Huler, Hval og fugler

Jeg annkom Gurrero Negro sent på kvelden, en borger av USA fortalte meg at det er ett fryktelig sted, det mest forferdelige han hadde vært på, men han skulle stoppe der å sove for å bryte av turen på vei tilbake til USA . Det eneste som finnes å gjøre her er å dra på tur å se hval og fuglekikking. I min LP så virket det som ett bra sted, så jeg ble litt missmodig av Steves (som han het) beskrivelse av stedet. Jeg tok inn på Motel Dunas (selv om jeg lette etter Motel Las Ballenas, men det var mørkt og jeg fant det ikke. Det viste seg faktisk at Dunas var en del billigere allikevel, med store rom, stor seng, og stort bad, så da så), som har Marios hvalsafarikontor ved siden av sitt kontor, så jeg sjekket inn på rommet før jeg gikk ned og snakket med han som satt på kontoret til Marios turer. Jeg booket meg en tur med en gang til kl. 8 om morgenen neste dag (i går den 29. januar), men ble sittende en stund å snakke med "selgeren" som viste meg masse bilder og fortalte meg masse om Carlifornsk Gråhval. Langs hele Baja er det nå hvalmigrasjon, men det er kun til Laguna Ojo de Libres at C Gråhval kommer inn for å parre seg, føde og bringe opp avkommet til de er gamle nok til å klare seg selv. Han fortalte at hver dag øker antallet hval i området, og at akkurat nå var det over 600 (han hadde ett mer nøyaktig tall men jeg husker det ikke, uansett er det nok blitt flere nå). Det er de lokale fiskere som tar turister med på sine store robåter for å se på hvalen, fordi mens hval er der, er det ikke lov til å fiske så mye i området. C. Gråhval begynner å komme i desember, og migrerer sørover igjen i mars. Allerede fra Yandara fikk jeg se fra stranden masse hval som kom veldig nært. De liker det varme vannet, som også gjør det mer næringsrikt og ett ideelt sted for å føde kalvene og få dem sterke nok til å klare seg selv. Det var bare to andre personer som skulle være med på turen, begge fra Mexico og begge menn, så vi fikk ett veldig privat show og masse plass i den store "robåten" til kaptein Jose. Vi så først sjøløver som solte seg på en menneskelagd ting ute i havet, og så satte vi kursen mot enden av lagunen. Det var veldig spennende å sitte midt ute i havet (slik føltes det) og vente på at de opp til 15 meter (og det finnes nok større eksemplarer) skulle dukke opp. Jeg kunne føle dem, selv om jeg ikke så dem, og følelsen var litt skremmende og uvirkelig fordi de er dyr med utrolig mye kraft og inteligens, og de har ett nærvær som er helt utrolig kraftfullt. Veldig fort begynte vi å se blåsehull over alt og kapteinen jaget etter med båten. Det var utrolig å se vannet rundt der hvalen nettopp hadde kommet opp, de etterlater seg en sti i vannet, og man kan se den digre skyggen under båten, eller i nærheten av båten. Det var etterhvert hval over alt.. man vet ikke hvor man skal se, men de beste opplevelsene (som jeg desverre ikke fikk bilde av, men som ville vært ett National Geographic bilde) var en hval som hoppet ikke langt fra båten og en annen hval som kom veldig høyt opp med hodet og overkropp like forran båten. Men egentlig er det bra at man får oppleve slike øyeblikk på den måten og ikke alt gjennom kameralinsen. Jeg har disse minnene i hodet mitt, mens alle de andre bildene, som jeg har sett flere 10-talls av allerede under oppholdet mitt på Yandara, har jeg nå fått mange bilder av. Man kan se på noen bilder at det er en stor hval og at en liten hval svømmer tett inntil, det er noen av de aller vakreste syn man kan se i naturen.

