Bouncing on top of Clouds

I want to be a skysurfer

Imagine surfing on a fluffy cloud
and see how it the high summits enshroud
Flying through the air
up here there noone will ever despair
how I love looking down
on every little valley and town
so if you keep your face to the sky
you just might see me surfing by

8. mai 2011 by Linda Sedolfsen

Ild-Vulkanen

Volcan de Fuego, 'Ild-vulkanen', ligger i det sydvestlige Guatemala, og er en av Guatemalas 32 vulkaner. Vulkanen ligger bare 40 km sydvest for hovedstadenGuatemala City. Den spanske kolonibyggerbyen Antigua, med en befolkning på 12,000, ligger ved foten av vulkanen. Fuego har hatt utbrudd mer enn 60 ganger siden 1524, noe som har gjort den til Sentral - Amerikas historisk mest aktive vulkan. Tre av disse utbruddene førte til dødsfall. Her kommer en kort historikk av Fuegos spillopper i fra år 2000.

Ett typisk voldsomt utbrudd fra Fuego varer fra få timer til flere dager, og produserer pyroklastiske flommer. Det siste store utbruddet Fuego hadde var i mai 1999, etter dette har utbruddene vært av mindre art og har ofte forekommet enten i februar eller september, uten at noen kan gi forklaring på dette fenomenet....

Fra den 30. september til den 4. oktober 2001 var det flere eksplosjoner ved Fuego, og de førte til askeskyer på opp til 2.000 m høyde over vulkanen. Den 30 september var det lavaflommer som nådde ned mot Santa Teresa og Taniluya kløftene. Det er 2 landsbyer i nærheten. Den 1. oktober ble glødende lavabomber kastet rundt 100 m nedover vulkansidene og 17. august 2004 var 10 av 17 eksplosjoner svake, men med rumling og utbrudd av glødende lava den 18. august som ble kastet 75 - 100 m opp fra krateret, med etterfølgende lavaglokker som rullet nedover skråningene i retning av Santa Teresa. Andre rullet i retning av Trinidad og Taniluyá. Flere av utbruddene sendte aske- og røykskyer opp i 500 m høyde over vulkanen, med askenedfall flere steder i nærheten. 28. juli var det en serie kraftige eksplosjoner fra Fuego den 21. juli sendte en askesky opp i 2.000 m høyde over vulkanen. Skyen la igjen aske over landsbyer nær vulkanen. Små glødende lavastrømmer og skred av vulkansk materiale skled nedover fjellskråningene. Askeutbrudd og skred fortsatte hele tiden fram til den 27. juli. I februar samme år rapporterte INSIVUMEH at det i perioden 11-16 februar fant sted moderate til kraftige eksplosjoner fra Volcan Fuego, noe som første til gass- og askeskyer som nådde opp omkring 1.600 m over krateret. Glødende materiale fløt nesten 1 kilometer nedover flere av kløftene under toppen. Den 11 og 12. februar var det askenedfall i landsbyene Panimaché og Sangre de Cristo. Askeskyen var synlig på satellitbilder, 3.500 m over krateret. Den 28. april 2003 produserte Fuego flere askeutbrudd. En sky ble observert omkring 7.000 m.o.h. og i januar samme år fortsatte Fuego med eksplosjoner, lavaflommer og askeutbrudd. En aske- og røyksøyle lå 5.700 moh, og med vinder på 30 km/t førte det til askenedfall på vestsiden av vulkanen. To mindre pyroklastiske flommer av moderat styrke fant sted på vestsiden, og nådde Santa Teresa elvedalen. Seismiske signaler viste magma på vei opp, men med avtagende tendens. Antall eksplosjoner pr minutt var mellom 15 og 25. Alarmberedskapen til ORANGE ble hevet og luftfarten ble advart mot å komme i nærheten av vulkanen, eller inn i askeskyen, i høyder mellom 5.000 og 7.000 moh.

2001:
Det var en kraftig økning i vulkansk aktivitet ved Volcan de Fuego nær et større turissted som fikk myndighetene til å advare innbyggerne i tre av statene i Guatemala;
Escuintla, Chimaltenango og Sacatepequez til å gjøre seg klar til mulig evakuering.
Antall eksplosjoner inne i fjellet økte til omkring 400 fra de vanlige 75 pr dag. En glødende
lavaflom er også sett på vei nedover vulkanens sydside søndag kveld. Ikke bare må folk i dette området leve med hyppige jordskjelv, men også med en vulkan som brøler til stadighet. Innbyggerne i San Pedro Yepocapa og Chimaltenango er vant til eksplosjoner hver annen eller tredje time, men de siste dagene har imidlertid rumlingen
vært hyppigere, med flere i timen. Mange tenker nå med gru tilbake til den siste
voldsomme eksplosjonen i 1975, som etterlot seg et flere metertykt lag med aske.

Det eneste man i øyeblikket kan spekulere i er om hvorvidt utbruddet blir kraftig
eller ikke kraftig. Den siste natten kunne folk observere glødende materiale bli kastet opp
til 300 m over krateret og opplyste over en kvadratkilometer.

I en liten landsby under vulkanen hadde man i lengere tid holdt på med renoveringsarbeider
i forbindelse med tørrlegging av et område, og der er veien stengt ut av landsbyen inntil
videre. I tilfelle hurtig evakuering kunne folk ikke bruke biler eller andre kjøretøy.

