Reisen til San Ignacio inn i Cayo Distrikt

Min siste dag i Belize City var lørdag. Adele ville ikke ha meg gående med alle tingene mine til busstasjonen, så hun kjørte meg det lille stykket til hovedstasjonen. Jeg har fortalt mye skremmende om Belize City nå, men det er ingen grunner til å være redd for hverken å oppholde seg der, eller å reise til og fra. Man må bare lytte til gode råd, og hvis man fremdeles føler seg utrygg kan man reise med de mye dyrere turistselskapene fra B. City og inn til Guatemala eller Mexico. Det er for øvrig mye, mye billigere og mye mer eventyr å reise med lokalbussen. For 7 B$ reiser du mellom B. City og San Ignacio. Gang det med 3 og du får NKr. 21. Det er bare å møre opp på stasjonen så kommer det alltid en buss. Bussen passerer Belmopan, som er hovedstaden i Belize etter at orkanen Hattie (det er en landsby som er oppkaldt etter denne orkanen; Hattieville) raserte byen i 1961. Fjorårets orkan i Belize het Richard, og du kan se "hans" arbeid bl.a. i Jaguar Paw. I Belmopan måtte jeg gå av bussen for å gå på do og da jeg kom inn var alle setene opptatt. Jeg hadde lagt vannflasken min igjen for å markere at setet var tatt, men det satt to unge menn der. Da jeg spurte etter vannflasken ropte noen menn lengre bak: "´ey, `tat`s lady seat, man!" De to mennene på setet mitt rørte seg ikke før bussens hjelpemanns oppmerksomhet ble påkaldt av at flere begynte å blande seg inn. Hjelpemannen kommanderte dem "get u`! sit in `da back! Get u`NOW! give `da lady `er seat!" Slik forsvarte flere menn mitt sete i bussen, og de to reiste seg, en måtte sitte bak ved bagasjen og en satt ved siden av meg. Så fortsatte vi reisen gjennom fantastisk natur, med utsikt til Maya Mountains, som nærmet seg kilometer for kilometer, og som skiller Cayo Distrikt fra Toledo Distrikt i sør og Stann Creek Distrikt i øst.

Jeg må fortelle litt om kvinnene i Belize City, de er mye tøffere enn toget. Det finnes nok ingen som kan pille dem på nesen, og de drar fordeler av å være så tøffe, de lar mennene jobbe for seg. Ett gjeng med pirater som er grove i målet og går rett på. Selv om Adele er aldri så vennlig og vil gjøre det meste for deg, så høres hun sint ut når hun snakker. Den creolsk som de bruker i B. City høres ganske agressiv ut til tider. Etter å ha tilbrakt en tid i B. City kan jeg skjønne hvorfor folk er fustrerte, de er fattige, og ser alle disse rike cruiseskip folkene komme i land, de er uten utdannelse og kultur. Hva enn emosjonelle eller fysiske mén B. City har pådratt deg så vil San Ignacio glatte det ut for deg mens du hviler i favntaket til Karibisk jungel og tenker på alt det utrolige du kan se og gjøre. Her er alt stikk motsatt av B. City, folk er lykkelige, avslappet og snakker en annen creolsk, og jeg skal ved en senere annledning demonstrere at spanglish er ett språk! San Ignacio er 1 times tid fra grensen til Guatemala, mange her er etterkommere etter spanjoler og indianere med spansk eller en av de 4 dialektene av Maya som finnes her i Belize som førstespråk. Mange som bor i små landsbyer er "asylsøkere" fra El Salvador, Guatemala og Honduras, dere vet sikkert at det har vært ganske heftige tilstander i disse landene. San Ignacio er også kaldt "twin city" fordi over elven Macal, som kommer fra Mountain Pine Ridge, som man må krysse Belizes eneste hengebru (som er gått ut på dato, så folk kjører fort over ;) er Santa Elena. Macal møter Mopal som kommer fra Guatemala, og der de møtes ett stykke å gå fra landsbyen danner de Belize River. Der Mopal "marries" (gifter seg med) Macal (som en venn her som heter Sergei liker å si) er det vidundelig å svømme, og jeg vet, fordi jeg har svømt der!


Det er Shell det!


Mitt drømmehus! Det er dessverre ikke til salgs! :(

Søtt lite hus i San Ignacio.

Cayo Distrikt er som Ville Vesten, med alle eventyr mulig. Her kan man dra på ridning inn i jungelen, utforske arkeologi, padle kano, utforske huler, svømme i elver, spionere på fugler og aper, høre på Bob Marley og prøve å finne ut av den gramatikkløse spansken de slår over i når de har snakket normal spansk med deg! En god seng å sove i kan man finne hos J & R, eller hos en familie som leier ut en seng. Selv hviler jeg ut mellom slagene på Hi-Et, ett familieeid gjestehus som tar B$ 20 (x 3 = Kr. 60) for ett privat rom med en god seng, delt bad. Internett og god mat finner du hos Flaya eid av rastafarien Mark. Han har også rom til leie og sammen med Sergei selger han turer til forskjellige destinasjoner. Mer om turer senere :)

For meg er det fremdeles onsdag, i dag har jeg vært i Xunantunich og etter det svømt i Mopan, mer om dette senere.