ATM og Krystalljomfruen

Mandag var det min tur å dra på en av de "top ten" turer i hele Sentral-Amerika, nemmelig den spennende turen til 'ATM'. Du vet sikkert hva jeg snakker om? Det er i alle fall en veldig berømt hule, besøkt av National Geographics som filmet der 2 dager, de har også hatt stor artikkel i bladet. Gudene våre var veldig stolte av å ha ledsaget og jobbet sammen med filmteamet fra National Geographics. ATM står selvsagt for Actun Tunichil Muknal, og turen inn dit tar deg med inn i den underjordiske verden til Maya som de kjente som Xibalbá. Det letteste og billigste er å gjøre turen fra San Ignacio, men det er mulig å gjøre turen fra nesten hele Belize. Hulen ligger ved foten av Maya Mountains, nærmeste lille landsby er Teakettle Village. For å komme dit må man ha guide og transportmiddel som tar deg med på en "bumpy ride", hompette tur på dårlig vei inn i jungelen til fjellet, det tar en time. Så må du gå 45 min til fots gjennom tett jungel, og krysse en elv som kalles Roaring Creek 3 ganger. Du må være forberedt på at etter dette er du aldri tørr igjen i løpet av dagen, så ta med ekstra klær som legges igjen i bilen! For å entre hulen starter du med å svømme over en dyp dam, vannet er iskaldt til å begynne med, så kroppen får ett lite sjokk. Dette må gjøres med alle klærne på, så det er lurt å ha noe lett. Insektmiddler med DEET og kremer, spesielt med kjemikalier, skal IKKE brukes på turen. Du vil bli opplyst om dette. Det er for å ikke kontaminere elven og hulen. På turen gjennom jungelen kan fugler og små dyr dukke opp, og guiden; i mitt tilfelle Eddie, vil kunne fortelle om de medisinske virkningene plantene har. Kunnskapen de har om plantene er nedarvet fra Maya, som gjorde nytte av alt i naturen. De brukte til og med hodet til bladskjærermaur til å sy /stifte sammen dype rifter og sår! Jeg må bare si at det er helt fantastisk hva man finner i naturen, vi må bare lære oss å bruke det. Hvis vi alle hadde hatt en brøkdel av kunnskaper hadde vi hatt mye bedre helse og tatt mye bedre vare på alt det fantastiske livet rundt oss, det er jeg overbevist om. I dagens Mayasammfunn brukes fremdeles kunnskapen de har arvet, og det finnes nå bøker om de medisinske plantene i Belize skrevet av en kvinne (Rosita Arvigo) som gikk i lære hos en sjaman som ble hele 103 år gammel. Denne sjamanen (Don Eligio) er veldig kjent, da han fikk besøk fra hele verden faktisk, som søkte kurer for sine plager hos han, og de ble faktisk friske også. Rosita viste at det ikke bare var magi, og startet ett prosjekt for å samle, identifisere og katalogisere planter i Belize. Over 300 arter blir forsket på i USA med tanke på kreft og AIDS bl.a.

Turen inn i hulen fortsetter i vann hele tiden, av og til er vannet til anklene og av og til opp til brystkassen. Oppmerksomhet på hvor du går er viktig, eller du kan skade deg stygt på de skarpe granittsteinene som fyller hulen. Det kan være vanskelig, for over alt ser man nydelige formasjoner av stalakitter og stalagmitter, som ser ut som eldgamle trær, av og til er hulen ganske åpen, og av og til må du slange deg gjennom trange åpninger. Det er lurt å ha på seg lukkede sko, og sokker må du ha fordi når du annkommer til slutt det området med etterlatenskaper etter Maya, må du ta av deg skoene, og man kan ikke gå barføtt p.g.a. at oljen på huden ødelegger krystallene som er dannet i hulen, det er også forbudt å røre noe annet enn granittsteinene, fordi stalaktitter kan falle ned ved berøring. inne i hulen må man klatre enkelte steder, det er litt skummelt, men det er bare å gjøre det. Panikk og klaustrofobi er ikke lurt å få her, det har hendt at en kvinne ble så hysterisk at det var så vidt de fikk henne ut, ikke rette stedet for slikt.