I fyr og flamme

Forrige fredag gikk jeg rundt i Antigua for å se meg om og ta masse bilder da jeg snubblet over en plakat som sa; kommende aktiviteter - Onsdag 4. mai 2011 overnattingstur til vulkanen Acatenango for å se aktive Volcán de Fuego (3 763 m.). Jeg hadde hørt om folk som klatret Pacaya på en dagstur, en lett ekspedisjon som tar 3 timer opp og ned. Jeg hadde ikke hørt om turer til Acatenango. Nyskjerrighet og eventyrlyst tok over så jeg gikk inn med drømmer om å klatre en høy vulkan. Acatenengo er 3 976 m. høy og har vært "død" en stund, men fra denne vulkanen som er den 2. høyeste i Guatemala (de teller ikke med Tacaná på 4 093 m. i vest som ligger så å si i Mexico), kan man observere Fuego fra trygg avstand, så lenge Fuego er snill vel og merke. Tajumulco er den høyeste vulkanen i Guatemala på 4 220 m. og ligger nordvest for Atitlan. Det er hele 32 vulkaner i dette landet, og Fuego er kjent for å være veldig aktiv, men har ikke hadd ett alvorlig utbrudd siden 1975 da den etter en voldsom eksplosjon etterlot meterhøy aske i de nærmeste landsbyene. Uansett, jeg hadde valset inn og begynte å spørre om turen, hva jeg behøvde og hvor vanskelig det var. En som heter Kevin innformerte meg om at det er kun de 2 første timene av turen opp som er veldig vanskelig. Han spurte om jeg var i god form, og da ble jeg litt betenkt om jeg burde gjøre det. Men jeg er nå så sta og skal gjøre alt, selv om det er alt for vanskelig for meg, så VIPS! Jeg var påmeldt. Prisen er 710 Q (kurs nå er 7,0144) fordi vi også må ha med to politimenn. Området er kjent for å være tilholdsted for "bandidos". Jeg stolte på at det ikke var så vanskelig, og lot meg ikke skremme av at mengden med vann kom til å tynge meg ned eller at det kom til å bli kaldt. Ikke engang bandidos kunne komme mellom meg og vulkanen! Jeg hadde ingen innvendinger mot ekspedisjonen før det var for sent, og da kunne jeg ikke snu på grunn av bandidos! Jeg dro til Lenchos hus (en venn fra El Mirador trekket) for å være der til tirsdag. Tirsdag møtte gruppen med guiden Austin kl. 17:00 på ettermidagen. De andre i gruppen var Laura, Matthew og Andrew fra USA og Ryan fra Canada, bare 5 stykker. Vi fikk utdelt en tykk dunjakke hver, sovepose, fleecejakke, lue, en kopp hver og fleecebukse for å sove i. Vi fikk beskjed om at hvis vi hadde noe annet fleece så var det fint å ta med dette. Det var mulig vi måtte ha 7 lag med klær, og en overtrekksjakke ville også komme godt med i tilfelle regn. Jeg var glad jeg ikke hadde fått sjansen til å sende min Bergans of Norway jakke, eller Kari Traa ullundertøy som jeg har med meg, til Norge enda. Jeg kjøpte 3 2 liters flasker med vann, det kom til å bli veldig tungt sammen med utstyret jeg hadde. I tillegg måtte vi bære en del av teltet. Morgenen etter møttes vi kl. 06:00 om morgenen, pakket noen siste småting og gikk til Bagel Barn i Antigua for å spise frokost og ha en kopp organisk kaffe fra Guatemala, NAM! Så tok en minibuss oss på en en times kjøretur opp til startpunktet på 2 050 m.o.h. for vulkanen Acatenango. Det var sterkt vind allerede nede ved startpunktet, så Austin sa at det var bekymringsverdig. Vi startet å klatre rett opp på løsmasse gjennom jordbruksområde der mennene jobbet med spade og hakke i den løse vulkanske jorden. Ett av produktene de dyrker er pastinakk, eller pastinakklignende. Ett skritt opp, skli to ned. Sekken min tynget allerede og Austin holdt høyt tempo. Da vi kom til "skyskogen" (cloud forest (eller fog forest), så kaldt fordi skogen ligger i de lave skylagene. Det er veldig fuktig og fruktbart i området) måtte den ene politimannen vi hadde med oss gå forran og en bak. Samtalevolum ble holdt lavt, vi ville liksom ikke rope ut; bandidos! Her er vi, kom og ran oss! Heldigvis var politimennene mye mindre fit enn det jeg følte meg, så politi nr. 1 holdt oss i ett ganske behagelig tempo oppover og oppover. Det ble IKKE lettere! Riktignok var det hardpakket grunn og vi sikksakket opp i stedet for å gå rett opp, skyene var så lave at det var som å gå i tett tåke, og kondensen gjorde at det dryppet vann. Jeg måtte ta på meg min Bergans of Norway mot ellementene, jeg hadde allerede tatt på meg Kari Traa superundertøy som var gjennomvåt av svette. Jeg slet meg oppover skritt for skritt og tenkte at jeg kommer meg ALDRI opp, det er alt for tungt, men siden det ikke var sjans for å snu nå, hadde jeg ikke noe valg. Ikke hadde jeg ekskorte eller transport tilbake til Antigua, så jeg sa ingenting. Jeg bestemte meg for å komme meg opp uansett hva. Det var en stor lettelse da vi hadde lunsjpausen vår etter 2 timer med klatring på ett sted som er kaldt Lunch Box, enkelt og greit, etter "skyskogen". Kl. var 12:00 Kari Traa var gjennomvått, så jeg tok det av og byttet til en fleece mens vi hadde pause, og på med Bergans igjen. Vi hadde en timers pause, jeg la meg ned og slappet av ett sted hvor vinden ikke var så sterk. Det var meningen vi skulle sove på toppen av Acatenango, men vi skjønte at vær og vind ikke kom til å tillate det, så vi bestemte oss for å campe på Safe Camp som er på 3. 200 m., med 45 min igjen opp til toppen. Før vi fortsatte tok jeg på med den våte Kari Traa trøyen igjen, og først NÅ kan jeg forstå verdien av denne typen ullundertøy. Fordi for å være ærlig "virket" den ikke i Norge. Trøyen var klissvåt, men kroppen min og singletten jeg hadde under ble holdt tørre hele veien. Så Kari Traa hadde rett og slett sugd opp all fuktighet, og jeg var tørr og komfortabelt nok varm! Virker best under ekstreme forhold med andre ord! Etter pausen var føttene mine som bly, kroppen min hadde begynt å skjønne hvilken pine jeg utsatte den for, så vært skritt var en utfordring. luften var tynnere og jeg så nesten ikke en hånd for meg. Det ble ALDRI lettere eller bedre å gå. Vi fortsatte å klatre, og jeg trodde jeg skulle dø (jeg HAR energi til dramatisk sans selv under slike omstendigheter). Jeg har ikke gjort noe som var tyngre siden jeg gjorde mitt første trekk i Nepal. Det var til Langtang, i regn og med igler lurende i gresset måtte jeg klatre bokstavelig talt 90 grader rett opp i 4 timer første dagen. Ryggsekken min veide 20 kg. men jeg gjorde det! Og jeg gikk forbi israelere som tok røykepauser mens en porter bar sekken deres opp. Etter 3 dager i fjellene i Nepal ble alt jeg gjorde etter; Everest ca 2 uker og Annapurnasirkelen ca 3 uker en søndagstur i parken. Jeg var yngre da...