Da jeg og guttene (Antonio og Emilio) kom tilbake til Guerrero Negro etter 2 og en halv time ute i lagunen sammen med hvalene, kikket vi i en bok på kontoret til Marios hvalsafari, om hulemalerier i Baja (som jeg MÅ finne og kjøpe). De fortalte hvordan de hadde kjørt rundt i områder som er veldig ufremkommelige og langt fra mer siviliserte byer og landsbyer, for å se på hulemalerier og andre attraksjoner i Baja. De hadde kjørt gjennom fantastiske canyoner og kommet til små landsbyer langt ute i "ødemarken" og oppe i fjellene. De viste meg bilder i boken på hvilken huler de hadde fått sett på, og det er veldig mange huler i området med så vakre malerier (jeg så bilder i boken) at jeg finner de mye mer imponerende enn moderne kunst. Jeg må si at indianerene her, eller kanskje jeg skulle si gigantene som levde her, oppfant vakker abstrakt kunst FØR Picasso og resten av gjengen. De fleste maleriene er så høyt oppe på veggen at ingen normalt størrelse utgave av ett mer moderne menneske kunne ha laget dem, og det viste seg at Emilio (de jobber selv med turisme, og arrangerer hvalsafarier nede i Cabo (så nå vet jeg hvor jeg skal neste gang jeg kommer til Mexico)) kunne en del om historie i området, og fortalte at det er disse gigantene som var 3 meter høye som har malt dem, derfor kunne de nå såpass høyt opp på veggen. Noen av maleriene (som jeg igjen må si er HELT fantastiske, hadde jeg bare hatt masse penger og en bil....), viste ganske fantastiske menneskelignende figurer som så ut som astronauter. De har på seg en drakt og hjelm, og man kan se at enten er mange av dem kvinner, eller så skal det forestille at de har vinger. Hvis det er kvinner, så er det veldig mange kvinner som er avbildet i disse rare draktene. På en figur har drakten noe som ligner en slange eller tube (eller hale) som stikker ut fra drakten. Hulene er i fjellene, langt fra land, men har allikevel avbildet mange skapninger fra havet, slik som rokker, skater, hval og havskilpadder. Vi dro på en resturant hvor jeg spiste deilige hvitløksreker, som jeg ble påspandert, og så dro vi til fuglereservatet i nærheten av dette gudsforlatte stedet som jeg heldigvis skal forlate i dag (men jeg må si at bortsett fra fantastisk hvalsafari, har dette stedet ett kaffehus som ikke passer inn på ett sådant sted, med helt fantastisk god kaffe og mat, og med internettilgang slik at jeg kan nå sitte her, spise og drikke bra og skrive om mine opplevelser, stedet heter Caprichos Coffee house om du noensinne skulle forville deg hit! :)).

