Ekte vennskap

Jeg slutter aldri å forundre meg og glede meg over folk her i Guatemala, hvor utrolige de er og hvor mye ubetinget kjærlighet og vennskap jeg har vært så heldig å oppleve den måneden jeg har vært her. Jeg har blitt kjent med mange nok mennesker til å skjønne at folk her er helt spesielle. De har en kampånd og en kraftig stemme som vi har mistet innimellom sofaputene forran TVn i Norge. Kanskje ikke så rart med alt de opplever. I følge vår standard er de fattige, men jeg opplever dem som rike. Hvordan kan noen som helst si at mennesker med så store hjerter er fattige? At mennesker som gir så mye er fattige? Hvordan kan noensi at de uutdannede bøndene jeg møtte på kurset med Kumi er fattige, når de skjønner at bruk av pesticider på avlingene er farlig og at vi ikke bør få det i kroppen vår. De har ikke så mye penger, men de har nok å spise her. Og når målet deres er å heller spise mat uten pesticider enn å bli rike på eksportere giftige matvarer til utlandet vil jeg si de er rike på innsikt. Kvinnene her er selvstendige og arbeidsomme, det beviste de 3 kvinnene jeg møtte på kurset. Jeg føler jeg har blitt kjent med nok folk her nå til å forstå sjelen her. Fra de generøse og vennlige bøndene som elsker sin jord, til de som bor i de ville, bråkete byene og jobber 10 timer i døgnet for å finansiere sin utdannelse. Ikke bare er de fra Guatemala helt utrolige, men dette landet gjør noe med alle som kommer hit tror jeg. Vi blir rolige og avslappet og mer åpne. Kumi er ett godt eksempel, hun er fra Japan. Når man har kommet hit er det veldig vanskelig å forlate landet, spesielt med de vennene jeg har fått, og med de som jeg møter. Mens jeg var på kurs med Kumi kom 3 venner av Lencho fra Chicago for å løpe maraton i Cobán. Jeg fikk ikke møte dem på fredag fordi alle hadde reist til Cobán før vi var ferdige med kurset. Det var bare meg, Diego, Seferino og Katie igjen i huset. Becky, John og Clara fra Chicago dro sammen med Lencho og Jonatan for å løpe, løpet var på søndag. Det var en kenyansk kvinne som vant for 4 gang i kvinneklassen, hun løp maraton 8 min. saktere enn i 2008. I manneklassen var det.. surprizzze!!!.. også en mann fra Kenya som vant! Men Clara kom inn som nr. 16, og Jonatan og Lencho gjorde det også veldig bra. Så lenge de var glade og fornøyde med innsatsen spiller det ingen rolle. Det er morsomt for dem å være med på, og de har møtt mennesker fra hele verden. Katie og jeg "drev" huset, kokte mat for guttene (Sef og Diego) og gikk turer med Skokie (hunden til Lencho), Katie fortalte at hun ikke hadde dratt til Cobán fordi hun hadde jobbintervju over skype på mandag. Hun har søkt på jobb i Sør - Afrika og de intervjuet henne!! :)

Etter jobbintervjuet hennes fortalte hun plutselig at Canche (eller Ingrid som hun egentlig heter), en Guatemaltec som er venn av Lencho (Julio egentlig, de elsker kjælenavn her) skulle dra til Panajachel (kalt Pana) og Lago Atitlan (el Lago) og at hun tenkte å bli med. Siden det var hele tiden min plan å komme meg til Atitlan sa jeg jeg at jeg blir gjerne med. Vi viste ikke at Lencho og de fra Chicago (som ikke kjente hverandre før de alle møtte Lencho, og som nå er bestevenner) var i Antigua og skulle kjøre til Pana samme dag. Vi avtalte med Canche (det betyr lys hudet), at hun skulle komme å hente oss i huset til Lencho, jeg pakket sakene mine og vi ventet. Etter flere telefoner fram og tilbake ble det til at vi avtalte å spise lunsj med den andre gjengen på veien til Pana, så vi stoppet ved en veiresturant som var kjempeflott, med god mat, og jeg møtte Rebecca (Becky), Clara og John (kalt Juanito eller Gordo) fra Chicago for første gang der. De var noen av de hyggeligste og morsomste menneskene jeg har møtt noen gang. Clara er gift med to barn, men oppfører seg som en gal tenåring. Vi kjørte videre til Pana i to biler, de fra Chicago hadde leid en bil, men jeg endte med å kjøre med Jonatan som sjåfør resten av veien, mens Katie byttet til leiebilen. I Pana satte vi fra oss bilene og gikk for å finne en båt.

