Har vært 5 dager inn i jungelen på den beste turen noensinne (kom ned fredag forrige uke, beklager, men datoer og dager går i surr for meg. I mellomtiden har jeg rukket å reist til Semuc Champey (som kommer) hvor det ikke var internettforbindelse, så jeg har ikke fått oppdatert meg. Jeg er så heldig at jeg trenger ikke tenke på det! :)). Så, jeg har vært på ett spennende, morsomt og interesant trekk inn til Mirador, en 50 km. gåtur inn i sekundær jungel. Nærmere grensen til Mexico enn noe som helst i Guatemala. Det tok spanjolene ett par 100 år å komme seg inn i det som nå heter Petén, og som er en nationalpark hvor alt liv er beskyttet med bevæpnede vakter. Da spanjolene kom dit, likte de det ikke, så befolkningen i Carmelita, den nærmeste landsbyen er urbefolkning med Q´eqchi´ som førstespråk. En gammel mayadialekt. Skogene er sekundær fordi alt var en enorm Mayaby før junglen tok over. Hele veien fra den nærmeste landsbyen, en 2 timers hompete og ukomfortabel kjøretur, Carmelita, går du faktisk oppå ruinene etter Mayabyer, og den første dagen treffer du på Tintal hvor arkeologer har funnet rester etter fantastiske potter og kar med mye av mønstrene fremdeles der. Vi var 4 stykker (meg, Tom (Wisconsin, USA) Rebecca og Kristof (fra Sveits)) en guide (lokal fra Carmelita), en "muldyrdriver" (José) på 17 år og 5 muldyr for å bære inn vann, mat, telt og ryggsekkene våre. Den 1. dagen tok det 3 timer å vandre gjennom junglen. Veldig varmt, og ikke så mye beskyttelse fra solen. Vi startet ikke før midt på dagen, fordi vi reiste fra Flores kl 06:00 om morgenen, og muldyrene måtte lastes og gjøres klar med alt vannet og maten vi trengte. Vi gikk ganske fort, så vi var tidligere enn beregnet i Tintal, enda vi stoppet for å ta en sandwich lunsj etter å ha gått halveis. Det var overaskende lett å gå, selv om den intense varmen og fuktigheten er overveldende.
Etter det var det deilig å gå på "badet" og få vasket av seg den værste svetten. I mangel på annet vann er denne overgrodde, mystisk vakre dammen det beste alternativet til et bad vi kunne. Vær forberedt på lite privatliv; du tar en bøtte med vann fra dammen og en liten plastskål som du finner der, og prøver å finne ett noenlunde bra sted hvor du ikke tråkker på en slange som gjemmer seg i løvet.
Toalettet vårt. Dette er det arkeologene også bruker når de er på "campus" og gjør sine utgravninger. Faktisk er det ett av de bedre doene jeg har sett.. bedre enn mange i Kina f.eks., men ikke akkurat Ritz. Noenlunde rent var det i alle fall. Jeg tror alle som kommer her legger seg i selen for å ikke grise utenfor, faktisk.
Kart over Tintal, byen vi campet i første natten. Ikke mye til by nå, men en gang i tide stor med en boulevard som gikk direkte til El Mirador som ligger 34 km. unna.
Potter og kar etter Maya funnet i Tintal. Vi satte opp våre telt der arkeologene holder til når de er på stedet og arbeider. Når man nærmer seg Tintal kan man se rester av kar liggende på steiner.
En del senere enn oss kom en gruppe med høylydte livlige mennesker som satte opp teltene sine rett ved siden av oss. De besto av 5 mexicanere, 3 guatemaltec og 1 italiener. Vi snakket ikke så mye med dem den første kvelden, ett par av dem kom for å låne pumpen til madrassene, vi fikk vite at en av de mexicanske het Alfredo.
