Tonolá, Tlaqueplaque og poledance

På onsdagskveld fant jeg, Aquiles (som IKKE staver navnet Achilles som jeg først trodde) og en nyankommen ung dame fra Østerike, Marlene ut at vi skulle dra på Guadelajaras uavhengige Cine Foro (kino) for å se en film som heter "Hiroshima". Den har ingenting med Hiroshima eller Japan å gjøre, det er en film fra Uruguay hvor en manns familie spiller seg selv. Filmen er som en stumfilm, slik at det kommer opp en snakkebobble hver gang noen snakker, men man kan høre alle andre lyder, som f.eks. bussene når han sykler i gaten, musikken han hører på, babylatter osv. Filmen var veldig sær, men det var litt gøy å se. Vi dro fordi Marlene studerer innen film og drama. På torsdag dro jeg; Aquilles, Marlene og to kvinner fra Argentina som også ankom onsdag, Victoria og Gabrielle, til Tlaqueplaque. Jeg prøvde å få med meg en morsom japaner, Yuta, men vi avtalte i stedet at vi skulle hjelpe han å drikke opp sin 70 (35 kr) pesos tequila, da han ikke kan ta den med på flyet, samme kveld. Tlaqueplaque er en landsby som er smeltet sammen med Guadelajara. Det brukte å være hjemsted for aristokratiet i Mexico, men ble forlatt for å å bli overtatt igjen av innfødte som holder på med artesania og artister. Slik som Zapopan (som jeg har skrevet om før) og Tonolá (som vi også besøkte torsdag), har Tlaqueplaque ett nydelig senter med en fantastisk katedral. Vi dro først på morgenen til Tonolá til torsdagsmarkedet hvor man finner alt mulig nyttig og unyttig mellom himmel og jord (som man pleier på markeder i denne delen av verden), med buss fra sentrum, og deretter dro vi direkte til Tlaqueplaque. Begge stedene er interesante og fargerike, og man kan finne mange fine ting å kjøpe på markedet i Tonolá, i Tlaqueplaque er det kanskje litt mer rafinert kunst å finne. Man kan se at Tlaqueplaque får en del turister. Rundt den vakre hovedpazaen forran katedralen er det flere resturanter som selger tradisjonell mexicansk mat, mens det typiske mexicanske "sombrerobandet" synger flerstemt og klimprer på sine gitarer i bakgrunnen i sine flotte kostymer som minner meg om tyrefektere. Det er faktisk "vinter" i Guadelajara, men det er over 30 varmegrader, så da vi kom hjem til Hostel Guadelajara, dro jeg og Marlene på Cafe Chai (som er ett must for alle som drar dit. Buffet hver dag er 39 pesos (20 kr.) og de har fantastisk mange gode varme og kalde kaffe og te drikker, pluss smoothies, nydelige sandwiches osv. Man kan lett spise og drikke der for omkring 50 pesos. Men de aller beste drikkene koster rundt 30 pesos) for å drikke en kaffe. Deretter dro vi hjem til hostellet (som er en blokk unna i samme gate, man bare krysser Av. Juarez), hvor vi fant en "donationbox" (hvor de som reiser legger sin ubrukte mat), med tomater, salat, avocado og margarin. I hyllen fant vi "hot cake" mix (pannekake)mel og penne pasta, jeg hadde egg og Marlene gikk å kjøpte melk, så laget vi en kjempegod salat med pasta og pannekaker til de få som var på hotellet. Senere kom Yuta med tequilaen, og siden det var siste kveld, for alle jeg har nevnt, i Guadelajara hadde vi noen runder med "kampai" (skål på Japansk), nattevakten på hostellet (Aron fra South Carolina, han reiste rundt og bestemte seg for å bo i Guadelajara (jeg bestemte meg også for det, helt til jeg innså at sommerene der kommer til å bli marerittaktig varmt!) så han fant seg diverse jobber. Han sier faktisk at det er veldig lett å få jobb i Mexico, jeg skulle ønske jeg viste hvordan jeg kan lære bort yoga på spansk, men jeg lærer det nok!), var også med og skålte. Vi kom oss likevel tidlig opp i dag, jeg dro med buss til busstasjonen med de argentinske damene og Marlene, de dro til DF og jeg sitter nå i Morelia, men skal til DF (Mexico City) i morgen eller søndag, for å få mer poledance inspirasjon fra Mexcio. Jeg har vel nevnt at jeg dro på klasser i Guadelajara? Lærerene der er Alex og Aldo (som er menn, jeg ble en smule overasket kan man si!), Dulce og Juanita. Studio i Guadelajara er ganske lite, og jeg lærte mer av jentene, som var som apekatter og virkelig imponerte meg! Den første halvtimen jeg så dem, trodde jeg virkelig at de var helt nybegynnere, og plutselig begynte de å gjøre ting på stangen som jeg kun har sett på utube fra konkuranser....Så NOE har de lært til tross for at lærerene syntes å være litt upedagogiske og lot oss holde på som vi ville. Det var ikke så mye struktur på alle klassene, slik som jeg er vant med fra Norge. Vi ses neste gang i DF! Jeg GLEDER meg til å se hovedstaden igjen nå når jeg har så mange venner der å møte, og nå når jeg vet at der er mange bydeler og arkeologiske minner som er fantastiske, og det at jeg skal til Gravity Studio!!! Hasta Luego!! besos XX

