Xocomil - fenomenet og legenden

Xocomil er cakchiqueles (ett av de språkene som Maya her snakker) og kommer fra xocom /jocom som betyr "å samle" og il som betyr "synd".

Atitlan fakta; Ligger i vest Guatemala er 1 061 km2 i omkrests, lengste distanse er 126 km. og er kjent for å være bunnløs, men er "bare" 340 m. dyp og 1 562 m.o.h. Mye av innsjøen er uutforsket så man er ikke sikker på dybden over alt. Nærmeste byer er Pana og Sonolá. Det er 3 språk som snakkes her i området (i hele Guatemala er det 23 språk, alle Maya, pluss spansk) Cakchiqueles, Q´iche og Tz´utujil oppkalt etter de 3 folkegruppene i området. Se under for detaljer om xocomil. oc
Aakchiqueles cccakchiquelesakchiquelesacakchiqueleskchiqueles
Først noen bilder fra Casa Mundo :D

Utenfor rommet mitt hadde jeg en balkong med fantastisk utsikt og denne morsomme benken.

Nydelige hagefigurer i tre, mye av formen av grenene beholdt.

Utsikt fra rommet mitt. Lencho mente at hotellet var som huset til Snøhvit p.g.a. de små separerte husene oppetter klippen.

Utsikt fra bryggen, noen av balkongene til hotellet har forsvunnet under vann da vannstanden i El Lago økte.

Rommet mitt med kjeramikk og annen nydelig dekorasjon. Under er balkongen til rommet mitt tatt ovenfra i en trapp som leder opp til andre små bygg med rom.

Jeg står opp tidlig hver morgen, uungåelig siden solen begynner å nappe i meg gjennom vinduene klokken 5 om morgenen, fra da av ligger jeg i en halvåken døs til jeg ikke gidder å prøve å sove lengre, og er gjerne oppe før 7, eller leser en bok innen den tid. Av og til sovner jeg ett par timer til, men jeg føler alltid at jeg ikke sover så veldig mye her i Sentralamerika. Ikke så rart når det er mørkt allerede kl 19:00 på kvelden, og ingen har lyst til å sove kl. 19:00! Og når det blir mørkt såpass tidlig og det er frisk nydelig temperatur ute, så glemmer man tiden og er gjerne våken ganske lenge. Når jeg står opp om morgenen ser El Lago slik ut (bildet under), det er ikke så lett å se på bildet, men det er 2 vulkaner der, en bak den andre, Tolimán forran og Atitlán bak. Mer til høyre er ett glimt av vulkan San Pedro, dessverre er det litt overskyet for tiden, regnsesongen er i ferd med å begynne.

Jeg fortalte før at ett fenomen de lokale kaller xocomil skjer i denne innsjøen. På morgenen ser innsjøen uskyldig ut med klart blått vann, og plutselig "la agua se vuelve loca" (vannet blir gal) som de innfødte sier. Selve xocomil er mest intens i "vindsesongen" (som de lokale kaller det) mellom januar og mars. Da kan det dannes hele 3 m. høye bølger i innsjøen som får selv de tøffe fiskerene rundt her til å rømme i land. Da er det lurest å reise på morgenen. I 2008 skjedde en tragisk ulykke under xocomil da en båt med alt for mange passasjerer sank og 6 turister døde. Det er små båter som krysser denne El Lago, og maksimum passasjerantall burde ikke være mer enn 14. Det er ikke anbefalt å borde en båt med alt for mange. Selv om noen av de lokale ikke kaller det jeg var med på da jeg først kom for xoocomil, så var den turen jeg og vennene mine gjorde fra Pana til Casa Mundo kaotisk nok. Det som skjer er at varm luft fra Stillehavet forårsaker sterk vind på innsjøen når den kræsjer med med den kjølige nordlige vinden og det kjølige vannet varmes opp såpass at det føles nesten kokende kl. 05:00 om morgenen. Mellom to landsbyer som heter Tzununá og Santa Cruz la Laguna kan det også dannes malstrømmer som kun de mest erfarene båtfolkene kan håndtere. I beste fall er en kryssing med båt (lancha på spansk) en håreisende opplevelse. Da jeg krysset reiste fra Casa Mundo til San Pedro (ca. 20 min.) var vannet flatt og uskyldig, så vidt jeg så var det ikke mye bølger på vannet før langt ut på kvelden, når det vanligvis blir ganske røft rundt 12:00.

Legenden om xocomil: Klimaet ved sjøen er idyllisk, komfortabelt kjølig på dagtid med nydelige varme kvelder året rundt. Men av og til forstyrrer xocomil dette paradiset; legenden sier at Cakchiquel "eier" halve kysten av innsjøen, og den andre halvparten Maya-Tzutujil folket. Men det var etter at den ble delt. En gang i tiden var det kun Tzutujil som holdt til her, men innsjøen ble delt mellom de to gruppene etter Gagavitz*. Den første store hersker av cakchiquel kastet seg i vannet og forvandlet seg til Gucumatz; slangen med fjær, Mayaenes gud. Vannet ble svart og nordavinden begynte å blåse, noe som formet en malstrøm i vannet som pisket rundt vannet på overflaten. Det var da Tzutujil bevitnet denne demonstrasjonen av makt cakchiquel hadde at de lot de sistnevnte få halve innsjøen.
-------
*Det finnes ingen definisjon på dette ordet, men det forekommer ofte i mytologien og skriftene til cakchiquelfolket, begrepet brukes om epoken da den første herskeren av cakchiquel hadde makten.

