Ekte vennskap

Jeg slutter aldri å forundre meg og glede meg over folk her i Guatemala, hvor utrolige de er og hvor mye ubetinget kjærlighet og vennskap jeg har vært så heldig å oppleve den måneden jeg har vært her. Jeg har blitt kjent med mange nok mennesker til å skjønne at folk her er helt spesielle. De har en kampånd og en kraftig stemme som vi har mistet innimellom sofaputene forran TVn i Norge. Kanskje ikke så rart med alt de opplever. I følge vår standard er de fattige, men jeg opplever dem som rike. Hvordan kan noen som helst si at mennesker med så store hjerter er fattige? At mennesker som gir så mye er fattige? Hvordan kan noensi at de uutdannede bøndene jeg møtte på kurset med Kumi er fattige, når de skjønner at bruk av pesticider på avlingene er farlig og at vi ikke bør få det i kroppen vår. De har ikke så mye penger, men de har nok å spise her. Og når målet deres er å heller spise mat uten pesticider enn å bli rike på eksportere giftige matvarer til utlandet vil jeg si de er rike på innsikt. Kvinnene her er selvstendige og arbeidsomme, det beviste de 3 kvinnene jeg møtte på kurset. Jeg føler jeg har blitt kjent med nok folk her nå til å forstå sjelen her. Fra de generøse og vennlige bøndene som elsker sin jord, til de som bor i de ville, bråkete byene og jobber 10 timer i døgnet for å finansiere sin utdannelse. Ikke bare er de fra Guatemala helt utrolige, men dette landet gjør noe med alle som kommer hit tror jeg. Vi blir rolige og avslappet og mer åpne. Kumi er ett godt eksempel, hun er fra Japan. Når man har kommet hit er det veldig vanskelig å forlate landet, spesielt med de vennene jeg har fått, og med de som jeg møter. Mens jeg var på kurs med Kumi kom 3 venner av Lencho fra Chicago for å løpe maraton i Cobán. Jeg fikk ikke møte dem på fredag fordi alle hadde reist til Cobán før vi var ferdige med kurset. Det var bare meg, Diego, Seferino og Katie igjen i huset. Becky, John og Clara fra Chicago dro sammen med Lencho og Jonatan for å løpe, løpet var på søndag. Det var en kenyansk kvinne som vant for 4 gang i kvinneklassen, hun løp maraton 8 min. saktere enn i 2008. I manneklassen var det.. surprizzze!!!.. også en mann fra Kenya som vant! Men Clara kom inn som nr. 16, og Jonatan og Lencho gjorde det også veldig bra. Så lenge de var glade og fornøyde med innsatsen spiller det ingen rolle. Det er morsomt for dem å være med på, og de har møtt mennesker fra hele verden. Katie og jeg "drev" huset, kokte mat for guttene (Sef og Diego) og gikk turer med Skokie (hunden til Lencho), Katie fortalte at hun ikke hadde dratt til Cobán fordi hun hadde jobbintervju over skype på mandag. Hun har søkt på jobb i Sør - Afrika og de intervjuet henne!! :)

Etter jobbintervjuet hennes fortalte hun plutselig at Canche (eller Ingrid som hun egentlig heter), en Guatemaltec som er venn av Lencho (Julio egentlig, de elsker kjælenavn her) skulle dra til Panajachel (kalt Pana) og Lago Atitlan (el Lago) og at hun tenkte å bli med. Siden det var hele tiden min plan å komme meg til Atitlan sa jeg jeg at jeg blir gjerne med. Vi viste ikke at Lencho og de fra Chicago (som ikke kjente hverandre før de alle møtte Lencho, og som nå er bestevenner) var i Antigua og skulle kjøre til Pana samme dag. Vi avtalte med Canche (det betyr lys hudet), at hun skulle komme å hente oss i huset til Lencho, jeg pakket sakene mine og vi ventet. Etter flere telefoner fram og tilbake ble det til at vi avtalte å spise lunsj med den andre gjengen på veien til Pana, så vi stoppet ved en veiresturant som var kjempeflott, med god mat, og jeg møtte Rebecca (Becky), Clara og John (kalt Juanito eller Gordo) fra Chicago for første gang der. De var noen av de hyggeligste og morsomste menneskene jeg har møtt noen gang. Clara er gift med to barn, men oppfører seg som en gal tenåring. Vi kjørte videre til Pana i to biler, de fra Chicago hadde leid en bil, men jeg endte med å kjøre med Jonatan som sjåfør resten av veien, mens Katie byttet til leiebilen. I Pana satte vi fra oss bilene og gikk for å finne en båt.

Canche (egentlig Ingrid) og Jonatan, bak Jonatan, blondie /Becky, Lencho (egentlig Julio), Clara og Juantio (egentlig John)

Det var ganske sent og Atitlan er kjent for å få høye bølger på ettermiddagen. Vi kom oss ikke avgårde før kl. var 18:00 og middagen var avtalt til 18:30. På Casa dos Mundos får alle samme middag, med valg mellom regular og vegetarisk. Båturen over var litt skummel synes jeg, små båter på en innsjø som blir gal rundt 12:00 og som sent på kvelden er skikkelig "choppy", og folk reiser rundt fra innsjø til innsjø i små båter. Fenomenet kalles xocomil, jeg skal fortelle om det senere. Heldigvis tok turen bare 20 min., men med så røff sjø var det som en evighet, flere var storøyde, selv noen fra Guatemala som helt sikkert må være vant med dette. Jeg skjønner ikke at de ikke er redde for å reise med båtene, nesten ingen i Guatemala kan svømme, og båtenes flytevester er nesten en vits.

Meg og Katie på båten fra Pana.

Da vi kom frem var det kun oss de ventet på for middagen, vi ble servert en 4 retters middag, med nydelig suppe, salat, en stor posjon spagettirett og til slutt en dessert som jeg ikke likte så godt (kake). Vi hadde kjøpt 6 flasker vin, så vi drakk vinen vår til maten og etter middagen hadde vi lyst til å gå i en "hot tub" men vi fikk vite at det tok 7 timer å varme den opp, i stedet hoppet vi inn i de mørke bølgene i sjøen. Vi jentene delte ett stort rom og våknet veldig tidlig på morgenen (det er lyst kl 05:00 og stappmørkt kl 19:00), drakk kaffe nede på terassen. Hotellet er bygged oppover en klippe, så man går alltid opp eller ned. Etter kaffen hoppet vi (bokstavelig talt) av hotellet og ned i vannet.

Lencho og Clara sitter i baugen av båten. John og Ingrid (Canche).

Vannet var så deilig, og vi svømte og svømte kjempelenge. Vannstanden i El Lago har steget, så vi fant noen av hotellets balkonger under vann. Vi tok en ekspedisjon rundt klippene, og nøt å svømme. Dessverre måtte de fra Chicago returnere til Guate siden de hadde fly til Chicago kl. 07:00 i morges, så vi sjekket ut kl. 11:00 og de 3 fra Chicago betalte ALT for oss andre!!! Det er veldig generøst tatt i betraktning at de ikke kjenner meg og Katie så godt, dette er ikke ett billig sted (bilder kommer forresten, skal skrive mer om Atitlan og steder å bo), og i alle fall ikke jeg var med i den orginale planen. Det var ganske raskt og spontant vi tre i Chimal bestemte oss for å dra. Siden de fra Chicago betalte alt, bestemte jeg meg for at jeg ville ha en til natt med luksus, jeg skulle uansett bli igjen her i Atitlan siden jeg er på reise, og jeg har vært i huset til Lencho i Chimal lenge. Jeg har hatt "gratistur" så lenge her i Guatemala, at jeg tenkte at jeg har penger til en til natt her, som jeg betaler selv. Jeg kiddnappet katten på stedet for natten som selskap etter at mine venner hadde dratt, og nå sitter jeg klar til å dra til San Pedro la Lagunas før El Lago "se vuelve loco" (før innsjøen blir gal) som innbyggerene sier. Det er mange legender og historier om hvorfor det blir så høye bølger i denne sjøen, jeg skal prøve å finne tak i dem.