Zapopan

Jeg sto opp i dag, og viste ikke helt hva jeg skulle finne på. Spiste frokost sammen med Yuta (fra Japan og Achilles (JA! som i helten Akilles!). De dro til Tequila i dag (byen hvor de lager Tequila, den er 1 time eller noe slikt med buss herfra. Jeg hadde tenkt å dra til Tlaquepaque som er en av Guadelajaras "suburbs" som er veldig attraktivt å besøke. Men Achilles fortalte meg at i morgen er det marked både i Tlaqueplaque og Tonalá (en annen suburb), og at han skal dit i morgen. Så jeg bestemte meg for å dra i morgen sammen med han i stedet. Det tar 15-20 min med bybuss fra Av. 16. Septiembre. Så i dag dro jeg til Zapopan, en annen av bydelene i Guadelajara i stedet, man kommer dit ved å ta en japansk førkrigsveteran-lokalbuss (camiñon) fra Av. 16. Septiembre. De med behagelige seter koster 10 pesos (5 kr.), med mindre sjanse for å bli ristet i filler, og de med plast seter (som sikkert er fra før 1. verdenskrig) koster 6 pesos (3 kr.), det er lurt å gå på do før man setter seg i den, selv om de har en maxfart på 55 (!) km /t føles det som en berg-og-dal-bane-tur i 101(!), men jeg elsker disse lokalbussene (hadde jeg vært mexicaner og tvunget til å ta dem hver dag hadde jeg kanskje ikke følt det samme). Linjen dit er 275 fra busstoppet i nærheten av katedralen, men det går busser fra over alt. Jeg har forresten funnet ut at min elskede Macrobus er elektrisk! Det er hyggelige nyheter i en storby! Macrobussen koster 6 pesos til enhver destinasjon, prisene er fikset, så man betaler det samme uansett om man er med en eller 20 stopper. Det samme gjelder Preten, de røde bussene som går fra Metroparken ved krysset Av. Federalismo /Av. Juarez. Man må ha akkurat 6 pesos for disse bussene. Jeg har glemt å nevne Trolleys!!! Jeg har enda ikke tatt en. Det er en buss festet til elektriske ledninger. Som en trikk på hjul kan man si. Vel, nok om det. Jeg tok bussen til Zapopan til den nydelige Basilikaen (se bilde) og så meg rundt i den koselige lille bydelen med brolagte gater og små og store kirker. Zapopan ligger ca. 8 km. nordvest for sentrum, og er ett ganske fasjonabelt og grønt sted med noen interessante histroiske ting å se. Basílica de Zapopan er bygget i 1730 og er bydelens stolthet, med den nydelige parken rundt. Det er ett kunstmuseum der og Los Arcos med alle sine barer og electronicamusikk. Zapopans Basílica er hjem for Nuestra Señora de Zapopan (en "avatar" av jomfruen (Maria, Jesu mor)) som er gjenstand for pilgrimsferd hele året. Da jeg var i Zapopan var det messe i den nydelige kirken, og det var det var liv og røre ute på Plazaen forran, med musikk og noen som hørte på en mann tale. Mexicanere er veldig politisk aktive, interessert og orientert, så det foregår alltid noe på den fronten virker det som. Generelt sett har jeg sett at her i Guadelajara (selv om jeg har lest at narkokrigen har funnet veien hit) er folk veldig ærlige (de jukser ikke på bussene med billett, og når bussene er stappfulle sender de pengene seg mellom fram til sjåføren. Pengene kommer alltid fram til sjåføren, og billetten og evtuelle vekslepenger kommer alltid tilbake til rette person. De er også veldig snille og generøse, jeg har fått mange bevis på det her i Guadelajara, da jeg har hatt den beste anledningen til å komme tettere innpå dem. De er lette å komme i kontakt med og prate med. Jeg kommer i kontakt med søte gamle bestefedre ute og lufter hunden sin like lett som jentene som pole dancer på "Sport Dance Guadelajara". Jeg føler meeg tryggere i gatene her på kveldstid enn i Oslo når utestedene stenger for kvelden en lørdagskveld.