2 timer med klatring til, vi var oppe kl. 15:00, til tross for at jeg var i gruppen hadde vi faktisk holdt bra tempo og det under veldig vanskelige værforhold! Austin sa at p.g.a. været var det 3-4 X vanskeligere å gå opp. Da vi kom til Safe Camp var det så tåkete at jeg så ikke personen forran meg. Politmennene kom så lang etter at vi måtte rope på dem slik at vi ikke mistet dem. Den ene av politiet kom minst en time etter oss andre. kameraten som var oppe gikk med jenve mellomrom ut i tåken og plystret slik han skulle finne leiren vår. Vi satte opp teltene, og fikk dem akkurat opp før det begynte å regne kraftig. Teltene er en historie for seg selv. Noe mer misserabelt for ekstremsport som vulkanklatring har jeg ikke sett! Det begynte å regne kraftig og vinden hadde god fart, og jeg satt som en fange i det ene teltet mellom Ryan og Matthew mens elementene truet med å meie ned teltet og jevne det med jorden. Det var hverken tørt eller varmt inne i teltet, og tanken på å måtte gå ut for å gå på do var ikke hyggelig. Det var snilt av de to guttene at jeg fikk være i midten, jeg spurte ikke engang, det var vist en selvfølge. I det minste var jeg noenlunde tørr i løpet av natten, men jeg frøs og jeg fikk så vondt i magen at jeg viste ikke hvordan jeg skulle ligge. Det var vondt og ubehagelig og det gikk nedover ved hodet så jeg hadde følelse av vertigo flere ganger i løpet av natten. Ryan ga meg noe for å hjelpe meg å sove, så jeg fløt inn og ut av søvn, uten å sove helt og dypt. På morgenen var det ikke spor etter voldsomme elementer. Solen kikket så vidt over horisonten og farget verden orange. Det var som om regn og vind aldri hadde skjedd, verden var stille og klar. For første gang så jeg hvor jeg var; det var utrolig vakkert. Men magepinen hadde ikke gitt seg, og jeg vurderte alvorlig å ikke gå til toppen. Jeg kunne ikke skjønne hvordan jeg skulle kunne klare det med de smertene jeg hadde. Men da alle sammen var på vei opp ville jeg ikke gi opp grunnen til at jeg hadde kommet; å se aktive Fuego! Så jeg tok kamera og videokamera, drakk en slurk vann, men tok ikke med meg flasken, fordi jeg viste jeg ikke ville klare å bære 2 liter vann, og gikk sakte etter de andre. Austin ventet på meg og sa "come on!" Til slutt MÅTTE jeg sette meg ned, jeg var svimmel og følte at jeg skulle kaste opp, i tillegg føtes det som om jeg hadde diarésymptomer. Austin forsikret meg om at det var KUN milde symptomer på høydesyke og at jeg ville føle meg bedre når jeg nådde toppen, han gav meg vann å drikke, og jeg var OK nok til å fortsette ett stykke til. Hold jevnt tempo, sa han til meg, vi skal gå sakte. Etter å ha krysset løsmasse med ett skritt fram og skli to tilbake som tok mye av energien min (vi hadde ikke spist før vi klatret opp, og jeg var sulten i tillegg), måtte jeg sette meg ned igjen, vi var nå på fast grunn noen meter, men det siste stykket var kun løs vulkansk grov sand hvor jeg skled 3 skritt ned for hvert opp. Selv om det egentlig ikke var langt, var det bratt, og løsmassen gjorde at det tok dobbel tid å komme opp. Austin pushet på meg, men til slutt sa jeg at jeg MÅTTE gå på do før jeg kunne fortsette, så hvis de kunne vente på toppen... De gikk videre, og jeg tok noen sakte velberegnende skritt opp til de var ute av syne over toppen. Jeg var bedre etter å ha fått litt privattid. Svimmelheten stoppet og jeg fikk nytt mot. Dette er den største psykiske utfordring av denne typen jeg har hatt siden jeg krysset Thorung La på 5 416 m.o.h. i Damodal Himal, Annapurna, Nepal. Det vanskeligste stykket av den 300 km. turen rundt fjellkjeden Annapurna med Manang distrikt i øst og Mustang distrikt i vest. Jeg måtte da stå opp kl. 04:00 om morgenen for å krysse passet før kl. 12:00 p.g.a. sterke vinder. På andre siden av dette passet ligger verdens vakreste fjellandsby; (Temple of Muktinath) på 3 800 m.o.h. Den gangen gikk jeg i iskulde, kullmørke og med tung ryggsekk, beina mine var som gele p.g.a. den tynne luften. Lungene slet og med å få nok til kroppen, og jeg måtte klatre rett opp uten å se noe som helst annet enn de korte leggene til en porter som gikk forran meg med en kurv som sikkert veide opp til 80 kg. festet på hodet.

Da jeg kom på toppen av Acatenango, og så kratret var jeg så lett at jeg fikk nesten lyst til å løpe. Jeg gikk raskt rundt det store krateret og satte meg og så på Fuego sammen med de andre, vi hadde kommet for lava og action, men Fuego var ikke mye "on fire" denne morgenen! Men hun hadde noen eksplosjoner og sende enn puff med røyk opp i luften satadig vekk. Jeg overasket meg selv med å tenke; jeg må klatre Pacaya! Tross alt var jeg nå tøffere enn toget som hadde fått meg selv opp på toppen av Acatenango, uten å være fysisk utstyrt for turen, på REN viljestyrke. Allerede hadde jeg glemt hvor hardt jeg hadde pushet kroppen min. Acatenango gjør vel det med fok, fordi det er så vakkert der oppe. Se selv bildene:


Fuego (spansk = fyr /flamme), den mest aktive vulkanen i Guatemala, har hatt over 60 mindre utbrudd siden 1524. Folk lever med en vulkan som eksploderer 75 ganger pr. dag, bortsett fra i februar 2001 da antallet eksplosjoner økte til 400 og folk i distiktene Chimaltenango, Guatemala, Escuintla og Sacatepequez gjorde seg klare til evakuasjon.

Blomster som trives i vulkansk aske.

Litt av krateret til Acatenango og dalen under.

Fuego igjen som spytter ut en røykdott etter en mindre eksplosjon.

Ryan, Matthew og Andrew på kraterkanten av Acatenango (3 976 m.o.h.) med Fuego i bakgrunnen.