Canche (egentlig Ingrid) og Jonatan, bak Jonatan, blondie /Becky, Lencho (egentlig Julio), Clara og Juantio (egentlig John)

Det var ganske sent og Atitlan er kjent for å få høye bølger på ettermiddagen. Vi kom oss ikke avgårde før kl. var 18:00 og middagen var avtalt til 18:30. På Casa dos Mundos får alle samme middag, med valg mellom regular og vegetarisk. Båturen over var litt skummel synes jeg, små båter på en innsjø som blir gal rundt 12:00 og som sent på kvelden er skikkelig "choppy", og folk reiser rundt fra innsjø til innsjø i små båter. Fenomenet kalles xocomil, jeg skal fortelle om det senere. Heldigvis tok turen bare 20 min., men med så røff sjø var det som en evighet, flere var storøyde, selv noen fra Guatemala som helt sikkert må være vant med dette. Jeg skjønner ikke at de ikke er redde for å reise med båtene, nesten ingen i Guatemala kan svømme, og båtenes flytevester er nesten en vits.

Meg og Katie på båten fra Pana.

Da vi kom frem var det kun oss de ventet på for middagen, vi ble servert en 4 retters middag, med nydelig suppe, salat, en stor posjon spagettirett og til slutt en dessert som jeg ikke likte så godt (kake). Vi hadde kjøpt 6 flasker vin, så vi drakk vinen vår til maten og etter middagen hadde vi lyst til å gå i en "hot tub" men vi fikk vite at det tok 7 timer å varme den opp, i stedet hoppet vi inn i de mørke bølgene i sjøen. Vi jentene delte ett stort rom og våknet veldig tidlig på morgenen (det er lyst kl 05:00 og stappmørkt kl 19:00), drakk kaffe nede på terassen. Hotellet er bygged oppover en klippe, så man går alltid opp eller ned. Etter kaffen hoppet vi (bokstavelig talt) av hotellet og ned i vannet.

Lencho og Clara sitter i baugen av båten. John og Ingrid (Canche).

Vannet var så deilig, og vi svømte og svømte kjempelenge. Vannstanden i El Lago har steget, så vi fant noen av hotellets balkonger under vann. Vi tok en ekspedisjon rundt klippene, og nøt å svømme. Dessverre måtte de fra Chicago returnere til Guate siden de hadde fly til Chicago kl. 07:00 i morges, så vi sjekket ut kl. 11:00 og de 3 fra Chicago betalte ALT for oss andre!!! Det er veldig generøst tatt i betraktning at de ikke kjenner meg og Katie så godt, dette er ikke ett billig sted (bilder kommer forresten, skal skrive mer om Atitlan og steder å bo), og i alle fall ikke jeg var med i den orginale planen. Det var ganske raskt og spontant vi tre i Chimal bestemte oss for å dra. Siden de fra Chicago betalte alt, bestemte jeg meg for at jeg ville ha en til natt med luksus, jeg skulle uansett bli igjen her i Atitlan siden jeg er på reise, og jeg har vært i huset til Lencho i Chimal lenge. Jeg har hatt "gratistur" så lenge her i Guatemala, at jeg tenkte at jeg har penger til en til natt her, som jeg betaler selv. Jeg kiddnappet katten på stedet for natten som selskap etter at mine venner hadde dratt, og nå sitter jeg klar til å dra til San Pedro la Lagunas før El Lago "se vuelve loco" (før innsjøen blir gal) som innbyggerene sier. Det er mange legender og historier om hvorfor det blir så høye bølger i denne sjøen, jeg skal prøve å finne tak i dem.

Meg og Jonatan, vi stoppet litt før Pana (veien er svingete ned fjellet) ved ett utkikkspunkt til innsjøen, det er bare det at det var så mørkt og tåkete, så vi så det vises ikke så godt på bildet.

Gjengen på bryggen fra hotellet før de andre dro, en som jobber her som heter Florencio kalles også Lencho (vanlig kjælenavn for de med det navnet, som alle som heter Francisco kalles Pancho eller Paco) tok bildet av oss. Den eneste måten å komme til Dos Mundos er med båt, eller gå 25 min. til Santa Cruz, 10 min. eller 2 timer til San Marcos, men med ryggsekk i stekende sol er det ikke aktuelt.
Det siste Jonatan sa før de dro er at han kom til å savne meg, han ringte til og med da jeg var på kurs med Kumi og sa at han savnet meg og Sef i huset. Det siste Lencho sa var at han ikke ville si "adjø" her, så jeg MÅTTE komme tilbake til huset hans. Jeg lovte dem å komme tilbake om 2-3 uker. Jeg skal besøke en annen felles venn, Lucia i Rue (forkortelse for Retalhuleu) og så har jeg sjekket ut noen kurs i San Marcos.