Guadelajara sentrum

o


I dag dro de siste mine venner; Franskemennene som jeg delte rom med; Roman og to jeg ikke husker navnet på (hm, det er ikke så bra for en kvinne å dele dormatorium med menn og ikke huske navnet på dem), de dro til Moralis. Oscar (Monterrey), Troy og Matt (fra England) dro til Puerto Valleta sammen med ett par digre menn fra Canada. Jeg kunne dratt med dem, men jeg gidder ikke å dra til enda en turiststrand. Playa del Carmen er mer enn nok, og det er noen andre små fiskerlandsbyer med nydelige strender ikke langt unna, hvor jeg bo billigere og bade, uten å måtte svømme i selgere og turister. Yazmin og Carlos skal jeg treffe igjen når jeg kommer til Mexico DF, fordi de bor der, og de skal vise meg rundt :) Jeg treffer nok mine belgiske venner Kenneth og Jens før de tar flyet til Peru i Mexico DF også. Det har vært, og er, endel franskmenn innom Hostel Guadelajara. Det er en gruppe på 4 her nå igjen, meg, en kvinne fra Argentina og en mann fra Mexico. Jeg så nå at en fra Japan har annkommet alene, men jeg er fremdeles alene på rom nr. 4 8 senger. jeg har ikke noe i mot om jeg er EN natt alene her, men det kom en til person, og jeg vet ikke om det er en mann eller en kvinne. Det er ganske morsomme karakterer jeg har hatt gleden av å dele kveldene med. Det er veldig koselig på hostelet, vi hadde BBQ på søndagskvelden, vi ser filmer sammen, eller går på konsert. Det er lett å bli kjent med alle når man må dele rom og man spiser frokost sammen med dem. Hostelet er midt i hjertet av byen, men veldig billig. De som jobber her; Ana, Alain, Arturo og Claudia er alltid beredt til å hjelpe med å finne aktiviteter, så de poster hver dag hva som foregår i byen (og det er ikke lite). I sentrum av byen er en nydelig gåtur man kan gjøre for å se de fineste attraksjonene i nærheten av hostellet. Det er blandt annet den vakre katedralen som har ett digert orgel, parker, plazaer, nydelige byggninger og markedet. Alle gatene er små og brolagt, laget for transport av hestevogner, slik at det er kun enveiskjøring i flere deler av byen. De store avenidaer har kommet senere når byen vokste og biler kom. Guadelajara er en av de aller grønneste byer jeg har sett. Selv sentum er grønn, og det vokser appelsintrær i smågatene. Det er fargerikt med alle blomstene og flere fontener og statuer fanger oppmerksomheten. Det er lett å reise rundt her med metro, macrobus, petren, camiñones og autobus, og billig. Mange lokalbusser (camiñones) har stopp langs den store Av. 16. Septiembre, ved parkene, og macrobussene går langs den store Calzada Indenpendencia Norte (Sur i den sørlige delen), med nermeste stopp Alameda (hvor kinoen er). Blokkene er ganske små, og hvis det ikke er alt for het, kan man lett gå mange steder, jeg har hatt mye glede av å gå, da jeg stadig opplever og ser nye ting. Blandt annet har jeg kommet hjem sent på kvelden etter pole dance klasse, og sett en liten gate i nærheten av hostel blitt til en livlig markedsplass i løpet av dagen. Det er vakkert å gå ute på kveldene og se hvor mange familier som hygger seg sammen etter at den værste varmen er over. De sitter under lysene i parkene etter at solen har gått ned. Det er ikke mye TV-titting som foregår på kveldene her. Alle er alltid ute virker det som. De tar barna med på konserter og andre ting som har foregått ute i friluft her. En annen fin gåtur i Guadelajara er opp Lopez Cotilla til den store Avenida Chapultepec hvor det midt i avenidaen er fontener og statuer av barna som døde for patriotisme i Mexico. Ikke gå glipp av denne byen hvis du besøker Mexico! Mer oppdateringer kommer! L