Den 2. dagen måtte vi gå 34 km gjennom tett jungel , av og til så vi edderkoppaper og hørte tucaner i tretoppene. For det meste er det ikke så mye å se fordi jungelen er så tett, det var veldig varmt og fuktig, men siden jungelen er så tett slipper man å bli utsatt for sterk sol. Tom løp etter at vi var kommet halveis, så han brukte 5 timer på å komme til Mirador, jeg brukte 20 min lengre, og Rebekka og Kristof kom sammen med guiden 20 min etter det. Vi passerte gruppen med mexicanere, italienern og guatemaltecer ganske tidlig, men en av dem, Alfredo, var allerede på Mirador da jeg kom dit. Vi hvilte mens vi ventet på muldyrene med utstyret, og så fant vi en fin plass ett stykke fra de andre for å campe. Jeg og Tom klatret El Tigre som er 55 m. høy og med en base som dekker 18 000 m2. for å se på solnedgangen. Også denne kvelden fikk vi Alfredo med venner som naboer, og de inviterte oss over for lek og spill. Italieneren, Andrea, jobber med barn så han organiserte forskjellige aktiviteter. En lek vi lekte var at vi hadde en energiball som vi skulle kaste rundt, og vi måtte si ett spesielt ord for rettningen vi kastet den, noe som forårsaket mye latter.
Senere lekte vi at en person er katt, og "katten" måtte få en annen til å le. Hvis "katten" kom til en person, måtte personen klappe "katten" på hodet og si tre ganger: ”que bueno gato” (for en flink katt) før de kunne le. Den som lo før de kunne si det 3 ganger måtte overta som katt. Annen morsom lek er mordmysterier; en landsby med en morder, en vokter og en etterforsker, så skal man prøve å finne ut hvem som myrder folk. Gjengen hadde med seg billig vin som de inviterte oss på, men det var ikke nok til at vi ble fulle, heldigvis, vi var tross alt i jungelen.
Vi hadde en trist hendelse den første kvelden; en guatemlatec som jobber på Mirador ble bitt av den giftigste slangen i Guatemala, men takket være kunnskaper om urter som antidote, så klarte han seg. De har quatromotos der oppe som tok han helt ned til Santa Elena Hospital, det gikk bra med mannen, men han trenger 40 dager med streng diett og hvile. Guiden vår var litt grå i ansiktet da han bønnfalt oss om å lyse godt når vi gikk på do, og å trå forsiktig. Like etter så vi en slange i ”campen” vår. Vi gikk på do i flokk og følge den kvelden, og jeg turte ikke drikke så mye at jeg måtte stå opp på do på natten.
Jeg våknet midt på natten av bråket fra jungelen og måtte selvsagt på do. Både jeg og Tim gikk ut av teltet, han tilbød seg å følge meg, jeg er evig takknemlig, jeg var så trett at jeg viste knapt hvor jeg var. Det er rart hvor annerledes jungelen blir om natten, helt umulig å finne noe som helst i bekkmørket. Jeg våknet en til gang, da var Rebecca også oppe, igjen en tur på do, som føltes lengre enn langt i mørket. Vi gikk feil og havnet nesten i noen andres telt.
Oppslag ved leiren om hvordan vi skal kjenne igjen giftige slanger i Guatemala.
Neste morgen tok guiden vår oss veldig tidlig opp til La Danta (Tapiren) den største pyramiden som noen ganger er bygget. La Danta er 70 m. høy og har 3 pyramidestrukturer på toppen av 2 massive platformer. Vi var såpass tidlig at vi var alene der oppe, vinden var fantastisk, og man kan se 360 grader jungel strekke seg så langt øyet kan se. La Danta er høyere enn alt, den er som ett fjell som rager over andre fjelltopper. Vi brukte lang tid der oppe, nøt vinden og utsikten og tok noen bilder, så kom Alfredos gruppe og ett par andre grupper, og vi begynte å gå ned. Da vi kom ned fra toppen av La Danta på den 2. platformen var det en gruppe med brølaper i trærne, de var ikke redde og kom veldig nær, enda det samlet seg noen folk etter hvert. Etter å ha moret oss med å ta bilder av og se på apeungene som lekte og spiste gikk vi ned til platform 1, og guiden tok oss med til noen fantastiske stuccoer som forteller historien fra Popol Vuh om tvilligbrødrene som spilte ball og bråkte så mye at gudene i Xibalbá ble irriterte og ba dem om å slutte. Brødrene tilbød dem å spille med seg, men de satte en betingelse; hvis de vant skulle de få være i fred, og hvis de tapte skulle de dø. Gudene narret dem, og de ble offret, den ene brorens hode ble hengt på ett ceibatre. Hodet spyttet i hånden til datteren av en gud slik at hun ble gravid og fødte tvillingsønner. Historien gjentar seg, men denne gangen lar tvillingene seg ofre, og 3 dager etter kommer de tilbake, lys levende. Gudene blir så imponert at de også vil bli ofret, men selvsagt fungerer det ikke på samme måte for dem.