Leiren vår i Safe Camp mens vi spiser frokost, etterpå gjorde vi oss klare til å dra ned.

Acatenangos krater.

Vulkanen Agua, som er klistret inntil Antigua på andre siden av Agua. Bilder av Agua fra Antigua kommer.

Team Acatenango; Andrew, Matthew, sakte politi, litt raskere politi, Laura, Ryan og jeg.

Vi går gjennom den unike "skyskog" vegetasjonen med gigantiske mosegrodde trær. Skogen er karakterisert av å være dekket av lavtliggende skylag som enten er vedvarende, hyppig eller er sesongbetont. "Skyskoger" er også karakterisert av utrolig variasjon av moser og av å være mosegrodd. Skogen er hurtigvoksende her p.g.a. den mineralholdige vulkanske jorden og fuktigheten. "Skyskoger" er utrolig viktig da det er noen av de mast artsrike områdene på jorden, og mange arter som lever i "skyskoger" rundt om på jorden er endemiske. Det vil si de lever kun der. Ødeleggelse av "skyskog" vil påvirke jordens klima ved at temperaturen øker og vannsyklusen vil endre seg. Dette kan bety dramatisk vannmangel mange steder på jorden og for mye vann andre steder.

Fantastiske mosegrodde trær.

Fra store kjemper (over) til små og sarte (under).


Acatenango fra startpunktet vårt, nedturen var likeså tøff som oppturen da det gikk fort fordi det var bratt. Jeg unngikk å forstrekke eller brekke noe heldigvis. Jeg sled og datt en gang, men det var ikke så dramatisk som det kunne vært. Da jeg kom ned til jordbruksområdet og gikk ned løsmassen kunne jeg nesten ikke tro at jeg hadde slitt meg opp der dagen før! Det var mye lengre enn jeg husket, men så hadde vi gått i vind og tåke og ikke sett så mye. Jeg vet ikke om jeg vil anbefale folk til å gjøre turen. Selv har jeg en tendens til å aldri vite hva jeg begir meg ut på og tar alt på sparket selv om det i utgangspunktet er en for stor utfordring for meg. Du må vurdere selv hvor mye du liker overraskelser og utfordringer. Og det lønner seg å være i bedre form enn det JEG følte jeg var. Men det er litt vanskelig å vite og. Jeg ble fortalt at det ville bli lett etter 2 timer. Noe det ikke ble, men mye av dette skyltes vanskelige værforhold. Denne vulkanen har en tendens til å være usikker på hvilket vær den vil ha til utpå dagen en gang...Jeg antar at hvis du er en marratonløper med masse utendørserfaring så klarer du dette ganske lett, men jeg var ikke den eneste som slet. Jeg TRODDE at jeg var den ene som ville holde gruppen tilbake osv, men Ryan fortalte at han opplevde å kjenne hjerteflimmer, og han er yngre enn meg. Hadde jeg klart å drikke mer vann på turen opp hadde jeg nok ikke hatt symptomer på høydesyke i løpet av natten, men enn så viktig det er å drikke masse vann, så er store mengder vann og snack i magen noe som kroppen må jobbe med samtidig som kroppen trenger blod i musklene, så det er ikke så lett det heller. Jeg hadde drukket 2 liter før jeg kom opp, fikk i meg 0,5 liter på turen opp til toppen på morgenen, og drakk over 2 l. utover morgenen og på turen ned, enda måtte jeg fortsette å drikke en del vann utover dagen etter at jeg kom ned på torsdag. Så jeg var tydeligvis dårlig p.g.a. dehydrering. Nå sitter jeg i Antigua og har ingen plan... jeg skal til Atitlan og jeg skal besøke Lucia ved Stillehavskysten det er alt jeg vet. Vurderer en uke til en strand i El Salvador, men den stranden jeg tenker på er for surfere, og jeg har bevist at jeg aldri blir en proff surfer (men det gjør ingenting). Og Stillehavskysten, som f.eks. La Liberdad er ikke så mye for bading tror jeg, må sjekke det ut. Det er kjempelett å reise til El Salvador fra Antigua, så jeg antar jeg må sjekke ut om det er noen steder i nærheten som jeg kan besøke. El Salvador har fantastiske arkeologiske soner, Mayabyer.

linda

Om å si adjø..

Noen ganger er vi alene, men vi er egentlig aldri alene. Når man sier "adjø" er det kun fysiske kropper som reiser fra hverandre, i hjertet og sjelen har man egentlig aldri sagt "adjø". "Adjø" kan også bare være begynnelsen til neste møte, og "hei" begynnelsen til neste "adjø". Slik har jeg opplevd de siste dagene. Jeg kom til Antigua i Guatemala på fredag, og ringte Lencho, en av de jeg traff på jungeltrekket til El Mirador. Jeg sendte også en e-mail som jeg straks fikk svar på.

Lencho og Andrea traff jeg lørdag kveld her i Antigua, vi var ute på en resturang som heter Hector og drakk litt vin og mimret. Hector selv slo seg sammen med oss etter stengetid og det ble enda litt mer vin. Andrea og Lencho sov over her i Antigua hos en amerikaner som kooriderer frivilige som jobber med barn her i Guatemala. Søndag morgen traff jeg Andrea og Lencho igjen, og jeg fikk meg en flott overaskelse; Kumi var også i Antigua, og vi skulle spise lunsj med henne. Hun viste ikke at jeg var der sammen med Lencho og Andrea. Kumi, som kom til Guatemala for første gang som frivilig, bodde da i landsbyen Chimaltenango, hvor Lencho bor, slik ble hun kjent med Lencho. Senere kom hun tilbake som lærer i organisk kaffedyrking, og gjennom dette ble hun kjent med Saúl og Nerida fra Mexico som kom som elever. Andrea fra Italia bor i Cusco, Peru, kom også som frivilig til Chimaltenango for å jobbe med barn (det er mange italienere som kommer og jobber frivilig), så slik er han også linket til Lencho. Andreas arbeid i Peru er å koordinere frivilige. Saúl og Nerida likte Guatemala så godt at de tok med seg Alfredo, Sergio og Eric i påskeferien for å gjøre jungeltrekk til El Mirador, og slik var jeg verdens heldigste menneske som fikk treffe dem alle!