Vidundelige Guadelajara

Guadelajara er byen hvor drømmene blir til virkelighet og tiden står stille. I dag er det søndag, ingen-biler-dag, så folk sykkler, blader og skater rundt i gatene. Dette er min 4. dag i denne byen, jeg har reist med Macrobussen, ett superkreativt bussystem som kan måle seg med Metro da bussene har ett eget spor de kjører i, og stopper ved oppbygde peronger overbygget med glassvegg med dører som åpnes automatisk når Macrobussen stopper ved siden av og åpner sine dører. Macrobussene er ganske lange, og oppererer i den store Avenida Idenpidencia opp til Mirador, med utsikt over Canyonen Huentitán, og andre veien til Angel Fay (jeg vet enda ikke hva som er der, men tenker å finne det ut). Jeg har også tatt de nedslitte caminonetas, og en buss de kaller Pretrem da jeg skulle finne ett dansestudio i byen for å ta klasser. Ellers har jeg gått masse, og jeg oppdager magiske steder hele tiden. Denne byen er full av vakre byggninger fra kolonitiden og meget grønn og ren. Det står appelsintrær langs noen av de mindre gatene pluss at jeg har oppdaget ett annet merkelig tre med en frukt (?) som ligner på mango, men hvis den ikke blir høstet så åpner den seg og blir til noe som ligner en stor bomullsdott. Jeg sover på Hostel Guadelajara 60 kr. natten, frokost inkludert. Jeg sover i dormatorium, så jeg Jens og Kenneth endte opp sammen med Luka og Rafael fra Sveits (de gikk under betegnelsen the swiss guapos (guapo = pen /vakker), en franskmann (jeg har glemt navnet) og en japaner, som jeg fikk øvet min etterhvert rustne japansk på. Men vi forstår hverandre mesteparten av tiden, og siden japanere er superteknologiske har han med seg en liten teknodings som oversetter og utfører en rekke andre mirakler. Dagen etter at vi kom, dro Jens, Luka, Rafael, Frankrike og Japan på en tur fra hostelet til byen Tequila for å se hvordan drikken blir laget, og for å kunne drikke så mye som de vil for 450 pesos (ca 225 kr.), jeg og Kenneth dro ut på eventyr på Macrobussen til Canyonen. Det var ganske morsomt da de kom hjem, alle var dritings (som det heter på godt norsk), Jens verst av alle. Det er bra at turguiden er en diger brande av en mann som er forberedt på det værste, hvis ikke har nok ingen av dem funnet veien hjem. De prøvde å overtale meg til å ta en slik tur sammen med dem, men det er INGEN måte overhodet jeg kan klare å drikke nok Tequila til å rettferdiggjøre å betale 450 pesos for noe jeg ikke er så interessert i. Jeg skal bruke pengene mine på å ta klasser i dans og besøke noen av landsbyene rundt omkring her. Jens, Kenneth, Luka og Rafael reiste videre i går, på lørdag så nå deler jeg rom med 2 franskmenn, en mexicaner og jeg tror japaneren drar /dro i dag. På torsdag var jeg på konsert på Plazaen forran den fantastiske katedralen i centrum av byen, som er bare 3 blokker fra mitt hostel. Gioberti Gil (musikk Tropicalismo) og Charlie Brown Jr. (Rock) var blandt gjestene som spilte der. I går på lørdag var det utendørs rockekonsert med La Cuca (veldig heavy metal) og Rosto Escuro. Jeg har blitt kjent med 3 stk. fra Finland som studerer i Mexico DF, Aino, Jan og Tanja, så jeg skal møte dem i Mexico City. Jeg har blitt kjent med Oscar fra Monterey og 3 mexicanere fra DF som jeg skal møte når jeg kommer dit. De skal være her i Guadelajara til tirsdag. Vi spiser frokost sammen om morgenen. Det er stor stemmning på hostelet og i kveld skal vi ha grillfest! Jeg har til og med fått meg en tur på kino og tenker å gå en tur i dag og. Mexico er ikke akkurat u-land når det gjelder kino. Stolene er veldig komfortable, og de har fjæring så det føles som å sitte i en hvilestol, og det koster bare 25 kr.!