Meg og Jonatan, vi stoppet litt før Pana (veien er svingete ned fjellet) ved ett utkikkspunkt til innsjøen, det er bare det at det var så mørkt og tåkete, så vi så det vises ikke så godt på bildet.

Gjengen på bryggen fra hotellet før de andre dro, en som jobber her som heter Florencio kalles også Lencho (vanlig kjælenavn for de med det navnet, som alle som heter Francisco kalles Pancho eller Paco) tok bildet av oss. Den eneste måten å komme til Dos Mundos er med båt, eller gå 25 min. til Santa Cruz, 10 min. eller 2 timer til San Marcos, men med ryggsekk i stekende sol er det ikke aktuelt.
Det siste Jonatan sa før de dro er at han kom til å savne meg, han ringte til og med da jeg var på kurs med Kumi og sa at han savnet meg og Sef i huset. Det siste Lencho sa var at han ikke ville si "adjø" her, så jeg MÅTTE komme tilbake til huset hans. Jeg lovte dem å komme tilbake om 2-3 uker. Jeg skal besøke en annen felles venn, Lucia i Rue (forkortelse for Retalhuleu) og så har jeg sjekket ut noen kurs i San Marcos.

Magien i Guatemala tar aldri slutt! :)

Kurs i organisk kultivering av mat - og medisinplanter

Kumi ringte mandag kveld til Lencho litt betuttet fordi to stykker som hadde meldt seg på kurset hennes i kultivering av mat - og medisinplanter uten å bruke kjemikalier hadde trukket seg. Klokken var 10 på kvelden, og plutselig fikk jeg en sjanse til å ta kurset hennes gratis. Jeg hadde faktisk tenkt på å ta det, men jeg viste ikke pris og hvor lang tid det tar. Det kurset jeg var på var ett 4 dagers intensivkurs, som var nok tid til å lære kjempemye. Neste morgen kl. 7:00 sto jeg og Seferino opp for å ta bussen til Antigua hvor en mann som heter Francisco skulle plukke oss opp i en pick-up. Vi møtte to menn på det avtalte stedet som også skulle på kurset, Don Fidel på 75 år og Bonafacio. Anastasio var der med datteren sin Claudia. Han fortalte at han sluttet å bruke pestisider på grønnsakene han dyrket fordi barna hans ble syke. Han fortalte at etter at han sluttet å bruke pestisider for 8 år siden har ingen i den store familien hans behøvd å gå til doktoren. Han hadde 17 barn, men to av dem døde mysteriøst. Da vi kom frem fikk vi en omvisning på Santa Barbara Rancho og en innføring i hvordan de produserte kaffe og hvordan de bruker avfallet som kompost. Så fikk vi se sengene de planter grønnsaker og urter, de er lagt på ulikt nivå, som terasser slik som Maya gjorde det. Under; Kumis hage.

Grunnen til at hagen er annlagt slik er at når det regner minsker farten på vannet slik at det ikke tar med seg den fruktbare jorden. Vi lærte "dobble spadetak", hvordan vi skulle grave 60 cm. ned i jorden på grunn av dybden de forskjellige grønnsakene vokser. Vi veltet jorden ved hjelp av spade og bruke etterpå en gaffel for å løsne laget under, i hver renne puttet vi kaffeavfall som var beriket med mikroorganismer som jobber for å tilføre jorden carbon og nitrat. Etter å ha spadd opp jorden, i team på 3 personer, jeg var med Don Fidel og Claudia, lærte vi å lage kompost med aerobiske mikroorganismer. Vi løsnet jorden, samlet grønnt materiale og tørrt materiale og brukte organisk avfall og jord som vi la lag på lag. Under er komposthaugen vår.


Blomster på stedet. Hagen til Kumi er omgitt av blomster, blomster fungerer som feller som stopper insekter fra å komme inn til grønnsakene.

Maskin som vasker kaffebønnene som UNEX (selskapet Kumi jobber for) mottar til produksjon av ferdig kaffe.

Etter vasking havner bønnene her.

Maskin som klassifiserer bønnene til første, andre og tredje klasse kvalitet på kaffen.


Barnehjem for plantene. Her er hvor de er tatt vare på først. Vi lærte hvordan vi skulle plante frø ett for ett med hendene i disse kassene den andre dagen på kurset. Senere andre dagen lærte vi hvordan vi skulle transpaltere de små plantene til sengene. Vi lærte å bruke grener med forskjellig lengde og måle hvor langt vi plantet hver plante fra hverandre. Ulike grønnsaker trenger forskjellig plass, og vi lærte hvor mye plass de trengte hver og en for å få nok luft mellom seg mens de vokste. Vi satte ikke grønnsakene på rad slik som de gjør i moderne landbruk, vi lærte å sette dem i sekstanter som gjør at man kan få en like stor avling på halve plassen av det som vi hadde måttet bruke hvis vi plantet grønnsaken på rader. Metoden kalles biointensitiv; stor avling på liten plass, uten bruk av giftige kjemikalier. Frø plantet med hendene med Kumis metode er sådd med kjærlighet :)

Kumi med Don Fidel med hatt, Anastasio i rosa og to jenter (nr. 2 under) som dyrker organisk og som har en hage med terasser som er i harmoni med terrenget, de dyrker bl.a. kaffe og en rekke grønnsaker og har frukttrær. Jeg er ganske fasinert over at disse to jentene som knapt har gått på skole har en større bevissthet om maten vi spiser enn mennekser i Norge. Det er litt mer arbeid å dyrke organisk, biointensivt, men vi lærte hvordan vi skulle spare kreftene. Kumis metode sparer verden for ett enormt forbruk av petrolium og for utslipp av avfallsgasser. Sparer naturen for gift og kontinimasjon av vassdrag. Sparer verdens vannforsyning og forbruk av kjøtt, og sparer skog fordi biointensiv dyrking betyr mye avling på liten plass. Kumi snakket om verdens kjøttforbruk, hvordan en ku trenger stor plass for å brødfø seg, men kun gir en familie mat for en uke. Under kan du se hvor mange store salater som går i en liten seng.