Ekte vennskap

Jeg slutter aldri å forundre meg og glede meg over folk her i Guatemala, hvor utrolige de er og hvor mye ubetinget kjærlighet og vennskap jeg har vært så heldig å oppleve den måneden jeg har vært her. Jeg har blitt kjent med mange nok mennesker til å skjønne at folk her er helt spesielle. De har en kampånd og en kraftig stemme som vi har mistet innimellom sofaputene forran TVn i Norge. Kanskje ikke så rart med alt de opplever. I følge vår standard er de fattige, men jeg opplever dem som rike. Hvordan kan noen som helst si at mennesker med så store hjerter er fattige? At mennesker som gir så mye er fattige? Hvordan kan noensi at de uutdannede bøndene jeg møtte på kurset med Kumi er fattige, når de skjønner at bruk av pesticider på avlingene er farlig og at vi ikke bør få det i kroppen vår. De har ikke så mye penger, men de har nok å spise her. Og når målet deres er å heller spise mat uten pesticider enn å bli rike på eksportere giftige matvarer til utlandet vil jeg si de er rike på innsikt. Kvinnene her er selvstendige og arbeidsomme, det beviste de 3 kvinnene jeg møtte på kurset. Jeg føler jeg har blitt kjent med nok folk her nå til å forstå sjelen her. Fra de generøse og vennlige bøndene som elsker sin jord, til de som bor i de ville, bråkete byene og jobber 10 timer i døgnet for å finansiere sin utdannelse. Ikke bare er de fra Guatemala helt utrolige, men dette landet gjør noe med alle som kommer hit tror jeg. Vi blir rolige og avslappet og mer åpne. Kumi er ett godt eksempel, hun er fra Japan. Når man har kommet hit er det veldig vanskelig å forlate landet, spesielt med de vennene jeg har fått, og med de som jeg møter. Mens jeg var på kurs med Kumi kom 3 venner av Lencho fra Chicago for å løpe maraton i Cobán. Jeg fikk ikke møte dem på fredag fordi alle hadde reist til Cobán før vi var ferdige med kurset. Det var bare meg, Diego, Seferino og Katie igjen i huset. Becky, John og Clara fra Chicago dro sammen med Lencho og Jonatan for å løpe, løpet var på søndag. Det var en kenyansk kvinne som vant for 4 gang i kvinneklassen, hun løp maraton 8 min. saktere enn i 2008. I manneklassen var det.. surprizzze!!!.. også en mann fra Kenya som vant! Men Clara kom inn som nr. 16, og Jonatan og Lencho gjorde det også veldig bra. Så lenge de var glade og fornøyde med innsatsen spiller det ingen rolle. Det er morsomt for dem å være med på, og de har møtt mennesker fra hele verden. Katie og jeg "drev" huset, kokte mat for guttene (Sef og Diego) og gikk turer med Skokie (hunden til Lencho), Katie fortalte at hun ikke hadde dratt til Cobán fordi hun hadde jobbintervju over skype på mandag. Hun har søkt på jobb i Sør - Afrika og de intervjuet henne!! :)

Etter jobbintervjuet hennes fortalte hun plutselig at Canche (eller Ingrid som hun egentlig heter), en Guatemaltec som er venn av Lencho (Julio egentlig, de elsker kjælenavn her) skulle dra til Panajachel (kalt Pana) og Lago Atitlan (el Lago) og at hun tenkte å bli med. Siden det var hele tiden min plan å komme meg til Atitlan sa jeg jeg at jeg blir gjerne med. Vi viste ikke at Lencho og de fra Chicago (som ikke kjente hverandre før de alle møtte Lencho, og som nå er bestevenner) var i Antigua og skulle kjøre til Pana samme dag. Vi avtalte med Canche (det betyr lys hudet), at hun skulle komme å hente oss i huset til Lencho, jeg pakket sakene mine og vi ventet. Etter flere telefoner fram og tilbake ble det til at vi avtalte å spise lunsj med den andre gjengen på veien til Pana, så vi stoppet ved en veiresturant som var kjempeflott, med god mat, og jeg møtte Rebecca (Becky), Clara og John (kalt Juanito eller Gordo) fra Chicago for første gang der. De var noen av de hyggeligste og morsomste menneskene jeg har møtt noen gang. Clara er gift med to barn, men oppfører seg som en gal tenåring. Vi kjørte videre til Pana i to biler, de fra Chicago hadde leid en bil, men jeg endte med å kjøre med Jonatan som sjåfør resten av veien, mens Katie byttet til leiebilen. I Pana satte vi fra oss bilene og gikk for å finne en båt.