Trinidad Canyon

Ankom Mulegé sent på kvelden den 26. januar så jeg fikk ikke sett mye av byen, alt var stengt så jeg leste litt, og la meg å sov før klokken var 22 på kvelden. Etter en måned med streng leggetid /stå opp tid, er jeg enda programert til å våkne ukristelig tidlig og bli trett før klokken 22 på kvelden. Det er mørkt allerede kl 18:30 på kveldene, og etter mørkets frembrudd er det ikke så veldig mye å gjøre i disse små byene i Baja. Uansett var det bra at jeg la meg tidlig, og våknet tidlig, fikk meg en dusj og hadde akkurat kledd på meg og skulle til å gå ut da jeg hørte stemmer utenfor. En mann spurte om noe på spansk om personer og tur, og kvinnen som eier Hospits Manuelita, hvor jeg tok inn for natten, svarte at hun (dvs jeg) er på rom 2. Jeg ble litt overasket over at mannen som banket på sa at vi skulle på tur med en enseste gang til hulene i Trinidad Canyon, to andre personer ventet i bilen. Grunnen til at jeg ble overrumplet på denne måten, var at jeg hadde spurt kvinnen på hospitset om turer da jeg ankom, så hun hadde likegodt ringt "el señor turguide" og bedt han komme å hente meg. Jeg fikk summet meg, og innen 10 minutter fikk jeg med meg pass, penger og kamera mitt. Jeg hilste på det amerikanske ekteparet i bilen; Yvonne og David, og vi fant tonen med en gang. David er en pansjonert øyekirurg som har jobbet bl.a. i Burma og Laos, og som nå besøker Mulegé for å hjelpe til med å starte en øyeklinikk der. Turen ut til Canyonen er HELT fantastisk! Hele veien fra La Paz og nordover til Mulegé fikk jeg sett hvor utrolig storslått naturen på Bajahalvøyen er. Imponerende ørkenlandskap med Sierra de Gigantes som strekker seg langs halvøyen og skaper canyoner, åser og noen steder strekker seg ned til stranden hvor det er laguner og bukter hvor hval kommer inn på denne tiden for å føde sine kalver. Man kan se enkelte steder at en gang i tiden har store elver buktet seg mellom fjellene før landskapet tørket ut og ble ørken. I kveldsolen skinner fjellene lilla og rosa. Turen til Sierra Trinidad, hvor hulen vi skulle til er, var ikke mindre imponerende. Fargene på fjellene var alt fra lillaskjær og rødt, og åsene grønne av de imponerende kaktuser som dekker dem. Turen ut til hulene kan bl.a. tas fra Mulegé som ligger ved Cortezhavet. I september 2009 ødela en orkan og en flom mange bygginger (en god del eid av amerikanske "timeshear" eiere) og både en kirke og ett hotel ble vasket vekk, langs det en gang vakre elvedelta som Mulegé er grunnlagt ved. Nå ser deltaet ut som en slagmark med ødelagte palmer, båter som ble skylt på land og rester etter byggninger.
Vi hadde en utmerket guide (spør etter Salvadore om dere kommer hit noen gang!) som vet utrolig mye om historien til stedet og om hulene vi skulle til og maleriene, jeg gir ett kortest mulig referat her; Hulemaleriene i Trinidad Canyon er laget med farger skapt fra organisk materiale fra mineraler, dyr og planter, derfor har man kunnet estimere at de er minst opp til 11 000 år gamle, men det er kun de maleriene som er OPPÅ de eldste som var der allerede da forfedrene til indianerene (som etter teorien (i mangel på andre publiserte teorier) krysset Beringstredet) kom til området og begynte å male sine egne malerier oppå de eksisterende. Indianerene i området levde i små grupper og stammer som noen ganger var i krig med hverandre. De felte sine byttedyr (hjortedyr) ved å skremme dem utenfor klippene i Sierra Trinidad slik at de ble knust mot steinene og grunnen mange meter under. På maleriene kan man se at de har malt to hjorter parre seg, noe som man tror de gjorde for å rettferdiggjøre jakten på dem; de formerer seg selv, derfor er det alltid dyr å jakte på. Da den berømte Cortez (Cortezhavet utenfor er oppkaldt etter han) kom til halvøyen, lette han etter en øy bebodd av kvinner i ett matriarktisk samfunn (slik som amasonene). Dronningen