Eksotiske strender, frosker og stammefolk i Bocas del Toro

 Jeg, Konrad og Loths tok en båttur dagen etter vi kom. Vi ble gruppert sammen med to jenter fra USA som arbeider ved et sykehus i Panama, i en landsby, nær David. Vi ble lovet delfiner, men sesongen for delfiner er ikke på den tiden, så vi fikk ikke sett delfiner. Det var andre som var heldigere enn oss, som så delfiner, men det er ikke så mange delfiner rundt der som i "delfin sesongen". Stedet vi dro for å se etter dem er kalt Dolphin Bay (Delfinbukten). Etter å ha lett,håpløst etter delfiner, dro vi for å legge inn en bestilling for lunsj på en restaurant på stylter i havet, men før det skulle vi snorkle ved Isla Solarte. Vi fikk se vakre og fargerike koraller og noen fisker. Jeg har sett de fleste av fiskene før, fordi jeg har gjort så mange snorkle turer. Det er overraskende grunt rundt øyene. Selv langt fra øyene, midt i havet, var det så grunt at vi kunne stå. Det var litt skummelt, fordi bunnen er full av koraller og tang, og jeg var litt bekymret for å tråkke på noe som stikker.

Etter snorkling, dro vi  for å spise på restauranten på Isla Solarte. Jeg hadde bestilt stekt fisk med kreolsk salsa, det smakte nydelig. De hadde reker, blekksprut og hummer også. Da vi hadde spist tok vi båten til Sloth Island for å se noen av disse fantastiske dovendyrene. De henger rundt i trærne overalt på denne øya som er dedikert til dem. Siste stopp var Red Frog Beach hvor vi hadde 2 timer til å svømme og leke i vannet. Noen ganger er det farlige bølger på denne stranden, men det er mest ettermiddag, og fra november til august. Men de kan oppstå svært brått, så skilt som dette (på bildet over) på strendene rundt på øyene er svært vanlig. Da vi var der, var bølgene milde og ikke så store. Det er langgrunt, så du må gå langt ut for å få en svømmetur, eller svømme når bølgene kommer inn. The Red Frog Beach kalles Red Frog på grunn av den lille røde frosken som det er mange av på øyene, spesielt på denne stranden. Kanskje det er derfor den er oppkalt etter frosken. Frosken er giftig, så stammer i Sør-Amerika bruker det til å forgifte dart pilene de bruker til jakt etter mat i jungelen. Bildene er fra Red Frog Beach, det siste på båten tilbake til Bocas del Toro.

Ovenfor er den giftige røde dart frosk. De finnes også i blått og gul med svarte prikker, og de liker å oppholde seg i fuktig vegetasjon, i og ved trær.

Kapteinen på båten vi dro med er en Ngöbe-Bugle, de var kjent som Guaymi før, og lever i dag i Bocas del Toro og på de tørre slettene i Veraguas. Jeg spurte ham om kulturen hans, og om deres muntlige historie, om de har noen mytologi og /eller historier. Han sa nei. Senere ble jeg fortalt at de ikke liker å snakke så mye med utenforstående om disse tingene. Han hadde kona med seg på vår, ogturen hun sa aldri et ord til noen av oss. Han fortalte med at da Cristobal Colon kom til øygruppen, kalte han dem Bocas del Toro, og det er en øy, Isla Colon som er oppkalt etter ham. Jeg ble også fortalt at spanjolene jaget bort og drepte mange av stammefolkene i området, så mange flyktet til fastlandet. Han fortalte meg også at det er 4 "raser" (han kalte dem raser) av stamme folk som bor på øyene, og at språkene deres er så forskjellige at de ikke forstår hverandre. Spansk er det andre språket for mange av stammefolkene. Han fortalte meg også at kvinner har vakre kjoler med lyse farger og geometriske mønstre, men de bruker dem ikke mye i disse dager. De bruker dem under festivaler, og menne kler seg i eksotiske fuglefjær og maler ansiktene med geometriske mønstre i svart, hvitt og rødt. Stammefolk av Ngöbe-Bugle bor i hytter nær vassdrag eller i dalene på fastlandet, de fisker, jakter, oppdretter hunder, kyr, kylling og gris i moderne dager. Kapteinen fortalte meg at før spanjolene kom, fisket de og jaktet en liten type hjort, villsvin, aper og dovendyr. Nå er det ikke mye vilt liv igjen annet enn aper og dovendyr. Og selvfølgelig fugler og amfibier. De er den største urbefolkningen i Bocas del Toro Archipelago, 63,6% av den nasjonale indiske befolkningen, spredt i flere lokalsamfunn på øyene Colon, Bastimentos, Solarte, Cristobal, Popa og Water Cay. De har fortsatt mange av sine innfødte skikker og praksis, dehar  nydelige halskjeder konstruert med fargerike perler som opprinnelig var laget av småstein, biter av bein, frø og sjø skjell som de farget med hjemmelaget fargestoff. Halskjedene kalles chaquira, og nå kan de kjøpe perler med flere former og farger og veve dem inn i fargerike ornamenter. En annen etnisk gruppe i Bocas del Toro er Bokotas som fortsatt bruker pil og bue, spyd og fiske garn. Du kan se de runde husene bygget på stylter, noen ganger uti vannet (sjøen). Kvinnene kler seg i en kjole lik den Ngöbe-Bugle kvinnene har, også kalt 'nahua', og halskjeder, ansikts maling i svart og rød, og skinnende hår kammer. Mennene kler seg i Manta-sucia skjorter. Det finnes visstnok fortsatt mange rene familier av begge stammer. .