På søndag etter at vi hadde spist, dro vi innom hotellet mitt, hentet alle sakene mine og dro til Lenchos hus i Chimaltenango. Der det er hjerterom er det husrom, så selv om huset er lite og har 2 soverom, huser han nok av mennesker der. Lencho har det største hjertet ett menneske kan ha. Og ikke bare han. Jeg ble møtt av Serfino, en ung gutt som han huser, moren til Serefino, en ekte gammel Mayadame (hun er sikkert yngre enn det hun ser ut) og søsteren Magdalena (som også går kledd i tradisjonell drakt), de klemte meg og behandlet meg som medlem av huset. De er ikke i slekt med Lencho, men vasket og ryddet og lagde mat. Søndag kveld hadde nemmelig Lencho invitert "hele verden" til en avskjedsfest for Andrea. Han bor som sagt i Peru og skulle reise Mandag. Slik ble det; jeg gikk en tur med hunden til Lencho, Skookie sammen med Mayadamen (Maria). Hun passet på meg så jeg ikke skulle bli påkjørt eller gå meg bort. Skookie, som ikke er så vant med å gå i bånd, oppførte seg ganske fint. Etter det, dro jeg, Maria og Lencho til supermarkedet og kjøpte mat, så gikk vi hjem og kokkelerte. Folk begynte å dukke opp... Andrea, 4 italienske frivilige, ett par bestående av en chilensk dame og en guatemaltec, resten var guatemaltec. Den ene italienske mannen så ut som en feit tysker, men det skulle vise seg at han danset salsa og latino som en ekte latino. Etter å ha laget mat danset vi, så måtte vi danse en og en på ett bord osv. Vi hadde det utrolig gøy. Jeg og Lencho hadde underholdt folk på markedet i Antigua ved å danse til marimbamusikken som man kan høre overalt i Guatemala, mens Andrea gjorde shopping for å ta med seg til Peru. Det var søndagkveld og alle skulle på jobb på mandag, men folk begynte å gå hjem ganske sent. Folk her vet hvordan de skal ha det gøy! Mandag morgen måtte vi stå opp veldig tidlig fordi Andrea skulle med flyet til Lima. En ung gutt som jobber i Guate (Guatemala by) kjørte meg, Lencho og Andrea til flyplassen, etterpå droppet han meg og Lencho i sentrum av Guate. Det er nesten ingen turister i Guate. Spør man utlendinger om de skal til Guate, ser de redde ut og sier "nei! det er en stygg og farlig by!" De vet ikke hva de snakker om! Sentrum av Guate og katedralen på hovedplazaen er nydelig! Lencho tok meg med til sin ynglingscafè som heter Lèon, og vi gikk inn i katedralen og så oss rundt. Vi gikk også til ett fantastisk marked nær sentrum hvor alt er kjempebillig fordi det er kun lokale som handler der, og hvor maten er litt "dyr" (etter guatemaltec standard), men så fantastisk at artister som besøker byen elsker å gå dit å spise. Det var ikke planlagt at jeg og Lencho skulle være i byen, så vi hadde nesten ingen penger. Vi la sammen det vi hadde, la bort det vi trengte til buss og fikk oss noe å spise. Jeg sa til Lencho at neste gang må vi komme til Guate med MASSE penger. Guate er bare 1 time med buss (fordi det går sakte gjennom byen) fra Antigua eller Chimaltenango, så vi kan gjøre dagsturer. Bussen er 7 Q (quetzalez, raten er 7,4 eller noe slikt for NKr.) med "chickenbus". Jeg skal uansett besøke Kumi i Guate fra Antigua. Guate ER farlig, men er ikke engang på listen over de 10 farligste byer i verden! Faktisk er det kun Ciudad Juarez i Mexico som er nr. 4 på listen. Det er mye farligere å dra til Detroit og New Orleans i USA (nr. 2 og 8 på listen), enn noen steder her i Sentral-Amerika (statistikk fra 2010). Lencho viste meg steder nær sentrum, med vakre byggninger som har blitt forlatt og står tomme p.g.a kriminaliteten i området. Nå har politiet ryddet opp en del, i stedet for ett skittent og alt for trangt marked i sentrum er det bygget en bred boulevard hvor det etterhvert skal gå en Transmetrobuss gjennom. På hver side er det spennende butikker i stedet for overfylte boder, og vi traff på en kino. Vi brukte de siste pengene våre på å droppe inn på en kino som begynte akkurat da vi kom forbi; ca: 14:30. Etter kinoen gikk vi til en transmetrobuss som tok oss Trébol, vi gikk ett stykke og fant buss til Chimaltenango. Vi var trett og sliten da vi kom hjem, og bestilte pizza og så en film, men sovnet og gikk å la oss før filmen var slutt. I dag er jeg tilbake i Antigua, jeg må gjøre meg klar NÅ til å dra på vulkantrekking i morgen. Bilder og rapport kommer. :)


Bildet er fra Lanquin.

Vennene mine fra El Mirador jungletrekk; Nerida (Mexico), Andrea (Italia) og Kumi (Japan), Saúl (Mexico), Sergio og Alfredo (Mexico), Lucia (Guatemala), Lencho (Guatemala) og Eric (Mexico).

Guatemalas vakre åser - Lanquin

Etter trekking i jungelen forlot jeg Los Amigos i Flores for å se Guatemalas åser lengre sør. Etter å ha kjørt ett stykke måtte vi krysse en elv med en slags "ferge" som var festet til undervanskabler slik at ikke strømmen skal ta den nedover i stedet for å bare krysse elven. Fergen er drevet med to påhengsmotorer... Under ser du bilde av fergen, heldigvis var ikke elven så veldig bred :) Fergen er på tur til vår side, så vi skal dit du ser på bildet.


Billettkontor, kahytt, bro... jeg vet ikke hva de kaller denne lille hytta på fergen for, men mannskapet holdt til i den.

Fergen blir drevet av to påhengsmotorer, ved den bakerste står "styrmannen" og styrer. Men det så ut til at fergen også er festet til en kabel som hindrer den i å bli tatt av strømmen og ført nedover elven.

Vi stoppet i "ingemannsland" for å ha lunsj, sjåfører i disse landene har alltid lunsjstopp. Maten var ganske god, og siden det er så mye frukt i Guatemala har de rikt utvalg av juice. Fra byggningen på bildet strømmet høy elektromusikk, ellers var det grønne åser så langt man kan se. Åsene har ganske spesielle formasjoner, de ser ut som digre steiner, noen av dem spisse, som har falt hulter i bulter og deretter blitt "dresset opp" i forskjellige trær. Det var også spesielt å se tre rader med åser forran hverandre og så disse tilfeldige malplaserte store "steinene" som danner en selvstendig liten ås.