Premien for strevet får du når du kommer til Xibalbá; her ligger digre krukker og potter som Maya en gang i tiden har bært inn i hulen for å gjøre sine offringer til underverden. Offringene er korn, redskaper, kakaofrø (drikken for de gudommelige på jorden), og du vil se at det var mennesker der som aldri kom ut igjen. Offringene ble gjort til regnguden Chac (regn er fertilitet og gir avling). Under er potter med offergavene som ble båret inn. I noen var det også blod. I denne hulen har arkeologene latt alt være hvor det var. Det finnes en del andre huler i nærheten; Barton Creek cave og Che Chem Ha hvor de har funnet rester etter Maya.

Under er en stakkar som aldri kom ut av hulen igjen. En ung mann som ble offret for å blidgjøre gudene. Maya så på det som en ære å bli offret, og ønsket å bli sendt til "evigheten". Faktisk kunne de be kongen om å bli offret, hvorpå kongen fant en passende dato, basert på Mayakalenderen, for offringen. Om du tror det ikke var så morsomt å være undersått, så var det faktisk enda mindre morsomt å være konge, tenker jeg; Kongen måtte også gjøre sine offringer, og leve med dem. Det finnes en del steler (stein med hireoglyfer) som avbilder kongen med manglende fingrer. Kongen ble også disfigurert fra fødselen ved at pannen ble flatet med planker fra 5-månedersalderen, og han ble gjort skjeløyd fra han var spebarn. Kongen gjorde en del smertefulle sermonier for å late sitt eget blod til gudene. Til tross for alt dette så levde herskerene og eliten til de ble minst 80 år gamle, mens den øvrige befolkningen ble i gjennomsnitt 50 år gamle. En anne kuriositet er at man har funnet skjeletter i store pyramider (noe som tyder på at de må ha vært konge /herskerklasse) som er fra en mann på over 180 cm! Maya ble litt over 160 cm.



Inne i hovedsalen i hulen blir du betatt av stalaktittene i kalium-karbonat som glittrer i hodelyktlyset. Guiden gir deg dit kamera som han til nå har hatt på ryggen i en tørrsekk, og du følger guiden til en massiv åpning før den siste kraftanstrengelsen gjennstår, å klatre opp på en granitthylle for å se Krystalljomfruen, i sokkelesten. Det ble funnet 14 menneskeskjelett, 7 av dem av barn, alle har dødd i menneskeoffring, men på bildene under ser du det som er mest fantastisk av alle menneskelevninger som er funnet her; Krystalljomfruen. Hun ligger i en merkelig stilling langt inne i en gren av hulen, fullstendig bevart på grunn av krystaliseringsprosessen som har skjedd med skjelettet hennes.





Enn så lenge er denne hulen åpen for publikum, men den har så unik betydning og er så sårbar at det kan hende en dag den blir stengt for publikum, som er strengt kontrollert. Hele turen kan ta 10 timer. Ha med tørre klær og flippflopps til å bruke på turen hjem. Det er ikke kaldt i hulen så selv om jeg var våt hele dagen frøs jeg ikke. Vi gikk samme vei tilbake igjen, gjennom trange passasjer og svømme til inngangen, vannstanden var høyere da vi kom tilbake så det ble mer svømming.