Under; Kumi som forklarer kaffeprosesse på stedet. Hun er en person som ikke bare snakker om å forandre verden, hun GJØR det, men ved å respektere måten andre mennesker lever på. Hun kritiserer ingen, hun forteller heller ingen at de bør leve på en annen måte eller hvordan noen bør gjøre det. Hun tjener nesten ikke noe på arbeidet sitt med UNEX, gjør alt selv, hun er ingeniør, men spar like mye i jorden som bøndene i Guatemala. Hun gjør alt arbeidet som andre gjør. UNEX er ett selskap som heller ikke tjener mye eller har mye penger. De gir heller kurs med mat og seng gratis til bøndene i Guatemala som skjønner faren ved å bruke gift i dyrkingen av matplanter. I Norge er vi så priviligerte at vi sitter og forandrer verden ved meditasjon og pusteteknikker for å sende lys og kjærlighet og gode vibber ut i verden. Vi vet ikke så mye om hva som egentlig foregår ute i verden, og gjør ikke så mye i praksis for å forandre verden. Det er sant at man må hjelpe seg selv først, før vi kan hjelpe andre, men vi kan ikke hjelpe oss selv så mye hvis vi ikke har helse og krefter. Kumi hadde en fin jobb på universitetet i Tokyo som foreleser, men har valgt å komme tilbake til Guatemala og jobbe med dette prosjektet fordi hun liker å grave i jorden i stedet for å være en ingeniør som kun har lest seg til sine kunnskaper. Hun bor midt i Guatemala City (Guate) i den farligste delen av byen. Hun kjører en stor pick-up med ugjennomsiktige vinduer slik at ingen kan se at det er en kvinne som kjører. Hun sier at så lenge man er "streetsmart" i Guate så skjer det ingenting, så hun er ikke redd for å bo der. Hun dyrker planter i leiligheten sin og er ganske selvforsynt. Jobben gir henne mulighet til å reise i hele Sentralamerika, så hun reiser til El Salvador, Nicaragua, Costa Rica, Honduras og Mexico. Hun har folk fra hele verden som tar dette kurset, men jeg er den første fra Norge :D Ellers er det veldig mange asiater, franskmenn, sveitsere og tyskere sammen med folk fra USA som kommer. Sjefen hennes var godt fornøyd med å ha en norsk kvinne sammen med bøndene fra Guatemala. Jeg fortalte han en vits: en Noruega todos dormimos con puta (i Norge sover alle med puta (på spansk er puta hore). Han så på meg og sa at vi er heldige. Så forklarte jeg h, va puta er på norsk på min dialekt (pute), alle i Guatemala liker den vitsen.

Mer om Kumi og UNEX kommer.

Livet i Guatemala

Jeg bor i huset til Lencho (som jeg traff på trekking til El Mirador), han inviterte meg til å komme tilbake til huset hans etter at jeg hadde klatret Acatenango for å hvile og sove på ett rolig sted. Har vært her 2 uker tilsammen. Nå er ikke akkurat Chimaltenango (Chimal) ett rolig sted, men jeg elsker Lenchos hus. Jeg tok en "chickenbus" fra Antigua til Chimal på onsdag etter å ha klatret vulkanen. Det begynte å regne på turen dit, så da jeg var framme etter 45 min. ble jeg sluppet av bussen i Chimal ett sted i kraftig regn og hjelperen på bussen gav meg tilbake en våt ryggsekk. Sekken min hadde ligget på taket hele turen. Jeg måtte søke tillflukt inne på en butikk og etter en stund begynte jeg å snakke med eieren av butikken. Flere mennesker kom inn å butikken som jeg snakket med, bl.a. en dame som jobbet på apoteket ved siden av. De spurte meg flere ganger om jeg var sikker på at det var her i Chimal min venn bodde. Det er ingen turister her, så de trodde jeg hadde kommet til feil by. Jeg spurte om noen hadde en telefon slik at jeg kunne ringe å si fri fra at jeg var kommet, og damen fra apoteket tok meg med seg for å ringe Lencho. Siden jeg ikke viste hvor i Chima jeg var snakket damen med Lencho, siden Lencho jobbet ba han pent om at damen måtte forklare meg veien til huset hans. Regnet stoppet til slutt og jeg takket for all hjelpen jeg hadde fått og samtalene, og gikk ut med alt jeg eier i denne verden. Gatene var dekket av skittent vann, og en gåtur som normalt ville tatt meg 10 minutter tok meg en halv time, noen ganger måtte jeg vasse i vann opp til anklene, jeg prøvde å unngå det, men til slutt gav jeg opp å prøve å holde meg tørr. Heldigvis hadde jeg på meg åpne sandaler. Det var godt å komme tilbake til huset hans, Jonatan og Seferino var der da jeg kom. Etter å ha badet føttene mine tilbrakte jeg resten av kvelden under soveposen og så TV. Siden da har dagene gått med folk som kommer og går. Vi er som en sprø alternativ familie, som tatt ut av en av de evinnelige komiseriene som går på TV; kan sammenlignes med Will og Grace eller noe slikt, bare det at i Lenchos hus er det mange som kommer og går. Da jeg kom først bodde Lencho, Jonatan, Diego, Seferino og hunden Skokie i huset, pluss meg, fordi jeg ble regnet som en del av inventaret fra første stund. Nå har det kommet ett nytt familiemedlem. Kathy fra Ohio, en spennende kvinne som var i Fredskorpset her i Chimal i 3 år og som akkurat er ferdig med studiene sine i økonomi. Hun savnet Guatemala og Chimal så mye at hun har kommet hit for 2 måneder.

Lencho og meg (på bildet).
I går (på Søndag) var vi på besøk hos tanten hans i Acatenango Pueblo som ligger ved foten av Vulcán Acetanango, de hadde familiesammenkomst, så jeg fikk møte 6 tanter og bestemoren. Moren til Lencho døde av kreft for 5 år siden, men bestemoren på 86 år lever i beste velgående og søstrene er ett gjeng med sprudlende damer. Siden jeg møtte Lencho har jeg aldri stoppet å le. Faktisk ler jeg så mye at ansiktsmusklene er slitne, og jeg lurer på om jeg har hatt gangsperre i kinnene, hvis det går ann da. Da jeg møtte tantene var det lett å se hvor han har all sin sprudlende energi og humor fra, og hvorfor man sjelden ser den mannen med munnen lukket, han ler alltid. Tantene hans er ville og gale og alle historiene som ramler ut av munnen på familiemedlemmene hans er helt utrolig. Jeg fikk også treffe Lenchos 2 brødre og nieser og nevøer. Før har jeg møtt søsteren hans Ampato Isabella og hennes 3 barn, den yngste bare 2 uker så hun kunne ikke komme til familiesammenkomsten. Det er tydelig at Guatemaltec liker å være glade og fornøyde, og de lever i dette øyeblikket fult og helt. Med alle barna og de voksne var vi vel 50 personer i det vakre huset til tanten, vi ble servert kyllingfilet med mango, som var utrolig mangolicious (ett ord jeg har funnet opp :)) sammen med en god salat. Senere puttet tanten i oss all mulig slags søt, til slutt rømte jeg og latet som ingenting før jeg kunne bli proppet med mer mat. Utrolig nok var vi sultne da vi kjørte tilbake til Chimal, så vi stoppet ved sentrumsparken i Chimal og jeg ble introdusert til en interesant flytende snack de kaller atol. De har flere søte varianter og en salt variant. Vi gikk alle 3 (Kathy var og med) for den salte "blanco", hvite varianten som består av vann og maismel som er tyktflytende, kokt sammen, så blandet hun inn bønner sammen med bønnesaus og chilli. Det var faktisk utrolig godt. Jeg prøvde også chichito som er kylling med tomatsaus inni en deigblanding av maismel og olje for å gjøre det fast og så kokes det, vi kjøpte også brød med kylling. Så vi satt ute ved parken sammen med alle som var kommet ut fra kirkene og nøt disse snack. I følge Lencho er det tradisjon på søndagskvelder, eller alle kvelder, at familiene kommer i parken og møter andre, og så spiser de denne billige "suppeblandingen". (bildet under)