Bussen stoppet ett par minutter ved ett utsiktspunkt over åsene og dalene. Regnsesongen nærmer seg så det var ganske tåkete.

Da jeg kom frem til Lanquin bestemte jeg meg for å bo ved elven, og ikke oppe på en år, på ett sted som heter El Retiro. En grunn til det er den berømte buffet som El Retiro har hver kveld. Maten skulle i følge ryktene være helt fantastisk og veldig billig. I tillegg anbefalte Lucia (fra turen til El Mirador) meg å bo på El Retiro. Hun er guatemaltec, og anbefalte stedet på det varmeste. Jeg fikk meg en seng i ett dormitorio med bare 4 senger til bare 35 Q pr. natt, men jeg delte kun med to til. Tom hadde funnet skorpioner i sengen sin flere ganger når han var i Lanquin, så man må se etter i klær og vesker og senger. Som du ser er elven nydelig, og av og til så jeg folk drive forbi på "tuber", noe som kalles "rivertubing" i denne delen av verden. Man flyter ganske enkelt avsted, på den måten elven bestemmer, på en forstørret, robust badering (smultring), eller tube nedover en elv. Vannet i elven er ganske kaldt, noe som hjelper for å kjøle seg ned gjennom dagen, det er VELDIG varmt og ganske fuktig der. Elven er nydelig. El Retiro er lokalisert på ett fantastisk sted, med det grønneste grønne gresset og elven som rusher ut fra Lanquin Hule. Dekoren på stedet er kreativt, og alle bungalovene ligger adskildt og har hengekøyer.


MMM utrolig god mat, fordi alle disse hostel er litt isolert, så har de alt man behøver. Det går likevel ann å gå inn i landsbyen hvor de har en bank, men ingen ATM. Det finnes også en internettkafe i byen, men dårlig vær kan få nettet til å falle ut. Faktisk var det en del "dårlig" vær mens jeg var der. Skjønt for meg var det ikke dårlig vær men veldig forfriskende; jeg var veldig glad for at jeg ikke hadde sendt hjem min allværsjakke da himmelen åpnet seg på kvelden og det bøttet ned med regn mens lynet kastet lekne glimt over himmelen. Det var ett vakkert skue. Etter den første kvelden, slapp vi så mye regn, selv om alle regnskyller var ganske kortvarig. Da jeg dro til Semuc Champey var heldigvis været sol og skyet av og til! (mer om semuc champey kommer. Følg med, du får se bilder av ett fantastisk vakkert sted!)


Den alltid kjempeblide og hjelpsomme staben ved El Retiro, eller noen av dem. Han bak hengekøyen (og han med hvit t-skjorte) er eier. Stedet er eid og drevet av en Maya familie, noe som er en fordel for landsbyen Lanquin. Stedet gir faktisk arbeid til 20 familier i området.

Det er varmt for stedets maskot, en pusekatt. Jeg så henne bli jaget av en ku! Det var litt morsomt; jeg satt og spiste frokost og plutselig var det kuer rundt omkring, og en av dem er ikke så glad i katter.

Lanquin kan nås som en del av en ekspedisjon /turer fra Coban på en eller 2 dager. Men det fineste er egentlig å dra dit selv og så bli der så lenge man vil. Det er en veldig søt liten landsby 61 km (skjønt man kan ikke stole på at km. er oppgitt riktig i Guatemala) øst for Coban, den nærmeste byen. Det er 2 grunner til å ta turen hit - eller fler hvis man teller med hvile ut i vakre omgivelser, bade i elven, god mat og å henge i en hengekøye - å utforske huler og å besøke Semuc Champey, som nok må være en av de vakkreste steder på denne jord (bilder kommer :))

Hulene i Lanquin har, som i andre huler jeg har sett, en masse superfønkie stalaktitter som alle selvsagt ligner på dyr..og har navn deretter! Hvis du ikke liker flaggermus så godt, bør du ikke dra hit. Det er 100-vis av dem og guidene tar folk med dit ved solnedgang slik at vi, turister, kan bli imponert over flaggermusenes navigeringsferdigheter i mørket. Dessverre har jeg ikke vannsikkert kamera, og begynner å tenke seriøst på att det er noe jeg må skaffe meg siden jeg har hatt så mange eventyr som inkluderer store mengder vann. Noe som betyr at jeg må svømme og vasse, i mørket av og til, med eller uten klær og sko (uten klær betyr i bikini selvsagt, selv om det hadde vært tilrådig å bruke klær siden stalaktitter og steiner er skarpe. Men dette er Guatemala! I det minste ble vi rådet å ha fottøy (og noen gikk i flippflopper - ikke det smarteste skotøy i glatte huler). Mine Belizekjøpte lette sandaler med spor under kom godt med, selv om selv de ikke føltes 100 % sikkre på glatte steiner som flaggermus bæsjer på i tillegg). JEG VIL HA VANNTETT KAMERA!!!! Jeg lurer på hva de koster...og hvor mye mer teknologi jeg er i stand til å bære... Jeg tenker stadig vekk på dette.. siden jeg ikke sier nei takk til dristige eventyr, så er jeg sikker på at ett vanntett kamera er en god innvestering, jeg har tross alt lyst til å ta bilde av ørnerokker i Honduras...

Neste blogg får dere se noen fantastiske bilder fra ett fantastisk sted på denne jorden; naturlige steinbasseng i Semuc Champey med turkis vann, på nært hold, og fra fugleperspektiv fra ett utkikkspunkt som jeg har klatret opp (den vanskeligste klatreturen hitil) for at dere som er så snille å følger med på bloggen skal få fantastiske bilder å se på! :)
god natt fra Antigua.

Stearinlys i mørke huler og naturlige svømmebasseng

Min 3. dag i Lanquin dro jeg på en tur til en annen flaggermushule og for å se Semuc Champey, som du ser reiste vi i stil (bildet under). Vi måtte stå i en truck, 12 personer i hver bil i nesten 1 time til Chemuc Champey. Veien er smal og ganske skummel, med bratte nedoverbakker og oppoverbakker. Dagen før hadde det regnet så mye at truckene hadde ikke klart å klatre, så alle måtte hoppe ut og dytte. Heldigvis var det sol den dagen jeg dro. Disse truckene er stedets taxi /buss. Den eneste måten å komme seg rundt på. Forsikre deg om at sjåføren er edru!