Buglere er chibchan språket i Sentral-Amerika, som snakkes av bare 1000 mennesker i Panama og Costa Rica. Som de fleste chibchan språk (det finnes 30 forskjellige chibchan språk, de snakkes i Colombia, Ecuador, Venezuela, Nicaragua, Honduras og Costa Rica), er buglere ett tone språk med SOV ordstilling (S = subjekt, O = objekt, V = verb. Det betyr at en setning er vanligvis bygd opp med ordene i denne rekkefølgen;. subjekt-objekt-verb. Engelsk og norsk er ikke SOV språk, men latin, japansk, baskisk, dogon og hopi er blant 73 (kjente) språk som er det). Mange lingvister anser buglere og bogota for å være dialekter av ett språk, men ifølge kapteinen kan talere av de to språkene ikke forstå hverandre. I Panama, har Bugle og deres slektninger i Ngöbe (eller Guaymi) stammen blitt til en Ngöbe-Bugle stamme. De fleste Ngöbe-Bugle lever tradisjonelt i enkle små jungel hytter og identifiserer seg med sine lokalsamfunn mye mer enn med etnisitet, noe som påvirker deres nivå av nasjonal politisk organisasjon. De ble organisert i slutten av det tyvende århundre for å beskytte sitt land og kultur. Samfunnet deres ble forstyrret av spredningen av bananplantasjer, byggingen av Inter-American Highway gjennom deres territorium, og disponeringen av deres felles landområder av bønder og kvegrancher. Grunnloven av 1972 krevde at regjeringen etablerte "comarcas" eller reservater for urbefolkningen, men denne politikken ble ikke universelt implementert. Erosjon av landområdene har fått mange til å forlate reservatene og bli til "Panama migranter", en del av en arbeidsstyrke hvor de vanligvis vil bli gitt de laveste betalte og mest fysisk ødeleggende jobber. Mens utviklingsprosjekter som Cerro Colorado gruveprosjektet setter Ngöbe-Bugle historiske forfedre land i fare tvinger dem til å oranisere seg politisk.

                                                                 brennmanet.

Xocomil - fenomenet og legenden

Xocomil er cakchiqueles (ett av de språkene som Maya her snakker) og kommer fra xocom /jocom som betyr "å samle" og il som betyr "synd".

Atitlan fakta; Ligger i vest Guatemala er 1 061 km2 i omkrests, lengste distanse er 126 km. og er kjent for å være bunnløs, men er "bare" 340 m. dyp og 1 562 m.o.h. Mye av innsjøen er uutforsket så man er ikke sikker på dybden over alt. Nærmeste byer er Pana og Sonolá. Det er 3 språk som snakkes her i området (i hele Guatemala er det 23 språk, alle Maya, pluss spansk) Cakchiqueles, Q´iche og Tz´utujil oppkalt etter de 3 folkegruppene i området. Se under for detaljer om xocomil. oc
Aakchiqueles cccakchiquelesakchiquelesacakchiqueleskchiqueles
Først noen bilder fra Casa Mundo :D

Utenfor rommet mitt hadde jeg en balkong med fantastisk utsikt og denne morsomme benken.

Nydelige hagefigurer i tre, mye av formen av grenene beholdt.