Reisen til San Ignacio inn i Cayo Distrikt

Min siste dag i Belize City var lørdag. Adele ville ikke ha meg gående med alle tingene mine til busstasjonen, så hun kjørte meg det lille stykket til hovedstasjonen. Jeg har fortalt mye skremmende om Belize City nå, men det er ingen grunner til å være redd for hverken å oppholde seg der, eller å reise til og fra. Man må bare lytte til gode råd, og hvis man fremdeles føler seg utrygg kan man reise med de mye dyrere turistselskapene fra B. City og inn til Guatemala eller Mexico. Det er for øvrig mye, mye billigere og mye mer eventyr å reise med lokalbussen. For 7 B$ reiser du mellom B. City og San Ignacio. Gang det med 3 og du får NKr. 21. Det er bare å møre opp på stasjonen så kommer det alltid en buss. Bussen passerer Belmopan, som er hovedstaden i Belize etter at orkanen Hattie (det er en landsby som er oppkaldt etter denne orkanen; Hattieville) raserte byen i 1961. Fjorårets orkan i Belize het Richard, og du kan se "hans" arbeid bl.a. i Jaguar Paw. I Belmopan måtte jeg gå av bussen for å gå på do og da jeg kom inn var alle setene opptatt. Jeg hadde lagt vannflasken min igjen for å markere at setet var tatt, men det satt to unge menn der. Da jeg spurte etter vannflasken ropte noen menn lengre bak: "´ey, `tat`s lady seat, man!" De to mennene på setet mitt rørte seg ikke før bussens hjelpemanns oppmerksomhet ble påkaldt av at flere begynte å blande seg inn. Hjelpemannen kommanderte dem "get u`! sit in `da back! Get u`NOW! give `da lady `er seat!" Slik forsvarte flere menn mitt sete i bussen, og de to reiste seg, en måtte sitte bak ved bagasjen og en satt ved siden av meg. Så fortsatte vi reisen gjennom fantastisk natur, med utsikt til Maya Mountains, som nærmet seg kilometer for kilometer, og som skiller Cayo Distrikt fra Toledo Distrikt i sør og Stann Creek Distrikt i øst.

Jeg må fortelle litt om kvinnene i Belize City, de er mye tøffere enn toget. Det finnes nok ingen som kan pille dem på nesen, og de drar fordeler av å være så tøffe, de lar mennene jobbe for seg. Ett gjeng med pirater som er grove i målet og går rett på. Selv om Adele er aldri så vennlig og vil gjøre det meste for deg, så høres hun sint ut når hun snakker. Den creolsk som de bruker i B. City høres ganske agressiv ut til tider. Etter å ha tilbrakt en tid i B. City kan jeg skjønne hvorfor folk er fustrerte, de er fattige, og ser alle disse rike cruiseskip folkene komme i land, de er uten utdannelse og kultur. Hva enn emosjonelle eller fysiske mén B. City har pådratt deg så vil San Ignacio glatte det ut for deg mens du hviler i favntaket til Karibisk jungel og tenker på alt det utrolige du kan se og gjøre. Her er alt stikk motsatt av B. City, folk er lykkelige, avslappet og snakker en annen creolsk, og jeg skal ved en senere annledning demonstrere at spanglish er ett språk! San Ignacio er 1 times tid fra grensen til Guatemala, mange her er etterkommere etter spanjoler og indianere med spansk eller en av de 4 dialektene av Maya som finnes her i Belize som førstespråk. Mange som bor i små landsbyer er "asylsøkere" fra El Salvador, Guatemala og Honduras, dere vet sikkert at det har vært ganske heftige tilstander i disse landene. San Ignacio er også kaldt "twin city" fordi over elven Macal, som kommer fra Mountain Pine Ridge, som man må krysse Belizes eneste hengebru (som er gått ut på dato, så folk kjører fort over ;) er Santa Elena. Macal møter Mopal som kommer fra Guatemala, og der de møtes ett stykke å gå fra landsbyen danner de Belize River. Der Mopal "marries" (gifter seg med) Macal (som en venn her som heter Sergei liker å si) er det vidundelig å svømme, og jeg vet, fordi jeg har svømt der!


Det er Shell det!


Mitt drømmehus! Det er dessverre ikke til salgs! :(

Søtt lite hus i San Ignacio.

Cayo Distrikt er som Ville Vesten, med alle eventyr mulig. Her kan man dra på ridning inn i jungelen, utforske arkeologi, padle kano, utforske huler, svømme i elver, spionere på fugler og aper, høre på Bob Marley og prøve å finne ut av den gramatikkløse spansken de slår over i når de har snakket normal spansk med deg! En god seng å sove i kan man finne hos J & R, eller hos en familie som leier ut en seng. Selv hviler jeg ut mellom slagene på Hi-Et, ett familieeid gjestehus som tar B$ 20 (x 3 = Kr. 60) for ett privat rom med en god seng, delt bad. Internett og god mat finner du hos Flaya eid av rastafarien Mark. Han har også rom til leie og sammen med Sergei selger han turer til forskjellige destinasjoner. Mer om turer senere :)

For meg er det fremdeles onsdag, i dag har jeg vært i Xunantunich og etter det svømt i Mopan, mer om dette senere.