Den første stoppen var før vi krysset en bru, en liten gåtur inn i skogen, og vi kom til kontoret til Cueva Las Marias K`an-Ba, hvor ett skilt lover en tur inn i hulen full av mystikk, spenning og adrenalinkick. På ett annet skilt blir du opplyst om at du entrer hulen under eget ansvar og risiko, og at guider som tilhører Q`ekchi stammen (en gren av Maya) har lang erfaring og kan leies på stedet. Man kan ikke gå inn i hulen uten guide, man vil gå seg bort, drukne eller falle! Før vi gikk inn i hulen svingte vi oss i en huske over elven, og hoppet av den når guiden ropte "hopp!" Alle fikk samme innstruksjon; hopp når du hører ordet "hopp"! Det var bare å hoppe og ikke tenke på hva som ville skje hvis man IKKE hopper i rette øyeblikk. Noen av guttene var dristige og klarte saltomotaler og viste seg frem. De fleste av oss jenter hylte, og mer datt ned i vannet enn hoppet, det skumleste med hele prosedyren er å gå til husken. Etter det kan man ikke tenke mer, men må bare hoppe, vannet var deilig forfriskende. Igjen er jeg lei for at jeg ikke har vanntett kamera eller "drybag"! Skjønt en "drybag" (tørrpose) ville egentlig ikke hjulpet, jeg hadde sikkert kommet til å få vann på kamera mitt uansett. Den hulen vi skulle inn i er nemmelig en underjordisk elv. Da tiden var kommet for å entre hulen klatret vi ett stykke opp til inngangen og måtte vasse inn i midjedypt vann. Guiden spurte om noen har klaustrolofobi eller har lett for panikk, hvis de har det så er det best å snu. Jeg spurte hvor små rom vi kom til å gå inn i, og da han sa at det var omentrent den størrelsen som det kammeret vi var i, var det greit. Je har vært i huler i Belize hvor det er så vidt at jeg har klart å skvise meg gjennom åpninger. Guiden, som heter Elvis, spurte så om vi ville ha vokslys eller gå med hodelampe, og erklærte at vokslys er mer romantisk. Det var bare ett par stykker som hadde hodelamper, selv tok jeg ett vokslys. Elvis lånte en lampe og lyste opp i taket, det var dekket av pels; flaggermus! Og de laget skvikelyder i protest mot lyset. Det er ganske synd, men en del av disse hulene blir så turistiske at flaggermusene mister hjemmet sitt fordi de blir forstyrret hele tiden. Etter en noen famlende skritt i mørket måtte vi svømme, det vil si, for min del, paddle patetisk med en arm mens jeg holdt vokslyset tørt, med den ene foten forran meg slik at jeg ikke skulle treffe overasnkende på en stein og flærre av meg huden. Etter svømmeturen vasset vi igjen, Elvis og en assistent klatret som edderkopper på den glatte huleveggen fram og tilbake for å sette vokslys på de farligste stedene. Så måtte vi gjennom en trang gang, vasse opp til brystet i vann og komme oss opp på en kant hvor det var satt opp en stige! Så skulle vi da klatre opp en jernstige med vokslys i den ene hånden, det var litt glatt, men den værste delen var den bratte delen av berget når vi kom opp hvor en annen stige lå oppover slik at det ikke gikk ann å sette føttene ordentlig inni uten å risikere å klemme foten. Jeg klemte fingeren mellom stigen og fjellet, men ikke så ille heldigvis. Elvis sto øverst og hjalp oss ta tak i ett tau for ikke å falle ned, og så måtte vi klatre ned en stige på andre siden, hele tiden med kun vokslysene til å lyse opp. Så måtte vi svømme igjen, og heise oss opp på en annen undervannshylle uten å flærre av oss huden (det er derfor man EGENTLIG burde bruke våtdrakt eller klær i stedet for kun bikini). Så fikk vi valgmulighet; klatre opp ett tau i ett fossefall eller klatre opp en jernstige. Jeg var den andre som klatret opp tauet, jeg vet jeg er sterk i armene og for å være ærlig så det mye lettere ut enn stigen. Da jeg kom meg opp gikk vi videre inn i hulen i vann til midjen, hele tiden passe opp for skarpe steiner av granitt. Da vi kom inn til det innerste kammeret, så langt de tar turister viste Elvis oss hvordan vi skulle klatre opp på granittveggen og hoppe ned i den lille dammen mellom steinene. Der gikk grensen for meg. Selvsagt var det noen tøffe gutter som gjorde det, og heldigvis var det ingen som traff steiner. Det er 2 m. med vann, og grusbunn, så det skal egentlig max uflaks til for å skade seg, men jeg ville ikke hoppe derfra. Jeg må innrømme at det var øyeblikk da jeg følte litt mer skrekk enn spenning på denne ferden. Så skulle vi tilbake samme vei. Ved tauet valgte jeg igjen å komme meg ned igjen ved hjelp av tauet i stedet for jernstigen. Det var ganske lett egentlig på grunn av naturlige fotfester. Svømme med lys, og så en variant; i stedet for å klatre opp og ned stigene tok Elvis oss til en "ruchebane", egentlig ikke rushebane, men det så slik ut. Vannet som har rent over granitten i 1000er av år har glattet ut overflaten og laget en åpning. Elvis viste meg hvordan jeg skulle sette meg og plasere føttene og hvordan jeg skulle gi slipp og la meg falle ned. Jeg så på han med såpass mye skrekk i blikket, at han sa at hvis jeg ikke ville gjøre det, skulle han ta meg med og klatre stigene i stedet. På en eller anne måte var ikke stigene særlig forlokkende, så jeg satte meg ned slik Elvis viste meg, og da jeg var klar løsnet jeg føttene en etter en slik han viste meg. Han tok tak i armen min og sa: "Confia en mi!" (stol på meg) jeg stolte på han og datt ned i mørket ett sted, og ned i vann, der nede kjente jeg en sterk arm dra meg opp til vannoverflaten, og så var det hele over og jeg svømte over til hvor de to før meg var. Mannen som assisterte Elvis var allerede der nede og tok i mot oss, hadde vært greit å vite på forhånd! Mens jeg og to menn som var før meg ventet på alle de andre holdt jeg på å fryse ihjel. Det er veldig kaldt i hulen, så det kan være greit med både våtdrakt og livvest. Det var ikke så langt igjen til inngangen siden vi hadde tatt snarveien via "ruchebanen", det var deilig å komme ut i solen igjen. Jeg sjekket skadene mine; Ett lite hakk fra en skarp stein på en fingertupp, og litt rød på den fingertuppen jeg hadde klemt, ikke mye å skryte av.