på øyen het Kalifa, derfor heter halvøya Carlifornia, og Cortez viste ikke at det var en halvøy han hadde kommet til. I kjølvannet til Conquistadorene kom Jesuittene som opprettet missjoner rundt om kring på øya og ba kongen i Spania om lov til å huse de innfødte slik at de kunne jobbe for dem. Indianerene ble sakte men sikkert overtalt til å slå seg sammen med jesuittene, og jobbet for dem fra morgen til kveld, på den tiden antar man at det var mellom 32 000 og 48 000 indianere som levde som nomader i jakt /samlersamfunn. De flyttet seg etter dyrene, malte på fjellvegger i huler, og laget redskaper, og petriglyfer (billedskrift) som fungerte som informasjon for andre stammer som kom etter. Hver gang en stamme krysset området kunne de "lese" hva andre stammer sa om dyreliv og jakt, og finne bl.a. redskaper som var etterlatt. Skjebnen til disse indianere endte trist; De jobbet for jesuittene fra morgen til kveld og fikk ikke engang mat i løpet av dagen, så de måtte gå på jakt på kvelden, de letteste byttedyrene for indianerene, som annså området som sitt jaktområde var jesuittenes geiter, kuer, sauer, esler og hester. Selvsagt ble Spanierene rasende på indianere som drepte deres dyr, så de drepte indianere. Indianerene ble rasende og spanierene var livredde for at alle stammene med ett antall mennesker på opp til 48 000 skulle gjøre opprør mot missjonen, drepe spanjoler og hindre dem i å få tak i mer av gull, sølv, kobber og andre rikdommer som de stjal fra landet, så det ble sendt anmodning til kongen av Spania om å sende flere soldater. Da soldatene kom, var de syke av influensa, forkjølelse og feber. Indianerene som ikke hadde utviklet immunsystem mot disse typer sykdom døde som fluer. Før indianerene døde fikk jesuittene skrevet ned veldig mye om dem. Den mest fasinerende informasjonen de fikk fra indianerene er historier om giganter. Dette er ikke kjent for informasjon verden, og utgravde skjeletter av disse gigantmenneskene har vært skjult for publkum av regjeringer i de landene de har blitt funnet, selv om de har blitt funnet på alle kontinenter. Kjempemenneskene kunne bli over 3 meter høye, og man har også funnet at de hadde dobbelt tannsett, og det er sagt at det finnes etterkommere etter dem enda, dypt inne i Amasonas, og at "kjemper" i den moderne verden (som blir ansett som en voksesykdom) er gentisk rest etter gigantene, som av og til utrykker seg hos det moderne mennesket som 2,5 meter høye "kjemper". Selv har jeg lest en del om disse underlige skjelettfunnene, og vi (jeg, Yvonne og David) kastet oss ut i en intersant diskusjon om alle som kom til det Amerikanske kontinentet lenge før Colombus var tiltenkt. Det viste seg at ikke bare jeg har lest om fønikerene, andre asiatiske sjøfarere som har hatt hyppige besøk her, og som man antar har etterkommere i Amasonas, da det finnes stammer med høye hvite mennesker, som etter sigende skal være etterkommere av fønikere, og som selv sier at deres forfedre kom fra havet, fra ett annet kontinent. For mer informasjon om dette må man gå utover "godkjent" informasjon, og lete selv etter bøker og artikler. Av en eller anne grunn anses Colombus enda som den første mannen som oppdaget Amerika i lærebøkene, selv om f.eks. vikinger og irske munker kan være nevnt i noen bisettninger.
Det finnes i Baja mange dekorerte huler, og indianerene fortalte at kjempemenneskene lå på ryggen i hulene og malte på taket. Hvilken annen forklaring er det på at en høy hule kan ha malerier i taket? Alt for høyt oppe for vanlige mennekser å nå opp før man oppfant stilaser og heisekraner. Det andre utrolig fasinerende ved hulene er at de eldste hulene (også dette funnet over hele verden) har tegninger av dinosaurer og andre forhistoriske dyr, og vi vet alle sammen at menneskene ikke levde samtidig som dem... eller hva? Det finnes (igjen må man finne fram info selv) teorier og