Jeg må fortelle mer om Lencho. Jeg har gjørt det før, men jeg må gjøre det igjen. Han jobber i prosjekter for å hjelpe folk på landsbygden hjelpe seg selv. Og han har en internettcafé her i Chimal. Han har rørt livene til mange mennesker, siden han er med å koordinerer arbeidet til frivilige i dette området av Guatemala blir han kjent med menneskr fra hele verden. Hvor mye folk setter pris på han er tydelig, da mennesker fa hele verden; fra China til Ohio, og fra Afrika til tidligere Jugoslavia og Tyskland sendte han en video med gratulasjoner til bursdagen hans i fjor, alle fra sitt eget land. Han kjenner også en person fra Norge, selv om nordemenn ikke er så veldig representert i frivilig arbeid her eller andre steder jeg har vært, og hun er same. Det er veldig interesant at de vet mer om samer enn om den gjengse nordmann. Uansett har denne samekvinnen gjort inntrykk på vennene mine med sine fargerike drakter osv. De viste meg bilde av henne. Lencho og Lucia jobber begge sammen med en mann fra USA som jeg møtte i Antigua i ett prosjekt som heter Bridge Builders (brobyggere), og de var sist sammen i San Martin, ett lite ruralt sammfunn for å kartlegge hvordan det gikk med økovannfilter som organisasjoner fra USA har donert til Guatemala. De har vært innvolvert i å lære befokningen å bruke økofilter for å spare miljøet for plastikk og for å spare folks økonomi, slik at de ikke må kjøpe vannet sitt. På El Mirador var jeg også så heldig at jeg møtte Kumi. Kumi er den mest utrolige kvinnen jeg har møtt, og i motsettning til andre japanske kvinner, som alle er søte, synes jeg Kumi er utrolig vakker. Ikke bare vakker men veldig modig også. Hun bor i Guatemala City og jobber med å utdanne folk i økologisk landbruk. Nå er ikke problemet her så mye uøkologisk /uorganisk landbruk egentlig. Men presset fra den moderne verden kan ødelegge mye av dette, så man jobber for å utdanne folk i moderne økologisk landbruk. Kaffen som dyrkes i Guatemala er økologisk /organisk og smaker helt utrolig. Hver gang jeg har møtt Kumi kommer hun i sin digre truck med lasteplanet full av grønnsaker på vei til ett lite sammfunn hvor hun skal jobbe den dagen. Som typiske japanere jobber hun veldig mye. Jeg ble overasket når jeg møtte henne, for selv om jeg lett kunne gjenkjenne oppførselen hennes som japansk, så er hun annerledes enn alle japanere jeg har møtt. Lencho fortalte meg at Guatemala har gjort dette, fordi hun var mye stivere og mer formell da hun først kom. Hun holder også sine kurs i Mexico, og slik møtte hun mine mexicanske venner Nereida og Sául. Jonatan, den ene som bor i huset til Lencho holder på å utdanne seg til arkitekt, men jobber kjempemasse for å kunne studere. Guatemala har ikke ett lånesystem, så enten får man ikke utdannelse eller så sørger man for seg selv. Lencho studerer også i helgene, Diego studerer paleoglyfei... Gamle skrifter og jobber mye, det sammen gjelder Seferino. Siden utdannelse er dyrt og vanskelig i Guatemala har Jonatan søkt på stripend for å studere i Taiwan ved samme universitet som Lencho tok sin økonomieksamen. Jeg håper han får det! Han har også lyst til å komme til Norge, så jeg må vist få meg ett sted å bo der, jeg håper å kunne få dem alle til Norge på besøk en dag. De er ressurssterke personer som gjør det som må gjøres for å oppfylle drømmene sine selv om alle odds er mot dem. Det at de ikke har de privilegier vi er så heldige å ha i Norge stopper dem ikke, tvert i mot. For meg er de de mest fantastiske mennesker man kan være så heldig å bli kjent med, dette gjelder ALLE jeg har møtt i Guatemala.

Mitt favoritthus i hele verden! Tatt fra taket mot inngangsporten. Rommene er arrangert rundt en "cortyard", ett åpent takløst rom i midten. Den blåe t-formede tingen av stein i bildet er hvor all vasking skjer. Karet i midten fylles med vann, og de to karene på siden er veldig grunne. På den ene siden er det riller for å vaske klær, man scooper vannet fra midten med en plastskål over i de to grunne karene.

Skokie, Lenchos hund opp på taket hvor det blomstrer urter som oregano og basilikum. Han går nesten aldri i bånd, men jeg har ikke hatt problemer med å gå ut med han. Som andre hunder løper han løst i gaten og han kjenner hver eneste krink og krok i Chimal, men han holder seg oppe ved internettcaféen Nahaul når Lencho er på jobb der.

Meg sammen med ett ekorn jeg møtte i huset til en av Lenchos "tias" Jeg har jobbet med en jaguar, men jeg var redd dette ekornet! Det så ikke særlig vennlig ut, og jeg begynte å tenke på en film, komedie, med angripende ekorn. Jeg har tydeligvis blitt hjernevasket av denne filmen til å tro at jeg kom til å bli angrepet av dette ekornet.

Trappen opp til taket, det bugner av blomster på den åpne plassen i midten av huset.

Vasken med litt oppvask...

Kjøkkenet hvor vi koker glad og fornøyd. Her har det blitt laget masse godt. Lørdag kveld kom Lucia sammen med foreldrene sine og de laget Raw Food her siden hele familien er vegetarianere. Foreldrene til Lucia er ett utrolig par, faren litt hippie, og en utrolig vakker mor, som Lucia selv. De var så forelsket og holdt hender hele tiden. Faren til Lucia er vitenskapsmann og utvikler organiske produkter, og jobber også i små sammfunn med økologisk landbruk og andre prosjekter. Lucia har vokst opp med å hjelpe han. Jeg skal besøke Lucia om noen dager.


Gjengen fra Mirador; fremst i hvit Alfredo, bak han en av guidene, Lencho, Nereida og Lucia. Bak i hvit Kumi og forran henne Sául, Rebecca og Andrea. Bak sammen med Kumi; Erick og forran han Sergio og meg. Bak med armen opp Christoph og to spanske jenter som kun stilte for bildet og en guide guatemaltec.

Sergio, Andrea, Sául, Nereida, Kumi, Erick, Lucia og Lencho.

Mange kvinner i Guatemala har det vannskeligere enn de fleste menn når det gjelder privilegier som utdannelse. Siden det ikke finnes ett system for å hjelpe folk å ta utdannelse, og mange familier ikke har det økonomiske grunnlaget som trengs for å sende barna til høyere utdannelse, så ender det med at kvinner må kjempe mer enn menn for sin utdannelse. Alle må jobbe for å få til det de vil her, så kvinnene må gjøre det samme, jobbe og studere, noe som for de fleste forlenger studietiden. Da jeg kom til Guatemala sa alle utlendinger, litt ondsinnet, at levealderen her er utrolig lav. Ja, den GEJNNOMSNITTELIGE, levealderen er lav fordi barnedødelighet og ulykker er mer hyppig enn i vår del av verden. Men Lencho snakker hele tiden om sine slektninger og venner som er 100 år eller over 90 år, og bestemoren hans er 86 år, og hun har søsken som er over 80, så folk blir tydeligvis gamle her også.