Arkeologene holder enda på med å grave ut disse.
Nydelige orkideér ved La Danta.
Spøkelsesaktig atmosfære ved en diger kvelerfiken som har gjort det stakkars ofret til ett skjelett. Kvelerfiken spirer i toppen av treet og vokser røttene nedover mens det sakte men sikkert tapper værtstreet for næring. Til slutt er kvelerfiken så stor at den kveler treet. I Guatemala kalles treet Arbole del Amor fordi det er i en evig omfavnelse med sitt værtstree. Kjærlighetstreet. Dødelig kjærlighet i dette tilfellet.
Ett av templene er kalt Jaguarklotemplet fordi det er tydelig laget en jaguarpote med klør på. Bilde lengre ned.
Guttene spilte fotball i heten på en av de tidligere store plazaer som var her. Alle små høyder er rester etter små templer og hus.
Blomsteknopper som har falt ned på stien i jungelen.
Kjøkkenet vårt og vannforsyningene mens vi var i Tintal på turen hjem, i bakgrunnen toalett. Saúl, en av mexicanerene hadde bursdag vår siste kveld sammen i jungelen og vi feiret med å leke leker og å spise sjokkoladekaker de hadde klart å lage over bål i ildtette former! Snakk om overlevelsesevner! Jeg mener, hvis man kan bake kake over ett bål i jungelen da er man jaggu kvalifisert til å være en "overlever"!
Vi som to netter på Mirador, så vi brukte hele den ene dagen til å utforske de nydelige restene etter Maya som bodde her i en by som var enorm og hadde enorme boulevarder og plazaer. En enorm platform med verdens største pyramide i bredde og lengde. Fra toppen av La Danta er det jungel så langt øyet kan se.
La Danta, den høyeste pyramiden i Mayaverden, bygget oppå to platformer som vi måtte klatre opp før vi kunne nå toppen og nyte utsikten. Alt er dekket av jungel, men det finnes tegninger som viser hvordan det har sett ut, hull som arkeologene graver rett ned viser hvor langt nede den orginale grunnen var. Gatene og platformene er 2- 5 meter bygget opp, med platformer oppå der igjen osv, og templer og pyramider. Selv om alt er dekket av jungel er det lett å se hvordan det var. ALLE "fjell" er ett stort tempel eller pyramider.
La Danta fra den siden vi klatret til toppen.
Eskoveringsted for arkeologene, under plasten er det fantastiske stuccoer.
Detalj av stucco som arkeologene har funnet. Disse er veldig godt bevarte, og det finnes mye mer som ikke er gravd ut enda. Arkeologene bruker mange år på noen få meter for ikke å ødelegge disse verdifulle stuccoene som sier mye om Mayas tro og liv.
Maske av regnguden Chac.