Disfrutan por favor!! Please enjoy!


Love and light to all living beeings

Fra Creel til Guedalajara

Turen med buss fra Creel var helt utrolig. Veien snodde seg nedover fjellsidene av Sierra Madre de Occidental, gjennom fantastisk nåletreskog, som når vi var nede gikk over i kaktus vegetasjon og små trær, til ørken. Sonora ørkenen som grenser til USA i nord, er en av de aller vakreste ørkener på jorden, den streker seg inn i Colorado og utgjør det som også kalles Coloradoørkenen. Jeg hadde plalagt først å stoppe en stund i Chihuahua og tilbringe mer tid sammen med Kim og Etienne som hadde en "flight" ut til Mexico City (DF), men jeg, Jens og Kenneth bestemte oss for å dra direkte til Guadelajara siden ett amerikans ektepar sa at det er ikke så mye å se og gjøre der. Men, det er en stor hule i nærheten som man kan ta turer til, med enorme krystaller. Hulen er vistnok en utenomjordisk og fantastisk opplevelse, men det er slik at magma kommer faktisk inn i den, så det er regler for hvem som får komme inn, da luften kan drepe en person på 10 minutter. Det er dessverre 3 måneder ventetid på å få lov å være med på en tur ned i den, og jeg har ikke tenkt å vente 3 måneder. Jeg bor nå på Hostel Guadelajara og de har stått på hodet for meg for å finne ett sted jeg kan ta klasser i pole dance. Og de hadde suksess, i morgen drar jeg til Av. Lopez med lokalbussen for å sjekke ut skolen. Jeg har vært her 2 dager nå. Bussen fra Chihuahua tok mer enn de 17 timene vi ble fortalt at det ville ta. Så det vil si at jeg, Jens og Kenneth reiste i over 20 timer (buss fra Creel til Chihuahua tok 4 timer og 30 min.), men det var verd det! Jeg er VELDIG TAKKNEMLIG for at jeg hadde med meg fra Norge min fleecejakke som jeg fikk sydd i La Paz, Bolivia, ullhansker med fleece inni, ullue, Bergans of Norway skalljakke og min Doite sovepose som jeg kjøpte i Chile for å campe i Torres del Paine, alt dette reddet meg fra å fryse ihjel i Nord- Mexico. Det er deilig å være her i Guadelajara, det er "kuldeperiode" her, men jeg er sikker på at det er 30 grader! Det er deilig, jeg sover natten igjennom uten å våkne av at jeg fryser, og det kun med ett laken over meg. Deilig!¨ I dag dro jeg og Kenneth til universitetet i Guadelajara ved å ta en Macrobus til "Mirador" hvor jeg også fikk sett en liten canyon som er 167 meter dyp. Det var vakrere enn jeg trodde! Har også gått rundt og sett på de fantastiske byggningene fra kolonitiden. Katedralen i sentrum er nydelig med farget glasskunst og ett digert orgel (som jeg har lyst til å høre). Mer om Guadelajara kommer, da jeg nok blir her noen dager til :)