Magien i Guatemala tar aldri slutt! :)

Livet i Guatemala

Jeg bor i huset til Lencho (som jeg traff på trekking til El Mirador), han inviterte meg til å komme tilbake til huset hans etter at jeg hadde klatret Acatenango for å hvile og sove på ett rolig sted. Har vært her 2 uker tilsammen. Nå er ikke akkurat Chimaltenango (Chimal) ett rolig sted, men jeg elsker Lenchos hus. Jeg tok en "chickenbus" fra Antigua til Chimal på onsdag etter å ha klatret vulkanen. Det begynte å regne på turen dit, så da jeg var framme etter 45 min. ble jeg sluppet av bussen i Chimal ett sted i kraftig regn og hjelperen på bussen gav meg tilbake en våt ryggsekk. Sekken min hadde ligget på taket hele turen. Jeg måtte søke tillflukt inne på en butikk og etter en stund begynte jeg å snakke med eieren av butikken. Flere mennesker kom inn å butikken som jeg snakket med, bl.a. en dame som jobbet på apoteket ved siden av. De spurte meg flere ganger om jeg var sikker på at det var her i Chimal min venn bodde. Det er ingen turister her, så de trodde jeg hadde kommet til feil by. Jeg spurte om noen hadde en telefon slik at jeg kunne ringe å si fri fra at jeg var kommet, og damen fra apoteket tok meg med seg for å ringe Lencho. Siden jeg ikke viste hvor i Chima jeg var snakket damen med Lencho, siden Lencho jobbet ba han pent om at damen måtte forklare meg veien til huset hans. Regnet stoppet til slutt og jeg takket for all hjelpen jeg hadde fått og samtalene, og gikk ut med alt jeg eier i denne verden. Gatene var dekket av skittent vann, og en gåtur som normalt ville tatt meg 10 minutter tok meg en halv time, noen ganger måtte jeg vasse i vann opp til anklene, jeg prøvde å unngå det, men til slutt gav jeg opp å prøve å holde meg tørr. Heldigvis hadde jeg på meg åpne sandaler. Det var godt å komme tilbake til huset hans, Jonatan og Seferino var der da jeg kom. Etter å ha badet føttene mine tilbrakte jeg resten av kvelden under soveposen og så TV. Siden da har dagene gått med folk som kommer og går. Vi er som en sprø alternativ familie, som tatt ut av en av de evinnelige komiseriene som går på TV; kan sammenlignes med Will og Grace eller noe slikt, bare det at i Lenchos hus er det mange som kommer og går. Da jeg kom først bodde Lencho, Jonatan, Diego, Seferino og hunden Skokie i huset, pluss meg, fordi jeg ble regnet som en del av inventaret fra første stund. Nå har det kommet ett nytt familiemedlem. Kathy fra Ohio, en spennende kvinne som var i Fredskorpset her i Chimal i 3 år og som akkurat er ferdig med studiene sine i økonomi. Hun savnet Guatemala og Chimal så mye at hun har kommet hit for 2 måneder.