Canche (egentlig Ingrid) og Jonatan, bak Jonatan, blondie /Becky, Lencho (egentlig Julio), Clara og Juantio (egentlig John)

Det var ganske sent og Atitlan er kjent for å få høye bølger på ettermiddagen. Vi kom oss ikke avgårde før kl. var 18:00 og middagen var avtalt til 18:30. På Casa dos Mundos får alle samme middag, med valg mellom regular og vegetarisk. Båturen over var litt skummel synes jeg, små båter på en innsjø som blir gal rundt 12:00 og som sent på kvelden er skikkelig "choppy", og folk reiser rundt fra innsjø til innsjø i små båter. Fenomenet kalles xocomil, jeg skal fortelle om det senere. Heldigvis tok turen bare 20 min., men med så røff sjø var det som en evighet, flere var storøyde, selv noen fra Guatemala som helt sikkert må være vant med dette. Jeg skjønner ikke at de ikke er redde for å reise med båtene, nesten ingen i Guatemala kan svømme, og båtenes flytevester er nesten en vits.

Meg og Katie på båten fra Pana.

Da vi kom frem var det kun oss de ventet på for middagen, vi ble servert en 4 retters middag, med nydelig suppe, salat, en stor posjon spagettirett og til slutt en dessert som jeg ikke likte så godt (kake). Vi hadde kjøpt 6 flasker vin, så vi drakk vinen vår til maten og etter middagen hadde vi lyst til å gå i en "hot tub" men vi fikk vite at det tok 7 timer å varme den opp, i stedet hoppet vi inn i de mørke bølgene i sjøen. Vi jentene delte ett stort rom og våknet veldig tidlig på morgenen (det er lyst kl 05:00 og stappmørkt kl 19:00), drakk kaffe nede på terassen. Hotellet er bygged oppover en klippe, så man går alltid opp eller ned. Etter kaffen hoppet vi (bokstavelig talt) av hotellet og ned i vannet.

Lencho og Clara sitter i baugen av båten. John og Ingrid (Canche).

Vannet var så deilig, og vi svømte og svømte kjempelenge. Vannstanden i El Lago har steget, så vi fant noen av hotellets balkonger under vann. Vi tok en ekspedisjon rundt klippene, og nøt å svømme. Dessverre måtte de fra Chicago returnere til Guate siden de hadde fly til Chicago kl. 07:00 i morges, så vi sjekket ut kl. 11:00 og de 3 fra Chicago betalte ALT for oss andre!!! Det er veldig generøst tatt i betraktning at de ikke kjenner meg og Katie så godt, dette er ikke ett billig sted (bilder kommer forresten, skal skrive mer om Atitlan og steder å bo), og i alle fall ikke jeg var med i den orginale planen. Det var ganske raskt og spontant vi tre i Chimal bestemte oss for å dra. Siden de fra Chicago betalte alt, bestemte jeg meg for at jeg ville ha en til natt med luksus, jeg skulle uansett bli igjen her i Atitlan siden jeg er på reise, og jeg har vært i huset til Lencho i Chimal lenge. Jeg har hatt "gratistur" så lenge her i Guatemala, at jeg tenkte at jeg har penger til en til natt her, som jeg betaler selv. Jeg kiddnappet katten på stedet for natten som selskap etter at mine venner hadde dratt, og nå sitter jeg klar til å dra til San Pedro la Lagunas før El Lago "se vuelve loco" (før innsjøen blir gal) som innbyggerene sier. Det er mange legender og historier om hvorfor det blir så høye bølger i denne sjøen, jeg skal prøve å finne tak i dem.

Meg og Jonatan, vi stoppet litt før Pana (veien er svingete ned fjellet) ved ett utkikkspunkt til innsjøen, det er bare det at det var så mørkt og tåkete, så vi så det vises ikke så godt på bildet.

Gjengen på bryggen fra hotellet før de andre dro, en som jobber her som heter Florencio kalles også Lencho (vanlig kjælenavn for de med det navnet, som alle som heter Francisco kalles Pancho eller Paco) tok bildet av oss. Den eneste måten å komme til Dos Mundos er med båt, eller gå 25 min. til Santa Cruz, 10 min. eller 2 timer til San Marcos, men med ryggsekk i stekende sol er det ikke aktuelt.
Det siste Jonatan sa før de dro er at han kom til å savne meg, han ringte til og med da jeg var på kurs med Kumi og sa at han savnet meg og Sef i huset. Det siste Lencho sa var at han ikke ville si "adjø" her, så jeg MÅTTE komme tilbake til huset hans. Jeg lovte dem å komme tilbake om 2-3 uker. Jeg skal besøke en annen felles venn, Lucia i Rue (forkortelse for Retalhuleu) og så har jeg sjekket ut noen kurs i San Marcos.

Magien i Guatemala tar aldri slutt! :)