Turer jeg har gjort fra Creel

Jeg bor på Casa Margarita i Creel, jeg kom hit på Søndag sammen med Kim og Etienne fra Belgia med toget fra Posada Barrancas. Jeg elsker Casa Margarita! For en 50 lapp har jeg en seng og frokost og middag, den beste mexicanske maten jeg har smakt. Etter at Kim hadde fortalt meg at det er ALDRI folk fra Belgia ute og reiser, at de foretrekker å være hjemme, traff jeg nede i matsalen (etter å ha tatt en etterlengtet GLOVARM dusj) to menn, Jens og Kenneth, som, guess what! er fra Belgia. Vi 5 har slått oss sammen og dratt på turer. Mandag dro vi for å se først en familie med Raramuris som enda bor i hule. Og det er sikkert en god ide, de betaler neppe husleie, og siden husene her er byggd av murstein, hjelper det lite når det er skikkelig kaldt ute. De har det nok koselig i hulen sin forran ett digert bål. Etter å ha besøkt denne familien dro vi til Valle de los Hongos (soppdalen, det er steinformasjoner som ser ut som champingjonger), det var ganske morsomt å se, rett ved siden av er Valle de las Ranas (froskedalen, steinformasjonene ser ut som frosker), hvor jeg prøvde å kysse en av froskene for å se om en prins hoppet ut. Vi passerte en stein som tydelig ser ut som en elefant (Piedra el elefante) på tur til ett av Mexicos vakreste fossefall, Cusarare, med vann hele året. Fossefallet hadde frosset men det var ganske imponerende allikevel, en regnbue viste seg på den delen av fossen som ikke var frosset. Lago Arareco (hesteskosjøen) er også i nærheten av Raramurilandsbyen Cusarare (ørneplassen), så vi dro dit, og gikk en halv runde rundt i nåletreskog, kunne nesten ha vært en høstdag i Norge! På tirsdag dro vi til Agua Termales, noen varmekilder i Canyonen med menneskelagde basseng. Det var en bratt gåtur ned, og vi satt i vannet i 3 timer, før vi tok fatt på turen opp. Det var en utfordring å komme seg opp, så jeg tenker vi fortjener en fitnessmedalje, men å komme til toppen av den bratte stigningen, som tok litt over en time, var tilfredstillende for kroppen. Det var som å ha overvunnet seg selv. Det var tungt å gå i den tynne luften på over 2000 meter.