Neste blogg er om Nauhal :)

Bouncing on top of Clouds

I want to be a skysurfer

Imagine surfing on a fluffy cloud
and see how it the high summits enshroud
Flying through the air
up here there noone will ever despair
how I love looking down
on every little valley and town
so if you keep your face to the sky
you just might see me surfing by

8. mai 2011 by Linda Sedolfsen

Ild-Vulkanen

Volcan de Fuego, 'Ild-vulkanen', ligger i det sydvestlige Guatemala, og er en av Guatemalas 32 vulkaner. Vulkanen ligger bare 40 km sydvest for hovedstadenGuatemala City. Den spanske kolonibyggerbyen Antigua, med en befolkning på 12,000, ligger ved foten av vulkanen. Fuego har hatt utbrudd mer enn 60 ganger siden 1524, noe som har gjort den til Sentral - Amerikas historisk mest aktive vulkan. Tre av disse utbruddene førte til dødsfall. Her kommer en kort historikk av Fuegos spillopper i fra år 2000.

Ett typisk voldsomt utbrudd fra Fuego varer fra få timer til flere dager, og produserer pyroklastiske flommer. Det siste store utbruddet Fuego hadde var i mai 1999, etter dette har utbruddene vært av mindre art og har ofte forekommet enten i februar eller september, uten at noen kan gi forklaring på dette fenomenet....

Fra den 30. september til den 4. oktober 2001 var det flere eksplosjoner ved Fuego, og de førte til askeskyer på opp til 2.000 m høyde over vulkanen. Den 30 september var det lavaflommer som nådde ned mot Santa Teresa og Taniluya kløftene. Det er 2 landsbyer i nærheten. Den 1. oktober ble glødende lavabomber kastet rundt 100 m nedover vulkansidene og 17. august 2004 var 10 av 17 eksplosjoner svake, men med rumling og utbrudd av glødende lava den 18. august som ble kastet 75 - 100 m opp fra krateret, med etterfølgende lavaglokker som rullet nedover skråningene i retning av Santa Teresa. Andre rullet i retning av Trinidad og Taniluyá. Flere av utbruddene sendte aske- og røykskyer opp i 500 m høyde over vulkanen, med askenedfall flere steder i nærheten. 28. juli var det en serie kraftige eksplosjoner fra Fuego den 21. juli sendte en askesky opp i 2.000 m høyde over vulkanen. Skyen la igjen aske over landsbyer nær vulkanen. Små glødende lavastrømmer og skred av vulkansk materiale skled nedover fjellskråningene. Askeutbrudd og skred fortsatte hele tiden fram til den 27. juli. I februar samme år rapporterte INSIVUMEH at det i perioden 11-16 februar fant sted moderate til kraftige eksplosjoner fra Volcan Fuego, noe som første til gass- og askeskyer som nådde opp omkring 1.600 m over krateret. Glødende materiale fløt nesten 1 kilometer nedover flere av kløftene under toppen. Den 11 og 12. februar var det askenedfall i landsbyene Panimaché og Sangre de Cristo. Askeskyen var synlig på satellitbilder, 3.500 m over krateret. Den 28. april 2003 produserte Fuego flere askeutbrudd. En sky ble observert omkring 7.000 m.o.h. og i januar samme år fortsatte Fuego med eksplosjoner, lavaflommer og askeutbrudd. En aske- og røyksøyle lå 5.700 moh, og med vinder på 30 km/t førte det til askenedfall på vestsiden av vulkanen. To mindre pyroklastiske flommer av moderat styrke fant sted på vestsiden, og nådde Santa Teresa elvedalen. Seismiske signaler viste magma på vei opp, men med avtagende tendens. Antall eksplosjoner pr minutt var mellom 15 og 25. Alarmberedskapen til ORANGE ble hevet og luftfarten ble advart mot å komme i nærheten av vulkanen, eller inn i askeskyen, i høyder mellom 5.000 og 7.000 moh.

2001:
Det var en kraftig økning i vulkansk aktivitet ved Volcan de Fuego nær et større turissted som fikk myndighetene til å advare innbyggerne i tre av statene i Guatemala;
Escuintla, Chimaltenango og Sacatepequez til å gjøre seg klar til mulig evakuering.
Antall eksplosjoner inne i fjellet økte til omkring 400 fra de vanlige 75 pr dag. En glødende
lavaflom er også sett på vei nedover vulkanens sydside søndag kveld. Ikke bare må folk i dette området leve med hyppige jordskjelv, men også med en vulkan som brøler til stadighet. Innbyggerne i San Pedro Yepocapa og Chimaltenango er vant til eksplosjoner hver annen eller tredje time, men de siste dagene har imidlertid rumlingen
vært hyppigere, med flere i timen. Mange tenker nå med gru tilbake til den siste
voldsomme eksplosjonen i 1975, som etterlot seg et flere metertykt lag med aske.

Det eneste man i øyeblikket kan spekulere i er om hvorvidt utbruddet blir kraftig
eller ikke kraftig. Den siste natten kunne folk observere glødende materiale bli kastet opp
til 300 m over krateret og opplyste over en kvadratkilometer.

I en liten landsby under vulkanen hadde man i lengere tid holdt på med renoveringsarbeider
i forbindelse med tørrlegging av et område, og der er veien stengt ut av landsbyen inntil
videre. I tilfelle hurtig evakuering kunne folk ikke bruke biler eller andre kjøretøy.