Etter at vi hadde kommet ut av hulen var det tid for å hoppe fra en bro! Det var ikke måte på hvor mye vi skulle leke i vann. De fleste av mennene hoppet fra broen og ett par av jentene, men jeg sto over. Jeg har gjort nok slike gale ting i gale land, og nå er jeg litt mindre ivrig etter å frivillig risikere å bli grønnsak. Her også måtte man hoppe fra ett bestemt sted for ikke å treffe steiner, bunnen av elven er sand, men broen er VELDIG høy. Denne mannen sto så høyt opp han kunne og gjorde en baklengs saltomotale med perfekt landing i vannet. Han fortalte at han bor et sted der de hopper fra klipper....

Etter å ha hoppet fra broen gikk vi opp på ett utkikkspunkt over Semuc Champey. Bildene taler for seg selv, men de kan aldri yte stedet rettferdighet. Dette er ett av de vakreste steder på jord. Det du ser er naturlige basseng hvor vannet har forskjellige nyanser av blått og turkis. Fordi de har forskjellig størrelse er temperaturen forskjellig. Man kan begynne helt nederst og svømme over dammen. Klatre gjennom de små fossefallene mellom dammene til dammen over og fortsette, man gjør dette med en guide vanligvis. Klatreturen opp til dette utkikkspunktet var ett av de hardeste jeg noensinne har gjort, jeg tror det er på grunn av luftfuktighet, men også fordi det er vanskelig terreng å klatre i. Jeg var faktisk den 4. som kom opp, det var 3 gutter som kom seg opp først, så jeg fikk tatt bilder før resten av gruppen fylte opp utkikksposten.

Dammene zoomet inn.

Nede igjen ved den største dammen, vannet var forfriskende nedkjølende. For å komme ut i dammen måtte jeg hoppe... Det var ikke så lett å komme seg ut igjen. Dammen er ganske dyp, men midt i er det en diger granittstein som du kan stå og sitte på.

Mellom to av dammene; den største og en liten over, fantastisk blå farge.

Lengre opp kommer vannet ut av fjellet.

Steinformasjoner i vannet. Det er en del fisk her.

Stien opp til "mirador" starter her. Det står: "velkommen til skogsstien til ("utkikksposten") Mirador. Distansen er 1,2 km, tiden det tar er 1 t. og 15. min. (jeg brukte langt fra så lang tid, så jeg tror det er for de veldig sakte). Vanskelighetsgrad. Vanskelig. "

Etter å ha badet og kost oss i vannet, jeg fikk i meg noe mat som jeg hadde tatt med fra El Refugio; en god sandwich med egg, ost og grønnsaker, pluss vann og en pakke med kjekks, bar det hjem i igjen med stil. Våre to "taxier" kom og hentet oss og vi humpet hele veien tlbake med fantastisk utsikt over Guatemalas vakre, rullende åser. Jeg prøvde å ta bilder, men de ble litt "slurete". På kvelden fikk vi mexicansk buffet (som alltid begynner 19:30), jeg bestilte vegetarisk, med en tequilashot på kjøpet, så danset vi en stund, og de fleste var så skutte etter turen at jeg tror det ble en noenlunde tidlig kveld på de fleste.

I apekattenes rike

Fuglen på Mirador som er som en kryssning mellom en kalkun og en påfugl. Den har vakre farger og lager lyder som minnet meg veldig om tiuren i Norge. "Kalkunen" - Pavo på spansk - liker også åpne plasser og kommer dit for å vise frem de flotte fjærene sine for hunnene når det er tid for å finne partner og legge egg. En annen spennende art, som jeg ikke har bra bilde av dessverre, hoppet rundt i trærne og gurglet, de er en annen "kalkunvariant". (jeg må kjøpe meg en fuglebok!)

Først kom en stor han, og etter han fulgte to dristige brølapebabyer. Arten i Sentral - Amerika er svarte, i Bolivia (Sør - Amerika) er arten rødbrun. De er klassifisert slik; Overfamilie - vestaper /bredneseaper, familie - kapusinaper. De svarte, svartbrøleape, her oppe i nord er mindre enn de i sør, opptil 65 cm. Rødbrøleapene med blåsvart ansikt og rødbrun pels blir 80 cm. lang. Brølene deres høres i jungelen over flere km. Vi så mange edderkoppaper også, men bildene mine av dem ble ikke så bra. I Bolivia er en variant av edderkoppapene helt svarte, mens her er de svarte med hvit mage. De har fått navnet på grunn av de lange tynne lemmene og hører til samme overfamilie og familie som brølaper. På veien tilbake fra Mirador den 2. dagen møtte vi på en familie med edderkoppaper som helt tydelig ikke likte vårt nærvær. Da vi stoppet for å se på dem, begynte de å riste i trærne og lage truende lyder. Da var det best å gå videre så vi ikke skulle få noe hardt i hodet. Hvis de blir oppskaket nok kaster de det de kan finne i trærne i hodet på folk.



Apene lekte og gjorde spillopper for oss i trærne. :)


Guidene og de som jobber på "Arkeologiske sone Tintal" er opptatt med kveldsmåltider.


Jungelsti. Veldig spennende om natten, det krydde av skorpioner og tarantulaer. Det var flest rundt Tintal, det var best å gå med lukkede sko i tilfelle man traff på en skorpion eller slange, en av guidene ble bitt av den giftigste slangen i Guatemala (han lever men trenger 40 dager for å restituere seg).


Catwalken hvor vi gikk for å hente vann fra dammen vår får å ta ett bad.


Dammen fra en annen vinkel. Jeg syntes det er det vakreste "badet" jeg har sett etter timer i stekende sol. Stedet har også en mystisk energi over seg.



Flere potter fra Tintal, fargene og mønstrene er vakre.



Dette videoklippet fra CNN forteller om oppdagelsen av El Mirador og La Danta, den største pyramiden i verden i volum og lengde og bredde. Det var en stor oppdagelse, og han som leder utgravningen Roger Hansen var Mel Gibsons rådgiver i filmen Apocalypso. Flere linker kan finnes på UTUBE. De sier på denne videoen at byen var mye større en "downtown" Los Angeles.

http://www.youtube.com/watch?v=fwuUyrEBdbs&feature=fvwrel