historier som kan vise at mennekser og dinosaurer faktisk levde samtidig, og hulemalerier laget av mennesker for flere 1000 år siden kan være en indikator på at det var tilfelle. Offisielle teorier på andre siden hevder at det var fri fantasi eller at de har funnet skjeletter og tegnet dinosaurer slik de trodde de så ut (akkurat slik som vi har fått rekonstruert dinosaurer på tegnefilmer og filmer fra Hollywood, eller på museum). En annen interesant teori, som jeg likte, er at sjamanene brukte planter som hallusinogener, bl.a. det som moderne kalles "magic mushroom" ((magisk sopp) som blir brukt som narkotika i dagens samfunn), og når de var høy på det, kunne de se (inn i den spirituelle verden) dinosaurer og andre dyr etter sigende aldri levde sammen med mennekser, for så å gjengi dem ganske nøyaktig på huleveggene. Ikke bare så de dinosaurer, man har også funnet at våre minst 10 000 år gamle forfedre gjenga både bevingede mennesker (engler?) og utenomjordiske vesener såpass nøyaktig at man kan gjenkjenne dem som det. Det er interesant når guiden vår forteller oss at den eneste guiden som er godkjent av regjeringen for å ta turister til hulene, med all denne informasjonen, er en mann som verken kan lese eller skrive, og at ingen kan få noe informasjon ut av den Mexicanske kvinnen (arkeolog) som er ansvarlig for alle disse hulene man har funnet. De har alle blitt erklært for UNESCO områder, noen for besøk av turister, og noen kun for regjeringen. Grunnen til at noen av hulene kan bli besøkt, og at jeg kunne dra med en guide som har gjort hjemmeleksen sin er følgende; Etter at indianerene døde ut av sykdommene fra spanske soldater ble jesuittene beordret hjem. De ødela en god del av alle skrifter og informasjon de hadde fått av indianerene, og trodde kongen ville bli fornøyd med dem. Men den gang ei. Jesuittene fikk ikke returnere til området og Dominikaner - og Fransiskanerordener tok deres plass. Da de kom til Baja var det så og si folketomt, indianerene hadde død ut, og da jesuittene måtte dra hadde de latt alle dyr være igjen, så de nyankommede fant dyrene som hadde formert seg i det fri, temmet dem, og tok seg store landområder som de erklærte for sine rancher eller hacienda. Man finner haciendaer her som er flere 1000 hektar nedarvet til etterkommere av de som kom til ett tomt land på 16 - og 1700 - tallet. Hulen jeg var å så på ligger på eiendommen til en mann som eier 7000 hektar land, og som lar Salvdore ta turister med til hulen, og fortelle dem hva som egentlig skjedde der. Det er ikke den første mannen som har fortalt hulens historie. På 1800- tallet fikk hulen oppmerksomhet, for så å gå i glemmeboken i 100 år, før det både i 1959 og 1963 var amerikanske arkeologer i området som skrev om hulene og maleriene, og postet artikler i henholdsvis National Geograpic og Life Magasin. Begge gangene fikk hulene stor international oppmerksomhet før de igjen har gått i "glemmeboken" slik de har vært i 100 år før 1959, fordi det var sist på 1850-tallet at noen ga oppmerksomhet til hulene, og funnet av skjelett av gigantmennesker i området.
I moderne historiebøker kan vi få inntrykk av at det ikke fantes noe historie på dette kontinentet før Colombus satte føttene sine her, men det har skjedd masse. Og jeg har selv sett steder i Peru og Bolivia med rester etter avanserte kulturer som måtte ha hatt fantastiske kunnskaper om matematikk, naturen og astronomi, for å kunne bygge sine templer og lage sine fantastiske utskjæriner og artesania, mens vi i Europa enda laget redskaper av stein. I Chachapoyas i Peru vet man at det skjuler seg rester etter det mystiske "Cloud people" (Skyfolket) på hver eneste fjeltopp i området, jeg var å besøkte ruinene nær Tingo Maria (høyt oppe i Andes ved Chachapoyas) som huset folk som hadde en høytståede kultur allerede før Inka kom inn i området å la folket under sitt herredømme.