I fyr og flamme

Forrige fredag gikk jeg rundt i Antigua for å se meg om og ta masse bilder da jeg snubblet over en plakat som sa; kommende aktiviteter - Onsdag 4. mai 2011 overnattingstur til vulkanen Acatenango for å se aktive Volcán de Fuego (3 763 m.). Jeg hadde hørt om folk som klatret Pacaya på en dagstur, en lett ekspedisjon som tar 3 timer opp og ned. Jeg hadde ikke hørt om turer til Acatenango. Nyskjerrighet og eventyrlyst tok over så jeg gikk inn med drømmer om å klatre en høy vulkan. Acatenengo er 3 976 m. høy og har vært "død" en stund, men fra denne vulkanen som er den 2. høyeste i Guatemala (de teller ikke med Tacaná på 4 093 m. i vest som ligger så å si i Mexico), kan man observere Fuego fra trygg avstand, så lenge Fuego er snill vel og merke. Tajumulco er den høyeste vulkanen i Guatemala på 4 220 m. og ligger nordvest for Atitlan. Det er hele 32 vulkaner i dette landet, og Fuego er kjent for å være veldig aktiv, men har ikke hadd ett alvorlig utbrudd siden 1975 da den etter en voldsom eksplosjon etterlot meterhøy aske i de nærmeste landsbyene. Uansett, jeg hadde valset inn og begynte å spørre om turen, hva jeg behøvde og hvor vanskelig det var. En som heter Kevin innformerte meg om at det er kun de 2 første timene av turen opp som er veldig vanskelig. Han spurte om jeg var i god form, og da ble jeg litt betenkt om jeg burde gjøre det. Men jeg er nå så sta og skal gjøre alt, selv om det er alt for vanskelig for meg, så VIPS! Jeg var påmeldt. Prisen er 710 Q (kurs nå er 7,0144) fordi vi også må ha med to politimenn. Området er kjent for å være tilholdsted for "bandidos". Jeg stolte på at det ikke var så vanskelig, og lot meg ikke skremme av at mengden med vann kom til å tynge meg ned eller at det kom til å bli kaldt. Ikke engang bandidos kunne komme mellom meg og vulkanen! Jeg hadde ingen innvendinger mot ekspedisjonen før det var for sent, og da kunne jeg ikke snu på grunn av bandidos! Jeg dro til Lenchos hus (en venn fra El Mirador trekket) for å være der til tirsdag. Tirsdag møtte gruppen med guiden Austin kl. 17:00 på ettermidagen. De andre i gruppen var Laura, Matthew og Andrew fra USA og Ryan fra Canada, bare 5 stykker. Vi fikk utdelt en tykk dunjakke hver, sovepose, fleecejakke, lue, en kopp hver og fleecebukse for å sove i. Vi fikk beskjed om at hvis vi hadde noe annet fleece så var det fint å ta med dette. Det var mulig vi måtte ha 7 lag med klær, og en overtrekksjakke ville også komme godt med i tilfelle regn. Jeg var glad jeg ikke hadde fått sjansen til å sende min Bergans of Norway jakke, eller Kari Traa ullundertøy som jeg har med meg, til Norge enda. Jeg kjøpte 3 2 liters flasker med vann, det kom til å bli veldig tungt sammen med utstyret jeg hadde. I tillegg måtte vi bære en del av teltet. Morgenen etter møttes vi kl. 06:00 om morgenen, pakket noen siste småting og gikk til Bagel Barn i Antigua for å spise frokost og ha en kopp organisk kaffe fra Guatemala, NAM! Så tok en minibuss oss på en en times kjøretur opp til startpunktet på 2 050 m.o.h. for vulkanen Acatenango. Det var sterkt vind allerede nede ved startpunktet, så Austin sa at det var bekymringsverdig. Vi startet å klatre rett opp på løsmasse gjennom jordbruksområde der mennene jobbet med spade og hakke i den løse vulkanske jorden. Ett av produktene de dyrker er pastinakk, eller pastinakklignende. Ett skritt opp, skli to ned. Sekken min tynget allerede og Austin holdt høyt tempo. Da vi kom til "skyskogen" (cloud forest (eller fog forest), så kaldt fordi skogen ligger i de lave skylagene. Det er veldig fuktig og fruktbart i området) måtte den ene politimannen vi hadde med oss gå forran og en bak. Samtalevolum ble holdt lavt, vi ville liksom ikke rope ut; bandidos! Her er vi, kom og ran oss! Heldigvis var politimennene mye mindre fit enn det jeg følte meg, så politi nr. 1 holdt oss i ett ganske behagelig tempo oppover og oppover. Det ble IKKE lettere! Riktignok var det hardpakket grunn og vi sikksakket opp i stedet for å gå rett opp, skyene var så lave at det var som å gå i tett tåke, og kondensen gjorde at det dryppet vann. Jeg måtte ta på meg min Bergans of Norway mot ellementene, jeg hadde allerede tatt på meg Kari Traa superundertøy som var gjennomvåt av svette. Jeg slet meg oppover skritt for skritt og tenkte at jeg kommer meg ALDRI opp, det er alt for tungt, men siden det ikke var sjans for å snu nå, hadde jeg ikke noe valg. Ikke hadde jeg ekskorte eller transport tilbake til Antigua, så jeg sa ingenting. Jeg bestemte meg for å komme meg opp uansett hva. Det var en stor lettelse da vi hadde lunsjpausen vår etter 2 timer med klatring på ett sted som er kaldt Lunch Box, enkelt og greit, etter "skyskogen". Kl. var 12:00 Kari Traa var gjennomvått, så jeg tok det av og byttet til en fleece mens vi hadde pause, og på med Bergans igjen. Vi hadde en timers pause, jeg la meg ned og slappet av ett sted hvor vinden ikke var så sterk. Det var meningen vi skulle sove på toppen av Acatenango, men vi skjønte at vær og vind ikke kom til å tillate det, så vi bestemte oss for å campe på Safe Camp som er på 3. 200 m., med 45 min igjen opp til toppen. Før vi fortsatte tok jeg på med den våte Kari Traa trøyen igjen, og først NÅ kan jeg forstå verdien av denne typen ullundertøy. Fordi for å være ærlig "virket" den ikke i Norge. Trøyen var klissvåt, men kroppen min og singletten jeg hadde under ble holdt tørre hele veien. Så Kari Traa hadde rett og slett sugd opp all fuktighet, og jeg var tørr og komfortabelt nok varm! Virker best under ekstreme forhold med andre ord! Etter pausen var føttene mine som bly, kroppen min hadde begynt å skjønne hvilken pine jeg utsatte den for, så vært skritt var en utfordring. luften var tynnere og jeg så nesten ikke en hånd for meg. Det ble ALDRI lettere eller bedre å gå. Vi fortsatte å klatre, og jeg trodde jeg skulle dø (jeg HAR energi til dramatisk sans selv under slike omstendigheter). Jeg har ikke gjort noe som var tyngre siden jeg gjorde mitt første trekk i Nepal. Det var til Langtang, i regn og med igler lurende i gresset måtte jeg klatre bokstavelig talt 90 grader rett opp i 4 timer første dagen. Ryggsekken min veide 20 kg. men jeg gjorde det! Og jeg gikk forbi israelere som tok røykepauser mens en porter bar sekken deres opp. Etter 3 dager i fjellene i Nepal ble alt jeg gjorde etter; Everest ca 2 uker og Annapurnasirkelen ca 3 uker en søndagstur i parken. Jeg var yngre da...

2 timer med klatring til, vi var oppe kl. 15:00, til tross for at jeg var i gruppen hadde vi faktisk holdt bra tempo og det under veldig vanskelige værforhold! Austin sa at p.g.a. været var det 3-4 X vanskeligere å gå opp. Da vi kom til Safe Camp var det så tåkete at jeg så ikke personen forran meg. Politmennene kom så lang etter at vi måtte rope på dem slik at vi ikke mistet dem. Den ene av politiet kom minst en time etter oss andre. kameraten som var oppe gikk med jenve mellomrom ut i tåken og plystret slik han skulle finne leiren vår. Vi satte opp teltene, og fikk dem akkurat opp før det begynte å regne kraftig. Teltene er en historie for seg selv. Noe mer misserabelt for ekstremsport som vulkanklatring har jeg ikke sett! Det begynte å regne kraftig og vinden hadde god fart, og jeg satt som en fange i det ene teltet mellom Ryan og Matthew mens elementene truet med å meie ned teltet og jevne det med jorden. Det var hverken tørt eller varmt inne i teltet, og tanken på å måtte gå ut for å gå på do var ikke hyggelig. Det var snilt av de to guttene at jeg fikk være i midten, jeg spurte ikke engang, det var vist en selvfølge. I det minste var jeg noenlunde tørr i løpet av natten, men jeg frøs og jeg fikk så vondt i magen at jeg viste ikke hvordan jeg skulle ligge. Det var vondt og ubehagelig og det gikk nedover ved hodet så jeg hadde følelse av vertigo flere ganger i løpet av natten. Ryan ga meg noe for å hjelpe meg å sove, så jeg fløt inn og ut av søvn, uten å sove helt og dypt. På morgenen var det ikke spor etter voldsomme elementer. Solen kikket så vidt over horisonten og farget verden orange. Det var som om regn og vind aldri hadde skjedd, verden var stille og klar. For første gang så jeg hvor jeg var; det var utrolig vakkert. Men magepinen hadde ikke gitt seg, og jeg vurderte alvorlig å ikke gå til toppen. Jeg kunne ikke skjønne hvordan jeg skulle kunne klare det med de smertene jeg hadde. Men da alle sammen var på vei opp ville jeg ikke gi opp grunnen til at jeg hadde kommet; å se aktive Fuego! Så jeg tok kamera og videokamera, drakk en slurk vann, men tok ikke med meg flasken, fordi jeg viste jeg ikke ville klare å bære 2 liter vann, og gikk sakte etter de andre. Austin ventet på meg og sa "come on!" Til slutt MÅTTE jeg sette meg ned, jeg var svimmel og følte at jeg skulle kaste opp, i tillegg føtes det som om jeg hadde diarésymptomer. Austin forsikret meg om at det var KUN milde symptomer på høydesyke og at jeg ville føle meg bedre når jeg nådde toppen, han gav meg vann å drikke, og jeg var OK nok til å fortsette ett stykke til. Hold jevnt tempo, sa han til meg, vi skal gå sakte. Etter å ha krysset løsmasse med ett skritt fram og skli to tilbake som tok mye av energien min (vi hadde ikke spist før vi klatret opp, og jeg var sulten i tillegg), måtte jeg sette meg ned igjen, vi var nå på fast grunn noen meter, men det siste stykket var kun løs vulkansk grov sand hvor jeg skled 3 skritt ned for hvert opp. Selv om det egentlig ikke var langt, var det bratt, og løsmassen gjorde at det tok dobbel tid å komme opp. Austin pushet på meg, men til slutt sa jeg at jeg MÅTTE gå på do før jeg kunne fortsette, så hvis de kunne vente på toppen... De gikk videre, og jeg tok noen sakte velberegnende skritt opp til de var ute av syne over toppen. Jeg var bedre etter å ha fått litt privattid. Svimmelheten stoppet og jeg fikk nytt mot. Dette er den største psykiske utfordring av denne typen jeg har hatt siden jeg krysset Thorung La på 5 416 m.o.h. i Damodal Himal, Annapurna, Nepal. Det vanskeligste stykket av den 300 km. turen rundt fjellkjeden Annapurna med Manang distrikt i øst og Mustang distrikt i vest. Jeg måtte da stå opp kl. 04:00 om morgenen for å krysse passet før kl. 12:00 p.g.a. sterke vinder. På andre siden av dette passet ligger verdens vakreste fjellandsby; (Temple of Muktinath) på 3 800 m.o.h. Den gangen gikk jeg i iskulde, kullmørke og med tung ryggsekk, beina mine var som gele p.g.a. den tynne luften. Lungene slet og med å få nok til kroppen, og jeg måtte klatre rett opp uten å se noe som helst annet enn de korte leggene til en porter som gikk forran meg med en kurv som sikkert veide opp til 80 kg. festet på hodet.