Lencho og meg (på bildet).
I går (på Søndag) var vi på besøk hos tanten hans i Acatenango Pueblo som ligger ved foten av Vulcán Acetanango, de hadde familiesammenkomst, så jeg fikk møte 6 tanter og bestemoren. Moren til Lencho døde av kreft for 5 år siden, men bestemoren på 86 år lever i beste velgående og søstrene er ett gjeng med sprudlende damer. Siden jeg møtte Lencho har jeg aldri stoppet å le. Faktisk ler jeg så mye at ansiktsmusklene er slitne, og jeg lurer på om jeg har hatt gangsperre i kinnene, hvis det går ann da. Da jeg møtte tantene var det lett å se hvor han har all sin sprudlende energi og humor fra, og hvorfor man sjelden ser den mannen med munnen lukket, han ler alltid. Tantene hans er ville og gale og alle historiene som ramler ut av munnen på familiemedlemmene hans er helt utrolig. Jeg fikk også treffe Lenchos 2 brødre og nieser og nevøer. Før har jeg møtt søsteren hans Ampato Isabella og hennes 3 barn, den yngste bare 2 uker så hun kunne ikke komme til familiesammenkomsten. Det er tydelig at Guatemaltec liker å være glade og fornøyde, og de lever i dette øyeblikket fult og helt. Med alle barna og de voksne var vi vel 50 personer i det vakre huset til tanten, vi ble servert kyllingfilet med mango, som var utrolig mangolicious (ett ord jeg har funnet opp :)) sammen med en god salat. Senere puttet tanten i oss all mulig slags søt, til slutt rømte jeg og latet som ingenting før jeg kunne bli proppet med mer mat. Utrolig nok var vi sultne da vi kjørte tilbake til Chimal, så vi stoppet ved sentrumsparken i Chimal og jeg ble introdusert til en interesant flytende snack de kaller atol. De har flere søte varianter og en salt variant. Vi gikk alle 3 (Kathy var og med) for den salte "blanco", hvite varianten som består av vann og maismel som er tyktflytende, kokt sammen, så blandet hun inn bønner sammen med bønnesaus og chilli. Det var faktisk utrolig godt. Jeg prøvde også chichito som er kylling med tomatsaus inni en deigblanding av maismel og olje for å gjøre det fast og så kokes det, vi kjøpte også brød med kylling. Så vi satt ute ved parken sammen med alle som var kommet ut fra kirkene og nøt disse snack. I følge Lencho er det tradisjon på søndagskvelder, eller alle kvelder, at familiene kommer i parken og møter andre, og så spiser de denne billige "suppeblandingen". (bildet under)

Jeg må fortelle mer om Lencho. Jeg har gjørt det før, men jeg må gjøre det igjen. Han jobber i prosjekter for å hjelpe folk på landsbygden hjelpe seg selv. Og han har en internettcafé her i Chimal. Han har rørt livene til mange mennesker, siden han er med å koordinerer arbeidet til frivilige i dette området av Guatemala blir han kjent med menneskr fra hele verden. Hvor mye folk setter pris på han er tydelig, da mennesker fa hele verden; fra China til Ohio, og fra Afrika til tidligere Jugoslavia og Tyskland sendte han en video med gratulasjoner til bursdagen hans i fjor, alle fra sitt eget land. Han kjenner også en person fra Norge, selv om nordemenn ikke er så veldig representert i frivilig arbeid her eller andre steder jeg har vært, og hun er same. Det er veldig interesant at de vet mer om samer enn om den gjengse nordmann. Uansett har denne samekvinnen gjort inntrykk på vennene mine med sine fargerike drakter osv. De viste meg bilde av henne. Lencho og Lucia jobber begge sammen med en mann fra USA som jeg møtte i Antigua i ett prosjekt som heter Bridge Builders (brobyggere), og de var sist sammen i San Martin, ett lite ruralt sammfunn for å kartlegge hvordan det gikk med økovannfilter som organisasjoner fra USA har donert til Guatemala. De har vært innvolvert i å lære befokningen å bruke økofilter for å spare miljøet for plastikk og for å spare folks økonomi, slik at de ikke må kjøpe vannet sitt. På El Mirador var jeg også så heldig at jeg møtte Kumi. Kumi er den mest utrolige kvinnen jeg har møtt, og i motsettning til andre japanske kvinner, som alle er søte, synes jeg Kumi er utrolig vakker. Ikke bare vakker men veldig modig også. Hun bor i Guatemala City og jobber med å utdanne folk i økologisk landbruk. Nå er ikke problemet her så mye uøkologisk /uorganisk landbruk egentlig. Men presset fra den moderne verden kan ødelegge mye av dette, så man jobber for å utdanne folk i moderne økologisk landbruk. Kaffen som dyrkes i Guatemala er økologisk /organisk og smaker helt utrolig. Hver gang jeg har møtt Kumi kommer hun i sin digre truck med lasteplanet full av grønnsaker på vei til ett lite sammfunn hvor hun skal jobbe den dagen. Som typiske japanere jobber hun veldig mye. Jeg ble overasket når jeg møtte henne, for selv om jeg lett kunne gjenkjenne oppførselen hennes som japansk, så er hun annerledes enn alle japanere jeg har møtt. Lencho fortalte meg at Guatemala har gjort dette, fordi hun var mye stivere og mer formell da hun først kom. Hun holder også sine kurs i Mexico, og slik møtte hun mine mexicanske venner Nereida og Sául. Jonatan, den ene som bor i huset til Lencho holder på å utdanne seg til arkitekt, men jobber kjempemasse for å kunne studere. Guatemala har ikke ett lånesystem, så enten får man ikke utdannelse eller så sørger man for seg selv. Lencho studerer også i helgene, Diego studerer paleoglyfei... Gamle skrifter og jobber mye, det sammen gjelder Seferino. Siden utdannelse er dyrt og vanskelig i Guatemala har Jonatan søkt på stripend for å studere i Taiwan ved samme universitet som Lencho tok sin økonomieksamen. Jeg håper han får det! Han har også lyst til å komme til Norge, så jeg må vist få meg ett sted å bo der, jeg håper å kunne få dem alle til Norge på besøk en dag. De er ressurssterke personer som gjør det som må gjøres for å oppfylle drømmene sine selv om alle odds er mot dem. Det at de ikke har de privilegier vi er så heldige å ha i Norge stopper dem ikke, tvert i mot. For meg er de de mest fantastiske mennesker man kan være så heldig å bli kjent med, dette gjelder ALLE jeg har møtt i Guatemala.