Utrolige Copper Canyon

Fra Tijuana med alle stakkarer som er avhengige av metamfetamin (nå vet jeg at det er derfor jeg synes det var så masse elendighet der) som går rundt i gatene, hvor politiet er så korrupt at man må passe seg for politiet, og hvor det foregår menneskesmugling i stor stil, til små husklynger i fjellene. Jeg er glad jeg valgte dette over ett lengre opphold i Tijuana, selv om de har kaffedrikker der som er utrolig gode. Siden jeg har blitt forespurt om å smugle både kjæresteemner og kaffemenn (fr å få like god kaffe i Norge), burde jeg kanskje ha blitt der og lært litt om den type "bussiness". Det tok 20 timer med buss fra Tijuana til Los Mochis, med en helt utrolig klatretur ned en canyon fra Tijuana til Mexicali, og med temperatur som krøp ned til 0 grader om natten, selv i Hermosillio som er Mexicos hotteste sted, en by midt i ørkenen. Jeg annkom, ikke alt for forfrossen til Mochis og etter å ha sikret meg ett rom, tok jeg bussen til togstasjonen og kjøpte meg en togbillet med den legendariske Barrancas del Cobre ekspressen, skjønt jeg reiste på classe economica, med det saaaaakte gående toget, som var helt OK, fordi jeg kunne nyte all utsikt lengre tid. Toget begynner å klatre etter stasjonen El Fuerte, det er da det virkelige eventyret begynner, med utsikt til natur som er helt fantastisk. Toget kjører gjennom en rekke tuneller, 87 har jeg lest (hele veien til Chiuahua), prøvde å telle men kom ut av det. Det klistrer seg inntill dramatiske klipper, mens det klatrer opp, helt opp til høydepunktet som er Diversario, en husklynge, og med en superlivilig togstopp, hvor de selger mat og artesania. Jeg stoppet først i Posada Barrancas, som er 5 minutter før Diversario, for å tilbringe ett par dager der. Man kan få utrolig utsikt over canyonen fra P. Barrancas, spesielt fra Hotel Posada Mirador (som dessverre er noe sånt som kr. 600 pr. natt (som er BILLIG egentlig (for Norge) for ett så fasjonabelt hotel, med all mat inkludert)), så jeg gikk dit og tok meg en drink sammen med Kim og Etienne fra Belgia, som endte opp på samme hacienda som meg; Casa Diaz, som tar i mot gjester. Før drinken på kvelden dro vi ut på Armando Diaz sine hester på en langtur ned til bunnen av en dal, for så å klatre opp igjen til ett utsikstpunkt (mirador) over canyoen på andre siden av dalen. Det var en helt utrolig ridetur! Jeg var litt bekymret for at hesten skulle trå feil og snuble i steinene for så å sende både meg og seg selv utenfor kanten av stien. Vi spøkte med at vi håpet på at hestene ikke var susidale, men jeg tror disse hestene er så trent og vant med å gå i ulendt terreng at de er mer ballanserte og passer bedre på hvor de trår. De gjorde i alle fall en fantastisk jobb med å bære oss de bratte og vanskelige stiene, selv om det gikk sakte tror jeg at ved å gå ville vi brukt minst 10 timer p.g.a. høyden og det bratte terrenget. Vi hadde med oss en guide; Alberto, som jobber for Armando Diaz, og han gikk hele veien, uten vann, og uten å svette en eneste dråpe! Men jeg tror han har Raramuri blod i seg. Raramuri er urbefolkningen i området, og de gjør turen som vi tok nesten 6 timer med hest, 3 timer til fots. Raramuri betyr "den som løper fort", og de arrangerer hvert år en marraton, hvor de har noen små flettede baller som de sparker med foten, mens de løper opp og ned canyonen. Hadde man bare vært like "fit" som dem! Ikke bare er urbefokningen helt utrolig med sin fargerikhet, hurtighet, utrolige historie og kultur (som selvsagt dessverre blir mer og mer bare en turisdisplay p.g.a. diskriminering mor urbefolkning, og vanskeligheter med å bevare sitt levesett i en verden hvor man skal kjøpe, forbruke og natur blir ødelagt over en lav sko, og sender folk i dypeste fattigdom samtidig) intersant, men kulturen rundt å bo og vokse opp på hacienda (kuranch) i Mexico er også interesant å kunne få innblikk i. P. Barrancas er ett lite sted, men det er sjokkerende for oss at en 11 år gammel gutt kan kjøre en truck som er så stor at det er så vidt han kan rekke ned til pedaler og se ut vinduet samtidig! Og ikke bare det, han tar med seg i bilen en liten jente og en 2 år gammel gutt. Barna leker med hestene og rir rundt på dem, slik som barn i Norge leker med sin 3-hjuls sykkel. Når man vokser opp i tøffe omgivelser må man lære seg spillereglene. Både dyr og mennesker har det hardt oppe i fjellene her, ikke noe kjære mor og klaging og syting forekommer ikke. Jeg hører så sjelden barn gråte eller bråke (annet enn når de leker, da bråker de vedlig) at man skulle tro de ikke var barn. De reiser lange strekkninger med busser, venter på stasjoner, må gå selv og overlever med en tolmodighet og verdighet som er beundringsverdig. Det var ganske fint å bo hos familien Diaz på deres Hacienda, maten var kjempegod og porsjonene store. Det eneste problemet var at alt vannet hadde frosset, så vi dro derfra tidligere enn ønsket, da lengselen etter en dusj (eller i det minste en ordenlig vask) ble for sterk. Uansett er egentlig 2 netter nok for å få med seg det meste i P. Barrancas av Canyonen. Vi dro på togstoppet (det finnes ingen stajon der, bare en treplatform hvor toget stopper) for å komme oss til Creel. Etter 5 minutter annkom vi Diversario som er en husklynge og ett marked ved togstoppet, hvor toget stopper 15 minutter, slik at passasjerene skal få tid til å løpe til kanten av stupet (Canyonen) og suge til seg enda en utrolig utsikt, ta bilder i beste japanturist stil, kjøpe en gorda (brød med poteter og grønnsaker (gorda = tykk /overvektig) som smaker utrolig godt), løpe tilbake på toget og spise i snackvognen mens toget sakte setter kursen mot Creel. Når jeg skriver dette sitter jeg i Creel. Jeg har vært på en tur i dag og sett mange spennende og interesante naturfenomener. Bilder og blogg kommer. Hasta luego amigos :) lys og kjærlighet til
alle jordens skapninger!






Utsikt over Copper Canyon fra Hotel Mirador