Da jeg kom på toppen av Acatenango, og så kratret var jeg så lett at jeg fikk nesten lyst til å løpe. Jeg gikk raskt rundt det store krateret og satte meg og så på Fuego sammen med de andre, vi hadde kommet for lava og action, men Fuego var ikke mye "on fire" denne morgenen! Men hun hadde noen eksplosjoner og sende enn puff med røyk opp i luften satadig vekk. Jeg overasket meg selv med å tenke; jeg må klatre Pacaya! Tross alt var jeg nå tøffere enn toget som hadde fått meg selv opp på toppen av Acatenango, uten å være fysisk utstyrt for turen, på REN viljestyrke. Allerede hadde jeg glemt hvor hardt jeg hadde pushet kroppen min. Acatenango gjør vel det med fok, fordi det er så vakkert der oppe. Se selv bildene:


Fuego (spansk = fyr /flamme), den mest aktive vulkanen i Guatemala, har hatt over 60 mindre utbrudd siden 1524. Folk lever med en vulkan som eksploderer 75 ganger pr. dag, bortsett fra i februar 2001 da antallet eksplosjoner økte til 400 og folk i distiktene Chimaltenango, Guatemala, Escuintla og Sacatepequez gjorde seg klare til evakuasjon.

Blomster som trives i vulkansk aske.

Litt av krateret til Acatenango og dalen under.

Fuego igjen som spytter ut en røykdott etter en mindre eksplosjon.

Ryan, Matthew og Andrew på kraterkanten av Acatenango (3 976 m.o.h.) med Fuego i bakgrunnen.

Leiren vår i Safe Camp mens vi spiser frokost, etterpå gjorde vi oss klare til å dra ned.

Acatenangos krater.

Vulkanen Agua, som er klistret inntil Antigua på andre siden av Agua. Bilder av Agua fra Antigua kommer.

Team Acatenango; Andrew, Matthew, sakte politi, litt raskere politi, Laura, Ryan og jeg.

Vi går gjennom den unike "skyskog" vegetasjonen med gigantiske mosegrodde trær. Skogen er karakterisert av å være dekket av lavtliggende skylag som enten er vedvarende, hyppig eller er sesongbetont. "Skyskoger" er også karakterisert av utrolig variasjon av moser og av å være mosegrodd. Skogen er hurtigvoksende her p.g.a. den mineralholdige vulkanske jorden og fuktigheten. "Skyskoger" er utrolig viktig da det er noen av de mast artsrike områdene på jorden, og mange arter som lever i "skyskoger" rundt om på jorden er endemiske. Det vil si de lever kun der. Ødeleggelse av "skyskog" vil påvirke jordens klima ved at temperaturen øker og vannsyklusen vil endre seg. Dette kan bety dramatisk vannmangel mange steder på jorden og for mye vann andre steder.

Fantastiske mosegrodde trær.

Fra store kjemper (over) til små og sarte (under).


Acatenango fra startpunktet vårt, nedturen var likeså tøff som oppturen da det gikk fort fordi det var bratt. Jeg unngikk å forstrekke eller brekke noe heldigvis. Jeg sled og datt en gang, men det var ikke så dramatisk som det kunne vært. Da jeg kom ned til jordbruksområdet og gikk ned løsmassen kunne jeg nesten ikke tro at jeg hadde slitt meg opp der dagen før! Det var mye lengre enn jeg husket, men så hadde vi gått i vind og tåke og ikke sett så mye. Jeg vet ikke om jeg vil anbefale folk til å gjøre turen. Selv har jeg en tendens til å aldri vite hva jeg begir meg ut på og tar alt på sparket selv om det i utgangspunktet er en for stor utfordring for meg. Du må vurdere selv hvor mye du liker overraskelser og utfordringer. Og det lønner seg å være i bedre form enn det JEG følte jeg var. Men det er litt vanskelig å vite og. Jeg ble fortalt at det ville bli lett etter 2 timer. Noe det ikke ble, men mye av dette skyltes vanskelige værforhold. Denne vulkanen har en tendens til å være usikker på hvilket vær den vil ha til utpå dagen en gang...Jeg antar at hvis du er en marratonløper med masse utendørserfaring så klarer du dette ganske lett, men jeg var ikke den eneste som slet. Jeg TRODDE at jeg var den ene som ville holde gruppen tilbake osv, men Ryan fortalte at han opplevde å kjenne hjerteflimmer, og han er yngre enn meg. Hadde jeg klart å drikke mer vann på turen opp hadde jeg nok ikke hatt symptomer på høydesyke i løpet av natten, men enn så viktig det er å drikke masse vann, så er store mengder vann og snack i magen noe som kroppen må jobbe med samtidig som kroppen trenger blod i musklene, så det er ikke så lett det heller. Jeg hadde drukket 2 liter før jeg kom opp, fikk i meg 0,5 liter på turen opp til toppen på morgenen, og drakk over 2 l. utover morgenen og på turen ned, enda måtte jeg fortsette å drikke en del vann utover dagen etter at jeg kom ned på torsdag. Så jeg var tydeligvis dårlig p.g.a. dehydrering. Nå sitter jeg i Antigua og har ingen plan... jeg skal til Atitlan og jeg skal besøke Lucia ved Stillehavskysten det er alt jeg vet. Vurderer en uke til en strand i El Salvador, men den stranden jeg tenker på er for surfere, og jeg har bevist at jeg aldri blir en proff surfer (men det gjør ingenting). Og Stillehavskysten, som f.eks. La Liberdad er ikke så mye for bading tror jeg, må sjekke det ut. Det er kjempelett å reise til El Salvador fra Antigua, så jeg antar jeg må sjekke ut om det er noen steder i nærheten som jeg kan besøke. El Salvador har fantastiske arkeologiske soner, Mayabyer.

linda

Om å si adjø..