Mitt favoritthus i hele verden! Tatt fra taket mot inngangsporten. Rommene er arrangert rundt en "cortyard", ett åpent takløst rom i midten. Den blåe t-formede tingen av stein i bildet er hvor all vasking skjer. Karet i midten fylles med vann, og de to karene på siden er veldig grunne. På den ene siden er det riller for å vaske klær, man scooper vannet fra midten med en plastskål over i de to grunne karene.

Skokie, Lenchos hund opp på taket hvor det blomstrer urter som oregano og basilikum. Han går nesten aldri i bånd, men jeg har ikke hatt problemer med å gå ut med han. Som andre hunder løper han løst i gaten og han kjenner hver eneste krink og krok i Chimal, men han holder seg oppe ved internettcaféen Nahaul når Lencho er på jobb der.

Meg sammen med ett ekorn jeg møtte i huset til en av Lenchos "tias" Jeg har jobbet med en jaguar, men jeg var redd dette ekornet! Det så ikke særlig vennlig ut, og jeg begynte å tenke på en film, komedie, med angripende ekorn. Jeg har tydeligvis blitt hjernevasket av denne filmen til å tro at jeg kom til å bli angrepet av dette ekornet.

Trappen opp til taket, det bugner av blomster på den åpne plassen i midten av huset.

Vasken med litt oppvask...

Kjøkkenet hvor vi koker glad og fornøyd. Her har det blitt laget masse godt. Lørdag kveld kom Lucia sammen med foreldrene sine og de laget Raw Food her siden hele familien er vegetarianere. Foreldrene til Lucia er ett utrolig par, faren litt hippie, og en utrolig vakker mor, som Lucia selv. De var så forelsket og holdt hender hele tiden. Faren til Lucia er vitenskapsmann og utvikler organiske produkter, og jobber også i små sammfunn med økologisk landbruk og andre prosjekter. Lucia har vokst opp med å hjelpe han. Jeg skal besøke Lucia om noen dager.


Gjengen fra Mirador; fremst i hvit Alfredo, bak han en av guidene, Lencho, Nereida og Lucia. Bak i hvit Kumi og forran henne Sául, Rebecca og Andrea. Bak sammen med Kumi; Erick og forran han Sergio og meg. Bak med armen opp Christoph og to spanske jenter som kun stilte for bildet og en guide guatemaltec.

Sergio, Andrea, Sául, Nereida, Kumi, Erick, Lucia og Lencho.

Mange kvinner i Guatemala har det vannskeligere enn de fleste menn når det gjelder privilegier som utdannelse. Siden det ikke finnes ett system for å hjelpe folk å ta utdannelse, og mange familier ikke har det økonomiske grunnlaget som trengs for å sende barna til høyere utdannelse, så ender det med at kvinner må kjempe mer enn menn for sin utdannelse. Alle må jobbe for å få til det de vil her, så kvinnene må gjøre det samme, jobbe og studere, noe som for de fleste forlenger studietiden. Da jeg kom til Guatemala sa alle utlendinger, litt ondsinnet, at levealderen her er utrolig lav. Ja, den GEJNNOMSNITTELIGE, levealderen er lav fordi barnedødelighet og ulykker er mer hyppig enn i vår del av verden. Men Lencho snakker hele tiden om sine slektninger og venner som er 100 år eller over 90 år, og bestemoren hans er 86 år, og hun har søsken som er over 80, så folk blir tydeligvis gamle her også.

Neste blogg er om Nauhal :)