Yandara: dyrene

Jeg kan ikke komme utenom å snakke om dyrene på Yandara; noen av de første fomaninger vi fikk da vi kom dit var; BRUK lommelykt /hodelykt om kveldene! Det er klapperslanger i området, og selv om de er fredelige, og ingen har hørt at de har bitt noen, så er de veldig giftige, og man burde helst ikke trå på dem i mørket. Vi måtte sjekke skoene for skorpioner om morgen, da det er skorpioner i området. Andre dyr som er sett ofte rundt i åsene og fjellene er "bobcat" (gauper) og byttedyrene deres jackhare (som jeg har sett selv). På Yandara alene så jeg 2 forskjellige arter av kolibrier, og de var såpass vant med mennesker at jeg kunne sitte en halv meter fra en av de bittesmå fuglene mens den hvilte på en gren nede ved bakken. Jeg holdt en kolibri i hendene da jeg reddet den fra ett sted den hadde satt seg fast. Det er mange andre spennende fugler i området, jeg vet dessverre ikke navnene på dem alle. Noen så ut som vaktel med en topp på hodet og noen frekkaser som kom inn på kjøkkenet for å stjele litt av frukten var nydelig metalisk blå. Jeg fikk filmet ett par hakkespetter mens de lagde seg ett hull i palmen ved siden av teltet mitt. Så er det slevsagt pelikanene, ørn, gribbene og flere andre morsomme fugler. Utrolig rikt insektliv, vi var heldige siden det ikke var ett insektår, så jeg fikk ikke nevneverdig med myggstikk eller ble bitt veldig mye av de røde maur som lever der. Mange spennende biller og flyvende helikoptere som kan stikke ganske vondt, men har de vakreste farger. Masser av bier rundt honningkrukken ved tebordet. Så m¨å jeg selvsagt snakke om hval! Jeg så mange av dem! I begynnelsen var vi heldige hvis vi fikk se en, men i løpet av to uker økte aktiviteten av hval mer og mer. Gravide hunner kommer inn i området og til lagunene lengre nord (hvor jeg skal reise i dag) for å føde sine kalver, og etterhvert som det nærmer seg februar kommer fler og fler inn. Nå før de skal føde og etter fødsel, holder de seg veldig nært land i varmere vann, og de er veldig opprømte på denne tiden. De hunnene som har født leker mye, og jeg kunne se de to siste ukene at de kom opp av vannet. En dag jeg gikk på stranden så jeg plutselig noe digert tårne opp av vannet rett forran meg, jeg innså ikke til å begynne med at det var en hval som hadde kommet opp med overkroppen og hodet. Jeg så oftere og oftere at de slo med halen, og hver dag de 2 siste ukene kunne jeg se blåsehull over alt i vannet, og så kom 3-4 hvaler opp (dvs at vi så ryggene deres), i det siste begynte de å "vinke" med finnene. Vi har opplevd masser av delfiner også, da jeg satt på stranden på min "vision quest", satt jeg flere timer på ett sted, og jeg så hval og delfiner (minst 50 delfiner) svømme fram og tilbake som om det var en motorvei utenfor strandkanten der jeg satt. Det er veldig brådypt ved høyvann utenfor Yandara, så hvalen har mulighet til å komme 50-20 meter fra land, ved lavland er det sandbanker her og der som gjør at man kan svømme tryggere. Bølgene er høye og ganske voldsomme så man må telle sekvensene før man hopper uti. Heldigvis var det surfere ved Yandara som kunne dette, så ingen ble drept av bølgene. Det har hendt at elever har blitt dratt ut med strømmen på sørstranden, men de har alltid blitt hentet inn. Sørstranden er ansett som tryggere å svømme på, men det er der folk er mer uforsiktig.... Jeg må fortelle om havskilpadden min. Dagen før jeg reiste fra Yandara (søndag) var vi i Todos Santos med Craig, da jeg kom hjem bestemte jeg meg for å dra på stranda, da jeg så noe røre seg langt borte. Jeg trodde det var en hvalbaby eller en selunge i fare, men da jeg kom nærmere var det en diger havskilpadde! De er vanligvis (iflg. mennesker) på land på den tiden på døgnet, i alle fall ikke for å legge egg, men da hun begynte å grave i sanden skjønte jeg at det var nettopp det hun skulle. Så jeg løp for livet tilbake til leiren og hentet mitt filmkamera, og siden de er langsomme, hadde hun ikke gravd alt før jeg kom tilbake. Jeg satt en halv meter unna henne, helt musestille, men hun godtok at jeg var der, og sendte henne reiki mens hun gravde og la egg. Det er noe av det mest ærefulle jeg har opplevd, å få være "sitter" /"hold space" (jeg vet ikke om noen gode norske utrykk, men det blir som å vokte og holde energien i det som skjer) for en eggleggende havskilpadde. Jeg vet at livet til de små kommer til å bli hardt, fordi for det første er det folk som kjører strandbuggyer rundt om kring og graver eggene enda lengre ned. Så har man eggrøvere, både mennesker og løse hunder, og til slutt hvis eggene overlever alt dette og blir klekket, så er det alt lyset fra land fra hotel og villaer som vokser opp rundt verdens vakre strender som kommer til å lede de små skilpaddene i motsatt rettning av hvor de har nødt til å komme seg, nemlig til havet! Så jeg satt der og sendte uendelig lys og kjærlighet til henne og de små, og hun takket meg før hun svømte ut i havet etter å ha dekket. Grunen til at jeg vet at hun takket meg, er at jeg listet meg bort før hun satte kursen mot havet for ikke å skremme henne, men hun kom mot meg, stoppet og nikket med hodet før hun satte kursen mot havet. Dyrene er veldig mottagelige for "usynelige krefter" og siden grunnen til at vi finner så mange livsformer må være livets lengsel og kjærlighet til seg selv, så er det logisk at dyrene responderer på dette. Hvordan kan man ellers forklare alle skapninger som blir kaldt ekle og stygge? Den naturlige tilstand er perfeksjon, helse og kjærlighet, det er rundt oss hele tiden, vi trenger bare å åpne oss, så føler vi det, alltid. Andre dyr i leiren var f.eks. Ambers to små ovnsrørhunder; Jacko og Chico, Saraswatis beist Simba. April og Bolos to beist (ingen av disse hundene er spesielt vakre, men de er veldig morsomme og gode) Yasmin og Jack, en lurvete katt som bor på kjøkkenet og alle eslene som trasket omkring og skremte folk når de kom utenfor teltene om natten.

