og to spanske jenter som kun stilte for bildet og en guide guatemaltec.

Sergio, Andrea, Sául, Nereida, Kumi, Erick, Lucia og Lencho.

Mange kvinner i Guatemala har det vannskeligere enn de fleste menn når det gjelder privilegier som utdannelse. Siden det ikke finnes ett system for å hjelpe folk å ta utdannelse, og mange familier ikke har det økonomiske grunnlaget som trengs for å sende barna til høyere utdannelse, så ender det med at kvinner må kjempe mer enn menn for sin utdannelse. Alle må jobbe for å få til det de vil her, så kvinnene må gjøre det samme, jobbe og studere, noe som for de fleste forlenger studietiden. Da jeg kom til Guatemala sa alle utlendinger, litt ondsinnet, at levealderen her er utrolig lav. Ja, den GEJNNOMSNITTELIGE, levealderen er lav fordi barnedødelighet og ulykker er mer hyppig enn i vår del av verden. Men Lencho snakker hele tiden om sine slektninger og venner som er 100 år eller over 90 år, og bestemoren hans er 86 år, og hun har søsken som er over 80, så folk blir tydeligvis gamle her også.

Neste blogg er om Nauhal :)