Etter denne nydelige dagen i den arkeologiske sonen kom vi tilbake til nydelig lunsj, ventet litt til det ble kjøligere ettermiddag og dro ut for å se mer (bildene) av utgravningene. Da vi kom tilbake på kvelden spilte vi litt yatzy og andre terningespill og slappet av. Tom og jeg klatret El Tigre igjen på kvelden sammen med Rebecca og Kristof denne gangen. Vi møtte igjen den livlige gjengen til Alfredo. Grunnen til at vi ble ordentlig kjent med dem er at jeg ville teste ut noe med Alfredo. Alfredo er en kjekk ung mann, og min erfaring fra Mexcio er at ett av de første spm. de stiller er: "er du gift?" så jeg spurte Alfredo. Jeg trodde han skulle le av meg, men han svarte nei og spurte meg, så inviterte han seg til leiren vår. Fordi de er de mest spesielle mennesker jeg noensinne har møtt omfavnet jeg dem fullstendig, og følte meg omfavnet av dem. Hadde det vært flere mennesker som dem i verden, hadde vi alle vært lykkelige. Hvis flere mennesker kunne inkludere, leke og le så mye som dem hadde verden vært ett bedre sted for alle. Hjertet mitt var knust da vi måtte si adjø, jeg tror ikke noen adskillelser noensinne kan bli eller har vært så vanskelig, jeg forelsket meg hodestups i denne gruppen av 9 personer, 6 menn og 3 kvinner. Alfredo, Saúl, Nerida, Eric og Sergio fra Mexico. Lencho (egentlig Julio) og Lucia fra Guatemala. Andrea fra Italia og Kumi fra Japan (men hun har bodd i Guatemala i 5 år) gjorde turen min til en enda bedre opplevelse på grunn av sin grenseløse varme, lekenhet og åpenhet. Da vi klatret pyramiden i Tintal for å se på stjernene den siste kvelden viste jeg at om jeg klemte Lencho eller tok hånden til Lucia så var det like naturlig som om vi har kjent hverandre for alltid og var nære venner. Saúl hadde bursdag siste kvelden, og jeg brakte han en blomst jeg fant på bakken som gave, i tillegg tilbød jeg å massere (massasje var en av de aktivitetene de holdt på med mye. De satt i en rekke og masserte hverandres skuldre, og etterpå la de seg ned, den ene med hodet oppå den andre) som gave. Etterpå fikk jeg nakkemassasje tilbake først av Lenche som hadde det gøy med å kile meg og å hele tiden si: "no problemos aqui, siempre estamos on fire!" Ingen problemer her, vi er alltid veldig varme. Siden Lencho var så klønete insisterte alle på at han skulle bytte med Saúl, så da fikk jeg en bedre massasje. Dessverre må jeg si at ingen har før lokket ut av meg så mye glede og latter som denne gjengen. Jeg var overasket over hvor mye jeg klarer å le på en gang, og hvor hjertelig jeg kan le. Jeg er ett lykkelig menneske og smiler veldig, veldig mye, og ler en del, men jeg har aldri ledd så mye. Det værste var kanskje å si adjø til Alfredo, jeg følte spesielt vennskap med han, men jeg skal i alle fall møte igjen 3 av disse personene, som bor i Guatemala. Føttene mine har aldri følt seg tyngre eller med uvillig som da vi forlot Tintal dagen etter. Vi var i en gruppe separat fra Alfredos, så vi måtte følge vår guide. Tom sier; det er bedre å ha møtt menneskene og skilles fra dem, enn aldri ha møtt dem, og han har rett. Vi utvekslet alle adresser og telefon, og jeg håper jeg kan møte mexicanerene igjen. Mennene i gruppen var så oppmerksomme og gentlemenn at jeg ble overveldet. Da jeg testet Kristof (som var der med kjæresten sin Rebekka) måtte jeg innse at europeiske menn har mistet alt dette. Da Kristof fortalte meg at det er fordi Rebecca aldri ville ha hjelp, tenkte jeg på hvor dumme vi kvinner i Europa er som har gitt fra oss privilegiet å bli behandlet som dronninger, som en naturlig del av hverdagen! Kvinner, dette handler IKKE om selvstendighet! Dette handler om ren skjær dumskap. Og når jeg tenker på hvor mange kvinner i Norge som klager over mennene, så vil jeg tro at det ikke var ett sjakktrekk å lære dem av med å være oppmerksomme på oss. Jeg nøt i alle fall livet som dronning rundt denne gruppen, og tenkte en smule sjalu på hvor heldig de 3 kvinnene i gruppen var som hadde så fine gentlemenn rundt seg som alltid var på pletten. Kanskje det høres søkt ut, men det er ikke det hvis man ser det. Det er vakkert. Og det er en vakker opplevelse at folk bryr seg såpass mye, at det har ingenting med forholdet man har til hverandre og at det er så elegant og naturlig for dem å være gentlemenn og se til at kvinnene rundt dem sitter komfortabelt, ikke faller, blir hjulpet opp fra sittende stilling (vi satt på bar bakke mye av tiden så DET var jeg i alle fall takknemlig for, det er mer elegant enn å streve seg opp selv) og fulgt dit de må i mørket sammen med slangene.