Yandara; folk og beliggenhet

Teltet mitt









Bobussen til Mercey og Shiva Das














Cat, Kaela, Mercey og Sarasvati

















Meg og en Indisk Harmonica






Yandara ligger på km 73-74 på veien fra La Paz (Baja Carlifornia) til Los Cabos på sør-spissen av Baja. Nærmeste byer eller steder er Pescadero og Todos Santos. Adressen er Pescadero hvor folk lever av fiske. Det var veldig spennende da jeg skulle reise dit, fordi jeg reiste med rutebuss fra La Paz og fortalte sjåføren at jeg skulle hoppe av i ørkenen, ved stranden ved 74 km. men at jeg har aldri vært der så jeg viste ikke hvor det var. Heldigvis snakker jeg nok spansk til å kunne forklare han at det står en billboard akkurat der hvor jeg skal av, med bilde av en mann som stiller til guvernørvalg. Vanligvis vil ikke bussjåfører slippe en enslig kvinne av bussen midt i ingenmannsland, men det var enda lyst og jeg klarte å overbevise han om at det var det rette stedet å hoppe av. Jeg ble litt nervøs da vi passerte Pescadero og jeg ikke lengre kunne se hvilken km. vi hadde kommet til, men lettelsen var stor da jeg så de store røde og gule billboard som står rundt omkring og markerer at Mexicos befolkning er utrolig politisk orientert for tiden. Valget for guvernør er første søndag i februar (jeg har mistet oversikt over datoer, jeg vet ikke datoen for i dag en gang). Etter at jeg hadde hoppet av måtte jeg gå ett stykke ut i ørkenen. På bilder hadde jeg sett strand så jeg gikk mot havet, og fant stedet som lignet på bilder jeg har sett (jeg spurte en mann jeg så i tilfelle, om jeg hadde kommet til et yoga-sted). Da jeg kom til Yandara var den første jeg møtte Theresa (Seattle, men har bodd en del i Stocholm og har lyst til å bosette seg der!) som viste meg vei til kjøkkenet hvor Amber, som jobber som lærer og i administrasjonen registrerte meg inn og fortalte meg at jeg kunne velge meg ett telt som var ledig, hvor som helst. De neste jeg møtte var Ben fra Minneapolis og etterhvert Kalea (Candadisk gudinne som bor i Golden, British Colombia) og Nico fra Canada. Etterhvert ble jeg kjent med fler, vi var 18 stykker fordelt på 2 grupper på 9 personer tilsammen. Så var det lærerene: Craig, sønnene Shane (yogalærer) og John (administrasjon og kjøkken), Kate, Allison (min lærer), Amber og Saraswati (Merceys døttre og assisterende lærere). Kjøkkenstaben som laget den mest vidundelige vegetariske retter (fisk en gang i uken), totalt naturlig med masser av ingrediensene fra skolens egen hage består av Claudia, Guillermo, Anna og Carlos, bare maten i seg selv gjør at det er verd å komme til Yandara! Så var det noen menn som var vedlikeholdsmenn. Jasmin som er i administrasjon, Carlos som er surfelærer, Jaya-bandet; Mercey, Shiva Das, Bolo og April, Jill som aldri kunne reise fra Yandara etter å ha tatt utdannelsen, og som var med som demonstrasjons"dukke" i noen av klassene. På bildene er Cat og Kaela fra min gruppe, sammen med Mercey og Saraswati (begge blond) når vi hadde musikk time på Tierra Sagral (sacret land) hvor bandet holder til i "motorhomes" og små cabañas.

Yandara opplevelse (Musikken og litt om lærere)

Sitter nå i La Paz igjen etter en måned med intens yoga praksis og klasser og de vidundelige sat sang kveldene med Yandaras eget band Jaya bestående av Bolo (= sang (sanskrit)) hans kone April, Mercey (som er ganske kjent vistnok i Canada) og Shiva Das mannen hennes. Deres fantastiske og vakre tilstedeværelse hadde nok vært nok, men å få en SÅ flott bonus med hele oppholdet at vi, en gruppe på kun 18 personer, hadde vårt eget liveband 4 kvelder i uken når vi øvde på mantra og kirtan, de 4 spiller i tillegg til gitar og bassgitar en rekke indiske instrumenter, og en kveld hadde vi en workshop med bandet for å prøve ut instrumentene. Jeg ELSKER lyden av tamboure, en slags "gitar" med 4 eller 5 strenger, ikke så vanskelig å spille, og som er glimrende for mantraer og kritan med de fantastiske vibrasjoner lyden skaper. Jeg har også lært meg å spille He Ma Durga (mantra) på en Bina Harmonica, ett lite sammenleggbart "piano" som man pumper mens man spiller. Jeg har avgjort at jeg må til London eller India å få tak i disse instumentene, som utvilsomt vil "rocke opp" yogaklasser i Norge, hvor jeg må si vi er litt kjedelige og redde for nye ting. På denne websiden finnes lydeksepler på noen av sangene, mantra, kritan og bhajan som ble brukt under lærerutdannelse, som er fremført av Jaya; http://www.yandarasounds.yandara.com/live-music-from-yandara-jaya-live-satsang-c-5_8.html