Utsikt fra rommet mitt. Lencho mente at hotellet var som huset til Snøhvit p.g.a. de små separerte husene oppetter klippen.

Utsikt fra bryggen, noen av balkongene til hotellet har forsvunnet under vann da vannstanden i El Lago økte.

Rommet mitt med kjeramikk og annen nydelig dekorasjon. Under er balkongen til rommet mitt tatt ovenfra i en trapp som leder opp til andre små bygg med rom.

Jeg står opp tidlig hver morgen, uungåelig siden solen begynner å nappe i meg gjennom vinduene klokken 5 om morgenen, fra da av ligger jeg i en halvåken døs til jeg ikke gidder å prøve å sove lengre, og er gjerne oppe før 7, eller leser en bok innen den tid. Av og til sovner jeg ett par timer til, men jeg føler alltid at jeg ikke sover så veldig mye her i Sentralamerika. Ikke så rart når det er mørkt allerede kl 19:00 på kvelden, og ingen har lyst til å sove kl. 19:00! Og når det blir mørkt såpass tidlig og det er frisk nydelig temperatur ute, så glemmer man tiden og er gjerne våken ganske lenge. Når jeg står opp om morgenen ser El Lago slik ut (bildet under), det er ikke så lett å se på bildet, men det er 2 vulkaner der, en bak den andre, Tolimán forran og Atitlán bak. Mer til høyre er ett glimt av vulkan San Pedro, dessverre er det litt overskyet for tiden, regnsesongen er i ferd med å begynne.

Jeg fortalte før at ett fenomen de lokale kaller xocomil skjer i denne innsjøen. På morgenen ser innsjøen uskyldig ut med klart blått vann, og plutselig "la agua se vuelve loca" (vannet blir gal) som de innfødte sier. Selve xocomil er mest intens i "vindsesongen" (som de lokale kaller det) mellom januar og mars. Da kan det dannes hele 3 m. høye bølger i innsjøen som får selv de tøffe fiskerene rundt her til å rømme i land. Da er det lurest å reise på morgenen. I 2008 skjedde en tragisk ulykke under xocomil da en båt med alt for mange passasjerer sank og 6 turister døde. Det er små båter som krysser denne El Lago, og maksimum passasjerantall burde ikke være mer enn 14. Det er ikke anbefalt å borde en båt med alt for mange. Selv om noen av de lokale ikke kaller det jeg var med på da jeg først kom for xoocomil, så var den turen jeg og vennene mine gjorde fra Pana til Casa Mundo kaotisk nok. Det som skjer er at varm luft fra Stillehavet forårsaker sterk vind på innsjøen når den kræsjer med med den kjølige nordlige vinden og det kjølige vannet varmes opp såpass at det føles nesten kokende kl. 05:00 om morgenen. Mellom to landsbyer som heter Tzununá og Santa Cruz la Laguna kan det også dannes malstrømmer som kun de mest erfarene båtfolkene kan håndtere. I beste fall er en kryssing med båt (lancha på spansk) en håreisende opplevelse. Da jeg krysset reiste fra Casa Mundo til San Pedro (ca. 20 min.) var vannet flatt og uskyldig, så vidt jeg så var det ikke mye bølger på vannet før langt ut på kvelden, når det vanligvis blir ganske røft rundt 12:00.

Legenden om xocomil: Klimaet ved sjøen er idyllisk, komfortabelt kjølig på dagtid med nydelige varme kvelder året rundt. Men av og til forstyrrer xocomil dette paradiset; legenden sier at Cakchiquel "eier" halve kysten av innsjøen, og den andre halvparten Maya-Tzutujil folket. Men det var etter at den ble delt. En gang i tiden var det kun Tzutujil som holdt til her, men innsjøen ble delt mellom de to gruppene etter Gagavitz*. Den første store hersker av cakchiquel kastet seg i vannet og forvandlet seg til Gucumatz; slangen med fjær, Mayaenes gud. Vannet ble svart og nordavinden begynte å blåse, noe som formet en malstrøm i vannet som pisket rundt vannet på overflaten. Det var da Tzutujil bevitnet denne demonstrasjonen av makt cakchiquel hadde at de lot de sistnevnte få halve innsjøen.
-------
*Det finnes ingen definisjon på dette ordet, men det forekommer ofte i mytologien og skriftene til cakchiquelfolket, begrepet brukes om epoken da den første herskeren av cakchiquel hadde makten.