Noen ganger er vi alene, men vi er egentlig aldri alene. Når man sier "adjø" er det kun fysiske kropper som reiser fra hverandre, i hjertet og sjelen har man egentlig aldri sagt "adjø". "Adjø" kan også bare være begynnelsen til neste møte, og "hei" begynnelsen til neste "adjø". Slik har jeg opplevd de siste dagene. Jeg kom til Antigua i Guatemala på fredag, og ringte Lencho, en av de jeg traff på jungeltrekket til El Mirador. Jeg sendte også en e-mail som jeg straks fikk svar på.

Lencho og Andrea traff jeg lørdag kveld her i Antigua, vi var ute på en resturang som heter Hector og drakk litt vin og mimret. Hector selv slo seg sammen med oss etter stengetid og det ble enda litt mer vin. Andrea og Lencho sov over her i Antigua hos en amerikaner som kooriderer frivilige som jobber med barn her i Guatemala. Søndag morgen traff jeg Andrea og Lencho igjen, og jeg fikk meg en flott overaskelse; Kumi var også i Antigua, og vi skulle spise lunsj med henne. Hun viste ikke at jeg var der sammen med Lencho og Andrea. Kumi, som kom til Guatemala for første gang som frivilig, bodde da i landsbyen Chimaltenango, hvor Lencho bor, slik ble hun kjent med Lencho. Senere kom hun tilbake som lærer i organisk kaffedyrking, og gjennom dette ble hun kjent med Saúl og Nerida fra Mexico som kom som elever. Andrea fra Italia bor i Cusco, Peru, kom også som frivilig til Chimaltenango for å jobbe med barn (det er mange italienere som kommer og jobber frivilig), så slik er han også linket til Lencho. Andreas arbeid i Peru er å koordinere frivilige. Saúl og Nerida likte Guatemala så godt at de tok med seg Alfredo, Sergio og Eric i påskeferien for å gjøre jungeltrekk til El Mirador, og slik var jeg verdens heldigste menneske som fikk treffe dem alle!

På søndag etter at vi hadde spist, dro vi innom hotellet mitt, hentet alle sakene mine og dro til Lenchos hus i Chimaltenango. Der det er hjerterom er det husrom, så selv om huset er lite og har 2 soverom, huser han nok av mennesker der. Lencho har det største hjertet ett menneske kan ha. Og ikke bare han. Jeg ble møtt av Serfino, en ung gutt som han huser, moren til Serefino, en ekte gammel Mayadame (hun er sikkert yngre enn det hun ser ut) og søsteren Magdalena (som også går kledd i tradisjonell drakt), de klemte meg og behandlet meg som medlem av huset. De er ikke i slekt med Lencho, men vasket og ryddet og lagde mat. Søndag kveld hadde nemmelig Lencho invitert "hele verden" til en avskjedsfest for Andrea. Han bor som sagt i Peru og skulle reise Mandag. Slik ble det; jeg gikk en tur med hunden til Lencho, Skookie sammen med Mayadamen (Maria). Hun passet på meg så jeg ikke skulle bli påkjørt eller gå meg bort. Skookie, som ikke er så vant med å gå i bånd, oppførte seg ganske fint. Etter det, dro jeg, Maria og Lencho til supermarkedet og kjøpte mat, så gikk vi hjem og kokkelerte. Folk begynte å dukke opp... Andrea, 4 italienske frivilige, ett par bestående av en chilensk dame og en guatemaltec, resten var guatemaltec. Den ene italienske mannen så ut som en feit tysker, men det skulle vise seg at han danset salsa og latino som en ekte latino. Etter å ha laget mat danset vi, så måtte vi danse en og en på ett bord osv. Vi hadde det utrolig gøy. Jeg og Lencho hadde underholdt folk på markedet i Antigua ved å danse til marimbamusikken som man kan høre overalt i Guatemala, mens Andrea gjorde shopping for å ta med seg til Peru. Det var søndagkveld og alle skulle på jobb på mandag, men folk begynte å gå hjem ganske sent. Folk her vet hvordan de skal ha det gøy! Mandag morgen måtte vi stå opp veldig tidlig fordi Andrea skulle med flyet til Lima. En ung gutt som jobber i Guate (Guatemala by) kjørte meg, Lencho og Andrea til flyplassen, etterpå droppet han meg og Lencho i sentrum av Guate. Det er nesten ingen turister i Guate. Spør man utlendinger om de skal til Guate, ser de redde ut og sier "nei! det er en stygg og farlig by!" De vet ikke hva de snakker om! Sentrum av Guate og katedralen på hovedplazaen er nydelig! Lencho tok meg med til sin ynglingscafè som heter Lèon, og vi gikk inn i katedralen og så oss rundt. Vi gikk også til ett fantastisk marked nær sentrum hvor alt er kjempebillig fordi det er kun lokale som handler der, og hvor maten er litt "dyr" (etter guatemaltec standard), men så fantastisk at artister som besøker byen elsker å gå dit å spise. Det var ikke planlagt at jeg og Lencho skulle være i byen, så vi hadde nesten ingen penger. Vi la sammen det vi hadde, la bort det vi trengte til buss og fikk oss noe å spise. Jeg sa til Lencho at neste gang må vi komme til Guate med MASSE penger. Guate er bare 1 time med buss (fordi det går sakte gjennom byen) fra Antigua eller Chimaltenango, så vi kan gjøre dagsturer. Bussen er 7 Q (quetzalez, raten er 7,4 eller noe slikt for NKr.) med "chickenbus". Jeg skal uansett besøke Kumi i Guate fra Antigua. Guate ER farlig, men er ikke engang på listen over de 10 farligste byer i verden! Faktisk er det kun Ciudad Juarez i Mexico som er nr. 4 på listen. Det er mye farligere å dra til Detroit og New Orleans i USA (nr. 2 og 8 på listen), enn noen steder her i Sentral-Amerika (statistikk fra 2010). Lencho viste meg steder nær sentrum, med vakre byggninger som har blitt forlatt og står tomme p.g.a kriminaliteten i området. Nå har politiet ryddet opp en del, i stedet for ett skittent og alt for trangt marked i sentrum er det bygget en bred boulevard hvor det etterhvert skal gå en Transmetrobuss gjennom. På hver side er det spennende butikker i stedet for overfylte boder, og vi traff på en kino. Vi brukte de siste pengene våre på å droppe inn på en kino som begynte akkurat da vi kom forbi; ca: 14:30. Etter kinoen gikk vi til en transmetrobuss som tok oss Trébol, vi gikk ett stykke og fant buss til Chimaltenango. Vi var trett og sliten da vi kom hjem, og bestilte pizza og så en film, men sovnet og gikk å la oss før filmen var slutt. I dag er jeg tilbake i Antigua, jeg må gjøre meg klar NÅ til å dra på vulkantrekking i morgen. Bilder og rapport kommer. :)


Bildet er fra Lanquin.

Vennene mine fra El Mirador jungletrekk; Nerida (Mexico), Andrea (Italia) og Kumi (Japan), Saúl (Mexico), Sergio og Alfredo (Mexico), Lucia (Guatemala), Lencho (Guatemala) og Eric (Mexico).