Vi fikk ikke lov å bare sitte å høre på dem, vi måtte opp og røre på oss, og SELVSAGT, som Craig (eier av Yandara, har vært yogalærer siden han var 16 år, og er Canadisk) sa; "selvfølgelig er det "movements" til denne sangen /mantra, og selvfølgelig kommer alle til å bli litt forvirret til å begynne med, men vær som Yogier; GO WITH THE FLOW og ikke bekymre dere, alt kommer til å "work out beautifully" (gå helt fint)." Han er veldig opptimistisk slik, alltid sa han et det er bare spennende når folk snur motsatt vei av det de skal, men at vi måtte unngå panikk, siden vi lærer å leve i nuet... Noen av sangene og dansene vi lærte der, finnes ikke maken i Norge. Det er så kjærlighetsfylt og oppmuntrende for gode relasjoner med hverandre og lærere som det går ann å bli. En av de vakkreste mantra jeg vet om, med den mest fantastiske rutinen vi gjorde er Jai Sita Ram (lydeksempel på webside), som ble brukt når vi laget en "lovetunnel". Det vil si at alle (utenom bandet som spilte mantraet) stilte seg i 2 rekker og så gikk en i midten fra den ene enden og alle i rekken skulle klemme, kose og mose på personen som går gjennom "tunnelen". Personene gikk fortløpende fra bakerst i rekkene gjennom, slik at alle MÅTTE gjennom tunnelen og bli kost på, det gikk veldig sakte, personen som går gjennom har lukkede øyne og blir ført gjennom. Ett annet nydelig rituale er alle er i en sirkel rundt en person som er i midten (igjen ALLE måtte i midten), og både den første kvelden og ved utdeling av yogacertifikat ble denne praksisen brukt: Alle i ring gjør bevegelser (selvsagt) mens de synger til personen i midten: "XX (f.eks. Linda) we love you, and we adore you, lay our lifes before you, Linda we love you, weeeeee looove you, weee looove you (det siste helt til personen i midten finner ut at han skal sende en annen person inn)". He Ma Durga, som jeg lærte å spille på Harmonica finnes også på linken, men det er masse andre sanger på flere linker på Jayas hjemmeside, He Ma Durga er ett nyyyyydelig mantra, da Durga er gudinne for balanse i livet. Versjonen av Om Mani Padme Hum med håndbevegelser som gjøres i Tibet når folk går i en stor sirkel er utrolig vakker og også spilt inn av Jaya. Vi lærte selvsagt veldig mange festlige danserutiner.. til og med "linedance" da to av jentene kunne Linedance fra USA. På lørdagskveldene hadde vi i stedet for teachout, danceout, dvs at vi måtte danse i midten av ringen fritt for å utrykke oss.

Staben er helt utrolige og flinke lærere som har utdannet flere kull fra Yandara; Craig er 62 år og har vært yogalærer siden han var 16 år. Han kom til Mexico og startet Yandara for over 5 år siden. Han har studert Tai Chi (han lærte oss noe) og kinesisk yoga, og har studert flere yogaformer i India. Han har 2 sønner, den ene er hovedlærer sammen med forloveden Kate for 16 dagerskullet og heter Shane, vi i 1 månedskullet hadde æren av å ha han som lærer en morgen. Jeg var veldig imponert over kompetanse og oppbygging av klasse, som både han og min lærer Allison har til felles at de har spontane klasser. De kommer inn i timene uten en plan og får ut av det en yogaklasse som er helt fantastisk, med masse spennende elementer og rom for variasjon og spontanitet. Den andre sønnen er i administrasjonen, og gjør ikke yoga (jeg spurte han), han gjør Qi Gong i stedet, men er veldig engasjert i Yandara. I tillegg er Merceys 2 døttre assisterende yogalærerlærere: Amber og Saraswati (som i den indiske gudinne for kunst og musikk) har hatt Workshopklasser sammen hvor vi har brutt ned alle stillinger og øvd på assistere elever inn i stillingene. Utrolig vakre og dyktige jenter :)